Mageplasket Faktisk.no kan klare seg godt

Forrige uke ble nettstedet Faktisk.no lansert med brask og bram. Poenget med dette prosjektet er å faktasjekke nyheter. Litt søtt da, at sjefen i faktisk.no sa til Dagbladet at "Vi har brukt mye tid på å lære oss faktasjekk".  Jeg trodde det var sånt man lærte på bachelorstudiet i journalistikk? Moderne journalister framstiller faktasjekk som noe helt spesielt. Det er deprimerende, for faktasjekk burde være abc for alle journalister.



På mange områder i Norge er faktasjekk enkelt, fordi vi har et fungerende byråkrati og et publikumsvennlig Statistisk Sentralbyrå. Altså: Skriv en mail til SSB. Få svar. Bli etterhvert god til å søke på nettsidene deres (ikke vanskelig). Det som burde være elementært for alle journalister framstilles altså som noe spesielt av faktisk.no-folkene, og noe bare de driver med. Det viser hvor dårlig det står til med resten av nyhetsjournalistikken, i hvert fall hos eierne av Faktisk.no, som er Dagbladet, VG og NRK. 

Historiker Einar Lie i Aftenposten gav Faktisk.no-folkene en velfortjent omgang. Faktisk.no hadde ment at Siv Jensen tullet med tall om sysselsetting, men de tok feil. Statistisk Sentralbyrå måtte rykke ut og forklare at Faktisk.no hadde misforstått byråets tall. Dette er pinlig for Faktisk.no, fordi de har markedsført seg som et slags sannhetsministerium. Feilen i tallene ble påpekt på Facebook allerede samme dag som saken ble publisert, av sluttpakkisten og tallknuseren Baard Meidell Johannesen. Det var han som syrlig brukte uttrykket "sannhetsministerium", noe Faktisk.no nå prøver å distansere seg fra som begrep. 

Men andre Faktisk-saker er gode. Som den om konditorien på Stortinget, der Faktisk.no fant ut at Dagens Næringsliv hadde tatt feil. Feilen var gjentatt i en rekke andre aviser og skadet Stortingets omdømme. Eller den om TV2 som friskt slo fast at Topgear-teamet råkjørte på Vestlandet, til tross for at ingen vet hvem som satt bak rattet. Og den om asylsøkeren som sparket en niåring i hodet, der Faktisk.no måtte gi Document delvis rett.

Jevnt over er det lett å latterliggjøre Faktisk.no når de "faktasjekker" politikere. Da oppdager de selv at fakta i politikken brukes for å underbygge meninger, man opererer alltid med fliker (men nesten alltid sanne fliker) av sannheten og det hele blir mer komplisert. Hvis Siv kommer med tvilsomme utsagn (noe hun ikke har gjort her) så vil hun jo uansett bli sagt i mot av Jonas, Trygve og Audun. Det er rett og slett ikke behov for Faktisk.no hvis det er politikerne de skal gå etter.

Så da burde vel nisjen være ganske åpenbar for folkene i Faktisk.no? Nisjen er mediekritikk. Jeg har blogget og kommentert på nett i i ti år nå. Romkvinne-saken og annen mediekritikk (altså konkrete saker der jeg kan påpeke feil) har vært blant mine best leste saker. Hvorfor? Fordi det er for lite saklig, god og rammende mediekritikk i pressen. Journalister tør ikke kritisere hverandre. 

Journalister må tenke på sin egen framtid og tør ikke legge seg ut med mulige fremtidige arbeidsgivere. Dessuten er laugsmentaliteten i bransjen er innarbeidet som (u)kultur. Med noen få hederlige unntak, som Nettavisens Stavrum og Stephansen, er det ingen journalister som tør å være kritisk til andre i lauget. Når HRS og Document har skyhøye lesertall er det ikke bare fordi folk er opptatt av innvandring. Det er også fordi disse stedene jevnt og trutt kritiserer de andre mediene, og ofte med gode fakta som gjør at de store, Aftenposten og NRK, fremstår som litt latterlige. Det er viktig for samfunnsdebatten at slike saker skrives. Mediemakten må utfordres.

Tør faktisk-folkene drive mediekritikk? Er de kritiske nok til sine tidligere arbeidsgivere, sine mulige fremtidige arbeidsgivere og sine eiere? Man kan jo håpe på et mirakel. Dersom de satser på mediekritikk har de funnet en nisje som er skarpere enn den de har definert nå. Mandatet de foreløpig har gitt seg selv er å faktasjekke "samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet". Bredere blir det ikke. Et skarpere mandat, som faktasjekker av mediene derimot, hadde Norge hatt bruk for. 

