Fyllesex bedre enn kors?

NRK er døve for kristenfolkets protester mot sex og fyll. Men pipet fra en følsom kors-motstander fikk dem til sporenstreks å ta affære.

Denne uken skrev Vårt Land at nyhetsanker Siv Kristin Sællmann ble bedt om å fjerne korset rundt halsen når hun leser nyheter. «NRK viser fyll og sex på TV. Men et kors rundt halsen ble for mye for ledelsen. Hvorfor er religiøse symboler et så brennhett tema?» spurte journalist Håvard Therkelsen i Dagsavisen. Det er et godt spørsmål.

Smykket var svært lite og målte kun 1,4 centimeter. Om akkurat dette smykket er et tegn på at Sællmann er personlig kristen eller bare liker vakre smykker er ikke godt å si. Men bare mistanken om at det kunne oppfattes som det førstnevnte, gjorde at hun måtte fjerne det.

Så hysterisk er NRK når det gjelder kristendom. Når det gjelder fyll og eksperimentell sex derimot, er de svært tolerante.

«Når man tar med seg en skjønnhet hjem fra fest og dagen etter våkner ved siden av et troll, er det lett å skylde på ølbriller», heter det i NRKs omtale av programmet «Fylla» på NRK3. En setning som aksepterer fyll og forakter kvinner, vi som forvandler oss fra «skjønnhet» til «troll» avhengig av mannens promille. Og videre: «Vi gjør dumme ting i fylla, så vi sier at fylla har skylda.

Men stemmer det? Vi følger fire festglade Oslofolk gjennom opp- og nedturer en kveld på byen.» Statskanalen iscenesetter altså ungdomsfyll for lisenspengene våre.

For ikke å snakke om sex. Serien «Trekant» var en «lærerik realityserie om sex hvor tre ungdommer får forskjellige oppdrag for å utforske den seksuelle verdenen.» Og videre: «Denne uken skal de kjenne mer på grensene sine når de lærer mer om analsex og BDSM.» De fire bokstavelsene er en forkortelse for bondage, disiplin og sadomasochisme ? som gjerne er rollespill i lakk og lær med kjettinger.

Opplæring i fyll med ukjente og sex med håndjern er altså fine saker. Et lite kors rundt halsen bør vi derimot spares for. NRK vil selvfølgelig svare at korset var i en nyhetssending, og at det krever nøytralitet, i motsetning til andre programmer. Men hvor står det egentlig? Er det noe de fant på i farten, kanskje? La oss se på NRKs vedtekter:

I § 14-i står det at «NRK skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfold av livssyn og religion i det norske samfunnet». Så da er kanskje kors greit likevel, selv i en nyhetssending? De som skrev vedtektene har åpenbart ikke samme allergi mot religion som Sællmanns sjef. De fremhever jo til og med «Norges religiøse arv» som noe positivt, sidestilt med mangfold.

Jeg tviler på at denne sjefen tenkte så langt som til vedtekter. Han fikk trolig bare en spontan stress-reaksjon fordi en seer reagerte. Og det er det som er så ubehagelig med hele saken. Hundrevis av seere som reagerer på sexlekene i «Trekant» har ingen betydning for den jevne NRK-sjef, men en eneste tilfeldig antikristen hysteriker får uten videre gjennomslag.
Reaksjoner på fyll, sex og banning kommer oftest fra kristenfolket. De viser robust motstand mot nettopp kristne i NRKs organisasjon. Et lite pip fra en følsom kors-motstander derimot, krever øyeblikkelig aksjon.

All journalistikk står for verdier av et eller annet slag. NRK har vist oss sine.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND FREDAG 7.11.2013

Document og fordomsfulle forskere

Dette er historien om Hogne, Bjørn og Nina. En liten bagatell på Facebook, som illustrerer noe mye større: Fordommer mot annerledes tenkende.

Bjørn Stærk er blogger og har fast avtale med Aftenposten. Hogne Øian er samfunnsforsker på Norsk institutt for naturforskning. Hvem Nina er får du vite etterhvert.

Bjørn delte en artikkel på Facebooksiden sin, en kritikk av Aftenpostens dekning av en islamsk menighet. Bjørn fikk raskt ros av forskeren Hogne for denne artikkelen.

Men artikkelen var ikke skrevet av Bjørn, han hadde bare delt den. Den var skrevet av den innvandringskritiske Nina Hjerpset-Østlie, noe Bjørn raskt sa fra om og fikk like raskt et svært interessant svar:


Forskeren har altså nå tverrvendt. Han har lest artikkelen på ny med nye briller, og nå finner han den konspirasjonsteoretisk.

