Utseende viktigere for jobbsøkere

Utseende ditt blir vurdert når du søker en jobb. Det overraskende er at det skjer førdu kommer til intervju. Du bør faktisk være pen for i det hele tatt å bli innkalt. De unge treffes hardest av den nye trenden, der er jo de som skal inn på jobbmarkedet.

Før var det bare klesbutikker og serveringssteder som stilte krav om foto ved søknaden. Men praksisen har bredt seg. Nå bes det om foto for svært mange jobber. Bare gå inn på finn.no og gjør et søk, slik jeg gjorde.

Ekspeditør i skobutikk? "Husk å legge ved både søknad og cv med bilde." Også i regnskapsbransjen bes det om bilde: "Send cv og søknad (gjerne med bilde)." Eller her, fra grafisk design: "Et bilde er ønskelig, men ikke et krav".

Store, seriøse bedrifter som kommuner, energiselskaper og oljeleverandørindustri ber ikke om foto i selve annonsen. Men kandidatene må logge seg inn og fylle ut cv i jobbsøker-systemer, og der oppfordres man til å laste opp bilde slik at det blir en del av søknaden. En fersk masterstudent fra NTNU kunne fortelle meg at minst halvparten av jobbene hun søkte krevet bilde. Og hun søkte kun jobber som krevet høy og spesifikk utdanning innen industriell økonomi. "Last opp foto" var beskjeden hun møtte, fordi dette lå inne i systemet,  altså programvaren.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det stopper ikke der: Studentene Malin Aasebø og Marthe Berget undersøkte hvordan sosiale medier brukes i rekrutteringsbransjen, det som kalles headhuntere. Aasebø og Berget var studenter på HR-linja på Markedshøyskolen, og jeg var veileder for bachelor-oppgaven deres. Både de og jeg ble overrasket over hvor stor vekt utseende får i rekrutteringsprosessen. Headhunternes assistenter gransker Facebook-profiler og LinkedIn-profiler, og legger først merke til bildet. Nettopp disse headhunter-assistentene avgjør hvem som kan komme til intervju.

Det betyr ikke at de bevisst kaller inn pene mennsker, og lar de mer alminnelige bli. Så enkelt er det ikke. Men massiv psykologisk forskning viser at vakre mennesker blir oppfattet mer positivt enn andre; Vi antar automatisk at de pene også er mer intelligente, effektive og sympatiske. Aasebø og Bergets oppgave viste at disse generelle sosialpsykologiske mekanismene slår like sterkt inn hos dem som jobber profesjonelt med rekruttering, som hos oss andre. Faktisk var rekrutteringsekspertene ganske ureflekterte. Mange av dem mente de kunne vurdere kandidatens "personlighet" bare på grunnlag av bildet.  Og bildet var gjerne det første de la merke til, før de leste cv-en.

Jeg jobbet som headhunter selv for ti-femten år siden. Den gangen tok jeg bilde av kandidaten på slutten av intervjuet for å klare å huske vedkommende. Et bilde er mer effektiv som huskelapp enn en CV. Men nå er altså rekkefølgen snudd: Bildet først. Intervju etterpå, hvis det altså blir noe intervju.

Godt dokumenterte sosialpsykologiske mekanismer, kombinert med den praksisen som følger av moderne teknologi, gir de vakre et større forsprang på jobbmarkedet enn de hadde før. Fordi kandidatens utseende blir eksponert før beslutningen blir tatt om hvem som skal kalles inn til intervju.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Du  som leser dette er kanskje godt voksen. Du søkte og fikk deg jobb før webteknologi gjorde bilder til et krav i jobbsøknaden. Men er sønnen din kjekk nok til at noen vil kalle ham inn til intervju? Og likner datteren din nok på en fotomodell til at noen gidder å lese den gode søknaden hun skrev?

Vi har lover mot diskriminering av kvinner, homofile og etniske minoriteter i jobbsøkerprosesser. Jeg ønsker meg ikke noen lov om diskriminering på grunn av utseende. Slike lover virker uansett ikke særlig effektivt. Men det er et paradoks at vi ikke har sjenket en tanke til den mest omfattende diskrimineringen: Den som skjer etter premisset: Generell fysisk attraktivitet.

Denne artikkelen sto først på trykk i Vårt Land 24.09.2014

Les saken om bacholor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

Les kronikken av Aasebø/Berget i Aftenposten, søk «Headhunterne går i facebookfellen» (betalingsmur)

Les arbeidsrettsadvokatens reaksjon på bachelor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

 

 

Skolesvik i innvandringslandet

Hvilket land kombinerer Europas høyeste innvandringstakt med store problemer i grunnskolen? Riktig svar er Norge.

Mandag er det skolestart. Kronprinsbarn begynner på hver sin privatskole. I den offentlige skolen er lærerne i streik.