Dersom Faktasjekk.no går inn i sin åpenbare nisje, mediekritikk, er det håp for dem. Dersom de skal fortsette i samme spor som resten av pressen, å faktasjekke politikere som jo uansett blir løpende faktasjekket av hverandre, kan de bre over seg et vått teppe si god natt.  

 

 

 

Kan professorer foreslå rimming?



I går lærte jeg et nytt ord: Rimming. Egentlig et ganske festlig begrep, som trolig beskriver en arv fra den tiden mennesket var apekatt og slikket hverandre i baken (det er det det betyr) før parring. Det som satte meg på rimme-sporet var saken om professoren som sendte slibrige meldinger til kvinner han visste hvem var gjennom mediene. 

Kan en professor skrive direkte meldinger til jenter han aldri har møtt med åpenbart seksuelt ladet innhold? Det er to fløyer i debatten, det er de som mener han må miste jobben og så er det de som mener det er synd på ham og at jentene ikke burde screenshotet meldingene og dermed outet fyren. Begge fløyene tar feil, etter min mening. 

Jeg mener saken ikke nødvendigvis berører jobben hans. Det betyr ikke at det er greit det han har gjort. Professorer har også ytringsfrihet, og også professorer må tåle at ytringene blir diskutert. Disse ytringene var ekle rett og slett, ekle å få inn i innboksen fra en fyr du aldri har møtt og aldri har søkt kontakt med. Men det springende punkt med hensyn til om han bør miste jobben er jo hvem disse jentene var. Henvendte han seg slik til egne studenter, eller ikke? Dersom henvendelsen ikke gjelder egne studenter så kan jeg ikke se at kleine fyllemeldinger på fritiden bør føre til at mannen må slutte i jobben. 

De som mener det er så forferdelig å skrive «kan jeg få kjøpe trusa di» og «liker du rimming» at mannen må sies opp har ikke skjønt stillingsvernet. Stillingsvernet som gjelder i det meste av norsk arbeidsliv tilsier strenge krav for at en oppsigelse skal være saklig. Og i dette tilfelle betyr det at rimme-forslag til ukjente damer ikke automatisk er saklig oppsigelsesgrunn. Så lenge de skjer på fritiden, og til damer som ikke er kolleger, kunder eller studenter, trenger det ikke berøre jobben i det hele tatt. I de fleste jobber er det nemlig rom for å drite seg solid ut i fritiden, uten å miste jobben.

Noe ganske annet er det hvis slike forslag har kommet til professorens egne studenter, enten det er studenter han foreleser for, eller enda verre, er veileder for. Da har universitetet et åpenbart personalproblem. Men de jentene som screenshotet og dermed outet professoren under fullt navn, var kjente skribenter og forfattere og ikke studenter på universitetet.

Den andre fløyen i debatten mener at jentene som screenshottet professorens truse- og rimmeforslag ikke burde gjort det, fordi dette er privat. Også denne fløyen tar feil etter min mening. Å få et sånt forslag fra en fyr du aldri har møtt inn i mail- eller dm-boksen er ubehagelig, og det er ikke en samtale du selv har samtykket til å starte. Man blir verbalt antastet og kan med god samvittighet svare med å screenshotte og legge ut meldingen. Det er svar på tiltale, og en helt proposjonal reaksjon. Du antaster meg, jeg outer deg. Hvorfor i all verden skal man holde slikt hemmelig? 

Professoren det gjelder blir omtalt som en det er synd på, som drikker for mye, og at jentene derfor ikke burde outet ham. Men han er ingen stakkar, han er en voksen mann som med viten og vilje hiver i seg for mye gift han ikke tåler (alkohol) for så å plage jenter som ikke ønsker kontakt.

Dersom jenta selv hadde svart entusiastisk: «Hei, la oss møtes, så herlig med en som vil rimme!» og det utvikler seg til en samtale er saken en helt annet. Da er det en privat samtale man har samtykket til og som begge parter forventer er privat. Og da ville det vært skikkelig dårlig gjort å screenshote og oute etterpå. Men det var langt fra saken her. 

Vi er litt for forsiktige med å oute hverandre i dette landet. Det er faktisk ikke så alvorlig dette her, det er bare en fyr som har dummet seg ut og fortjener en dask på lanken. Outingen var grei den, og helt på sin plass, men saken har vokst ut av proposjoner. Men det var jo ikke noen tredje verdenskrig han startet, denne professoren. Bare verdens kleineste sjekketriks som ikke funka. 

 

 

 

 

 

Bra at Hadia slapp gebyr

I går, 24. mai 2017, ble Hadia Tajik tatt i billettkontroll på T-banen. Det er ikke første gang en politiker blir tatt for sniking, både Per-Willy Amundsen og Bård Vegar Solhjell har opplevd det samme.