 Mannen synes ikke det er pinlig å bli tatt i å plutselig mislike teksten da opphavskvinnen var avslørt. Flere andre kommer til i tråden og påpeker at dette er ganske morsomt. Men Hogne bare dundrer på, i et kraftfullt forsøk på å stable alle sine fine uttrykk sammen i en rablende lang enmanns-diskurs av en setning. Les langsomt gjennom dette og se om du forstår:



Dette betyr at forskeren aktivt oppsøkte teksten en gang til for å finne feilene da han så at det var Nina som var forfatteren, og ikke Bjørn. Og han fant den: Hun er konspirasjonsorientert og mangler dessuten substans.Hun som altså hadde skrevet en så god tekst at han måtte rose den, da han trodde den var skrevet av Bjørn.

Hvorfor gjorde denne lille Facebook-passiaren slik inntrykk på meg? Fordi den viser så tydelig at det gjelder å rose og stigmatisere på riktig måte for å holde seg flytende her i verden. Nettopp denne refleksen hos oss mennesker gjør oss til politiske idioter.

Det er denne refleksen hos den til enhver tid herskende meningseliten som gjør den politiske diskusjonen dårligere. Vi klarer ikke høre på argumenter. Det som teller er hvem som sa det. Dette er elementær gruppepsykologi og pensum i psykologi på norske universiteter og høyskoler.

Hva gjør denne almenne psykologiske mekanismen med det politiske diskusjonsklima? Det kommer an på hvem som dominerer diskursen til enhver tid. På universiteter og høyskoler, samt i pressen, er det folk som stemmer SV, Arbeiderpartiet, Venstre og Rødt som dominerer. En enslig Høyre-svale finnes innimellom, mens Frp-ere knapt eksisterer. Så hvem er nå gjenstand for stigmatiseringen?

Gode gamle Fremskrittspartiet er plutselig blitt uegnet som prügelknabe, de er jo kommet i regjering. Document derimot, står fortsatt lagelig til for hogg.

Document.no er et nettsted med mye innvandringskritikk. Det er nærmest uredigert, her er journalistiske perler og ferske avsløringer gjemt mellom alt for mange lange likegyldige tekster. Nina Hjerpset-Østlie jobber altså her. Hun bedriver mediekritikk av klasse, som da hun var den første til å avsløre romkvinne-saken i NRK. Den teksten Bjørn delte og som Hogne først roste og så refset, var nok en god mediekritisk avsløring fra Ninas side.

Hadde Hogne Øian sett at Nina hadde skrevet saken, så hadde han ensidig fordømt den helt fra første stund. Det spesielle er at han faktisk erkjenner det, uten selv å se det pinlige i saken. Han forlater både skikk og bruk (et lite unnskyld til Nina hadde vært på sin plass) og de akademiske idealer, som er å fordomsfritt lese en tekst som tekst, uten å la seg forstyrre av primitive flokkdyr-instinkter.

Document er det nye Orientering, skrev Bjørn Stærk i 2012. Avisa Ori­en­te­ring ble star­tet i 1952 av Arbeiderpartifolk som mente AP var for underdanige overfor USA. Orientering-folkene var mot NATO og glødende mot atomvåpen. De var forløperne for mye av den venstreside-bølgen som skapte SF og senere SV. Bjørns artikkel om likhetene mellom Orientering den gang og Document nå viser hvordan majoriteten til enhver tid gjør alt for å stigmatisere de som tenker annerledes.

I begyn­nel­sen var Ori­en­te­rings­kret­sen mar­gi­nale, skriver Bjørn, og ble igno­rert, mis­ten­ke­lig­gjort, og på alle måter for­søkt holdt uten­for dati­dens gode sel­skap. Men de ble pio­ne­rene for en ny venstre­side, og for en all­menn venstre­drei­ning i norsk poli­tisk kul­tur som vi frem­de­les ser etter­døn­nin­gene av.

Likhetene mellom hvordan majoriteten behandler politiske utfordrere er slående , slik Bjørn Stærk viser i denne teksten. Ironisk nok viser også utbryterne selv nøyaktig de samme svakhetene nå som da: Overdreven pessimisme og monomani. Dette er en form for interaksjon der begge parter spiller hverandre dårlige.