En av årets viktigste bøker er "Det store skolesviket" av lektor Karl-Eirik Kval. Den handler om forfallet i skolen paralllelt med flommen av rundskriv, prosjekter og gruppearbeid.

Skolen er de rødgrønnes konkursbo. Men blir det bedre med de borgerlige? Neppe. To tiltak har kommet fra den blåblå regjeringen. Det ene er løftet om etterutdanning. Det andre er innføring av master i lærerutdanningen. Tilsynelatende to positive nyheter.

Men utdanning hjelper ikke hvis råmaterialet er for skralt. I Finland er lærerstudentene blant de fem prosent sterkeste elevene fra gymnaset. I Norge er de blant de 10-20 prosent svakeste elevene, ifølge forskeren Lars Vavik.

Og nå streiker lærerne. Arbeidsgiveren KS ønsker mer styring med lærernes arbeidstid. Dermed fjerner de det eneste virkelige frynsegodet i læreryrket; Friheten. Det gjør at enda færre skolelys får lyst på læreryrket. Men det er skolelysene vi har bruk for. Man må kunne noe, for å klare å lære det bort.

Ifølge forskning på Norges Handelshøyskole ved Kjell G. Salvanes er lærerne som gruppe betraktelig mindre intelligente nå enn før. Intelligens er den enkeltfaktor som ifølge psykometrien påvirker jobbprestasjoner mest. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest. Et fall i intelligens er altså dramatisk for læringsresultatet.

"Mine barn skal gå på privatskole" uttalte en bekjent, en selvsikker mann i 20-årene med topputdanning og gylden karriere foran seg. Han er uten videre enig i lektor Kvals analyse. Men gidder ikke lese boka, ungene hans skal jo ikke gå på offentlig skole uansett. Det er akkurat det som er problemet. De mest ressursterke er ikke interessert lenger.

Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som er sterke nok til å klage ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Skolens forfall er, sammen med innvandringstakten, de to forholdene i Norge som bekymrer meg mest. Og de to henger sammen: Jo bedre offentlig skole, jo bedre går det innvandrerbarna. Hvis den offentlige skolen er dårlig derimot, vil innvandringen bety større klasseskiller og større etniske motsetninger. Skolen er den sterkeste faktoren for utjevning og integrering vi har. Men da må den altså virke.

Tragisk nok starter segregeringen allerede i barnehagen: Shazia Sarwar i VG beskrev nylig hvordan tredje generasjons innvandrerbarn kan bli dårligere i norsk enn sine foreldre. Fordi de barnehageansatte ikke kan norsk og barna bare leker med sine egne, ikke med etnisk norske. Slik er innvandringsbyen Oslo blitt.

To av tre ikke-vestlige innvandrere har for dårlige lese- og skriveferdigheter til å fungere i arbeidslivet, ifølge regjeringens integreringsmelding i 2011.

"Vet du om en skole der barna mine kan lære norsk?" spurte en venninne nylig. "En privatskole, som ikke koster så mye? Der vi bor er det bare innvandrerbarn!?" Hun er annen generasjons innvandrer fra Pakistan og bekymret for ungenes fremtid. Hun vil gjerne flytte til en bydel med flere norske, men der er boligene for dyre.

Jeg ønsker lærerne lykke til med streiken. De bør kjempe for det siste frynsegode de har. De må beholde sin frihet og de bør slippe papirarbeidet og den overdimensjonerte rapporteringen. Sist men ikke minst bør lærerne få høyere lønn.

Fordi gjenreisingen av læreryrket er et nasjonalt anliggende, både samfunnsøkonomisk og kulturelt. Og særlig viktig er dette i en tid da befolkningen endrer seg så raskt.

Denne saken sto i avisa Vårt Land i juli 2014.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

Hvem eier Fredrik Græsvik?

"Som privatperson kan jeg melde at 415 barn er drept i Gazakrigen", skrev Fredrik Græsvik på twitter i går (se bilde). Han skrev også at han var kalt hjem fra Midt-Østen på grunn av "feil fokus", mens TV2-ledelsen sier til Dagbladet at dette ikke stemmer. Trolig handler denne saken mer om Græsviks bruk av twitterkontoen sin, enn om reportasjene hans. Han har stadig oppdatert med døde barn i Gaza, en type oppdatering som vitner om et sterkt personlig engasjement i saken.

Det måtte komme et kræsj en dag, mellom TV2-ansatte og ledelsen om bruken av sosiale medier. For noen år siden ble journalistene der aktivt oppfordret til å ta i bruk sosiale medier, og å bruke TV2 i navnene sine der, slik "TV2Fredrik" har gjort. De siste årene har tonen vært langt strammere, og medarbeiderne er bedt om å "vise varsomhet". De som har gått over streken (som jo ikke er særlig lett å definere) har gjerne fått en telefon eller tilsnakk. Så mange er helt tause, mye tausere enn de ville vært dersom de hadde en vanlig jobb som postbud eller pleiemedhjelper.




