LO-ansatt uten rettigheter

Fredag 14. november sto det streikevakter utenfor Folkets hus. De streiket ikke for høyere lønn, De streiket for å få tilgang til lønnsstatikk, slik at forhandlingene om lønn får et godt, felles faktisk grunnlag.

De streikende er organisert i Handel og Kontor, en fagforening som også har tariffavtale med hovedorganisasjonene Virke og NHO. Og disse store hovedorganisasjonene, befolket av ekte kapitalister, utarbeider selvfølgelig lønnsstatistikker. Disse statistikkene får begge parter innsyn i, det er jo nettopp det som er poenget med å lage dem.

NHO og Virke gir altså ut lønnstall for alle stillingskategorier og for både uorganiserte og organiserte. Dette er samletall, og uhyre viktige samletall fordi de gir et felles forhandlingsgrunnlag.

Den lille dusteorganisasjonen "Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening" klarer ikke såpass. Ja, verre enn det, de vil ikke gi ut lønnsstatistikk. Det er oppsiktsvekkende. For arbeiderbevegelsens historisk sett vellykkede lønnskamp handler om om tre ting: Å være solidarisk med de lavtlønte, ved å holde "lønnsgulvet" oppe. Å være realistiske, ved å la konkurranseutsatt industri danne malen i lønnsoppgjørene. Og sist men ikke minst: Å være faktabaserte.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det siste innebærer at man forhandler ut fra relevante lønnsstatistikker. Selve grunnplanken i alle lønnsoppgjør er arbeidet til teknisk beregningsutvalg, som har som oppgave å skape et felles faktagrunnlag for lønnsoppgjørene.

I tillegg til disse elementære arbeidsformene og prinsippene i norsk organisert arbeidsliv, kommer også at LO som organisasjon stadig ønsker å presse arbeidsgiverne til enda mer åpenhet om lønn. Arbeidsretten har hatt rettsaker nettopp om tillitsvalgtes tilgang til lønnsopplysninger, og denne retten er sentral også i forhold knyttet til  arbeidsinnleie. Der hvor tariffavtalene er allmenngjort har tillitsvalgte innsyn i lønn for alle ansatte og hos de ansatte hos underleverandørene.

Innsynsrett i lønn er og har vært en av fagbevegelsens viktigste kampsaker, om enn med ulike type utforming av kravet i ulike bransjer.

I denne situasjonen må de Handel- og kontoransatte i LOs egne forbund streike for å få tilgang til korrekt lønnsstatistikk. Det er til å le seg ihjel av. Trolig vil ikke Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening vise kontorfunksjonærene hvor mye unge akademikere tjener, disse nyutdannede som etterhvert strømmer inn i Folkets hus og på Lilletorvet.

Så ubehjelpelig er LO-folket som arbeidsgivere. De tør ikke se sine ansatte i øynene og innrømme at en nyutdannet jurist er mer verdt enn en 55-årig kontordame. Så da velger de minste motstands vei, nemlig å nekte sine ansatte den elementære rettigheten som er en selvfølge alle andre steder: Retten til å få fakta på bordet.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Hvordan dør leger?

I går ble jeg kalt nazist Av en reflektert og fornuftig dame fra Lillehammer på twitter. Intervjuet i Nettavisen viste nazistisk tenkning, skrev hun. Der gikk jeg inn for å la folk få dø i tide. Men dette er ikke nazisme. I lys av de siste ti-årenes medisinske utvikling er et helt nødvendig standpunkt. Folk kan holdes i live i det uendelige.

En venninne av meg er lege. Da hennes nittiåårige demente mor fikk enda en lungebetennelse, sa hun til sykehjemslegen: "Kanskje vi skal la naturen gå sin gang?"

Men søsknene, en lærer og en journalist protesterte: "Mor må da behandles!" Så da ble moren  "frisk", i den grad en sykehjemspasient blir frisk Hun levde deretter fem år i mental forvirring, med angstanfall og kroniske smerter døgnet gjennom. 365 lange, lidelsesfulle døgn. Fem slike år, hvert av dem med like forbannet mange dager. Så, endelig, døde hun.

"Dette skal aldri skje meg", freser min venninne. "Jeg vil dø i tide!" Hun beskriver hvordan gamle blir tvangsmatet på sykehjem, stappet fulle av medisiner, får slanger ut og inn av kroppen for å forlenge livet. I årevis.

Hvordan har vi endt opp slik, i strid med naturen?

Det siste året har jeg fått flere venner som er leger. De forteller om en en uhyggelig ny verden, en verden av overbehandling. Så mange gamle overbehandles inn i årelang lidelse. Men også yngre , som kreftpasienter, kan overbehandles. Behandlingen er livsforlengende, ikke helbredende. Og det er ofte behandlingen, ikke kreften i seg selv som gjør den siste tiden til et mareritt. De færreste har medisinsk kunnskap og overskudd til å kunne velge om de virkelig ønsker noen måneder ekstra til en slik pris.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Artikkelen "How Doctors Die" av legen Ken Murray ble kåret til et av de beste essay i USA i 2011 og gikk sin seiersgang på nett verden rundt. Selv fikk jeg den tilsendt, nettopp, av en lege. Murray avslører at amerikanske leger velger å få mindre behandling enn andre når de får kreft. Jeg gjentar, de vil ha mindre behandling, ikke mer, slik vi skulle tro at en lege med både medisinsk kompetanse og personlig nettverk ville sørge for å få. Legene vet nemlig at det er bedre å leve et års tid og ha det fint, enn å leve i to år og ha det forferdelig. De kan bedre enn oss andre måle kostnad og gevinst i form av noen flere måneder på jorden Du finner artikkelen ved å google tittel og forfatter, den er på fire knappe A4-sider og vel verdt å lese.