På bildet i VGs sak om Hadias billettglipp ser du henne stå og snakke med kontrolløren. Bildet er tydeligvis tatt av en nysgjerrig tilfeldig person med mobilkamera. Det er prisen for å være kjendis at du kan bli fotografert når som helst og hvor som helst, og finne bilde på fronten av VG en time senere. Hva hvis Hadia ikke hadde snakket med en billettkontrollør, men derimot fått et illebefinnende og kastet opp på åpen gate? Hadde folk fotografert og sendt bildet til VG da også? Det er noe svært ubehagelig ved VGs bilde. Tajik vet ikke at hun blir fotografert.

Grunnen til at jeg skriver denne bloggposten er at jeg får mailer om billett-saken. Folk er opprørt. Skal ikke Hadia betale liksom, bare fordi hun er kjent?

Slapp av litt. I forgårds ble jeg tatt i billettkontroll. Jeg betaler alltid, jeg har et sånt gammeldags ruter-kort i plast jeg feier over maskinen på perrongen. Det skjer så automatisk at jeg aldri husker den nøyaktige situasjonen, altså at jeg har gjort det. Ved kontroll viser jeg kortet, og blir smilt videre fordi jeg har betalt. Unntatt i forgårds. Billettkontrolløren sa jeg ikke hadde betalt og brukte så tid på å se inn i maskinen sin. Jeg lurte på hva han så etter.

Nå vet jeg, takket være artikkelen om Hadia, hva han gjorde. Han gransket på betalingshistorikken min. Så sa han, "det er greit det" og lot meg gå, uten å betale gebyr. Jeg skjønte ikke hvorfor, før altså nå.

Dersom man har betalt jevnt og trutt, for så å bli tatt i kontroll, så lar de en gå. Det er rimelig. Det er å utvise skjønn. Det er faktisk veldig sympatisk.

Og mens jeg er i gang: Det er mange kontroller om dagen. Det går raskt, effektivt og uten problemer av noe slag. Hadia-historien handler ikke om forskjellbehandling av politikere men om noe i samfunnet vårt som fungerer veldig bra. Hurra for Oslo Sporveier!

Norwegian: Sier opp verneombud

Dagbladet meldte fredag 7. august at piloten som var hovedverneombud under streiken i mars har fått oppsigelse. Lars Stinessen er i dag assisterende hovedverneombud, men oppsigelsen er begrunnet i skriftlige uttalelser han kom med i rollen som hovedverneombud.

Disse uttalelsene skal ha vært interne. Så hva har mannen skrevet? Det vet vi ikke. Det kan altså hende at han har sagt noe som berettiger til oppsigelse. Men jeg tviler.

For Bjørn Kjos har et rulleblad når det gjelder ansattes ytringer. I 2013 forsøkte han å si opp flytekniker Roger Handeland, som da både var ordinært ansatt flytekniker i Norwegian og leder i Norsk Flytekniker Organisasjon.

Handeland hadde sagt til Finansavisen at Kjos hadde tatt en "kalkulert risiko" med valg av flytypen Dreamliner til USA. Tekniske problemer med flyene medførte store forsinkelser. Handeland ble etter intervjuet innkalt til møte etter arbeidsmiljølovens § 15-1, det første formelle møte i en oppsigelsesprosess.

Finansavisen og Hegnar.no slo saken stort opp. Om det var fordi Handeland la seg flat eller om ledelsen  ombestemte seg av andre grunner vites ikke, men Norwegian trakk oppsigelsesvarselet tilbake.

Handelands uttalelse var selvfølgelig uklok. Selv om han brukte uttrykket "kalkulert risiko" om risikoen for forsinkelser, så kunne det misforstås til å gjelde ulykkesrisiko. Ledelsen hadde grunn til å innkalle til en samtale, men å starte en oppsigelsesprosess på grunn av en, altså 1 uklok uttalelse er uvanlig.

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Saken gav inntrykk av at Bjørn Kjos reagerer voldsomt overfor ytringer han ikke liker. Nå gjentar altså historien seg. Slike hendelser bidrar neppe til at mange ønsker å påta seg rollen som tillitsvalgt, sier Handeland til Dagbladet i dag 9. august.

Det kan hende Norwegian-ledelsen sparker hovedverneombud når de gjør jobben sin. Eller det kan hende akkurat dette verneombudet har opptrådt svært klanderverdig. Hva som er sannheten får vi vite når saken kommer opp for retten. For det gjør den overveiende sannsynlig. Med mindre Norwegian trekker oppsigelsen tilbake, nok en gang etter å ha fyrt av et voldsomt skremmeskudd.