Flokkdyr-mentaliteten, iveren etter å skyve ut dem som tilhører feil flokk, gjør noe med den offentlige samtalen. Diskusjonene blir fattigere, mindre interessante og framfor alt mindre i stand til å frembringe gode løsninger. Noe den samme Bjørn Stærk har forklart på en glitrende måte i boka si om ytringsfrihet, utgitt på Humanist forlag i vår.

De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser, skrev Bjørn der. Hogne Øian derimot, star så midt I den store trygge flokk av at han ikke ser noen ting. Det at han I tillegg viser det fram, så totalt uten skam og blygsel, gjør denne lille hendelsen på Facebook verdt å reflektere over.

Så la meg avslutte denne teksten med å bli litt for privat. Som nyansatt på Markedshøyskolen har jeg Trond Blindheim som rektor. Her er et sitat fra et portrettintervju med ham i Dagsavisen:

Vi liker en frisk diskusjon her oppe, går stadig i klinsj i lunsjen, sa Trond Blindheim. Jeg er på langt nær den verste. Nei-nei-nei-nei-nei. Erling Dokk Holm er mye verre og Lars Olsen kommer på en fin andreplass. Det er som å spille fotball mot hatlaget og så går vi ut og tar en øl etterpå, det er jævlig festlig. Jeg foretrekker å omgi meg med folk som er mye flinkere enn meg selv. Og ikke bare folk som er venstrevridde

Hva? spør intervjueren overrasket.

Det er jo gjerne de som er flinkest til å snakke. Jeg så den slagsiden tidlig, derfor hyret vi inn Elin Ørjasæter, hun er reaksjonær så det holder, men steike god.

Tror du jeg ble glad? Jeg forsto at på denne arbeidsplassen er det jo faktisk mulig å bli, uten å gå intellektuelt fullstendig til grunne. Samtlige norske partier er representert i fagstaben, og det merkes i diskusjonene rundt kaffeautomaten. Det er, trolig og dessverre, helt unikt for en norsk høyskole som underviser i samfunnsfag.

Trond Blindheim ønsker altså uenighet og har bygget opp den akademiske staben med det for øye. Som akademiker bør Hogne Øian gå en runde med seg selv, og fundere på om han vil fortsette å være et primitivt flokkdyr, eller leve opp til yrkesidealet om fordomsfri utforsking og utrettelig søking etter ny erkjennelse.

Det er ballen som er viktig Hogne, ikke den kvinnen du trodde var en mann.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innvandrerne stemmer rødt

 Masseinnvandringen fra den tredje verden er bra for Arbeiderpartiet, og dårlig for Senterpartiet, Kristelig folkeparti og Venstre. I hvert fall slik jeg tolker boka Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge, skrevet av de to samfunnsforskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh.

Om lag halvparten av innvandrerne fra den tredje verden foretrekker AP, og hele tre av fire stemmer rødt (Ap, SV eller RV). Det er bevisstheten om å tilhøre en minoritet, og troen på at nettopp AP og partier enda lenger til venstre vil støtte dem, som er årsaken til stemmegivningen, mener forskerne. Afrikanerne er de mest radikale.

Noe av det mest interessante i tallene er konsekvensene for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Vurderingene nedenfor er mine egne, ikke forskernes, men tallene er hentet fra boka.

Både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er sterkt knyttet til norsk politisk historie og kultur. Nettopp innvandrerne kan gi dem dyttet som senker dem under sperregrensen, om ikke nå, så ved neste valg. Minoritetsbefolkningen er nemlig blitt stor.

Innvandrere fra den tredje verden er gått fra å være 0,1 % av befolkningen i 1970 til å bli 6,4 prosent i 2012. Det er store regionale forskjeller bak dette tallet. I Oslo er hele 18,6 prosent av befolkningen fra den tredje verden, altså selv innvandrere eller barn av to innvandrere. I Drammen er tilsvarende tall 14,8 prosent og i Lørenskog 13,6 prosent.

I enkelte bydeler i Oslo er andelen innvandrere fra den tredje verden om lag 40 prosent av befolkningen. Det betyr ikke at det er like mange velgere, for en stor del av innvandrerbefolkningen er jo unge folk uten stemmerett. Valgdeltakelsen er også noe lavere blant innvandrerne enn blant etniske nordmenn.

Innvandrerne fra Asia, Afrika og Latin-Amerika langt mer positive til røde partier enn til blå. De gule og grønne partiene legger de ikke en gang merke til. Det hysterisk innvandringsvennlige Venstre får foreløpig ikke betalt for innsatsen i form av innvandrerstemmer.

