Faten: Programlederen som ikke var programleder


Faten Mahdi Al-Hussaini i sin valgserie på NRK. 

- Jeg blir den første programlederen med hijab på NRK, så jeg vet jo at det blir en del oppmerksomhet rundt det, sa Faten Mahdi Al-Hussaini til Aftenposten 11. august. Document.no fulgte opp med en kritisk artikkel om hvorfor en programleder kan bruke hijab, men ikke kors. Det startet tidenes klagestorm mot NRK. 

Torsdag 31. august 2017 så vi første sending av "Faten tar valget" om Faten som lurer på hva hun skal stemme. Det var en slentrende, kort dokumentar om jenta som ikke har peiling på norsk politikk, men som likevel synes hun bør bruke stemmeretten. Det meste av filmen handlet om å dyrke grønnsaker i byen, jakte på mat i søppelkasser som en protest mot at folk kaster for mye, samt å skyte på ordentlig i øvelser med hæren, med hjelm og kamuflasjefarger i fjeset. I raske klipp møtte vi Fredrik Solvang som driver undervisning med tavle, der han tar jentas uvitenhet på alvor og starter helt på bånn.

Det store spørsmålet nå er hvorfor NRK har gått så voldsomt ut i en debatt som hviler på et fullstendig feil premiss, nemlig at Faten er programleder. Hvorfor gikk Kringkastingssjefen ut og og fordømte klagerne på gammeltestamentlig vis, i stedet for kort å opplyse om at dette ikke var en progamleder-funksjon? Riktignok forklarer Per Arne Kalbakk og Håkon Moslet i NRK at Faten bare representerer seg selv. Men de oppklarer ikke ved å si det opplagte: Faten er ikke programleder. Hun er hovedperson i en dokumentarfilm. Så enkelt kunne NRK kastet olje på vannet. I stedet helte NRK på bensin, ved å sitere fra åpenbart både provoserende og rasistiske klager i både Dagsnytt atten og i Dagsrevyen.

NRK kunne altså punktert deler av denne diskusjonen på en vennlig og respektfull måte overfor alle som klaget. De burde også gått  inn i debatten ved å svare på artiklene i Document.no, da de så at Fatens utsagn om seg selv som "programleder" fikk konsekvenser. I stedet forsynte de seg av klagebunken til Kringkastingsrådet i den hensikt å brunbeise samtlige som hadde tatt tastaturet fatt. Kringkastingssjefen pisket aktivt opp stemningen ved å si at "det er sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig". 
 

Trine Eilertsen kaller det "gjesteprogramleder", slik  Hadia Tajik, Knut Arild Hareide og Torbjørn Røe Isaksen var det i programserien På bortebane. Men disse tre tok jo faktisk regien selv, slik seerne opplede det, slik at tittelen programleder ble mer meningsfull. Faten derimot blir leiet rundt for å gjøre morsomme ting og flasher sin ungdom og naivitet. Faten liker absolutt ikke krig. Fredrik Solvang forklarer at hvis man ikke liker krig er det viktig å vite hva Nato er, fordi Norge er medlem i det som heter Nato. All ære til Solvang fordi han klarer å holde seg alvorlig.

Den som gikk kraftigst på NRKs limpinne var landets kulturminister, som mente at NRK hadde endret policy, slik at programledere nå også kunne bruke kors. En rekke politikere støttet valget av Faten som "programleder". Dagsnytt atten siterte fra en klage til Kringkastingsrådet der klageren anklaget NRK for "landssvik" og Kringkastingssjefen forklarte at dette var jo "en av de mildere" klagene. Snakk om å hausse opp rasistene og gi dem mye plass, på bekostning av alle de alminnelige og skikkelige klagerne som reagerte fordi NRK hadde valgt en programleder med hijab. Og dette trodde de fordi Faten selv hadde sagt det til Aftenposten.