I begge saker har Norwegian-ledelsen forsikret pressen om at det er "høyt under taket" i selskapet. Påstandene blir lett komiske hvis ansatte risikerer jobben når de uttaler seg i kraft av sine tillitsverv. Dette kan bli en morsom rettssak.

Et verneombud kan få oppsigelse som alle andre, dersom det er saklig grunn. Men usaklig oppsigelse av et verneombud er svært alvorlig. Verneombud er et lovpålagt verv.

Hvis vervet innebærer risiko for å miste jobben har Norwegian en praksis som skiller det fra det meste annet i norsk arbeidsliv.

Til orientering: Ørjasæter var ansatt i Prifo, det som nå er Parat og Stinessens fagforening, i årene 1987-1992

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Denne blogposten er også publisert på orjas.no

Vi kjempet mot tvangsekteskap

I7. mai 2015, så tidlig som klokka 0800 holdt jeg tale i Slottsparken ved Camilla Collett-statuen. Visste du at hun var Norges første feminist? Og hennes viktigste kamp handlet om kvinners rett til å velge ektefelle selv. Nå gjelder det igjen norske ungdommer, denne gang ungdom med innvandrerforeldre. Her er talen min:

Camilla Wergeland, senere Collett, ble født i Kristiansand i 1813 og døde i Christiania i 1895.  Hun var Norges første feminist.

Hva var feminisme så langt tilbake i tid? Kampen for kvinners stemmerett tok jo fart først da Camilla var blitt gammel, og stemmerett for kvinner kom nøyaktig hundre år etter hennes fødsel.

Feminisme på Camillas tid handlet først og fremst om retten til slippe det arrangerte ekteskap. Kjærlighetsekteskapet, som dagens etniske nordmenn tar for gitt, var for mange den gang bare en vakker dagdrøm.

I en biografi om henne, skrevet av søsteren min, Kristin Ørjasæter, var tittelen Camilla, Norges første feminist. Hun var politisk forfatter og feminist i en tid da kvinner knapt ble hørt og var totalt økonomisk avhengige av menn.

Camillas store verk romanen Amtmandens døtre tematiserte fornuftsekteskapet, som man kalte arrangerte ekteskap den gangen. Sophie, romanens hovedperson må gifte seg med en eldre mann som kunne vært hennes far og som hun ikke elsker.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Kampen mot fornuftsekteskapet og for retten til å velge kjærlighetsekteskapet, ble Camillas livsprosjekt.

Men dette forferdelige valget mellom å skuffe sine foreldre dypt eller å gå inn i et ekteskap man ikke ønsker er ikke historie lenger. Det foregår midt i blant oss, i innvandringsbyen Oslo.

Enkeltskjebnene er dramatiske. Ambassadene i Tyrkia, Pakistan og Irak har fått over 200 henvendelser de siste fem år fra norske ungdommer på ferie i foreldrenes hjemland, ungdom som enten er blitt tvangsgiftet eller tror at det kommer til å skje. Og dette er altså bare de som kom frem til ambassadene, de reelle tallene på tvangsgifte i utlandet er trolig høyere.

I ungdomsgenerasjonen i Oslo har om lag førti prosent innvandrerbakgrunn, de fleste av disse er fra Asia. Nitti prosent av foreldregenerasjonen fra Pakistan lever selv i arrangerte ekteskap. Fornuftsekteskapet er altså normalen for mange. Grensene mellom fornuftsekteskap, altså arrangerte ekteskap og tvang kan være flytende. Særlig fordi disse jentene, og noen gutter, er ganske unge.

Før de fyller 30 har tre av ti asiatisk-norske ungdommer inngått ekteskap. Til sammenlikning har en av ti etniske nordmenn i samme alder inngått ekteskap. Disse tallene er for Oslo by. Førti prosent av de norskpakistanske unge, som er størst i gruppen fra Asia, henter ektefelle i utlandet, oftest Pakistan.

Mange enkeltmennesker i Oslo lever altså i Camilla Colletts verden, der fornuftsekteskapet velges av hensyn til familien. I den pakistansknorske befolkningen går tallet på arrangerte ekteskap stadig nedover, og det er gledelig. Hva som skjer med nye grupper som irakere og somaliere vet vi mindre om. Disse kvinnenes framtid er også Norges framtid. Kvinners rettigheter er en del av demokratiet, det demokratiet vi feirer i dag.

Se rundt dere, på feirende russeungdom og alle småjentene i barnetoget. Se hvor mange av dem som vil måtte stå i den samme striden som Camilla Collett gjorde. Så mange av dem vil møte forventningen om å gifte seg med en som slekten velger, eller i det minste en slekten godtar.

