Norwegian: Sier opp verneombud

Dagbladet meldte fredag 7. august at piloten som var hovedverneombud under streiken i mars har fått oppsigelse. Lars Stinessen er i dag assisterende hovedverneombud, men oppsigelsen er begrunnet i skriftlige uttalelser han kom med i rollen som hovedverneombud.

Disse uttalelsene skal ha vært interne. Så hva har mannen skrevet? Det vet vi ikke. Det kan altså hende at han har sagt noe som berettiger til oppsigelse. Men jeg tviler.

For Bjørn Kjos har et rulleblad når det gjelder ansattes ytringer. I 2013 forsøkte han å si opp flytekniker Roger Handeland, som da både var ordinært ansatt flytekniker i Norwegian og leder i Norsk Flytekniker Organisasjon.

Handeland hadde sagt til Finansavisen at Kjos hadde tatt en "kalkulert risiko" med valg av flytypen Dreamliner til USA. Tekniske problemer med flyene medførte store forsinkelser. Handeland ble etter intervjuet innkalt til møte etter arbeidsmiljølovens § 15-1, det første formelle møte i en oppsigelsesprosess.

Finansavisen og Hegnar.no slo saken stort opp. Om det var fordi Handeland la seg flat eller om ledelsen  ombestemte seg av andre grunner vites ikke, men Norwegian trakk oppsigelsesvarselet tilbake.

Handelands uttalelse var selvfølgelig uklok. Selv om han brukte uttrykket "kalkulert risiko" om risikoen for forsinkelser, så kunne det misforstås til å gjelde ulykkesrisiko. Ledelsen hadde grunn til å innkalle til en samtale, men å starte en oppsigelsesprosess på grunn av en, altså 1 uklok uttalelse er uvanlig.

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Saken gav inntrykk av at Bjørn Kjos reagerer voldsomt overfor ytringer han ikke liker. Nå gjentar altså historien seg. Slike hendelser bidrar neppe til at mange ønsker å påta seg rollen som tillitsvalgt, sier Handeland til Dagbladet i dag 9. august.

Det kan hende Norwegian-ledelsen sparker hovedverneombud når de gjør jobben sin. Eller det kan hende akkurat dette verneombudet har opptrådt svært klanderverdig. Hva som er sannheten får vi vite når saken kommer opp for retten. For det gjør den overveiende sannsynlig. Med mindre Norwegian trekker oppsigelsen tilbake, nok en gang etter å ha fyrt av et voldsomt skremmeskudd.

I begge saker har Norwegian-ledelsen forsikret pressen om at det er "høyt under taket" i selskapet. Påstandene blir lett komiske hvis ansatte risikerer jobben når de uttaler seg i kraft av sine tillitsverv. Dette kan bli en morsom rettssak.

Et verneombud kan få oppsigelse som alle andre, dersom det er saklig grunn. Men usaklig oppsigelse av et verneombud er svært alvorlig. Verneombud er et lovpålagt verv.

Hvis vervet innebærer risiko for å miste jobben har Norwegian en praksis som skiller det fra det meste annet i norsk arbeidsliv.

Til orientering: Ørjasæter var ansatt i Prifo, det som nå er Parat og Stinessens fagforening, i årene 1987-1992

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Denne blogposten er også publisert på orjas.no

Vi kjempet mot tvangsekteskap

I7. mai 2015, så tidlig som klokka 0800 holdt jeg tale i Slottsparken ved Camilla Collett-statuen. Visste du at hun var Norges første feminist? Og hennes viktigste kamp handlet om kvinners rett til å velge ektefelle selv. Nå gjelder det igjen norske ungdommer, denne gang ungdom med innvandrerforeldre. Her er talen min:

Camilla Wergeland, senere Collett, ble født i Kristiansand i 1813 og døde i Christiania i 1895.  Hun var Norges første feminist.

Hva var feminisme så langt tilbake i tid? Kampen for kvinners stemmerett tok jo fart først da Camilla var blitt gammel, og stemmerett for kvinner kom nøyaktig hundre år etter hennes fødsel.

Feminisme på Camillas tid handlet først og fremst om retten til slippe det arrangerte ekteskap. Kjærlighetsekteskapet, som dagens etniske nordmenn tar for gitt, var for mange den gang bare en vakker dagdrøm.