I 2040 forventes rundt 35 prosent av Oslos befolkning å tilhøre den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. I tillegg kommer rundt 15 prosent i byen til å være innvandrere fra vestlige land (som nå inkluderer tidligere Øst-Europa). Drammen, Lørenskog og Skedsmo har nesten like store innvandrertall.

 Hvor mange arbeidsinnvandrerne fra EØS-landene som ender som norske statsborgere vet vi ikke, det er jo bare ni år siden grensene ble åpnet. Vi vet heller ikke så mye om hvordan denne gruppen kommer til å stemme, dersom de slår seg til og får stemmerett.

Hva betyr dette for Arbeiderpartiet? Jo, at 3.verden-innvandrerne er blitt en gruppe de må ta hensyn til. Samtidig som partiet både er så stort, så ansvarlig og så opplest på samfunnsøkonomi at det forstår hvor samfunnsøkonomisk skadelig innvandringen kan bli for Norge. Det er litt av en balansegang.

 Generelt ser innvandringen ut til å gavne store partier, framfor små. Og verst er konsekvensene for Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Innvandrerne bor i de store byene, eller flytter dit så snart de får muligheten. Det finnes ikke selveiende bønder blant dem. Rovdyrpolitikk og lokal selvråderett interesser dem ikke. Senterpartiet er følgelig langt under deres radar.

Og Kristelig Folkeparti? Der er jo nettopp det kristelige selve kjernen. Og kun tre prosent av velgerne fra den tredje verden tilhører statskirken. 51 prosent av dem er muslimer.

Den eneste gruppa som skiller seg ut som potensielle Krf-ere er vietnameserne. De er nemlig oftest katolikker og burde altså kunne finne seg til rette med et kristent verdigrunnlag. Men dessverre for Krf er de lite politisk aktive generelt, sammenliknet med for eksempel pakistanerne.

For Arbeiderpartiet er innvandringen en enorm utfordring. De har alt å vinne på å trekke til seg innvandrerstemmer. Men de er samtidig nødt til å tenke langsiktig samfunnsøkonomi, noe som tilsier en strengere innvandringspolitikk enn i dag. Det er derfor Pål Lønseth står på Dagsrevyen og forsvarer utkastelsen av asylbarn, samtidig som Jens Stoltenberg snakker med forakt om Fremskrittspartiets "fremmedfrykt".

Tirsdag vet vi om våre tre sære småpartier, Venstre, Senterpartiet og Kristelig folkeparti overlever en runde til som stortingspartier. Det er trist hvis de blir borte på sikt, men ikke direkte tragisk. Vi klarer oss uten dem, selv om tanken er vemodig.

 Les forfatternes kronikk i forbindelse med boken: Nå kan tradisjonen brytes, vi får inn innvandrerpolitikere fra de borgerlige. Boka kan kjøpes her på Bokkilden.

 

 

Sivs store tabbe

Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet. Over Siv Jensen. Hun roter så solid med tallene i det som er Norges største utfordring etter eldrebølgen: Nemlig innvandringsbølgen.

Siv Jensen.

Siv Jensens tabbe, der hun sa at Oljefondet (og mere til) blir tømt på bare fem år på grunn av innvandringen, er alvorlig.

Les om landsmøtetalen her: Siv sier innvandrerne tømmer Oljefondet i løpet av fem år

Tallet, i sin korrekte form, er jo dramatisk nok. Innvandringen vil, i løpet av 88 år, koste det samme som verdien Oljefondet og statens eierskap i Statoil i dag.

Innvandringen er et underskuddsprosjekt som gjør framtiden mer uttrygg for barna våre, inkludert barna til de innvandrerne som allerede er kommet. Brochmann-utvalget slo fast at møtet mellom innvandrerne og den norske velferdsstaten setter nettopp velferdsstaten i fare. Finansavisen har, som eneste papiravis, fulgt solid opp med en artikkelserie i vår.

Ingen politiske partier gidder å diskutere kostnadene rundt innvandring særlig høyt, slik de burde. Unntatt Fremskrittspartiet. De kan til gjengjeld ikke regne. De klarer ikke å oppdage de mest oppsiktsvekkende feil før de fremføres med fynd og klem i en landsmøtetale.