Jeg er langt mer Israel-vennlig generelt, enn det Græsvik trolig er. Men ettersom faget mitt er HR; og ikke utenrikspolitikk, langt mindre Midt-Østen-kunnskap, er temaet for denne bloggposten Fredriks rolle som arbeidstaker: Kan han gjøre kontoen sin "privat", sånn helt plutselig?

Det kan han selvfølgelig ikke, og det vet han godt. Rollen i TV2, sammen med hans egen twitteraktivitet, har gitt ham 43 000 følgere. Hvem eier den kontoen? Og kan han frata TV2 ansvar for det han skriver (slik han tvitrer at han gjør), når han faktisk er ansatt der og tvitrer om det samme som han rapporterer om?

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Senest i går diskuterte jeg sosiale medier med en arbeidsrettsadvokat, og temaet var, som vanlig, grensen mellom ytringsfrihet for ansatte og lojalitetskravet til arbeidsgiver. Græsvik-saken går rett inn i dette, selv om rollen som journalist er anderledes enn for andre. Rammene er trangere for journalister enn for andre, paradoksalt nok. Men det er jo fordi både de og redaktørene deres har bygget opp troen på "den objektive journalist". Men journalister er aldri objektive. Så snart de begynner å tvitre for egen maskin ser vi hvor lite objektive de er.

En ansatt  og høyprofilert journalist blir aldri en privatperson på twitter, hvor mye han enn vil. Det kan derfor hende ledelsen har (juridisk) rett til å kreve varsomhet, ja nærmest taushet, fra sine ansatte. Men er publikum tjent med det? Nei, det er vi ikke, vi er tjent med å vite hvor vi har folk. Derfor liker jeg Græsviks ville tvitring siste døgnet. Fremtiden tilhører frilansjournalistene. De høyprofilerte journalistene vil mer og mer bli en merkevare som seg selv, altså navnet sitt, mer enn redaksjonen de jobber for.

Sondringen mellom arbeidstakers ytringsfrihet og lojalitetsplikten til arbeidsgiver burde prøves rettslig langt oftere. Og for ansatte journalister er som sagt rammene trolig trangere enn for andre. Det som vil tvinge seg fram er flere dyktige frilansere, som selger sine produkter til de tv-kanalene og avisene som vil ha dem. Og oppdaterer sine konti nøyaktig som de vil.

Mitt råd til Fredrik Græsvik er altså å si opp jobben (hvis han har økonomi til å ta sjansen). Han vil tjene på å bli en fri mann. Publikum vil tjene på å vite hvor vi har ham. Jeg vil mye heller se reportasjene til en Græsvik som er seg selv på twitter, enn en Græsvik som mener det samme som før, men som ikke tør å tvitre det av frykt for å miste jobben. 

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken. Er du interessert i foredrag om sosiale medier og arbeidstakers ytringsfrihet kontakt meg på elin@orjas.no.

 

Burka/Niqab er som finlandshette og bør forbys

I går ble det klart at menneskerettsdomstolen i Strasbourg, den såkalte EMD, godkjente Frankrikes burkaforbud. Forbudet gjelder i praksis bare den delen av burkaen som dekker ansiktet, og tilsvarende er niqab (kun ansiktstildekkingen) forbudt.

En liten oppklaring rundt forskjellen på burka/niqab og hijab er på sin plass. Avgjørelsen i EMD gjelder Frankrikes forbud mot maskering i det offentlige rom, altså at noen skjuler ansiktet. Hijab derimot er det tettsittende skautet, og bæres av svært mange kvinner i Norge. For mange unge muslimske kvinner er det nærmest som et moteplagg, og selvfølgelig lov.

Når lovligheten av hijab-skaut har vært diskutert, i Norge og i andre land, har det kun dreid seg om hvorvidt hijab kan bæres som del av uniformen i vakttjeneneste, forsvar og politi. Etter min mening er hijab i til privat bruk ute på gata like ukomplisert som mine olabukser og bærumsguttenes kluthuer. Det er klær.

Niqab og burka derimot, er noe mer enn klær, det er effektiv maskering. Det hindrer gjenkjennelse, det gjør dagliglivets situasjoner som undervisning, konversasjon og handel tungvint og til dels umulig. I tillegg virker det i vår vestlige kultur direkte skremmende, fordi maskering bare forbindes med kriminalitet.

Derfor er det litt kleint når Jan Bøhler går inn for et tilsvarende Niqab-forbud i Norge med begrunnelse i de stakkars kvinnene, som "må" bære det. Han sier til VG: - Det store flertallet av muslimer i Norge anerkjenner at plagg som skjuler ansiktet ikke er et religiøst påbud. Men så er det enkelte grupper som legger et økende press på kvinner, blant annet for å få dem til å kle seg i heldekkende religiøse plagg. (...) Vi må støtte disse kvinnene slik at de kan stå imot dette presset. Forbud kan være et slikt virkemiddel".