I en biografi om henne, skrevet av søsteren min, Kristin Ørjasæter, var tittelen Camilla, Norges første feminist. Hun var politisk forfatter og feminist i en tid da kvinner knapt ble hørt og var totalt økonomisk avhengige av menn.

Camillas store verk romanen Amtmandens døtre tematiserte fornuftsekteskapet, som man kalte arrangerte ekteskap den gangen. Sophie, romanens hovedperson må gifte seg med en eldre mann som kunne vært hennes far og som hun ikke elsker.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Kampen mot fornuftsekteskapet og for retten til å velge kjærlighetsekteskapet, ble Camillas livsprosjekt.

Men dette forferdelige valget mellom å skuffe sine foreldre dypt eller å gå inn i et ekteskap man ikke ønsker er ikke historie lenger. Det foregår midt i blant oss, i innvandringsbyen Oslo.

Enkeltskjebnene er dramatiske. Ambassadene i Tyrkia, Pakistan og Irak har fått over 200 henvendelser de siste fem år fra norske ungdommer på ferie i foreldrenes hjemland, ungdom som enten er blitt tvangsgiftet eller tror at det kommer til å skje. Og dette er altså bare de som kom frem til ambassadene, de reelle tallene på tvangsgifte i utlandet er trolig høyere.

I ungdomsgenerasjonen i Oslo har om lag førti prosent innvandrerbakgrunn, de fleste av disse er fra Asia. Nitti prosent av foreldregenerasjonen fra Pakistan lever selv i arrangerte ekteskap. Fornuftsekteskapet er altså normalen for mange. Grensene mellom fornuftsekteskap, altså arrangerte ekteskap og tvang kan være flytende. Særlig fordi disse jentene, og noen gutter, er ganske unge.

Før de fyller 30 har tre av ti asiatisk-norske ungdommer inngått ekteskap. Til sammenlikning har en av ti etniske nordmenn i samme alder inngått ekteskap. Disse tallene er for Oslo by. Førti prosent av de norskpakistanske unge, som er størst i gruppen fra Asia, henter ektefelle i utlandet, oftest Pakistan.

Mange enkeltmennesker i Oslo lever altså i Camilla Colletts verden, der fornuftsekteskapet velges av hensyn til familien. I den pakistansknorske befolkningen går tallet på arrangerte ekteskap stadig nedover, og det er gledelig. Hva som skjer med nye grupper som irakere og somaliere vet vi mindre om. Disse kvinnenes framtid er også Norges framtid. Kvinners rettigheter er en del av demokratiet, det demokratiet vi feirer i dag.

Se rundt dere, på feirende russeungdom og alle småjentene i barnetoget. Se hvor mange av dem som vil måtte stå i den samme striden som Camilla Collett gjorde. Så mange av dem vil møte forventningen om å gifte seg med en som slekten velger, eller i det minste en slekten godtar.

Shazia Sarwar, kommentator i VG, minner oss stadig om innvandrerbyen Oslo. Hun skriver: Ungdommer under press må holdes i hånden. La oss gjøre nettopp det, ved å vise i tale, skrift og handlinger at vi er opptatt av dem og den brytningstiden de lever i, mer og voldsommere, enn det etnisk norsk ungdom gjør.

For kvinners rett til selv å velge sin ektefelle, sine barns far og sitt eget liv; den kampen er ikke over. Og dersom kvinner ikke har rettigheter, da har vi heller ikke et demokrati.



Her er bilde fra Slottsparken, foran statuen av Camilla Collett. Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

 

Entreprenør eller forfatter?

Kulturminister Thorhild Widvey mener norske kunstnere må bli entreprenører. Noe ved budskapet er viktig og riktig: De statlige støtteordningene gjør norske kunstnere gode til å skrive søknader, på bekostning av publikumskontakt. Der statsfinansierte ordninger er de største og viktigste kundene blir de andre kundene, publikum, neglisjert. Dermed blir kunstnerne mer og mer fjerne fra folk flest. Det er ikke bra.