Problemet er at denne regnefeilen føyer seg inn i rekke feil Fremskrittspartiet gjør om innvandring, for eksempel denne, som jeg omtalte i E24 før forrige stortingsvalg. En bagatell? Nei. Innvandringen er politisk krutt. Da må man være mer påpasselig og korrekt med faktum enn ellers, ikke mindre.

Dessuten tyder jo denne siste feilen på at Siv mangler makroøkonomisk oversikt. Hadde dette vært sant så hadde det vært så nytt at Jens hadde besvimt og hele SSB stått på hodet i panikk og forvirring.

Dette er leit. Leit for Norge, leit for innvandrerbefolkningen og leit for Siv Jensen. Og helt personlig: Leit for meg. Jeg har ikke fjerneste peiling på hva jeg skal stemme til høsten. Nettopp slike tabber som dette gir skikkelig Frp-turnoff. Så hva skal jeg stemme?

Høyre, "mitt" gamle parti kommer med de rareste utspill for å tekkes innvandrerne og å markere avstand til Frp. Venstre-folk er psykedelisk verdensfjerne i innvandringsspørsmål og Krf tviholder på misjonens verdensbilde der afrikanere er snille men hjelpesløse. For første gang på mange år vurderer jeg å stemme AP.

Man kan si mye om Jens, men det var faktisk han som nedsatte Brochmann-utvalget. Korrekte fakta og åpen diskusjon er det eneste som hjelper. Alltid. Jens Stoltenberg gav oss i hvert fall det første.

 

Lippestad skuffer

Det er ett eneste menneske i hele verden som ikke har lov til å svikte Anders Behring Breivik, og det er hans forsvarer. Som nå svikter ham likevel.

Boka ”Det vi kan stå for” av Geir Lippestad er en merkelig bok. Den er tilsynelatende en hyllest til rettsstaten, men i den samme boka bryter Lippestad med helt sentrale regler i -- nettopp ­-- den samme rettsstaten.

Først fikk boka massiv positiv pressedekning.  Men så kom reaksjonene. Først ute var Carl Bore i Dagbladet og  Morten Kinander i Aftenposten. Deretter gikk en rekke advokater ut og sa det samme: Geir Lippestad hadde opptrådt uetisk som advokat ved å utgi denne boken. Den siste helgen i april behandlet advokatforeningens styre saken. Møtet endte med at Lippestad har fått tre uker på å forklare seg til foreningen. Saken er altså ikke avsluttet.

Les John Christian Eldens festlige bloggpost om Lippestad-boken: Mitt liv med Arfan Bhatti

Hva er det Lippestad har gjort? Han har skrevet en bok der han gjengir fortrolige samtaler mellom klienten og forsvarerteamet. Han har også gjengitt egne vurderinger på en måte som er nedsettende overfor klienten. Han bryter altså med både taushetsplikten og lojalitetsplikten.

Lippestads regelbrudd har lite å si for Anders Behring Breivik.  Han er forhåpentligvis innesperret på livstid. Men dersom forsvarer-rollen kan tilpasses slik det passer forsvareren, så har vi ikke lenger en rettsstat. Det er nemlig ett eneste menneske i hele verden som ikke kan svikte Anders Behring Breivik. Og det er hans forsvarer. Som altså nå svikter ham likevel. Og kravene til taushet og lojalitet er ikke tidsbestemt. De gjelder også etter at oppdraget er avsluttet.

Geir Lippestad ble en beundret og respektert person, nettopp fordi han tok det tunge oppdraget å forsvare en mann som hadde begått så store grusomheter. Noen måtte ta jobben med å sette sitt eget omdømme i spill, for å gjøre forsvareroppdraget som hører til i en rettsstat. Lippestad gjorde det.

 Mona Høiness og Tor Erling Staff ut mot Lippestad, les Na24 her.

Vi trodde altså vi fikk en rettferdig rettsprosess. Nå melder tvilen seg: Fikk Anders Behring Breivik det forsvaret han skulle hatt? Sjelden har vi sett en advokat distansere seg slik fra sin klient underveis. Nå har han også skrevet en bok der han fremhever seg selv på klientens bekostning.

Nettopp i de store og grusomme sakene er det rettsstaten settes på prøve. Det er derfor det er så skuffende å se at Lippestad velger brede vei, å svikte klienten, fremfor den smale sti: Å stå lojalt som forsvarer for Norges mest forhatte mann. Det er faktisk ikke noe unntak i advokatetikken for særlig store saker eller for særlig grusomme klienter.

Men man blir ikke et godt menneske av å snakke mye om etikk. Man blir et godt menneske av å opptre etisk.