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Jan Bøhler er altså mot maskering på gata fordi det er synd på de maskerte. Jeg er mot maskering på gata fordi jeg er mot maskering på gata, av grunner som burde være opplagte hvis vi legger den norske paternalismen til side. Dommen i EMD handler heldigvis ikke om å stakkarsliggjøre kvinnene som bærer niqab. Den handler om å beskytte oss andre mot en praksis som ødelegger vårt offentlige rom. Dommen henviser til "offentlig sikkerhet og beskyttelse av andres rettigheter og frihet". Så presist og så enkelt kan det sies.

Fremskittspariet har tidligere foreslått et niqab-forbud i Norge. Høyre, AP, SV og Sp stemte mot et forbud, men særlig Arbeiderpartiet er splittet i saken. Problemstillingen begynner å bli aktuell, mens man for fire-fem år siden aldri så ansikts-tildekkede kvinner, er det i dag nokså vanlig å treffe på i enkelte bydeler i Oslo.

Nå vil deler av Arbeiderpartiet vurdere forbud på ny, begrunnet i de stakkars, stakkars kvinnene. Snakk om umyndiggjøring! Disse kvinnene er aktivister, ikke sine menns slaver. I desember 2010 aksjonerte de for å bruke niqab i Oslos gater. Hvor bakpå det offentlige Norge er, fikk vi demonstrert da Gerd Kristiansen jublet over initiativet.

"Dette er helt topp" kommenterte hun til niqab-kvinnene. "Det er flott at initiativet kommer fra kvinnene selv og at de selv bidrar til debatten om hvordan de best kan integreres" mente LOs daværende nestleder, nå LOs toppleder. LO støttet altså at kvinner bruker ansiktsdekkende maskering i det offentlige rom. Artig.

Det var i 2010, omtrent samtidig som vegvesenets nye håndbok lå i trykken, der en kvinne med full burka sto side om side med mann i rullestol og afrikaner i tradisjonell klesdrakt. Vegvesenet skulle demonstrere det fargerike fellesskap, og inkluderte altså full maskering av kvinner. Jeg skrev om saken, det samme gjorde VG og Vegvesenet trakk forsiden.

Saken viser med all tydelighet hvor merkelig den norske staten opptrer i møte med fremmede kulturer. I diskusjonen rundt burka-forbud har det politiske flertall skjøvet EMD foran seg, og sagt at EMD aldri vil godta et forbud. Nå er den saken avklart. De godtar det faktisk.

Det er altså på tide å forby maskering i det offentlige rom, fordi folk faktisk maskerer seg. Er finlandshette forbudt på gata? Jeg aner ikke. Jeg vet bare at hvis det hadde blitt vanlig å bruke finlandshette så hadde vi diskutert et forbud. For vår egen skyld. Fordi maskering er ubehagelig og åpenhet og gjenkjennelse er en forutsetning for at vårt samfunn skal fungere. Vi hadde ikke diskutert et forbud av hensyn til de stakkars mennene som "måtte" gå med finlandshette. I denne saken handler det om våre egne verdier, som vi bør stå opp for.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Likestillingsparadokset

Norge er et av verdens mest utviklede land, ifølge FN. Vi har også et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Merkelig? Nei, det er faktisk helt logisk.

I en stor undersøkelse av unge menneskers studie- og yrkesinteresser i 40 land, går det frem at jo høyere landet er på FNs utviklingsindeks, jo mer tradisjonelle er ungdommen i yrkesvalg. Norske gutter vil studere teknikk, jentene vil studere mennesker og følelser. I land som Uganda og Bangladesh er jentene mer interessert i tekniske fag. Jenter i Rwanda vil bli ingeniører, jenter i Norge vil bli frisører.

Undersøkelsen ble presentert i serien Hjernevask med Harald Eia i 2009, og i boka Født sånn eller blitt sånn. Eia og medforfatter Ole Martin Ihle antyder forklaringen: I fattige land er jentene mer opptatt av å studere det som gir dem sikker inntekt. Norske kvinner derimot har råd til å bare følge hjertet.

Men blir kvinnene like gode ingeniører som menn når de først velger det? Her er trolig svaret ja. Her kan vi trekke veksler på den omfattende forskningen som er gjort på kvinner og ledelse. Kvinner velger lederkarriere i mindre grad enn menn. Men når de først er blitt ledere, så leder de på nøyaktig samme måte, ifølge en lang rekke rapporter. Forskerne Jon Aarum Andersen og Per H. Hansson banker fast dette budskapet med solid dokumentasjon i artikkelen ?At the end of the road??On differences between women and men in leadership behaviour.

En lang rekke forskningsrapporter verden over viser altså at jo mer rikt, utviklet og moderne et land er, jo større er forskjellene på menns og kvinners valg av studier og karriere. Men de som velger utradisjonelt fungerer like godt (eller like dårlig) i stillingene sine som det typiske kjønn i jobben.