På den andre siden har nettopp disse ordningene skapt mye bra kunst. Organisasjonenes egne stipendordninger har også fungert godt, i hvert fall i den sektoren jeg kjenner best, litteraturen. Widvey selv har ikke imponert som kjenner av den sektoren hun leder. Så hva svarer kunstnerne selv eller representanter for dem?

Siste nummer av Prosa gir ett av mange svar. Sindre Hovdenakk, redaktøren for Norges største litterærere tidsskrift er selvfølgelig svært negativ til Widvey i sin lederartikkel. Og med hvilken forretningsmessige kompetanse! Siste setning var sarkastisk ment. Hovdenakk blander sammen to begreper på en måte som viser hvor lite han kan om alminnelig forretningsvirksomhet. Jeg siterer:

"Selve språket og begrepsbruken omkring kulturlivet tyder på at man prøver å bygge opp en forestilling om at forfattere og kunstnere ikke i sterk nok grad er i stand til å tilpasse seg samfunnets forventinger til hva de skal «levere». Derfor må de omstille seg, tenke salg og markedsføring, heter det. Drive entreprenørskap det nye «buzzordet» akkurat nå."

Greit nok, Hovdenakk liker ikke buzzord, men kanskje han skal lære seg hva de betyr? Les screenshotet nedenfor for å ta del i redaktørens artige fortsettelse på resonnementet:

Entreprenørskap er faktisk ikke det samme som entreprenørbransje, Hovdenakk ... det første er et uttrykk for forretningsmessig nyskaping, gjerne knyttet til små vekstbedrifter. Når man sier "entreprenørbransje" handler det om bygg- og anleggsektoren, altså noe helt annet ... For så vidt ikke uvanlig at et ord på norsk kan ha flere betydninger.

Sindre Hovdenakk refser altså kulturministeren for manglende begrepsforståelse før han selv tar førstepremie i nettopp manglende begrepsforståelse. Slik gir han ufrivillig Widvey et poeng: Kulturfolk skjønner ikke forretning, ikke en gang elementær språkbruk om forretning. Gratulerer.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

PS: Tidsskriftet Prosa eies av Norsk faglitterær forfatterforening, der jeg selv er medlem og har mottatt stipender, slik min mann har mottatt stipender fra Statens kunstnerråd og den skjønnlitterære forfatterforeningen. Som tilhenger av dagens støtteordninger er jeg altså hylende inhabil.

Fornuftig å sparke NAV-sjefen

Joakim Lystad er en utmerket mann. Men han var aldri rigget for å lede NAV. Han hadde hverken relevant CV eller riktig personlighet for denne spesielle jobben.

Arbeidsminister Robert Eriksson sa på pressekonferansen fredag formiddag (10.04) at NAV skal prioritere "folk foran system". Hvis det skal bli tilfelle må systemene virke. Den nye sjefen må  være general i drift, ikke i flere fromme ønsker.

Grepet med å sette Kjersti Monland inn som midlertidig leder er trolig fornuftig, fordi systemsiden er det aller viktigste i NAV. Monland ble satt inn som IKT-direktør i NAV i fjor, etter at prosjektet var kommet helt ut av kontroll. Hun kan altså IKT-drift, det som brenner mest.

NAV var et ektefødt barn av politikernes inkompetanse da fusjonen kom i 2006. Politikere tror at jo mer du vedtar, jo bedre er det. Selv om vedtakene ikke lar seg gjennomføre. Driftssiden har vært nedprioritert i mange år, mens fromme ønsker har stått i høysetet.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Den første store NAV-debatten kom i 2009, etter en knusende rapport fra Riksrevisjonen som ikke ville godkjenne regnskapene. Folk fikk for lite penger. Folk fikk for mye penger. Papirer ble borte og folk måtte vente alt for lenge på beslutninger og utbetalinger. Folk ble heller ikke fulgt opp, slik lovverket forutsatte.

Siden har vi fått et utall tilsvarende nedslående rapporter om NAV. Og kommentarfeltene flommer over av folks raseri. NAV har vært preget av organisatorisk rot og gamle IT-systemer med vanskelige brukergrensesnitt. I takt med at de fromme ønskene dynges oppå hverandre i rekordfart.