Selv forlot jeg hele rådet i protest mot at NRK hadde rigget en debatt slik at halve folket ble framstilt som rasister, og det med Kringkastingsrådet som ufrivillig kilde ved å bruke rådets klagebunke som utgangspunkt. NRK framstiller seg nå som Fatens hvite ridder, men er i realiteten en politisk aktør som forsterker motsetningene i folket, i stedet for å dempe dem. Og som kanskje, i misforstått snillhet, ikke påpeker det opplagte at Faten selv ikke helt forsto rollen sin i intervjuet med Aftenposten 11. august. Eller kanskje det er folkene i P3 som ikke skjønner forskjellen på en programleder og en hovedperson?

Klagene på Faten som programleder framstår etter dette som en storm i et vannglass. Det store spørsmålet er hvorfor NRK selv forlenget og forsterket stormen på en så unødvendig måte ved å la være å korrigere en åpenbar misforståelse.

Men under dette ligger flere alvorlige spørsmål: Hvorfor velger de en så omstridt person (ikke minst internt i muslimske miljøer) som Faten Mahdi Al-Hussaini for å lage en så naiv film? Hvorfor blir en hijab-jente med kontroversiell fortid synliggjort som positiv og typisk, mens det store flertall av muslimske jenter, de velintegrerte uten hijab, ikke får tilsvarende plass? Mahmoud Farahmand har skrevet klokt om dette, som jo er sakens kjerne, i sin blogg i Nettavisen.

Mahmoud Farahmand: Hijab til hodebry

Kringkastingsrådet har møte om Faten-klagene 14. september. Den debatten må bli todelt. En del om NRKs rolle som PR-agent i en klagestorm mot deres egne programmer. Den andre om valget av nettopp omstridte Faten som hovedperson i en dokumentar. Og kanskje rådet også bør ta en tredje debatt: Om hvorfor NRK skaper splittelse i folket ved å hausse opp mulige konflikter i stedet for å dempe dem. Det kunne de gjort på en svært enkel måte, og svært tidlig ved å gå ut å korrigere ordet "programleder". 

 

 

 

 

 

 

Brevet om Kringkastings-rådet

Jeg trekker meg fra Kringkastingsrådet. Her er brevet jeg sendte til Kulturdepartementet 26. august, gjengitt i sin helhet: 

Kulturdepartementet v/ statsråd Lina Cathrine Hofstad Helleland

Fratreden fra verv som medlem av Kringkastingsrådet

Jeg må dessverre meddele at jeg med dette fratrer mitt verv som medlem av Kringkastingsrådet med virkning fra dags dato. Årsaken er de svakhetene ved rådets organisering jeg tidligere har uttrykt bekymring for, blant annet i  Aftenposten 19. juli 2015 ("Kulturministeren bør gi Kringkastingsrådet et selvstendig sekretariat eller nedlegge det").

Disse svakhetene har nå blitt så tydelige at det for min del gir liten mening å sitte i rådet. Bakgrunnen er særlig NRKs egen dekning av de mange klagene i bruken av en programleder med hijab (under kalt "hijab/kors-saken").

NRK har, så langt jeg kan bedømme, den siste uken brukt innholdet i klagene på hijab/kors-saken som råstoff til redaksjonelt innhold. Eventuelt er det klager fra andre mottakere (kundeservice, mailadresser) som brukes/gjengis. Dette framstår som uklart i NRKs dekning, særlig i de to sendingene i Dagsrevyen (i Dagsnytt atten fremstår Kringkastingsrådet som klar adressat i klagesakene, i andre saker er det uklart). NRK bruker klagene også som utgangspunkt for Kringkastingssjefens uttalelser til andre medier. Dette skjer flere uker før medlemmene i rådet får adgang til å lese klagene. Etterlatt inntrykk i mediedekningen er at klagene har kommet til Kringskastingsrådet og at de gjennomgående er preget av hat og trusler mot muslimer generelt, og særlig unge muslimske kvinner med hijab.