Jeg iler til med å forklare at dette bare gjelder valg av utdanning og yrke i den formelle økonomien, altså ordinært lønnede stillinger. De minst utviklede landene har gjerne en stor uformell økonomi, og arbeidsdelingen her kan jo være en helt annen historie. Likevel: Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i de mest moderne landene er et skikkelig paradoks. ?Likestillingsparadokset? er da også forskernes navn på fenomenet.

Vil du ha mine artikler om arbeidsliv/politikk rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

            Siste skudd på stammen av paradoks-rapporter kommer fra Norges Handelshøyskole. I et forskningsnotat, Willingness to compete: Family matters beskrives et eksperiment der man undersøkte lysten til å konkurrere blant fire grupper 14-15-åringer: De med øvre middelklasse-bakgrunn, jenter og gutter, og de med arbeiderklassebakgrunn, jenter og gutter. Og gjett hva man fant? Ganske riktig: Hos arbeiderklasseungdommen var det ikke så stor forskjell på konkurranselysten hos jenter og gutter. Mens det i øvre middelklasse slo konkurranseinstinktet slående forskjellig ut; Jentene ville ikke konkurrere, gutta ville som bare det. Ingen er faktisk så konkurranselystne som hankjønnet fra den økonomiske solsiden, skal vi tro denne undersøkelsen.

Er de født sånn eller blitt sånn? Ifølge ?main stream? kunnskapen i personlighetsforskningen er vi litt mer født sånn enn blitt sånn. Kvinner er mer forsonlige, vennlige og omsorgsfulle på gruppenivå enn menn, som er litt mer konkurranseorientert, pågående og risikovillige. Men biologi er tøyelige saker. Dersom det lønner seg vil de fleste kunne strekke seg i nye retninger. Og biologi er heller ikke det samme som ?ønskelig?. Det er for eksempel mer naturlig for menneske å ha innvollsmark enn ikke å ha det. Om vi ser kjønnsdeling som biologisk naturlig trenger den ikke være ønskelig av den grunn.

Jo bedre man har det, jo mer vil man trolig lene seg på sine naturlige tilbøyeligheter. Mer mystisk enn det er kanskje ikke likestillingsparadokset.    Hvis bilen punkterer i ferien, hvem skifter hjul og hvem tar seg av barna? Nettopp. Men kvinner uten menn lærer ganske fort å skifte hjul.

Vil du lese en artikkel til om kjønnsforskjeller? Les: Derfor heier damer på hverandre.

Vil du lære enda mer om kjønn og arbeidsliv kan du sjekke ut mine foredrag her

Artikkelen ovenfor sto først på trykk i avisa Vårt land, 30.06.14. Alle artikler dobbeltpubliseres på Nettavisen og denne bloggen, og noen også i Vårt Land og på Verdidebatt.

 

 

 

La lærerne jobbe lite

"Er han heldig med lærer" spør vi gjerne foreldre med barn i skolealder. Vi spør aldri: "Har han en lærer som fyller arbeidstiden"? Læreren betyr alt for barnas hverdag, trivsel og læring. Om den samme læreren fyller en 37,5 timers uke eller ikke betyr ingenting.

Dersom KS vinner fram med kravet om bundet arbeidstid på 37,5 timer i uka, vil det kanskje stramme opp de dårlige lærerne. Men de beste lærerne vil slutte. For de flinkeste gikk inn i dette yrket med en klar formening om at jobben gir noen goder og noen byrder. Og godene for de beste er oppsummert: Stor frihet, korte dager i noen perioder, lange ferier og god pensjon.

Byrden er moderat lønn og lusne kontorer, eller hva man skal kalle de små båsene de bruker. Men den største belastningen er rett og slett at det er en tøff jobb å lede en klasse. Fronte 20-30 unge time etter time, få med seg alle, inspirere og oppdra, vise  autoritet og oppnå læring. Det er ingen jobb for pyser.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Mange lærere klarer ikke å lede klassen, altså det som er kjernen i jobben. Disse lærerne har i praksis et sterkt oppsigelsesvern. De ødelegger skolegangen til titalls, ja hundretalls barn gjennom sitt yrkesliv. De tjener like mye og har samme betingelser som de gode lærerne. Lærerorganisasjonene har stått beinhardt på at alle skal behandles likt.

I artikkelen "Too cool for school?" dokumenterer forskere fra Norges Handelshøyskole hvordan lærernes IQ har sunket de siste generasjoner. Det er kanskje den rapporten som tydeligst viser hvordan kvaliteten i skolen synker. IQ er nemlig den enkeltvariabelen som tydeligst korrelerer med gode yrkesresultater, i læreryrket som i andre yrker. Undersøkelsen fra Handelshøyskolen, her gjengitt av NRK, viser også at det er de flinkeste som slutter i skolen. Med andre ord, de mindre flinke slutter sjelden.