Den viktigste oppgaven til NAV er å få folk i arbeid, sies det. Jeg mener den viktigste oppgaven til NAV er å drive korrekt saksbehandling og utbetaling, fordi det handler om folks penger, både de pengene som går inn, via skatteseddelen, og de som går ut, altså folks levebrød.

Først når dette er i orden kan man tillate seg større ambisjoner. En organisasjon som roter bort innkommen post bør rydde opp før de går løs på nye oppgaver.

Sigrun Vågengs rapport om at NAV ikke klarer å få folk i arbeid er altså ikke det alvorligste skuddet for baugen til rustholken NAV. Det alvorligste er snart ti år med elendig drift og pengehåndtering. "Penger" er i dette tilfelle en tredel av statsbudsjettet. To snille byråkrater, først Tor Saglie og så Joakim Lystad, har ikke vært de rette for å få skipet reparert.

Både Høyre og Fremskrittspartiet har hamret på med NAV-kritikk helt siden fusjonen i 2006. Nå må de levere. Nyheten om at NAV-sjefen må gå kan være en god start. Men hvem blir den nye?

Det bør først og fremst være en person med solid driftserfaring, fra bank eller tilsvarende store driftssystemer. Men i tillegg bør vedkommende ha en personlighet som Sverre Diesen eller Robert Mood. Tøff og uredd i forhold til politikerne, en som tør å stå på upopulære beslutninger og ikke går og gjemmer seg når pressen ringer i følsomme enkeltsaker.

En slik person vil også tørre å gjøre noe med direktørskiktet i NAV. Her sitter det en rekke personer som må vurderes på ny. De har stått på brua på et enormt rustent tankskip litt for lenge, de har lært å fendre av kritikken med pene ord og de har lært å være lydige overfor stadig nye meningsløse politikerønsker.

Robert Erikssons beslutning er en god start for et bedre NAV.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Fagforeningsknuser Bjørn Kjos

All innenrikstrafikk i Norwegian er stoppet. Bjørn Kjos er ingen ulv i fåreklær. Han er en utilslørt ulv, en ekte union buster.

Streiken i Norwegian viser hvordan både forhandlingsretten og stillingsvernet kan bli borte når arbeidsgiver er både slu og tøff nok til å planlegge for formålet.

I 2013 ble pilotene i Norwegian flyttet fra selskapet Norwegian Air Shuttle (Norwegian) til det heleide datterselskapet Norwegian Air Norway (NAN). NAN har som eneste oppgave å betjene Norwegian, dels med ferdig bemannede fly og dels med utleie av piloter. Men ved å la NAN være et eget selskap har pilotene mistet sin reelle forhandlingsmotpart. De må forhandle med sjefene i NAN, selv om det er sjefene i Norwegian som har beslutningsmyndighet.

Under streiken har Bjørn Kjos leid inn flygere fra et tredje selskap, bemanningsselskapet OSM Aviation. Det er streikebryteri, kanskje juridisk og i hvert fall slik folk flest oppfatter ordet. Trolig var hele poenget med å opprette NAN å undergrave streikeretten og svekke stillingsvernet.

Mandag 2. mars meldte Finansavisen at Kjos planlegger å slå NAN konkurs fordi selskapet ikke tåler streiken. I så fall vil 700 piloter miste jobben. Planen er at bare 500 piloter får jobbtilbud hos OSM, ifølge avisas kilde. Snipp snapp snute for 200 piloter altså. En slik "union busting-plan" har vi vel knapt sett her til lands i etterkrigstida.

Pilotene svarte ved å gi fagforeningen fullmakt til å forhandle om eventuelle reansettelser etter en konkurs. Dermed vil de fortsatt stå samlet. Kanskje det hindret eller forsinket en konkurs.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Selskapsrettslig er det helt i orden å danne et konglomerat av selskaper innenfor det som er samme kjernevirksomhet, slik Norwegian gjorde med å opprette NAN. Men spørsmålet er om domstolene kan se organiseringen som en planlagt omgåelse av arbeidstakernes rettigheter. I så fall vil de kanskje skjære gjennom og si at organiseringen ikke gjelder. Det er dette pilotene satser på, i noe som er et vanvittig høyt spill fra begge parter.

Kan virkelig Bjørn Kjos selskapsrettslig organisere seg slik at streikerett og stillingsvern blir borte? Eller for å skifte synsvinkel: Kan virkelig pilotene få hindre selskapet fra å organisere seg hensiktsmessig?