Denne saken sto først i Vårt Land tirsdag 30. april.

 

Dagbladet: Fortsatt skamløs

Vi er frifunnet for alt vi ble dømt for i tingretten, sier Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen til db.no. Hæ?! Har han og jeg lest samme dom?

Mandag 6. august 2007 ble Ali Farah slått ned i Sofienbergparken. Og det som skjedde senere kjenner vi til, gjennom mediestormen hele høsten, gjennom utallige offentlige utvalg og granskninger og den knusende dommen mot Dagbladet i tingretten, der de ble dømt til å betale den ene av ambulansesjåførene en million kroner i erstatning.

Dagens gladeste: Erik Schjenken

Det er den dommen som Dagbladet anket til lagmannsretten, og dommen derfra falt i dag. Dagbladet tapte. Igjen. Men erstatningssummen ble redusert fra en million kroner til 200 000 kroner. Dommen var akkurat som ventet: Dagbladet tapte, men erstatningsbeløpet var redusert.

Dommen er grundig, omfattende og balansert. Dommerne skriver at Dagbladets dekning de første dagene måtte ligge innenfor det slingringsmonnet media må ha for unøyaktig dekning. Dette klarer Dagbladets redaktør å lese som ros, forstå det den som kan: Vi registrer at dommen sier at alt vi har gjort fram til 16. august er bra sier Markussen, Dagbladets sjefredaktør.

Jeg siterer fra dommen: Etter lagmannsrettens syn, vil uansett den upresise påstanden isolert sett (om manglende undersøkelse, min anm.), i hvert fall frem til 16. august, ligge innenfor det rom avisen har for feil og unøyaktigheter, sett hen til den faktiske situasjonen rundt den mangelfulle undersøkelsen.

At noe er innenfor slingringsmonnet for akseptable feil, feirer altså Dagbla-redaktøren som ros fra dommeren.

Denne dommen er en god skole i den vanskelige avveiningen mellom ytringsfrihet og personvern, og trekker inn både EMD-avgjørelser og Høyesterettsdommer for å begrunne konklusjonen.

Sentralt står Dabladets gjentatte påstander om at Farah var ble forlatt i bevisstløs tilstand og hadde "tisset på seg". Begge deler var som kjent feil, han sto oppreist, holdt i penis og tisset ut over, slik menn gjør når de tisser, ikke "i klærne" som dommeren forklarer. Formuleringen "tisset på seg" ble trykket i ikke mindre enn åtte faktabokser og på Dagbladets forside 16. august.

Det er faktisk en vesentlig forskjell på å tisse på seg i bevisstløs tilstand og å tisse på en bil mens man står oppreist. Det var det siste som skjedde da ambulansemennene besluttet å la politiet frakte Ali Farah til legevakten, og dette lot Dagbladet ikke almenheten få vite.

16. august var Dagbladets tiende dag med dekning av saken. Da hadde redaksjonen uten tvil tilgang til både faktum og til ambulansesjåførenes egne forklaringer. Det gav Dagbladet en god dag i, de fortsatte med sin egen eventyrfortelling. Eller for å sitere dommen: Dagbladet synes i denne situasjonen ikke å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.

Advokat Carl Bore i Dalan førte Schjenkens sak til seier både i tingrett og lagmannsrett.

Etter dette finner lagmannsretten at Dagbladet ved oppslaget 16. august og i perioden etter, ikke på tilfredsstillende vis tilstrebet balanse i dekningen eller var tilstrekkelig aktsom i sin dekning av saken. Lagmannsretten tolker oppslaget 16. august i lys av dekningen som hadde vært i de ni forutgående dagene, hvor uriktige eller upresise påstander og beskyldninger daglig ble fremmet, og finner at oppslaget sementerer inntrykket av en graverende pasientbehandling, uten på en redelig måte å balansere inntrykket basert på det materialet avisen beviselig satt med, og som Dagbladet pretenderte skulle være ambulansemennenes egen versjon.

En interessant side av denne saken er sondringen mellom faktastoff (nyhetsreportasjer) og kommentarer. Den erfarne pressemannen Sven Egil Omdal har skrevet klokt om dette i kommentaren Halve dommen kan vi leve med (om den forrige dommen, den i Tingretten). Der skriver han det er  greit at avisa ble dømt for feil faktumgjengivelse, men feil at de ble dømt for kommentarene. Lagmannsretten kommenterer dette slik:

Dagbladet har hevdet at det er et ytterligere friere rom ved avisens kommentarer enn øvrig nyhetsstoff, for å sikre den frie meningsdannelsen. Det bemerkes kort at den frie meningsdannelsen, i form av verdiutsagn, etter lagmannsrettens syn må ha et grunnlag i det faktiske forhold for å være vernet av ytringsfriheten.