Det haster med å gjøre jobben mer attraktiv for de dyktige lærerne og for unge som vurderer læreryrket. Å få de flinkeste til å bli i skolen er mye mer effektivt enn å etterutdanne de middelmådige, slik regjeringen sverger til. Å kontrollere arbeidstiden hardere derimot er omtrent det dummeste man kan gjøre hvis målet er å heve kvaliteten i skolen. Da fjernes det ene substansielle yrkesgodet lærerne har, ved siden av god pensjon.

Ifølge OECD-undersøkelsen TALIS, som utføres årlig, jobber norske lærere nemlig mindre enn oss andre. Dette ble beskrevet  i Kommunal Rapport allerede i 2009 og gjengis også i Aftenposten i dag 26. juni 2014. Derfor er det tragikomisk når lærerne nå står fram i alle aviser og bedyrer hvor mange arbeidstimer de jobber. Hvordan rettebunkene vokser og kveldene blir lange. Dermed går de inn på arbeidsgiversidens fullstendig gale premisser: At kvalitet måles i antall timeverk.

De beste fikser jobben så godt at de jobber mindre enn oss andre, målt i timer. Det er dem vel unt. Bare når de beste kan kapitalisere på erfaring og kunnskap slik at de selv får mye fritid, vil de ønske å bli i skolen. Og det er akkurat der vi trenger dem.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Kronprinsbarna inn i klassesamfunnet

Kronprinsbarna bytter skole, fra offentlig til privat. Det handler ikke så mye om kronprinsbarna, som om den norske skolen. Den er de rødgrønnes konkursbo.

Svenskene har privatisert folkeskolen i stor skala. Det er selvfølgelig strake veien til sterkere klasseskiller. Jeg har aldri forstått ordet "valgfrihet" når det gjelder obligatorisk skole for barna våre. Vår økonomiske velstand, vårt høyproduktive arbeidsliv og våre til nå små materielle forskjeller i samfunnet, bygger på at alle barn får like muligheter på skolen.

Men lærernes status har rast, i takt med intelligensen. Ja, du leste riktig, ifølge forskning på Norges Handelshøyskole er lærerne betraktelig mindre intelligente nå enn før. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest.

Privatiseringen er allerede i full gang i helsevesenet, der skillet nå går mellom dem som har privat helseforsikring, og dem som ikke har det. Og blir du henvist til MR i hovedstaden, kan du velge mellom å betale et par tusen kroner, og få MR-scanningen dagen etter, eller å stå på venteliste i åtte uker. Gjett hvem som velger hva.

Inntil nå har barna til Røkke og barna til sosialklientene gått på den samme skolen, med de samme lærerne og de samme skolebøkene. Sammen med kronprinsbarna, som altså gikk på Jansløkka skole i Asker. Nå skifter de, til den internasjonale skolen på Bekkestua og til Montessori-skolen, den første med om lag 100 000 kroner i årlige skolepenger.

Nå kommer privatiseringens spøkelse, og det er følgende: Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige sykehus, dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som pleier å breie seg i samfunnsdebatten ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Når det eksisterer gode, private tilbud, vil det offentlige tilbudet gli ut av middelklassens interessesfære. Det er det som er privatiseringens spøkelse. Mangel på engasjement fra de ressurssterke.

Jeg skrev om det samme da Sylvia Brustad, som helseminister, selv benyttet seg av Volvat. Det samme gjorde Jonas Gahr Støre viste det seg, noe pressen skrev om da han ble helseminister. To rødgrønne helsestatsråder brukte altså private tjenester når de selv, eller deres barn, ble syke. (Den tredje, Bjarne Håkon Hanssen, brukte som kjent Snåsamannen, hvilket gjør bildet av statsrådsbuketten komplett).

Det er bare tre dager siden nyvalgt Ap-leder Jonas Gahr Støre stod på partiets landsmøte og talte varmt om den offentlige skolen, ifølge VG. Like varmt som han snakket om offentlige helsetjenester da han selv brukte private.

Kronprinsfamilien kan ikke beskyldes for å tale med to tunger, slik statsrådene rettelig ble beskyldt for. Likevel er det en trist nyhet at kronprinsen og kronprinssessen ikke fant den offentlige skolen god nok. Det nærmer seg svenske tilstander: Massiv privatisering parallellt med massiv innvandring som bidrar til sterkt økende klasseskiller. For det siste raker jo ikke øvre middelklasse. Enhver sørger for sine i det nye Norge.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Apekatten i dataprogrammet

Demente blir veldig ofte veldig glad i hunder. Møbelringens kunder reagerte med avsky på salg av ulveskinn, for stakkars den søte ulven! Og jeg er forelsket i et dataprogram der en apekatt er logoen som smiler muntert, akkurat til meg.