I sak etter sak ser vi at det selskapsrettslige og det arbeidsrettslige kræsjer rett i hverandre. Det som er fullt lovlig, ja faktisk forretningsmessig klokt og riktig selskapsrettslig, kan være i strid med arbeidsretten.

Det brenner under gulvet i norsk fagbevegelse. Hele huset deres kan rase sammen. Kombinasjonen dyr arbeidskraft, internasjonal konkurranse og selskapsrettslige krumspring har skapt en helt ny virkelighet. I dag er det piloter, i morgen noen andre. Alle nordmenn som konkurrerer med billig utenlandsk arbeidskraft kan bli berørt.

Arbeidstaker ønsker å beholde både jobben og lønna. Arbeidsgiver vil bytte ut verdens dyreste arbeidskraft med noe billigere. Begge parter har faktisk en veldig god sak. 

LO, YS og Unio laget nylig generalstreik på grunn av kosmetiske endringer i arbeidsmiljøloven. De burde spart på kruttet for å støtte pilotene i stedet. Norwegian-saken har nemlig stor prinsipiell betydning.

Når fagbevegelsen roper "ulv" hele tiden, er det lett å overse den virkelige ulven.

Onsdagens eskalering er bare en start på det som blir mange års kamp om stillingsvernet og forhandlingsretten i Norwegian. Bjørn Kjos er en ekte ulv.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Elin Ørjasæter er førstelektor på Markedshøyskolen og holder foredrag om ledelse.

 

 

 

 

 

 

LO-ansatt uten rettigheter

Fredag 14. november sto det streikevakter utenfor Folkets hus. De streiket ikke for høyere lønn, De streiket for å få tilgang til lønnsstatikk, slik at forhandlingene om lønn får et godt, felles faktisk grunnlag.

De streikende er organisert i Handel og Kontor, en fagforening som også har tariffavtale med hovedorganisasjonene Virke og NHO. Og disse store hovedorganisasjonene, befolket av ekte kapitalister, utarbeider selvfølgelig lønnsstatistikker. Disse statistikkene får begge parter innsyn i, det er jo nettopp det som er poenget med å lage dem.

NHO og Virke gir altså ut lønnstall for alle stillingskategorier og for både uorganiserte og organiserte. Dette er samletall, og uhyre viktige samletall fordi de gir et felles forhandlingsgrunnlag.

Den lille dusteorganisasjonen "Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening" klarer ikke såpass. Ja, verre enn det, de vil ikke gi ut lønnsstatistikk. Det er oppsiktsvekkende. For arbeiderbevegelsens historisk sett vellykkede lønnskamp handler om om tre ting: Å være solidarisk med de lavtlønte, ved å holde "lønnsgulvet" oppe. Å være realistiske, ved å la konkurranseutsatt industri danne malen i lønnsoppgjørene. Og sist men ikke minst: Å være faktabaserte.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det siste innebærer at man forhandler ut fra relevante lønnsstatistikker. Selve grunnplanken i alle lønnsoppgjør er arbeidet til teknisk beregningsutvalg, som har som oppgave å skape et felles faktagrunnlag for lønnsoppgjørene.

I tillegg til disse elementære arbeidsformene og prinsippene i norsk organisert arbeidsliv, kommer også at LO som organisasjon stadig ønsker å presse arbeidsgiverne til enda mer åpenhet om lønn. Arbeidsretten har hatt rettsaker nettopp om tillitsvalgtes tilgang til lønnsopplysninger, og denne retten er sentral også i forhold knyttet til  arbeidsinnleie. Der hvor tariffavtalene er allmenngjort har tillitsvalgte innsyn i lønn for alle ansatte og hos de ansatte hos underleverandørene.

Innsynsrett i lønn er og har vært en av fagbevegelsens viktigste kampsaker, om enn med ulike type utforming av kravet i ulike bransjer.

I denne situasjonen må de Handel- og kontoransatte i LOs egne forbund streike for å få tilgang til korrekt lønnsstatistikk. Det er til å le seg ihjel av. Trolig vil ikke Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening vise kontorfunksjonærene hvor mye unge akademikere tjener, disse nyutdannede som etterhvert strømmer inn i Folkets hus og på Lilletorvet.