La det være sagt med én gang: min fratreden er selvfølgelig ikke noe forsvar for innholdet i klagene slik disse er presentert av NRK. Jeg har ikke forutsetninger for å mene noe om innholdet i klagene til Kringkastingsrådet samlet sett, av den enkle grunn at jeg ikke har mottatt eller lest dem. Mitt anliggende gjelder Kringkastingsrådets organisatoriske struktur og NRKs bruk og fremstilling av klagene til rådet før rådet har fått anledning til å ta stilling til dem.

Hva som har skjedd i hijab/kors-saken er svært uklart for meg som medlem. Enten har NRKs redaksjon via rådets sekretariat fått tilgang til klagene før klagene er videreformidlet til medlemmene av rådet (se f.eks Dagsnytt atten, 20.08.2017 der programleders åpning og Kringkastingssjefens svar tyder på det). Eller så er det klager fra andre mottak (mailer og publikumsservice) som er distribuert. Kanskje er det begge deler. NRK har deretter henvist til klager og sitert fra klager som et ledd i sitt forsvar mot de samme klagene. Ut over uka har ordet "Kringkastingsrådet" blitt erstattet med "NRK" i NRKs egne sendinger. Se vedlegg med tidslinje over de viktigste medieoppslagene.

NRKs redaksjon og Kringkastingssjefen har ved sine uttalelser foretatt utvalget av de klagene (enten de har vært mottatt her eller der, det vet ikke seerne) som presenteres, og har trukket fram klager som ut fra gjengivelsen åpenbart både er rasistiske og hatefulle.

Jeg vil anta at det i klagene til Kringkastingsrådet også finnes klager som har tatt opp legitime og interessante prinsipielle problemstillinger, så som grensene for bruk av religiøse symboler på NRKs sendeflater. Det betenkelige med NRKs bruk av klagene, foruten at det undergraver Kringkastingsrådets rolle og funksjon, er at samtlige klagere skjæres over én kam.  Dekningen behandler mailer til programleder og NRK-sjef, rene trusler og klager til Kringkastingsrådet om hverandre, uten at leserne får klarhet i hva som er hva. Flere tusen klagere fordømmes dermed moralsk (naturlig nok, gjengitte klager tatt i betraktning) på sentrale redaksjonelle flater i Norges to største aviser, Aftenposten og VG, stadig med bakgrunn i de første nyhetssakene fra NRK om klagestorm til Kringkastingsrådet. NRK misbruker med dette klagernes tillitt til Kringkastingsrådet og undergraver den avstanden det bør være mellom NRK og rådet.

Kringkastingsrådets medlemmer er med dagens organisering avhengig av NRKs ansatte for å få gjort et representativt utvalg av klagene. Rådet er under dagens organisering avhengig av at NRK-ledelsen har en prinsipiell forståelse for rådets rolle og mandat og at rådet faktisk ligger under departementet og statsråden. Jeg vil stille spørsmålet om denne forståelsen er til stede hos dagens NRK-ledelse. Videre er rådet avhengig av at NRKs ledelse i tillegg til en slik korrekt forståelse av Kringkastingsloven utviser et alminnelig godt skjønn.

Samlet sett illustrerer hibjab/kors-saken så langt et litt trist paradoks: de mange klagene viser tydelig at det er et behov for et potent Kringkastingsråd. Samtidig  viser saken at dagens organisering under dagens NRK-ledelse gir rådet en uklar rolle og en marginal funksjon. Kringkastingsrådet har i hijab/kors-saken opptrådd helt som det bør - det vil si at de ikke har uttalt seg om  klager før de har fått tilgang til dem, og til de er gjennomgått og systematisert. Likevel har altså opinionen fått et bilde av klagene som kanskje (håper jeg) er helt feil. Dersom etterlatt inntrykk er riktig (at en stor del av klagerne til Kringkastingsrådet er preget av uttrykk som "landssvik" og/eller av rasistisk sjikane av programlederen) er dette en svært alvorlig sak som ikke ville handlet om NRK, men om noe annet. Alvoret i en slik sak burde forsterket, ikke svekket, kravene til korrekt saksbehandling.