Så hva gjør man for å spare seg for ekstra år i smerte og forvirring? Ifølge min legevenninne bør man skrive følgende brev når man blir skrøpelig: "Kjære familie. Jeg innser at det er i ferd med å gå mot slutten. Hvis jeg etterhvert blir så dårlig at jeg ikke selv er i stand til å kommunisere vil jeg at dere skal vite følgende: Jeg ønsker å få lindring mot smerte og ubehag, men jeg ønsker ikke å bli utsatt for omfattende behandling der målet kun er å utsette døden litt."

Et sånt brev er en god ide! Jeg skal slenge på en ekstra setning: "Jeg vil ha masse morfin, så mye jeg kan få!" Særlig før barnebarna kommer på besøk vil jeg heller framstå som  sløv og blid enn som en skrekkfilm i "real life".

Så mange valg i livet. Utdanning, ektefelle, bosted, karriere. Alt handler om valg. Ikke hadde jeg trodd at det også var et siste valg: Hvordan jeg vil dø.

"Vi bruker store ressurser på helsetjenester i Norge. Det skal vi fortsatt gjøre. Men ressursene våre er ikke uutømmelige. Prioriterer vi ett område, blir det mindre på et annet. Derfor trenger vi kriterier og systemer for prioritering. Dette er nødvendig for at vi skal få en rettferdig fordeling av helsetjenester i Norge", sa helse- og omsorgsminister Bent Høie da Prioriteringsutvalget la frem sin innstilling 12. november.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Og jeg er ikke nazist. Damen fra Lillehammer som kalte meg det la ved en artikkel, der nazismen innerste vesen ble forklart som forakt for svakhet. Selv viser hun en total ignorans overfor en ny medisinsk virkelighet. Prioriteringsutvalget kom på overtid.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Sannheten om Tabu-Abu

"Det er litt sånn - arrangert - slash - love marriage" forklarer Abubakar Hussain om sitt kommende bryllup. "Jeg er litt sånn - offer - slash - - prøvekanin, ha ha".  Abubakar er en av fire hovedfigurer i Ulrik Imtiaz Rolfsens film "Frivillig tvang" som ble sendt på Brennpunkt NRK 2130 tirsdag 4. november og som fortsatt kan sees på nett-tv.

Vi kjenner Abu best fra "Tabu med Abu" nett-TV på NRK. På Brennpunkt fikk du sannheten om Abu. En mann som er glad i mammaen sin, og som er mer pakistansk i sitt hjerte enn du skulle tro når han jodler rundt på Marienlyst.

For Fatima var det bare tvang, ikke mye "love marriage". Hun trasset seg til pysjamasparty med norske venninner da hun var 13 år. Da ble hun kalt hore av foreldrene, sendt til Pakistan og stengt inne, mishandlet med belter, tvangsgiftet og voldtatt jevnlig av mannen til hun ble gravid, 16 år gammel. Hun er den eneste av de fire som framstår anonymt. To år senere satt hun alene i en leilighet med to barn, men med friheten tilbake. Hva drev de norske venninnene med da? spør Ulrik Imtiaz, mannen bak filmen. "De gikk på videregående", svarer Fatima "De hadde kjærster og levde et liv".

Det er lett å kjenne igjen typene i filmen. Abu er "frempå-pakistaneren", klassens klovn, kjapp i replikken og lett å bli glad i. Hassan derimot, er den typiske ressurssvake innvandrergutten, han sitter bakerst med et par kamerater, heller ikke de norske. Han svarer uvillig når han blir kommandert av en kvinnelig lærer. Og etter det første året er han vekk. Slutta.

Hassan vil bare ha en kone som er god muslim og kan ta seg av foreldra hans. "Nå som damer har rettigheter og ytringsfrihet og sånn der bla bla bla -- si mot mannen sin -- jeg liker ikke det altså" sier Hassan til Ulrik.

Og på første rad sitter Atiqa, den fjerde hovedpersonen i filmen. Innvandrerjenta i moderne klær og usikker på om hun skal bestemme selv hvem hun skal gifte seg med -- eller ikke. Men hun er sikker på at hun vil gå på skolen, enn så lenge. Hun skyver problemene foran seg og håper det beste, og Atiqa er flink. Typisk er det også at hun snakker bedre norsk enn Hassan.