Så ubehjelpelig er LO-folket som arbeidsgivere. De tør ikke se sine ansatte i øynene og innrømme at en nyutdannet jurist er mer verdt enn en 55-årig kontordame. Så da velger de minste motstands vei, nemlig å nekte sine ansatte den elementære rettigheten som er en selvfølge alle andre steder: Retten til å få fakta på bordet.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Hvordan dør leger?

I går ble jeg kalt nazist Av en reflektert og fornuftig dame fra Lillehammer på twitter. Intervjuet i Nettavisen viste nazistisk tenkning, skrev hun. Der gikk jeg inn for å la folk få dø i tide. Men dette er ikke nazisme. I lys av de siste ti-årenes medisinske utvikling er et helt nødvendig standpunkt. Folk kan holdes i live i det uendelige.

En venninne av meg er lege. Da hennes nittiåårige demente mor fikk enda en lungebetennelse, sa hun til sykehjemslegen: "Kanskje vi skal la naturen gå sin gang?"

Men søsknene, en lærer og en journalist protesterte: "Mor må da behandles!" Så da ble moren  "frisk", i den grad en sykehjemspasient blir frisk Hun levde deretter fem år i mental forvirring, med angstanfall og kroniske smerter døgnet gjennom. 365 lange, lidelsesfulle døgn. Fem slike år, hvert av dem med like forbannet mange dager. Så, endelig, døde hun.

"Dette skal aldri skje meg", freser min venninne. "Jeg vil dø i tide!" Hun beskriver hvordan gamle blir tvangsmatet på sykehjem, stappet fulle av medisiner, får slanger ut og inn av kroppen for å forlenge livet. I årevis.

Hvordan har vi endt opp slik, i strid med naturen?

Det siste året har jeg fått flere venner som er leger. De forteller om en en uhyggelig ny verden, en verden av overbehandling. Så mange gamle overbehandles inn i årelang lidelse. Men også yngre , som kreftpasienter, kan overbehandles. Behandlingen er livsforlengende, ikke helbredende. Og det er ofte behandlingen, ikke kreften i seg selv som gjør den siste tiden til et mareritt. De færreste har medisinsk kunnskap og overskudd til å kunne velge om de virkelig ønsker noen måneder ekstra til en slik pris.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Artikkelen "How Doctors Die" av legen Ken Murray ble kåret til et av de beste essay i USA i 2011 og gikk sin seiersgang på nett verden rundt. Selv fikk jeg den tilsendt, nettopp, av en lege. Murray avslører at amerikanske leger velger å få mindre behandling enn andre når de får kreft. Jeg gjentar, de vil ha mindre behandling, ikke mer, slik vi skulle tro at en lege med både medisinsk kompetanse og personlig nettverk ville sørge for å få. Legene vet nemlig at det er bedre å leve et års tid og ha det fint, enn å leve i to år og ha det forferdelig. De kan bedre enn oss andre måle kostnad og gevinst i form av noen flere måneder på jorden Du finner artikkelen ved å google tittel og forfatter, den er på fire knappe A4-sider og vel verdt å lese.

Så hva gjør man for å spare seg for ekstra år i smerte og forvirring? Ifølge min legevenninne bør man skrive følgende brev når man blir skrøpelig: "Kjære familie. Jeg innser at det er i ferd med å gå mot slutten. Hvis jeg etterhvert blir så dårlig at jeg ikke selv er i stand til å kommunisere vil jeg at dere skal vite følgende: Jeg ønsker å få lindring mot smerte og ubehag, men jeg ønsker ikke å bli utsatt for omfattende behandling der målet kun er å utsette døden litt."

Et sånt brev er en god ide! Jeg skal slenge på en ekstra setning: "Jeg vil ha masse morfin, så mye jeg kan få!" Særlig før barnebarna kommer på besøk vil jeg heller framstå som  sløv og blid enn som en skrekkfilm i "real life".

Så mange valg i livet. Utdanning, ektefelle, bosted, karriere. Alt handler om valg. Ikke hadde jeg trodd at det også var et siste valg: Hvordan jeg vil dø.