Shazia Sarwar, kommentator i VG, minner oss stadig om innvandrerbyen Oslo. Hun skriver: Ungdommer under press må holdes i hånden. La oss gjøre nettopp det, ved å vise i tale, skrift og handlinger at vi er opptatt av dem og den brytningstiden de lever i, mer og voldsommere, enn det etnisk norsk ungdom gjør.

For kvinners rett til selv å velge sin ektefelle, sine barns far og sitt eget liv; den kampen er ikke over. Og dersom kvinner ikke har rettigheter, da har vi heller ikke et demokrati.



Her er bilde fra Slottsparken, foran statuen av Camilla Collett. Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

 

Entreprenør eller forfatter?

Kulturminister Thorhild Widvey mener norske kunstnere må bli entreprenører. Noe ved budskapet er viktig og riktig: De statlige støtteordningene gjør norske kunstnere gode til å skrive søknader, på bekostning av publikumskontakt. Der statsfinansierte ordninger er de største og viktigste kundene blir de andre kundene, publikum, neglisjert. Dermed blir kunstnerne mer og mer fjerne fra folk flest. Det er ikke bra.

På den andre siden har nettopp disse ordningene skapt mye bra kunst. Organisasjonenes egne stipendordninger har også fungert godt, i hvert fall i den sektoren jeg kjenner best, litteraturen. Widvey selv har ikke imponert som kjenner av den sektoren hun leder. Så hva svarer kunstnerne selv eller representanter for dem?

Siste nummer av Prosa gir ett av mange svar. Sindre Hovdenakk, redaktøren for Norges største litterærere tidsskrift er selvfølgelig svært negativ til Widvey i sin lederartikkel. Og med hvilken forretningsmessige kompetanse! Siste setning var sarkastisk ment. Hovdenakk blander sammen to begreper på en måte som viser hvor lite han kan om alminnelig forretningsvirksomhet. Jeg siterer:

"Selve språket og begrepsbruken omkring kulturlivet tyder på at man prøver å bygge opp en forestilling om at forfattere og kunstnere ikke i sterk nok grad er i stand til å tilpasse seg samfunnets forventinger til hva de skal «levere». Derfor må de omstille seg, tenke salg og markedsføring, heter det. Drive entreprenørskap det nye «buzzordet» akkurat nå."

Greit nok, Hovdenakk liker ikke buzzord, men kanskje han skal lære seg hva de betyr? Les screenshotet nedenfor for å ta del i redaktørens artige fortsettelse på resonnementet:

Entreprenørskap er faktisk ikke det samme som entreprenørbransje, Hovdenakk ... det første er et uttrykk for forretningsmessig nyskaping, gjerne knyttet til små vekstbedrifter. Når man sier "entreprenørbransje" handler det om bygg- og anleggsektoren, altså noe helt annet ... For så vidt ikke uvanlig at et ord på norsk kan ha flere betydninger.

Sindre Hovdenakk refser altså kulturministeren for manglende begrepsforståelse før han selv tar førstepremie i nettopp manglende begrepsforståelse. Slik gir han ufrivillig Widvey et poeng: Kulturfolk skjønner ikke forretning, ikke en gang elementær språkbruk om forretning. Gratulerer.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

PS: Tidsskriftet Prosa eies av Norsk faglitterær forfatterforening, der jeg selv er medlem og har mottatt stipender, slik min mann har mottatt stipender fra Statens kunstnerråd og den skjønnlitterære forfatterforeningen. Som tilhenger av dagens støtteordninger er jeg altså hylende inhabil.

Fornuftig å sparke NAV-sjefen

Joakim Lystad er en utmerket mann. Men han var aldri rigget for å lede NAV. Han hadde hverken relevant CV eller riktig personlighet for denne spesielle jobben.

Arbeidsminister Robert Eriksson sa på pressekonferansen fredag formiddag (10.04) at NAV skal prioritere "folk foran system". Hvis det skal bli tilfelle må systemene virke. Den nye sjefen må  være general i drift, ikke i flere fromme ønsker.

Grepet med å sette Kjersti Monland inn som midlertidig leder er trolig fornuftig, fordi systemsiden er det aller viktigste i NAV. Monland ble satt inn som IKT-direktør i NAV i fjor, etter at prosjektet var kommet helt ut av kontroll. Hun kan altså IKT-drift, det som brenner mest.

NAV var et ektefødt barn av politikernes inkompetanse da fusjonen kom i 2006. Politikere tror at jo mer du vedtar, jo bedre er det. Selv om vedtakene ikke lar seg gjennomføre. Driftssiden har vært nedprioritert i mange år, mens fromme ønsker har stått i høysetet.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Den første store NAV-debatten kom i 2009, etter en knusende rapport fra Riksrevisjonen som ikke ville godkjenne regnskapene. Folk fikk for lite penger. Folk fikk for mye penger. Papirer ble borte og folk måtte vente alt for lenge på beslutninger og utbetalinger. Folk ble heller ikke fulgt opp, slik lovverket forutsatte.