Bedre norsk? Alle  disse fire er født i Norge og har norsk statsborgerskap så klart. Men de er utlendinger, forklarer de. De insisterer på at de er pakistanere. Eller marokkanere. Eller somaliere. Også det er lett å kjenne igjen fra virkelighetens Oslo.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forsøker seg som samfunnsforsker i en del av filmen: Han reiser til landsbygda i Punjab, der norskpakistanerne kommer fra. Han treffer hverdagens  vanlige menn som forklarer med den største selvfølge at en kvinne må drepes hvis hun skulle forelske seg slik at familien mister kontroll.

Kulturkollisjon er et forslitt ord. Men landsbygdas klankultur i Punjab er ikke langt unna når Hassan besøker Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter som det heter, gamlehjemmet på Nordstrand. Den unge norske statsborgeren med sitt middelalderske syn på kvinner spør de gamle med oppriktig undring: "Men du tok deg jo av dine barn, hvorfor tar ikke de seg av deg?" "Jeg foretrekker å bo her" sier den gamle damen stolt. Men Hassan insisterer: "Vil du heller bo her, hvis du kunne bodd hos barna dine?" Den svir.

Ulrik Imtiaz Rolfsens film er full av undertekst. Castingen er så god at det river i både mors- og lærerhjerte til undertegnede. Dette er våre ungdommer, selv om de tidvis påstår noe annet. Og de får det ikke lett i årene som kommer. Særlig ikke fordi de er dårligere i norsk enn generasjonen tjue år før dem.

Norskpakistanske Tina Shagufta Kornmo kommenterer filmen i bakkant. Hun er lege, rundt femti år og snakker helt uten aksent. Det gjør de unge sjelden. De snakker kraftig kebabnorsk og har en langt dårligere ordforråd.

Dette er segregeringens sanne ansikt, og jeg ønsker at alle naive SV-venner landet rundt skal se filmen og svare på om vi virkelig skal ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har bedre enn dette. For hvert år som går går integreringen tyngre, fordi minoriteten er majoritet i sine områder. Jeg deler ikke Shagufta Kornmos optimisme.

Det er godt gjort å lage feel good-TV av tvangsekteskap. Og å gjøre det med kjærlighet til alle aktørene, også til Hassan. Han har vi ikke sett på TV før, til tross for at han nærmest er median-innbyggeren i Oslo sør og øst.

Abubakar sier ettertenksomt om sitt pakstanske bryllup: "De tvang meg aldri ... jeg har bare ofret en liten del av livet mitt, for å holde sammen familien min". 

Ulrik Imtiaz Rolfsen er også aktuell med spillefilmen Haram som går på norske kinoer nå. Førd dette laget han TV-serien og spillefilmen Taxi, som fikk denne skribenten til å kalle ham en norskpakistansk Tarantino.

Du kan se "Frivillig tvang" gratis på NRK her.

Skikkelig kos på sykehjem!

Hvor kjenner du lukten av ferske kaker når du går inn døren? Hvor leser du dagens meny på veggen: Oksestek og rips med vaniljesaus til dessert? Hvor finner du utstilt hjemmestrikk og snurrepiperier i hver en krok? Jo: På Søster Ninas!

For uinnvidde, Søster Ninas sykehjem ligger på Jevnaker og er den koseligste institusjonen på hele Østlandet. Ikke at jeg har sett dem alle, men jeg har pårørendeerfaring fra tre-fire sykehjem fra før. Ingen tvil om hvor jeg vil bo når jeg selv blir skikkelig gammel!

Som Oslo-borger er det en stor overraskelse jeg ser at Oslo kommune vil redusere antall plasser de kjøper hos Søster Ninas fra 26 til bare syv. For dette sykehjemmet gir jo begrepet «valgfrihet" et reelt innhold.

Min tante har utsikt til jorder og hester fra rommet sitt. Betjeningen kjenner henne godt, for det er mindre gjennomtrekk av folk her ute på landet. Nå skriver jeg ikke for min syke mor, eller rettere sagt tante, for hun er sikret plassen på Søster Ninas til hun dør. Jeg skriver som Oslo-borger, for å fortelle om en eldreomsorg som faktisk skinner, hver eneste dag, og som burde få lov å fortsette med det.

På andre sykehjem er det sjelden særlig hjemmekoselig. Betjeningen gjør sine plikter greit og skikkelig, men når de ikke har konkrete oppgaver sitter de på pauserommet og snakker med hverandre. På Søster Ninas derimot, er de ansatte alltid enten i sving med konkrete oppgaver, eller de snakker med de gamle. Sist jeg var innom satt pleieren og leste høyt for tanten min og to andre beboere. Når så du det på et sykehjem sist?

Søster Ninas ansatte kombinerer god gammeldags hjemmehygge med høy grad av profesjonalitet. En slik bedriftskultur tar mange tiår og bygge opp. Men den kan rives fort ned dersom rammebetingelsene endres brått.

Anbudsrunder gir noen utfordringer. En utfordring er at de beste til å skrive anbud ikke alltid er de beste til å gjøre selve leveransen. Og leveransen er et siste hjem i livet, der god mat, gjestfrihet, det udefinerbare som ligger i «hjemmekos» er helt avgjørende.

Så synd for Oslo-borgerne hvis de ikke lenger kan velge Søster Ninas! Søster Ninas gir nemlig begrepet «sykehjem» et annet og lysere innhold.