Denne bloggposten avviker fra mine vanlige om politikk og arbeidsliv, fordi det er solskinn og fridag. Den er følgelig mer privat, og handler om kombinasjonen dyr og software.

Jeg var den siste i Sparebanken NOR som lærte å bruke mail på 90-tallet. "Elin og datamaskinen" var en stående humorgreie i E24, da jeg jobbet der. Jeg er en sinke på teknologi, til tross for mine kaskader av twittermeldinger. For å klare kombinasjonen "heldigital" og "datadust" betaler jeg for opplæring. Noen tar piano- eller ridetimer, jeg tar jevnlig datatimer.  

Men av og til skjer det sjeldne, at programmet i seg selv er så morsomt at jeg sitter og utforsker det selv, ikke bare fyller det med innhold. Den første gangen var i 1999, i møte med programmet Superoffice. Den andre gangen er nå, i møte med nyhetsbrevprogrammet Mailchimp. Og plutselig slo det meg: Disse to har en ting felles. De har dyr i logoen. Superoffice har en ugle, Mailchimp har en apekatt.


Er det noe spesielt med dataduster og dyr? Har IT-folkene skjønt at hvis du legger inn et vennlig dyrefjes, så strømmer endorfinene på hos brukerne? Problemstillingen er visstnok kjent og reist tidligere, ifølge en mer IT-bevandret venninne, som ba meg titte på sidene til forlaget O`Reilly, spesialisert i brukerhåndbøker for maskin- og programvare. Her noen typiske screenshots fra dem, hvert dataprogram har sitt eget dyr, gjerne søte, og gjerne utrydningstruet.

Er det noen IT-folk som kjenner mer til dette, så send meg gjerne en melding på Twitter eller i kommentarfeltet under. Eller kanskje noen evolusjonsbiologer eller psykologer kan forklare? Vi har jo holdt oss med husdyr i rundt ti tusen år, og hunden var trolig den første. Er det steinalder-genene som gjør at dataprogrammet med apen virker så vennlig?

Eller er det bare jeg som spinner masse tull rundt en ren tilfeldighet; nemlig at mine to beste møter med software inneholder dyr?

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

Ikke nedvurder Sørlandet

Aftenposten har i helgen laget forside på Sørlandets hjemmeværende kvinner. De er visstnok kilden til dårlige levekår. Og Fylkesmannen følger opp: Sørlandsidyllen er en kulisse sier hun. Det er en drøy nedvurdering av landsdelens folk.

Den samme debatten gikk i fjor, i avisa Vårt Land. Både sjefredaktøren i Fædrelandsvennen og Vårt Lands Åshild Mathisen kalte manglende likestilling for "Sørlandets verkebyll".

Kanskje vi heller skal høre hva de hjemme- og deltidsarbeidende kvinnene sier selv? Rapporten "Arbeid ute og hjemme: Sørlandske mødres valg og vurderinger" fra Agderforskning i 2005 er en grundig gjennomgang av kvinners valg med intervjuer av representative utvalg i seks kommuner.

Rapporten beskriver kvinner med et verdisyn vidt forskjellig fra storsamfunnets likestillingsideologi. De er glade for og stolte over å være hjemme. Ja, disse damene synes synd på sine medsøstre som må jobbe heltid. Hvis de møter nedsettende kommentarer fra yrkeskvinner tolker de det som utslag av misunnelse.

Kvinnene føler seg godt verdsatt i familie og omgangskrets for jobben de gjør hjemme. De tar aktivt avstand fra det materialistiske verdisynet de mener preger karrierekvinner i Oslo. "Med flunkende nytt hus, hytte og båt, da må en jobbe" som en av dem sier i en typisk kommentar.

De mener de kan være hjemme fordi de har råd til det. Og grunnen til at de har råd til det er at dels at de bor på et lite sted og dels at de velger bort en del materielle goder. Nettopp holdningen til det materielle er noe av det mest interessante i rapporten. Og jo mer religiøse de er, jo mer forfekter de verdien av tid framfor gods og gull. Er slike holdninger et problem, eller er det tvert i mot norsk motkultur på sitt beste?

Det betyr ikke at alt er solskinn i Agder. Det jeg også leser ut av rapporten er at disse kvinnene har få jobber å velge mellom, dersom de skulle ønske å jobbe. De utvalgte kommunene har en fattig næringsstruktur og både kvinner og menn har lav utdanning.

Arbeids- og studieplasser er et mer interessant spor enn manglende likestilling hvis man vil bedre levekårene i Agder. Å skylde på "gammeldagse kjønnsroller" er et sidespor, og en nedvurdering.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Deler av denne teksten har vært publisert før, i fjor i samme diskusjon i Vårt Land.


PR-rådgivere bør holde munn

Anders Giæver hevder i VG at PR-rådgivere ikke bør mene så mye i det offentlige rom. Han har helt rett. For dem som driver med presse- og myndighetskontakt, vil synsing som "privatperson" ofte ende med mageplask.