La det være klinkende klart: NRK har selvfølgelig full rett til å gå ut og omtale henvendelser til NRK akkurat slik de ønsker. Det er sammenblandingen med klagene til Kringkastingsrådet som er saken her. Jeg er i tvil om dagens organisering gir rådet anledning til å fylle den funksjonen det er tiltenkt av Stortinget. For min egen del innebærer dette at jeg ikke lenger ønsker å være medlem av Kringkastingsrådet.

Oslo, 25.08.2017

Elin Ørjasæter

1 vedlegg: Tidslinje over nyhetsoppslag

 

Mageplasket Faktisk.no kan klare seg godt

Forrige uke ble nettstedet Faktisk.no lansert med brask og bram. Poenget med dette prosjektet er å faktasjekke nyheter. Litt søtt da, at sjefen i faktisk.no sa til Dagbladet at "Vi har brukt mye tid på å lære oss faktasjekk".  Jeg trodde det var sånt man lærte på bachelorstudiet i journalistikk? Moderne journalister framstiller faktasjekk som noe helt spesielt. Det er deprimerende, for faktasjekk burde være abc for alle journalister.



På mange områder i Norge er faktasjekk enkelt, fordi vi har et fungerende byråkrati og et publikumsvennlig Statistisk Sentralbyrå. Altså: Skriv en mail til SSB. Få svar. Bli etterhvert god til å søke på nettsidene deres (ikke vanskelig). Det som burde være elementært for alle journalister framstilles altså som noe spesielt av faktisk.no-folkene, og noe bare de driver med. Det viser hvor dårlig det står til med resten av nyhetsjournalistikken, i hvert fall hos eierne av Faktisk.no, som er Dagbladet, VG og NRK. 

Historiker Einar Lie i Aftenposten gav Faktisk.no-folkene en velfortjent omgang. Faktisk.no hadde ment at Siv Jensen tullet med tall om sysselsetting, men de tok feil. Statistisk Sentralbyrå måtte rykke ut og forklare at Faktisk.no hadde misforstått byråets tall. Dette er pinlig for Faktisk.no, fordi de har markedsført seg som et slags sannhetsministerium. Feilen i tallene ble påpekt på Facebook allerede samme dag som saken ble publisert, av sluttpakkisten og tallknuseren Baard Meidell Johannesen. Det var han som syrlig brukte uttrykket "sannhetsministerium", noe Faktisk.no nå prøver å distansere seg fra som begrep. 

Men andre Faktisk-saker er gode. Som den om konditorien på Stortinget, der Faktisk.no fant ut at Dagens Næringsliv hadde tatt feil. Feilen var gjentatt i en rekke andre aviser og skadet Stortingets omdømme. Eller den om TV2 som friskt slo fast at Topgear-teamet råkjørte på Vestlandet, til tross for at ingen vet hvem som satt bak rattet. Og den om asylsøkeren som sparket en niåring i hodet, der Faktisk.no måtte gi Document delvis rett.

Jevnt over er det lett å latterliggjøre Faktisk.no når de "faktasjekker" politikere. Da oppdager de selv at fakta i politikken brukes for å underbygge meninger, man opererer alltid med fliker (men nesten alltid sanne fliker) av sannheten og det hele blir mer komplisert. Hvis Siv kommer med tvilsomme utsagn (noe hun ikke har gjort her) så vil hun jo uansett bli sagt i mot av Jonas, Trygve og Audun. Det er rett og slett ikke behov for Faktisk.no hvis det er politikerne de skal gå etter.

Så da burde vel nisjen være ganske åpenbar for folkene i Faktisk.no? Nisjen er mediekritikk. Jeg har blogget og kommentert på nett i i ti år nå. Romkvinne-saken og annen mediekritikk (altså konkrete saker der jeg kan påpeke feil) har vært blant mine best leste saker. Hvorfor? Fordi det er for lite saklig, god og rammende mediekritikk i pressen. Journalister tør ikke kritisere hverandre. 