Siden har vi fått et utall tilsvarende nedslående rapporter om NAV. Og kommentarfeltene flommer over av folks raseri. NAV har vært preget av organisatorisk rot og gamle IT-systemer med vanskelige brukergrensesnitt. I takt med at de fromme ønskene dynges oppå hverandre i rekordfart.

Den viktigste oppgaven til NAV er å få folk i arbeid, sies det. Jeg mener den viktigste oppgaven til NAV er å drive korrekt saksbehandling og utbetaling, fordi det handler om folks penger, både de pengene som går inn, via skatteseddelen, og de som går ut, altså folks levebrød.

Først når dette er i orden kan man tillate seg større ambisjoner. En organisasjon som roter bort innkommen post bør rydde opp før de går løs på nye oppgaver.

Sigrun Vågengs rapport om at NAV ikke klarer å få folk i arbeid er altså ikke det alvorligste skuddet for baugen til rustholken NAV. Det alvorligste er snart ti år med elendig drift og pengehåndtering. "Penger" er i dette tilfelle en tredel av statsbudsjettet. To snille byråkrater, først Tor Saglie og så Joakim Lystad, har ikke vært de rette for å få skipet reparert.

Både Høyre og Fremskrittspartiet har hamret på med NAV-kritikk helt siden fusjonen i 2006. Nå må de levere. Nyheten om at NAV-sjefen må gå kan være en god start. Men hvem blir den nye?

Det bør først og fremst være en person med solid driftserfaring, fra bank eller tilsvarende store driftssystemer. Men i tillegg bør vedkommende ha en personlighet som Sverre Diesen eller Robert Mood. Tøff og uredd i forhold til politikerne, en som tør å stå på upopulære beslutninger og ikke går og gjemmer seg når pressen ringer i følsomme enkeltsaker.

En slik person vil også tørre å gjøre noe med direktørskiktet i NAV. Her sitter det en rekke personer som må vurderes på ny. De har stått på brua på et enormt rustent tankskip litt for lenge, de har lært å fendre av kritikken med pene ord og de har lært å være lydige overfor stadig nye meningsløse politikerønsker.

Robert Erikssons beslutning er en god start for et bedre NAV.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Fagforeningsknuser Bjørn Kjos

All innenrikstrafikk i Norwegian er stoppet. Bjørn Kjos er ingen ulv i fåreklær. Han er en utilslørt ulv, en ekte union buster.

Streiken i Norwegian viser hvordan både forhandlingsretten og stillingsvernet kan bli borte når arbeidsgiver er både slu og tøff nok til å planlegge for formålet.

I 2013 ble pilotene i Norwegian flyttet fra selskapet Norwegian Air Shuttle (Norwegian) til det heleide datterselskapet Norwegian Air Norway (NAN). NAN har som eneste oppgave å betjene Norwegian, dels med ferdig bemannede fly og dels med utleie av piloter. Men ved å la NAN være et eget selskap har pilotene mistet sin reelle forhandlingsmotpart. De må forhandle med sjefene i NAN, selv om det er sjefene i Norwegian som har beslutningsmyndighet.

Under streiken har Bjørn Kjos leid inn flygere fra et tredje selskap, bemanningsselskapet OSM Aviation. Det er streikebryteri, kanskje juridisk og i hvert fall slik folk flest oppfatter ordet. Trolig var hele poenget med å opprette NAN å undergrave streikeretten og svekke stillingsvernet.

Mandag 2. mars meldte Finansavisen at Kjos planlegger å slå NAN konkurs fordi selskapet ikke tåler streiken. I så fall vil 700 piloter miste jobben. Planen er at bare 500 piloter får jobbtilbud hos OSM, ifølge avisas kilde. Snipp snapp snute for 200 piloter altså. En slik "union busting-plan" har vi vel knapt sett her til lands i etterkrigstida.

Pilotene svarte ved å gi fagforeningen fullmakt til å forhandle om eventuelle reansettelser etter en konkurs. Dermed vil de fortsatt stå samlet. Kanskje det hindret eller forsinket en konkurs.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Selskapsrettslig er det helt i orden å danne et konglomerat av selskaper innenfor det som er samme kjernevirksomhet, slik Norwegian gjorde med å opprette NAN. Men spørsmålet er om domstolene kan se organiseringen som en planlagt omgåelse av arbeidstakernes rettigheter. I så fall vil de kanskje skjære gjennom og si at organiseringen ikke gjelder. Det er dette pilotene satser på, i noe som er et vanvittig høyt spill fra begge parter.