Jeg har selv prøvd kombinasjonen. Vinteren 2012 sa jeg opp stillingen som kommentator i E24, og var i samtale med flere store PR-byråer om ansettelse eller assosiert-tilknytning. Samtlige byårer mente det var uproblematisk, ja til og med ønskelig, at jeg fortsatte å skrive kommentarer i pressen som "privatperson".

Jeg startet samme vår i Burson Marsteller som "director", eller PR-rådgiver på godt norsk, og hadde i tillegg en skribent-avtale med E24.

Kombinasjonen føltes gal fra første stund. I møte med hverdagen (kunder og potensielle kunder) var det ikke stort jeg kunne skrive om, uten at det enten var til fordel eller til ulempe for selskapets kunder. Og enda mer uoversiktlig: Hvordan ville min skriving påvirke fremtidige kunder? Kunne jeg selv bli fristet til å skrive positivt om en kunde jeg gjerne ville ha?

Jeg sa følgelig opp stillingen min i Burson Marsteller. For en som er så ytringsglad som meg, er jobben som PR-rådgiver feil, enkelt og greit. Både faren for å bli mistrodd på feil grunnlag og fristelsen til å skrive ut fra ønsker om fremtidige kundeforhold er overhengende. Og at du skader dine kolleger, ved å ytre deg i strid med deres kunders interesser, ja det er nesten garantert.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Ingen regel uten unntak. Noen PR-rådgivere er i praksis mest webdesignere, eller har nisjer som er lite knyttet til politikk. Andre er så rike og gamle at de i praksis kan gjøre hva de vil, og med høy haleføring. Atter andre blåser i etikken. Men hovedregelen bør være at rikssynsing og pr-rådgivning ikke kan forenes, dersom man ønsker å bli tatt seriøst.

Det er "utenkelig" at First House deltar i en debatt i det offentlige rom knyttet til et betalt oppdrag, uten at det ble opplyst hvem som var oppdragsgiver, sa lederen i First House, Per Høiby til Nettavisen. Samtidig avslørte VG at First House absolutt arbeider for norske interesser i Kina. Det er selvfølgelig noe annet enn å arbeide for kinesiske interesser i Norge, slik Harald Stanghelle påsto de gjorde i Aftenposten. Men First House sitt Kina-engasjement burde likevel vært opplyst om fra første stund.

Til det ville Høiby selvfølgelig svart at byrået aldri kan opplyse om kundeforhold. Men da er det ugreit å være debattant som "privatperson", slik Wetland hevdet han var da han skrev saken i Dagens Næringsliv. Det er overraskende at First House-partnerne, og andre PR-byråer for den saks skyld, ikke erkjenner dette.

Når du dras gjennom søla er det dumt å bruke utestemme, skriver Nettavisens Erik Stephansen i en god kommentar. Erik og jeg var kolleger den korte tida jeg var i Burson Marsteller, og han innså (bedre enn meg) at man må velge: Enten er man PR-rådgiver, eller så er man fri til å mene hva man vil. Man kan ikke påberope seg fullstendig uavhengighet samtidig som alle vet at man har kunder man ikke kan opplyse om.

Jarle Aabø bruker også utestemme, når han sier ikke kødd med ytringsfriheten, Han reagerer sterkt på at Anders Giæver mener PR-rådgivere bør holde munn, unntatt i det rent PR-faglige.

Men at ytringsfriheten begrenses av yrkesrollen er slett ikke noe nytt. Både dommere og departementsansatte (over et visst nivå) holder stort sett munn i samfunnsdebatten. Det er en yrkeskodeks som er fornuftig begrunnet. Av og til brytes den av enkeltpersoner, og om det er riktig eller galt må vurderes fra sak til sak. I dommerstanden er Petter Chr. Sogn et merkelig unntak. Han er på twitter som @psogn og det ser ut til at journalistene på twitter synes det er flott. Jeg synes det er problematisk.

I de store advokathusene vll det være lite populært med partnere som mener mye om politikk offentlig, som "privatpersoner". Årsaken er at det vil kunne skade kollegers kunder. Jeg kjenner advokater som har valgt mindre advokatfellesskap, nettopp fordi det gir større frihet til å dyrke rollen som rikssynser. De har oversikten over kundemassen, og vil dermed klare å balansere. Dersom de i tillegg driver i klart definerte nisjer i jusen er det lettere å uttale seg om alt annet, uten å hverken bli feilaktig mistenkt for eller falle for fristelsen i å blande rollene.

Alle saker om habilitet og troverdighet må vurderes konkret. Men hvis du velger jobben som PR-rådgiver bør du samtidig innse at det er vanskelig å være en troverdig "privatperson" i mediene. Det er ingenting dramatisk med det, det er hverdagen for mange andre yrkesgrupper.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

hits