Journalister må tenke på sin egen framtid og tør ikke legge seg ut med mulige fremtidige arbeidsgivere. Dessuten er laugsmentaliteten i bransjen er innarbeidet som (u)kultur. Med noen få hederlige unntak, som Nettavisens Stavrum og Stephansen, er det ingen journalister som tør å være kritisk til andre i lauget. Når HRS og Document har skyhøye lesertall er det ikke bare fordi folk er opptatt av innvandring. Det er også fordi disse stedene jevnt og trutt kritiserer de andre mediene, og ofte med gode fakta som gjør at de store, Aftenposten og NRK, fremstår som litt latterlige. Det er viktig for samfunnsdebatten at slike saker skrives. Mediemakten må utfordres.

Tør faktisk-folkene drive mediekritikk? Er de kritiske nok til sine tidligere arbeidsgivere, sine mulige fremtidige arbeidsgivere og sine eiere? Man kan jo håpe på et mirakel. Dersom de satser på mediekritikk har de funnet en nisje som er skarpere enn den de har definert nå. Mandatet de foreløpig har gitt seg selv er å faktasjekke "samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet". Bredere blir det ikke. Et skarpere mandat, som faktasjekker av mediene derimot, hadde Norge hatt bruk for. 

Dersom Faktasjekk.no går inn i sin åpenbare nisje, mediekritikk, er det håp for dem. Dersom de skal fortsette i samme spor som resten av pressen, å faktasjekke politikere som jo uansett blir løpende faktasjekket av hverandre, kan de bre over seg et vått teppe si god natt.  

 

 

 

Kan professorer foreslå rimming?



I går lærte jeg et nytt ord: Rimming. Egentlig et ganske festlig begrep, som trolig beskriver en arv fra den tiden mennesket var apekatt og slikket hverandre i baken (det er det det betyr) før parring. Det som satte meg på rimme-sporet var saken om professoren som sendte slibrige meldinger til kvinner han visste hvem var gjennom mediene. 

Kan en professor skrive direkte meldinger til jenter han aldri har møtt med åpenbart seksuelt ladet innhold? Det er to fløyer i debatten, det er de som mener han må miste jobben og så er det de som mener det er synd på ham og at jentene ikke burde screenshotet meldingene og dermed outet fyren. Begge fløyene tar feil, etter min mening. 

Jeg mener saken ikke nødvendigvis berører jobben hans. Det betyr ikke at det er greit det han har gjort. Professorer har også ytringsfrihet, og også professorer må tåle at ytringene blir diskutert. Disse ytringene var ekle rett og slett, ekle å få inn i innboksen fra en fyr du aldri har møtt og aldri har søkt kontakt med. Men det springende punkt med hensyn til om han bør miste jobben er jo hvem disse jentene var. Henvendte han seg slik til egne studenter, eller ikke? Dersom henvendelsen ikke gjelder egne studenter så kan jeg ikke se at kleine fyllemeldinger på fritiden bør føre til at mannen må slutte i jobben. 

De som mener det er så forferdelig å skrive «kan jeg få kjøpe trusa di» og «liker du rimming» at mannen må sies opp har ikke skjønt stillingsvernet. Stillingsvernet som gjelder i det meste av norsk arbeidsliv tilsier strenge krav for at en oppsigelse skal være saklig. Og i dette tilfelle betyr det at rimme-forslag til ukjente damer ikke automatisk er saklig oppsigelsesgrunn. Så lenge de skjer på fritiden, og til damer som ikke er kolleger, kunder eller studenter, trenger det ikke berøre jobben i det hele tatt. I de fleste jobber er det nemlig rom for å drite seg solid ut i fritiden, uten å miste jobben.

Noe ganske annet er det hvis slike forslag har kommet til professorens egne studenter, enten det er studenter han foreleser for, eller enda verre, er veileder for. Da har universitetet et åpenbart personalproblem. Men de jentene som screenshotet og dermed outet professoren under fullt navn, var kjente skribenter og forfattere og ikke studenter på universitetet.