Jeg tror dommen kommer til å bli anket. Det er ikke sikkert at Høyesterett tar den inn, men da kan den bringes inn for EMD, den europeiske mennskerettighetsdomstolen. De har behandlet norske saker om ytringsfrihet noen ganger før nå. Dersom denne dommen reflekterer gjeldende rett på området er det vel ikke sikkert at de tar den inn der heller.

Siste ord kan derfor være sagt i denne saken. Dagbladet tapte. Schjenken vant. Men Dagbladet feirer det som en seier, og kaller dommen "et stort skritt i riktig retning". Forstå det den som kan.

Les dommen i sin helhet her.

Borten Moe i klebrig trykksverte

Ola Borten Moe: Danset han naken?

Samme dag som Elisabeth Skarsbø Moen lanserer sin bok om Ola Borten Moe, ble det holdt en stillferdig boklansering på Litteraturhuset. Jon Wessel-Aas har kommet med boka Jus og sosiale medier.

Loven er lik for alle. Det finnes ikke egne lover for sosiale medier. Enten du skriver en blogg eller redigerer forsida på VG må du forholde deg til både personvernet og ytringsfriheten, forklarte Wessel-Aas. Men jo større nedslagsfelt du har, jo mer skjerpende vil det være for en eventuell erstatning dersom du krenker personvernet i det du skriver. Kunsten er å bruke de reglene vi allerede har også på sosiale medier.

Du kan si mye fælt om et menneske uten at det er ærekrenkende, men ganske lite om folks privatliv før det er ærekrenkende, ifølge Wessel-Aas. "Din forbanna hæstkuk" er i de fleste tilfelle greit, å påstå at den samme hæstkuken har ligget med noen på julebordet kan ofte være et lovbrudd. Fordi det er en påstand om noe som faktisk har skjedd, og som tilhører privatlivets fred, enten det nå er sant eller ikke.

Jon Wessel-Aas: Forklarer jusen.

At Skarsbø Moen mener Borten Moes driv etter makt gjør at han skifter syn alt etter hvor han kan få innflytelse, er helt greit juridisk sett. At hun derimot presenterer en faktapåstand om nakenhet på fyllefest natten før et viktig møte, er mer alvorlig.

Så har Elisabeth Skarsbø Moen brutt loven ved å skrive om Borten Moes nachspiel-ablegøyer? Det dreier seg jo om hans privatliv? Neppe. Skarsbø Moen er nemlig smart nok til å sette historien i riktig "kontekst" som det heter. Hun bruker historien til å si noe av (angivelig) samfunnsmessig betydning, fordi det viser at statsråden mangler dømmekraft.

Elisabeth Skarsbø Moen: Lur forfatter

Dagens juridiske stilling er slik at hvis faktapåstanden er et ledd i en tekst av samfunnsmessig betydning, så er det mye større slingringsmonn for å påstå både det ene og det andre om folk.

Heng med nå: Hvis du bare skriver at "Tone Damli har ligget med X og Y", så vil du lett kunne bli dømt til erstatning. Hvis du derimot pynter deg men noen intellektuelle fjær og skriver "Tone Damli har ligget med X og Y, og det er dypt problematisk i forhold til hennes bruk av mediene i de og de sammenhengene fordi... etc.". Ja, da slipper du mye lettere unna med det.

Bloggeren Burmeister, som skrev om Tone Damlis angivelige hopp i halmen, var litt for dum til å pynte seg med en slik intellektuell kontekst. Han bare sa det som han mente det var, uten dikkedarer. Hadde han hatt en master i medievitenskap kunne han lett laget en vakker ramme rundt disse faktaopplysningene, som hadde gjort det vanskeligere for Tone Damli å stoppe bloggen.

Spørsmålet er: Er det andre regler for Jørgen Hattemaker, den ikke altfor analytisk skarpe bloggeren, og Kong Salomo, nemlig kommentariatet, akademikerne og de anerkjente rikssynserne? De som kan kunsten å late som de driver samfunnskritikk, når de egentlig bare forteller fra et nachspiel?