Les Paal Frisvolds blogpost om Søster Ninas og faren hans her.

Utseende viktigere for jobbsøkere

Utseende ditt blir vurdert når du søker en jobb. Det overraskende er at det skjer førdu kommer til intervju. Du bør faktisk være pen for i det hele tatt å bli innkalt. De unge treffes hardest av den nye trenden, der er jo de som skal inn på jobbmarkedet.

Før var det bare klesbutikker og serveringssteder som stilte krav om foto ved søknaden. Men praksisen har bredt seg. Nå bes det om foto for svært mange jobber. Bare gå inn på finn.no og gjør et søk, slik jeg gjorde.

Ekspeditør i skobutikk? "Husk å legge ved både søknad og cv med bilde." Også i regnskapsbransjen bes det om bilde: "Send cv og søknad (gjerne med bilde)." Eller her, fra grafisk design: "Et bilde er ønskelig, men ikke et krav".

Store, seriøse bedrifter som kommuner, energiselskaper og oljeleverandørindustri ber ikke om foto i selve annonsen. Men kandidatene må logge seg inn og fylle ut cv i jobbsøker-systemer, og der oppfordres man til å laste opp bilde slik at det blir en del av søknaden. En fersk masterstudent fra NTNU kunne fortelle meg at minst halvparten av jobbene hun søkte krevet bilde. Og hun søkte kun jobber som krevet høy og spesifikk utdanning innen industriell økonomi. "Last opp foto" var beskjeden hun møtte, fordi dette lå inne i systemet,  altså programvaren.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det stopper ikke der: Studentene Malin Aasebø og Marthe Berget undersøkte hvordan sosiale medier brukes i rekrutteringsbransjen, det som kalles headhuntere. Aasebø og Berget var studenter på HR-linja på Markedshøyskolen, og jeg var veileder for bachelor-oppgaven deres. Både de og jeg ble overrasket over hvor stor vekt utseende får i rekrutteringsprosessen. Headhunternes assistenter gransker Facebook-profiler og LinkedIn-profiler, og legger først merke til bildet. Nettopp disse headhunter-assistentene avgjør hvem som kan komme til intervju.

Det betyr ikke at de bevisst kaller inn pene mennsker, og lar de mer alminnelige bli. Så enkelt er det ikke. Men massiv psykologisk forskning viser at vakre mennesker blir oppfattet mer positivt enn andre; Vi antar automatisk at de pene også er mer intelligente, effektive og sympatiske. Aasebø og Bergets oppgave viste at disse generelle sosialpsykologiske mekanismene slår like sterkt inn hos dem som jobber profesjonelt med rekruttering, som hos oss andre. Faktisk var rekrutteringsekspertene ganske ureflekterte. Mange av dem mente de kunne vurdere kandidatens "personlighet" bare på grunnlag av bildet.  Og bildet var gjerne det første de la merke til, før de leste cv-en.

Jeg jobbet som headhunter selv for ti-femten år siden. Den gangen tok jeg bilde av kandidaten på slutten av intervjuet for å klare å huske vedkommende. Et bilde er mer effektiv som huskelapp enn en CV. Men nå er altså rekkefølgen snudd: Bildet først. Intervju etterpå, hvis det altså blir noe intervju.

Godt dokumenterte sosialpsykologiske mekanismer, kombinert med den praksisen som følger av moderne teknologi, gir de vakre et større forsprang på jobbmarkedet enn de hadde før. Fordi kandidatens utseende blir eksponert før beslutningen blir tatt om hvem som skal kalles inn til intervju.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Du  som leser dette er kanskje godt voksen. Du søkte og fikk deg jobb før webteknologi gjorde bilder til et krav i jobbsøknaden. Men er sønnen din kjekk nok til at noen vil kalle ham inn til intervju? Og likner datteren din nok på en fotomodell til at noen gidder å lese den gode søknaden hun skrev?

Vi har lover mot diskriminering av kvinner, homofile og etniske minoriteter i jobbsøkerprosesser. Jeg ønsker meg ikke noen lov om diskriminering på grunn av utseende. Slike lover virker uansett ikke særlig effektivt. Men det er et paradoks at vi ikke har sjenket en tanke til den mest omfattende diskrimineringen: Den som skjer etter premisset: Generell fysisk attraktivitet.

Denne artikkelen sto først på trykk i Vårt Land 24.09.2014

Les saken om bacholor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

Les kronikken av Aasebø/Berget i Aftenposten, søk «Headhunterne går i facebookfellen» (betalingsmur)

Les arbeidsrettsadvokatens reaksjon på bachelor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

 

 

Skolesvik i innvandringslandet

Hvilket land kombinerer Europas høyeste innvandringstakt med store problemer i grunnskolen? Riktig svar er Norge.

Mandag er det skolestart. Kronprinsbarn begynner på hver sin privatskole. I den offentlige skolen er lærerne i streik.

En av årets viktigste bøker er "Det store skolesviket" av lektor Karl-Eirik Kval. Den handler om forfallet i skolen paralllelt med flommen av rundskriv, prosjekter og gruppearbeid.