Kan virkelig Bjørn Kjos selskapsrettslig organisere seg slik at streikerett og stillingsvern blir borte? Eller for å skifte synsvinkel: Kan virkelig pilotene få hindre selskapet fra å organisere seg hensiktsmessig?

I sak etter sak ser vi at det selskapsrettslige og det arbeidsrettslige kræsjer rett i hverandre. Det som er fullt lovlig, ja faktisk forretningsmessig klokt og riktig selskapsrettslig, kan være i strid med arbeidsretten.

Det brenner under gulvet i norsk fagbevegelse. Hele huset deres kan rase sammen. Kombinasjonen dyr arbeidskraft, internasjonal konkurranse og selskapsrettslige krumspring har skapt en helt ny virkelighet. I dag er det piloter, i morgen noen andre. Alle nordmenn som konkurrerer med billig utenlandsk arbeidskraft kan bli berørt.

Arbeidstaker ønsker å beholde både jobben og lønna. Arbeidsgiver vil bytte ut verdens dyreste arbeidskraft med noe billigere. Begge parter har faktisk en veldig god sak. 

LO, YS og Unio laget nylig generalstreik på grunn av kosmetiske endringer i arbeidsmiljøloven. De burde spart på kruttet for å støtte pilotene i stedet. Norwegian-saken har nemlig stor prinsipiell betydning.

Når fagbevegelsen roper "ulv" hele tiden, er det lett å overse den virkelige ulven.

Onsdagens eskalering er bare en start på det som blir mange års kamp om stillingsvernet og forhandlingsretten i Norwegian. Bjørn Kjos er en ekte ulv.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Elin Ørjasæter er førstelektor på Markedshøyskolen og holder foredrag om ledelse.

 

 

 

 

 

 

LO-ansatt uten rettigheter

Fredag 14. november sto det streikevakter utenfor Folkets hus. De streiket ikke for høyere lønn, De streiket for å få tilgang til lønnsstatikk, slik at forhandlingene om lønn får et godt, felles faktisk grunnlag.

De streikende er organisert i Handel og Kontor, en fagforening som også har tariffavtale med hovedorganisasjonene Virke og NHO. Og disse store hovedorganisasjonene, befolket av ekte kapitalister, utarbeider selvfølgelig lønnsstatistikker. Disse statistikkene får begge parter innsyn i, det er jo nettopp det som er poenget med å lage dem.

NHO og Virke gir altså ut lønnstall for alle stillingskategorier og for både uorganiserte og organiserte. Dette er samletall, og uhyre viktige samletall fordi de gir et felles forhandlingsgrunnlag.

Den lille dusteorganisasjonen "Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening" klarer ikke såpass. Ja, verre enn det, de vil ikke gi ut lønnsstatistikk. Det er oppsiktsvekkende. For arbeiderbevegelsens historisk sett vellykkede lønnskamp handler om om tre ting: Å være solidarisk med de lavtlønte, ved å holde "lønnsgulvet" oppe. Å være realistiske, ved å la konkurranseutsatt industri danne malen i lønnsoppgjørene. Og sist men ikke minst: Å være faktabaserte.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det siste innebærer at man forhandler ut fra relevante lønnsstatistikker. Selve grunnplanken i alle lønnsoppgjør er arbeidet til teknisk beregningsutvalg, som har som oppgave å skape et felles faktagrunnlag for lønnsoppgjørene.

I tillegg til disse elementære arbeidsformene og prinsippene i norsk organisert arbeidsliv, kommer også at LO som organisasjon stadig ønsker å presse arbeidsgiverne til enda mer åpenhet om lønn. Arbeidsretten har hatt rettsaker nettopp om tillitsvalgtes tilgang til lønnsopplysninger, og denne retten er sentral også i forhold knyttet til  arbeidsinnleie. Der hvor tariffavtalene er allmenngjort har tillitsvalgte innsyn i lønn for alle ansatte og hos de ansatte hos underleverandørene.

Innsynsrett i lønn er og har vært en av fagbevegelsens viktigste kampsaker, om enn med ulike type utforming av kravet i ulike bransjer.

I denne situasjonen må de Handel- og kontoransatte i LOs egne forbund streike for å få tilgang til korrekt lønnsstatistikk. Det er til å le seg ihjel av. Trolig vil ikke Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening vise kontorfunksjonærene hvor mye unge akademikere tjener, disse nyutdannede som etterhvert strømmer inn i Folkets hus og på Lilletorvet.