Christian Burmeister: Ikke så lur forfatter

Det er i hvert fall verdt å tenke over. Skarsbø Moen har for øvrig bygget mye av boka si på anonyme kilder, men det er "gode kilder" forteller hun. Hadde en gjennomsnittlig blogger forsikret om det samme, hadde kommentariatet fnyst hånlig og kalt det totalt useriøst.

Jeg skal bruke helgen på å lese boka til Wessel-Aas, for å lære om jus i sosiale medier. Og det jeg egentlig lurer på er om den statsstøttede, så kalt kulturelle bokbransjen nå faktisk er verre enn en gjennomsnittlig kjendis-blogger.

 

 

 

 

 

Pappvin er den nye kaffen

"Jeg pleier å bruke et skikkelig kaffekrus til rødvinen om ettermiddagen," sa en småbarnsmor til meg, "jeg vil ikke at barna skal se hva jeg drikker."

Hun var en "rødvinsenke", som generalsekretær i Actis, Anne-Karin Kolstad kaller det. En rødvinsenke er en skilt kvinne som bor alene med barn, og som alltid har en pappvin på gang. Kvinner drikker stadig mer pappvin nemlig, noe også avisa Vårt Land tar opp i dag.

Generalsekretær Anne-Karin Kolstad i Actis

Her er intervjuet med Kolstad i TV2 og her er den gode og informative saken i Vårt Land.

Så da passer det å kjøre reprise av "Rødvin er den nye kaffen", en sak jeg skrev for A-magasinet i 2007 og senere brukte i boka Det glade vanvidd. Er du litt for glad i pappvinen så kos deg med denne:

"I likhet med de fleste karrierekvinner på min alder har jeg et avslappet, men kontrollert forhold til alkohol. Jeg drikker meg aldri full, men unner meg en halv vodka etter Dagsrevyen.

            Dette er selvfølgelig ren og skjær løgn. Jeg liker ikke brennevin, i likhet med de fleste damer på min alder. Nei, vi drikker vin, vi. Vin er akseptert. Vin er Middelhavet, sødme og generell dannelse. Å bære på en polpose årgangsvin er rett og slett et tegn på vellykkethet.

            Alkoholforbruket blant kvinner har økt voldsomt siden 70-tallet. Yrkeskvinner drikker mye mer enn hjemmeværende kvinner, og yrkeskvinner med god råd drikker aller mest, ifølge organisasjonen Actis.

            «Hvem er det som ikke tar et glass vin om kvelden, egentlig?» sa en kollega over kantinebordet forleden. «Jeg mener, hver kveld,» fortsatte hun, «alle gjør vel det?» Total stillhet blant de vellykkede damer. Var det fordi vi var sjokkert? Fordi alle andre enn henne bare drikker skummet melk etter Dagsrevyen? Elller var det fordi vi følte oss truffet? Ikke vet jeg. Men damen hadde berørt et tabu: Hverdagsdrikkingen blant voksne kvinner.

            Alle synes de kan kose seg med et glass vin. Å spise kaker i ensomhet har vi sluttet med. Det er jo patetisk å trøstespise. Vin, derimot, det er kultur!

            «Et glass vin» er det samme som «en kopp kaffe» i gamle dager. Å ta «en kopp kaffe» betyr ikke nøyaktig én kopp. Det betyr å drikke så mye kaffe man har lyst på. Og denne vanen er lett å overføre til vin, særlig dersom man drikker den fra pappkartong. Er det rart vi elsker disse pappkartongene? Ingen kan jo se hvor mye vi drikker. Man oppnår maks fyll og null skyldfølelse. Ett glass vin blir til fem før kvelden er over.

            Men det finnes ingen gratis lunsj. Det finnes ingen daglig rødvinsglede uten spor av avhengighet. På tide å ta fram den gode, gamle gram-vekten, med andre ord. Den vi pleide å bruke når vi var på slankekur.

            Her er forslaget til neste lille mamma-aktivitet: Mor veier vinen fra pappkartongen og skriver opp, hver kveld, hvor mange gram hun har drukket. Så tar hun fram kalkulatoren og regner om til brennevinsekvivalenter. Deretter går hun til speilet og sier til seg selv: «Den siste uken har jeg drukket to helflasker vodka.»"

Det var altså mitt bidrag til debatten. Vei hvor mye du drikker, skriv det daglig opp på et ark på kjøleskapsdøren! Dersom du har tenkt å bli alkoholiker, så er det i hvert fall greit å ha full kontroll på prosessen.

 

 

hits