Skolen er de rødgrønnes konkursbo. Men blir det bedre med de borgerlige? Neppe. To tiltak har kommet fra den blåblå regjeringen. Det ene er løftet om etterutdanning. Det andre er innføring av master i lærerutdanningen. Tilsynelatende to positive nyheter.

Men utdanning hjelper ikke hvis råmaterialet er for skralt. I Finland er lærerstudentene blant de fem prosent sterkeste elevene fra gymnaset. I Norge er de blant de 10-20 prosent svakeste elevene, ifølge forskeren Lars Vavik.

Og nå streiker lærerne. Arbeidsgiveren KS ønsker mer styring med lærernes arbeidstid. Dermed fjerner de det eneste virkelige frynsegodet i læreryrket; Friheten. Det gjør at enda færre skolelys får lyst på læreryrket. Men det er skolelysene vi har bruk for. Man må kunne noe, for å klare å lære det bort.

Ifølge forskning på Norges Handelshøyskole ved Kjell G. Salvanes er lærerne som gruppe betraktelig mindre intelligente nå enn før. Intelligens er den enkeltfaktor som ifølge psykometrien påvirker jobbprestasjoner mest. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest. Et fall i intelligens er altså dramatisk for læringsresultatet.

"Mine barn skal gå på privatskole" uttalte en bekjent, en selvsikker mann i 20-årene med topputdanning og gylden karriere foran seg. Han er uten videre enig i lektor Kvals analyse. Men gidder ikke lese boka, ungene hans skal jo ikke gå på offentlig skole uansett. Det er akkurat det som er problemet. De mest ressursterke er ikke interessert lenger.

Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som er sterke nok til å klage ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Skolens forfall er, sammen med innvandringstakten, de to forholdene i Norge som bekymrer meg mest. Og de to henger sammen: Jo bedre offentlig skole, jo bedre går det innvandrerbarna. Hvis den offentlige skolen er dårlig derimot, vil innvandringen bety større klasseskiller og større etniske motsetninger. Skolen er den sterkeste faktoren for utjevning og integrering vi har. Men da må den altså virke.

Tragisk nok starter segregeringen allerede i barnehagen: Shazia Sarwar i VG beskrev nylig hvordan tredje generasjons innvandrerbarn kan bli dårligere i norsk enn sine foreldre. Fordi de barnehageansatte ikke kan norsk og barna bare leker med sine egne, ikke med etnisk norske. Slik er innvandringsbyen Oslo blitt.

To av tre ikke-vestlige innvandrere har for dårlige lese- og skriveferdigheter til å fungere i arbeidslivet, ifølge regjeringens integreringsmelding i 2011.

"Vet du om en skole der barna mine kan lære norsk?" spurte en venninne nylig. "En privatskole, som ikke koster så mye? Der vi bor er det bare innvandrerbarn!?" Hun er annen generasjons innvandrer fra Pakistan og bekymret for ungenes fremtid. Hun vil gjerne flytte til en bydel med flere norske, men der er boligene for dyre.

Jeg ønsker lærerne lykke til med streiken. De bør kjempe for det siste frynsegode de har. De må beholde sin frihet og de bør slippe papirarbeidet og den overdimensjonerte rapporteringen. Sist men ikke minst bør lærerne få høyere lønn.

Fordi gjenreisingen av læreryrket er et nasjonalt anliggende, både samfunnsøkonomisk og kulturelt. Og særlig viktig er dette i en tid da befolkningen endrer seg så raskt.

Denne saken sto i avisa Vårt Land i juli 2014.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

Hvem eier Fredrik Græsvik?

"Som privatperson kan jeg melde at 415 barn er drept i Gazakrigen", skrev Fredrik Græsvik på twitter i går (se bilde). Han skrev også at han var kalt hjem fra Midt-Østen på grunn av "feil fokus", mens TV2-ledelsen sier til Dagbladet at dette ikke stemmer. Trolig handler denne saken mer om Græsviks bruk av twitterkontoen sin, enn om reportasjene hans. Han har stadig oppdatert med døde barn i Gaza, en type oppdatering som vitner om et sterkt personlig engasjement i saken.

Det måtte komme et kræsj en dag, mellom TV2-ansatte og ledelsen om bruken av sosiale medier. For noen år siden ble journalistene der aktivt oppfordret til å ta i bruk sosiale medier, og å bruke TV2 i navnene sine der, slik "TV2Fredrik" har gjort. De siste årene har tonen vært langt strammere, og medarbeiderne er bedt om å "vise varsomhet". De som har gått over streken (som jo ikke er særlig lett å definere) har gjerne fått en telefon eller tilsnakk. Så mange er helt tause, mye tausere enn de ville vært dersom de hadde en vanlig jobb som postbud eller pleiemedhjelper.




Jeg er langt mer Israel-vennlig generelt, enn det Græsvik trolig er. Men ettersom faget mitt er HR; og ikke utenrikspolitikk, langt mindre Midt-Østen-kunnskap, er temaet for denne bloggposten Fredriks rolle som arbeidstaker: Kan han gjøre kontoen sin "privat", sånn helt plutselig?