Så ubehjelpelig er LO-folket som arbeidsgivere. De tør ikke se sine ansatte i øynene og innrømme at en nyutdannet jurist er mer verdt enn en 55-årig kontordame. Så da velger de minste motstands vei, nemlig å nekte sine ansatte den elementære rettigheten som er en selvfølge alle andre steder: Retten til å få fakta på bordet.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Hvordan dør leger?

I går ble jeg kalt nazist Av en reflektert og fornuftig dame fra Lillehammer på twitter. Intervjuet i Nettavisen viste nazistisk tenkning, skrev hun. Der gikk jeg inn for å la folk få dø i tide. Men dette er ikke nazisme. I lys av de siste ti-årenes medisinske utvikling er et helt nødvendig standpunkt. Folk kan holdes i live i det uendelige.

En venninne av meg er lege. Da hennes nittiåårige demente mor fikk enda en lungebetennelse, sa hun til sykehjemslegen: "Kanskje vi skal la naturen gå sin gang?"

Men søsknene, en lærer og en journalist protesterte: "Mor må da behandles!" Så da ble moren  "frisk", i den grad en sykehjemspasient blir frisk Hun levde deretter fem år i mental forvirring, med angstanfall og kroniske smerter døgnet gjennom. 365 lange, lidelsesfulle døgn. Fem slike år, hvert av dem med like forbannet mange dager. Så, endelig, døde hun.

"Dette skal aldri skje meg", freser min venninne. "Jeg vil dø i tide!" Hun beskriver hvordan gamle blir tvangsmatet på sykehjem, stappet fulle av medisiner, får slanger ut og inn av kroppen for å forlenge livet. I årevis.

Hvordan har vi endt opp slik, i strid med naturen?

Det siste året har jeg fått flere venner som er leger. De forteller om en en uhyggelig ny verden, en verden av overbehandling. Så mange gamle overbehandles inn i årelang lidelse. Men også yngre , som kreftpasienter, kan overbehandles. Behandlingen er livsforlengende, ikke helbredende. Og det er ofte behandlingen, ikke kreften i seg selv som gjør den siste tiden til et mareritt. De færreste har medisinsk kunnskap og overskudd til å kunne velge om de virkelig ønsker noen måneder ekstra til en slik pris.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Artikkelen "How Doctors Die" av legen Ken Murray ble kåret til et av de beste essay i USA i 2011 og gikk sin seiersgang på nett verden rundt. Selv fikk jeg den tilsendt, nettopp, av en lege. Murray avslører at amerikanske leger velger å få mindre behandling enn andre når de får kreft. Jeg gjentar, de vil ha mindre behandling, ikke mer, slik vi skulle tro at en lege med både medisinsk kompetanse og personlig nettverk ville sørge for å få. Legene vet nemlig at det er bedre å leve et års tid og ha det fint, enn å leve i to år og ha det forferdelig. De kan bedre enn oss andre måle kostnad og gevinst i form av noen flere måneder på jorden Du finner artikkelen ved å google tittel og forfatter, den er på fire knappe A4-sider og vel verdt å lese.

Så hva gjør man for å spare seg for ekstra år i smerte og forvirring? Ifølge min legevenninne bør man skrive følgende brev når man blir skrøpelig: "Kjære familie. Jeg innser at det er i ferd med å gå mot slutten. Hvis jeg etterhvert blir så dårlig at jeg ikke selv er i stand til å kommunisere vil jeg at dere skal vite følgende: Jeg ønsker å få lindring mot smerte og ubehag, men jeg ønsker ikke å bli utsatt for omfattende behandling der målet kun er å utsette døden litt."

Et sånt brev er en god ide! Jeg skal slenge på en ekstra setning: "Jeg vil ha masse morfin, så mye jeg kan få!" Særlig før barnebarna kommer på besøk vil jeg heller framstå som  sløv og blid enn som en skrekkfilm i "real life".

Så mange valg i livet. Utdanning, ektefelle, bosted, karriere. Alt handler om valg. Ikke hadde jeg trodd at det også var et siste valg: Hvordan jeg vil dø.

"Vi bruker store ressurser på helsetjenester i Norge. Det skal vi fortsatt gjøre. Men ressursene våre er ikke uutømmelige. Prioriterer vi ett område, blir det mindre på et annet. Derfor trenger vi kriterier og systemer for prioritering. Dette er nødvendig for at vi skal få en rettferdig fordeling av helsetjenester i Norge", sa helse- og omsorgsminister Bent Høie da Prioriteringsutvalget la frem sin innstilling 12. november.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Og jeg er ikke nazist. Damen fra Lillehammer som kalte meg det la ved en artikkel, der nazismen innerste vesen ble forklart som forakt for svakhet. Selv viser hun en total ignorans overfor en ny medisinsk virkelighet. Prioriteringsutvalget kom på overtid.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Denne saken er også publisert på orjas.no

hits