Den andre fløyen i debatten mener at jentene som screenshottet professorens truse- og rimmeforslag ikke burde gjort det, fordi dette er privat. Også denne fløyen tar feil etter min mening. Å få et sånt forslag fra en fyr du aldri har møtt inn i mail- eller dm-boksen er ubehagelig, og det er ikke en samtale du selv har samtykket til å starte. Man blir verbalt antastet og kan med god samvittighet svare med å screenshotte og legge ut meldingen. Det er svar på tiltale, og en helt proposjonal reaksjon. Du antaster meg, jeg outer deg. Hvorfor i all verden skal man holde slikt hemmelig? 

Professoren det gjelder blir omtalt som en det er synd på, som drikker for mye, og at jentene derfor ikke burde outet ham. Men han er ingen stakkar, han er en voksen mann som med viten og vilje hiver i seg for mye gift han ikke tåler (alkohol) for så å plage jenter som ikke ønsker kontakt.

Dersom jenta selv hadde svart entusiastisk: «Hei, la oss møtes, så herlig med en som vil rimme!» og det utvikler seg til en samtale er saken en helt annet. Da er det en privat samtale man har samtykket til og som begge parter forventer er privat. Og da ville det vært skikkelig dårlig gjort å screenshote og oute etterpå. Men det var langt fra saken her. 

Vi er litt for forsiktige med å oute hverandre i dette landet. Det er faktisk ikke så alvorlig dette her, det er bare en fyr som har dummet seg ut og fortjener en dask på lanken. Outingen var grei den, og helt på sin plass, men saken har vokst ut av proposjoner. Men det var jo ikke noen tredje verdenskrig han startet, denne professoren. Bare verdens kleineste sjekketriks som ikke funka. 

 

 

 

 

 

Bra at Hadia slapp gebyr

I går, 24. mai 2017, ble Hadia Tajik tatt i billettkontroll på T-banen. Det er ikke første gang en politiker blir tatt for sniking, både Per-Willy Amundsen og Bård Vegar Solhjell har opplevd det samme.

På bildet i VGs sak om Hadias billettglipp ser du henne stå og snakke med kontrolløren. Bildet er tydeligvis tatt av en nysgjerrig tilfeldig person med mobilkamera. Det er prisen for å være kjendis at du kan bli fotografert når som helst og hvor som helst, og finne bilde på fronten av VG en time senere. Hva hvis Hadia ikke hadde snakket med en billettkontrollør, men derimot fått et illebefinnende og kastet opp på åpen gate? Hadde folk fotografert og sendt bildet til VG da også? Det er noe svært ubehagelig ved VGs bilde. Tajik vet ikke at hun blir fotografert.

Grunnen til at jeg skriver denne bloggposten er at jeg får mailer om billett-saken. Folk er opprørt. Skal ikke Hadia betale liksom, bare fordi hun er kjent?

Slapp av litt. I forgårds ble jeg tatt i billettkontroll. Jeg betaler alltid, jeg har et sånt gammeldags ruter-kort i plast jeg feier over maskinen på perrongen. Det skjer så automatisk at jeg aldri husker den nøyaktige situasjonen, altså at jeg har gjort det. Ved kontroll viser jeg kortet, og blir smilt videre fordi jeg har betalt. Unntatt i forgårds. Billettkontrolløren sa jeg ikke hadde betalt og brukte så tid på å se inn i maskinen sin. Jeg lurte på hva han så etter.

Nå vet jeg, takket være artikkelen om Hadia, hva han gjorde. Han gransket på betalingshistorikken min. Så sa han, "det er greit det" og lot meg gå, uten å betale gebyr. Jeg skjønte ikke hvorfor, før altså nå.

Dersom man har betalt jevnt og trutt, for så å bli tatt i kontroll, så lar de en gå. Det er rimelig. Det er å utvise skjønn. Det er faktisk veldig sympatisk.

Og mens jeg er i gang: Det er mange kontroller om dagen. Det går raskt, effektivt og uten problemer av noe slag. Hadia-historien handler ikke om forskjellbehandling av politikere men om noe i samfunnet vårt som fungerer veldig bra. Hurra for Oslo Sporveier!

hits