Det kan han selvfølgelig ikke, og det vet han godt. Rollen i TV2, sammen med hans egen twitteraktivitet, har gitt ham 43 000 følgere. Hvem eier den kontoen? Og kan han frata TV2 ansvar for det han skriver (slik han tvitrer at han gjør), når han faktisk er ansatt der og tvitrer om det samme som han rapporterer om?

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Senest i går diskuterte jeg sosiale medier med en arbeidsrettsadvokat, og temaet var, som vanlig, grensen mellom ytringsfrihet for ansatte og lojalitetskravet til arbeidsgiver. Græsvik-saken går rett inn i dette, selv om rollen som journalist er anderledes enn for andre. Rammene er trangere for journalister enn for andre, paradoksalt nok. Men det er jo fordi både de og redaktørene deres har bygget opp troen på "den objektive journalist". Men journalister er aldri objektive. Så snart de begynner å tvitre for egen maskin ser vi hvor lite objektive de er.

En ansatt  og høyprofilert journalist blir aldri en privatperson på twitter, hvor mye han enn vil. Det kan derfor hende ledelsen har (juridisk) rett til å kreve varsomhet, ja nærmest taushet, fra sine ansatte. Men er publikum tjent med det? Nei, det er vi ikke, vi er tjent med å vite hvor vi har folk. Derfor liker jeg Græsviks ville tvitring siste døgnet. Fremtiden tilhører frilansjournalistene. De høyprofilerte journalistene vil mer og mer bli en merkevare som seg selv, altså navnet sitt, mer enn redaksjonen de jobber for.

Sondringen mellom arbeidstakers ytringsfrihet og lojalitetsplikten til arbeidsgiver burde prøves rettslig langt oftere. Og for ansatte journalister er som sagt rammene trolig trangere enn for andre. Det som vil tvinge seg fram er flere dyktige frilansere, som selger sine produkter til de tv-kanalene og avisene som vil ha dem. Og oppdaterer sine konti nøyaktig som de vil.

Mitt råd til Fredrik Græsvik er altså å si opp jobben (hvis han har økonomi til å ta sjansen). Han vil tjene på å bli en fri mann. Publikum vil tjene på å vite hvor vi har ham. Jeg vil mye heller se reportasjene til en Græsvik som er seg selv på twitter, enn en Græsvik som mener det samme som før, men som ikke tør å tvitre det av frykt for å miste jobben. 

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken. Er du interessert i foredrag om sosiale medier og arbeidstakers ytringsfrihet kontakt meg på elin@orjas.no.

 

Burka/Niqab er som finlandshette og bør forbys

I går ble det klart at menneskerettsdomstolen i Strasbourg, den såkalte EMD, godkjente Frankrikes burkaforbud. Forbudet gjelder i praksis bare den delen av burkaen som dekker ansiktet, og tilsvarende er niqab (kun ansiktstildekkingen) forbudt.

En liten oppklaring rundt forskjellen på burka/niqab og hijab er på sin plass. Avgjørelsen i EMD gjelder Frankrikes forbud mot maskering i det offentlige rom, altså at noen skjuler ansiktet. Hijab derimot er det tettsittende skautet, og bæres av svært mange kvinner i Norge. For mange unge muslimske kvinner er det nærmest som et moteplagg, og selvfølgelig lov.

Når lovligheten av hijab-skaut har vært diskutert, i Norge og i andre land, har det kun dreid seg om hvorvidt hijab kan bæres som del av uniformen i vakttjeneneste, forsvar og politi. Etter min mening er hijab i til privat bruk ute på gata like ukomplisert som mine olabukser og bærumsguttenes kluthuer. Det er klær.

Niqab og burka derimot, er noe mer enn klær, det er effektiv maskering. Det hindrer gjenkjennelse, det gjør dagliglivets situasjoner som undervisning, konversasjon og handel tungvint og til dels umulig. I tillegg virker det i vår vestlige kultur direkte skremmende, fordi maskering bare forbindes med kriminalitet.

Derfor er det litt kleint når Jan Bøhler går inn for et tilsvarende Niqab-forbud i Norge med begrunnelse i de stakkars kvinnene, som "må" bære det. Han sier til VG: - Det store flertallet av muslimer i Norge anerkjenner at plagg som skjuler ansiktet ikke er et religiøst påbud. Men så er det enkelte grupper som legger et økende press på kvinner, blant annet for å få dem til å kle seg i heldekkende religiøse plagg. (...) Vi må støtte disse kvinnene slik at de kan stå imot dette presset. Forbud kan være et slikt virkemiddel".

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Jan Bøhler er altså mot maskering på gata fordi det er synd på de maskerte. Jeg er mot maskering på gata fordi jeg er mot maskering på gata, av grunner som burde være opplagte hvis vi legger den norske paternalismen til side. Dommen i EMD handler heldigvis ikke om å stakkarsliggjøre kvinnene som bærer niqab. Den handler om å beskytte oss andre mot en praksis som ødelegger vårt offentlige rom. Dommen henviser til "offentlig sikkerhet og beskyttelse av andres rettigheter og frihet". Så presist og så enkelt kan det sies.

Fremskittspariet har tidligere foreslått et niqab-forbud i Norge. Høyre, AP, SV og Sp stemte mot et forbud, men særlig Arbeiderpartiet er splittet i saken. Problemstillingen begynner å bli aktuell, mens man for fire-fem år siden aldri så ansikts-tildekkede kvinner, er det i dag nokså vanlig å treffe på i enkelte bydeler i Oslo.

Nå vil deler av Arbeiderpartiet vurdere forbud på ny, begrunnet i de stakkars, stakkars kvinnene. Snakk om umyndiggjøring! Disse kvinnene er aktivister, ikke sine menns slaver. I desember 2010 aksjonerte de for å bruke niqab i Oslos gater. Hvor bakpå det offentlige Norge er, fikk vi demonstrert da Gerd Kristiansen jublet over initiativet.

"Dette er helt topp" kommenterte hun til niqab-kvinnene. "Det er flott at initiativet kommer fra kvinnene selv og at de selv bidrar til debatten om hvordan de best kan integreres" mente LOs daværende nestleder, nå LOs toppleder. LO støttet altså at kvinner bruker ansiktsdekkende maskering i det offentlige rom. Artig.

Det var i 2010, omtrent samtidig som vegvesenets nye håndbok lå i trykken, der en kvinne med full burka sto side om side med mann i rullestol og afrikaner i tradisjonell klesdrakt. Vegvesenet skulle demonstrere det fargerike fellesskap, og inkluderte altså full maskering av kvinner. Jeg skrev om saken, det samme gjorde VG og Vegvesenet trakk forsiden.

Saken viser med all tydelighet hvor merkelig den norske staten opptrer i møte med fremmede kulturer. I diskusjonen rundt burka-forbud har det politiske flertall skjøvet EMD foran seg, og sagt at EMD aldri vil godta et forbud. Nå er den saken avklart. De godtar det faktisk.

Det er altså på tide å forby maskering i det offentlige rom, fordi folk faktisk maskerer seg. Er finlandshette forbudt på gata? Jeg aner ikke. Jeg vet bare at hvis det hadde blitt vanlig å bruke finlandshette så hadde vi diskutert et forbud. For vår egen skyld. Fordi maskering er ubehagelig og åpenhet og gjenkjennelse er en forutsetning for at vårt samfunn skal fungere. Vi hadde ikke diskutert et forbud av hensyn til de stakkars mennene som "måtte" gå med finlandshette. I denne saken handler det om våre egne verdier, som vi bør stå opp for.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Likestillingsparadokset

Norge er et av verdens mest utviklede land, ifølge FN. Vi har også et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Merkelig? Nei, det er faktisk helt logisk.

I en stor undersøkelse av unge menneskers studie- og yrkesinteresser i 40 land, går det frem at jo høyere landet er på FNs utviklingsindeks, jo mer tradisjonelle er ungdommen i yrkesvalg. Norske gutter vil studere teknikk, jentene vil studere mennesker og følelser. I land som Uganda og Bangladesh er jentene mer interessert i tekniske fag. Jenter i Rwanda vil bli ingeniører, jenter i Norge vil bli frisører.

Undersøkelsen ble presentert i serien Hjernevask med Harald Eia i 2009, og i boka Født sånn eller blitt sånn. Eia og medforfatter Ole Martin Ihle antyder forklaringen: I fattige land er jentene mer opptatt av å studere det som gir dem sikker inntekt. Norske kvinner derimot har råd til å bare følge hjertet.

Men blir kvinnene like gode ingeniører som menn når de først velger det? Her er trolig svaret ja. Her kan vi trekke veksler på den omfattende forskningen som er gjort på kvinner og ledelse. Kvinner velger lederkarriere i mindre grad enn menn. Men når de først er blitt ledere, så leder de på nøyaktig samme måte, ifølge en lang rekke rapporter. Forskerne Jon Aarum Andersen og Per H. Hansson banker fast dette budskapet med solid dokumentasjon i artikkelen ?At the end of the road??On differences between women and men in leadership behaviour.

En lang rekke forskningsrapporter verden over viser altså at jo mer rikt, utviklet og moderne et land er, jo større er forskjellene på menns og kvinners valg av studier og karriere. Men de som velger utradisjonelt fungerer like godt (eller like dårlig) i stillingene sine som det typiske kjønn i jobben.

Jeg iler til med å forklare at dette bare gjelder valg av utdanning og yrke i den formelle økonomien, altså ordinært lønnede stillinger. De minst utviklede landene har gjerne en stor uformell økonomi, og arbeidsdelingen her kan jo være en helt annen historie. Likevel: Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i de mest moderne landene er et skikkelig paradoks. ?Likestillingsparadokset? er da også forskernes navn på fenomenet.

Vil du ha mine artikler om arbeidsliv/politikk rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

            Siste skudd på stammen av paradoks-rapporter kommer fra Norges Handelshøyskole. I et forskningsnotat, Willingness to compete: Family matters beskrives et eksperiment der man undersøkte lysten til å konkurrere blant fire grupper 14-15-åringer: De med øvre middelklasse-bakgrunn, jenter og gutter, og de med arbeiderklassebakgrunn, jenter og gutter. Og gjett hva man fant? Ganske riktig: Hos arbeiderklasseungdommen var det ikke så stor forskjell på konkurranselysten hos jenter og gutter. Mens det i øvre middelklasse slo konkurranseinstinktet slående forskjellig ut; Jentene ville ikke konkurrere, gutta ville som bare det. Ingen er faktisk så konkurranselystne som hankjønnet fra den økonomiske solsiden, skal vi tro denne undersøkelsen.

Er de født sånn eller blitt sånn? Ifølge ?main stream? kunnskapen i personlighetsforskningen er vi litt mer født sånn enn blitt sånn. Kvinner er mer forsonlige, vennlige og omsorgsfulle på gruppenivå enn menn, som er litt mer konkurranseorientert, pågående og risikovillige. Men biologi er tøyelige saker. Dersom det lønner seg vil de fleste kunne strekke seg i nye retninger. Og biologi er heller ikke det samme som ?ønskelig?. Det er for eksempel mer naturlig for menneske å ha innvollsmark enn ikke å ha det. Om vi ser kjønnsdeling som biologisk naturlig trenger den ikke være ønskelig av den grunn.

Jo bedre man har det, jo mer vil man trolig lene seg på sine naturlige tilbøyeligheter. Mer mystisk enn det er kanskje ikke likestillingsparadokset.    Hvis bilen punkterer i ferien, hvem skifter hjul og hvem tar seg av barna? Nettopp. Men kvinner uten menn lærer ganske fort å skifte hjul.

Vil du lese en artikkel til om kjønnsforskjeller? Les: Derfor heier damer på hverandre.

Vil du lære enda mer om kjønn og arbeidsliv kan du sjekke ut mine foredrag her

Artikkelen ovenfor sto først på trykk i avisa Vårt land, 30.06.14. Alle artikler dobbeltpubliseres på Nettavisen og denne bloggen, og noen også i Vårt Land og på Verdidebatt.

 

 

 

La lærerne jobbe lite

"Er han heldig med lærer" spør vi gjerne foreldre med barn i skolealder. Vi spør aldri: "Har han en lærer som fyller arbeidstiden"? Læreren betyr alt for barnas hverdag, trivsel og læring. Om den samme læreren fyller en 37,5 timers uke eller ikke betyr ingenting.

Dersom KS vinner fram med kravet om bundet arbeidstid på 37,5 timer i uka, vil det kanskje stramme opp de dårlige lærerne. Men de beste lærerne vil slutte. For de flinkeste gikk inn i dette yrket med en klar formening om at jobben gir noen goder og noen byrder. Og godene for de beste er oppsummert: Stor frihet, korte dager i noen perioder, lange ferier og god pensjon.

Byrden er moderat lønn og lusne kontorer, eller hva man skal kalle de små båsene de bruker. Men den største belastningen er rett og slett at det er en tøff jobb å lede en klasse. Fronte 20-30 unge time etter time, få med seg alle, inspirere og oppdra, vise  autoritet og oppnå læring. Det er ingen jobb for pyser.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Mange lærere klarer ikke å lede klassen, altså det som er kjernen i jobben. Disse lærerne har i praksis et sterkt oppsigelsesvern. De ødelegger skolegangen til titalls, ja hundretalls barn gjennom sitt yrkesliv. De tjener like mye og har samme betingelser som de gode lærerne. Lærerorganisasjonene har stått beinhardt på at alle skal behandles likt.

I artikkelen "Too cool for school?" dokumenterer forskere fra Norges Handelshøyskole hvordan lærernes IQ har sunket de siste generasjoner. Det er kanskje den rapporten som tydeligst viser hvordan kvaliteten i skolen synker. IQ er nemlig den enkeltvariabelen som tydeligst korrelerer med gode yrkesresultater, i læreryrket som i andre yrker. Undersøkelsen fra Handelshøyskolen, her gjengitt av NRK, viser også at det er de flinkeste som slutter i skolen. Med andre ord, de mindre flinke slutter sjelden.

Det haster med å gjøre jobben mer attraktiv for de dyktige lærerne og for unge som vurderer læreryrket. Å få de flinkeste til å bli i skolen er mye mer effektivt enn å etterutdanne de middelmådige, slik regjeringen sverger til. Å kontrollere arbeidstiden hardere derimot er omtrent det dummeste man kan gjøre hvis målet er å heve kvaliteten i skolen. Da fjernes det ene substansielle yrkesgodet lærerne har, ved siden av god pensjon.

Ifølge OECD-undersøkelsen TALIS, som utføres årlig, jobber norske lærere nemlig mindre enn oss andre. Dette ble beskrevet  i Kommunal Rapport allerede i 2009 og gjengis også i Aftenposten i dag 26. juni 2014. Derfor er det tragikomisk når lærerne nå står fram i alle aviser og bedyrer hvor mange arbeidstimer de jobber. Hvordan rettebunkene vokser og kveldene blir lange. Dermed går de inn på arbeidsgiversidens fullstendig gale premisser: At kvalitet måles i antall timeverk.

De beste fikser jobben så godt at de jobber mindre enn oss andre, målt i timer. Det er dem vel unt. Bare når de beste kan kapitalisere på erfaring og kunnskap slik at de selv får mye fritid, vil de ønske å bli i skolen. Og det er akkurat der vi trenger dem.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

hits