"Vi bruker store ressurser på helsetjenester i Norge. Det skal vi fortsatt gjøre. Men ressursene våre er ikke uutømmelige. Prioriterer vi ett område, blir det mindre på et annet. Derfor trenger vi kriterier og systemer for prioritering. Dette er nødvendig for at vi skal få en rettferdig fordeling av helsetjenester i Norge", sa helse- og omsorgsminister Bent Høie da Prioriteringsutvalget la frem sin innstilling 12. november.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Og jeg er ikke nazist. Damen fra Lillehammer som kalte meg det la ved en artikkel, der nazismen innerste vesen ble forklart som forakt for svakhet. Selv viser hun en total ignorans overfor en ny medisinsk virkelighet. Prioriteringsutvalget kom på overtid.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Denne saken er også publisert på orjas.no

Sannheten om Tabu-Abu

"Det er litt sånn - arrangert - slash - love marriage" forklarer Abubakar Hussain om sitt kommende bryllup. "Jeg er litt sånn - offer - slash - - prøvekanin, ha ha".  Abubakar er en av fire hovedfigurer i Ulrik Imtiaz Rolfsens film "Frivillig tvang" som ble sendt på Brennpunkt NRK 2130 tirsdag 4. november og som fortsatt kan sees på nett-tv.

Vi kjenner Abu best fra "Tabu med Abu" nett-TV på NRK. På Brennpunkt fikk du sannheten om Abu. En mann som er glad i mammaen sin, og som er mer pakistansk i sitt hjerte enn du skulle tro når han jodler rundt på Marienlyst.

For Fatima var det bare tvang, ikke mye "love marriage". Hun trasset seg til pysjamasparty med norske venninner da hun var 13 år. Da ble hun kalt hore av foreldrene, sendt til Pakistan og stengt inne, mishandlet med belter, tvangsgiftet og voldtatt jevnlig av mannen til hun ble gravid, 16 år gammel. Hun er den eneste av de fire som framstår anonymt. To år senere satt hun alene i en leilighet med to barn, men med friheten tilbake. Hva drev de norske venninnene med da? spør Ulrik Imtiaz, mannen bak filmen. "De gikk på videregående", svarer Fatima "De hadde kjærster og levde et liv".

Det er lett å kjenne igjen typene i filmen. Abu er "frempå-pakistaneren", klassens klovn, kjapp i replikken og lett å bli glad i. Hassan derimot, er den typiske ressurssvake innvandrergutten, han sitter bakerst med et par kamerater, heller ikke de norske. Han svarer uvillig når han blir kommandert av en kvinnelig lærer. Og etter det første året er han vekk. Slutta.

Hassan vil bare ha en kone som er god muslim og kan ta seg av foreldra hans. "Nå som damer har rettigheter og ytringsfrihet og sånn der bla bla bla -- si mot mannen sin -- jeg liker ikke det altså" sier Hassan til Ulrik.

Og på første rad sitter Atiqa, den fjerde hovedpersonen i filmen. Innvandrerjenta i moderne klær og usikker på om hun skal bestemme selv hvem hun skal gifte seg med -- eller ikke. Men hun er sikker på at hun vil gå på skolen, enn så lenge. Hun skyver problemene foran seg og håper det beste, og Atiqa er flink. Typisk er det også at hun snakker bedre norsk enn Hassan.

Bedre norsk? Alle  disse fire er født i Norge og har norsk statsborgerskap så klart. Men de er utlendinger, forklarer de. De insisterer på at de er pakistanere. Eller marokkanere. Eller somaliere. Også det er lett å kjenne igjen fra virkelighetens Oslo.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forsøker seg som samfunnsforsker i en del av filmen: Han reiser til landsbygda i Punjab, der norskpakistanerne kommer fra. Han treffer hverdagens  vanlige menn som forklarer med den største selvfølge at en kvinne må drepes hvis hun skulle forelske seg slik at familien mister kontroll.

Kulturkollisjon er et forslitt ord. Men landsbygdas klankultur i Punjab er ikke langt unna når Hassan besøker Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter som det heter, gamlehjemmet på Nordstrand. Den unge norske statsborgeren med sitt middelalderske syn på kvinner spør de gamle med oppriktig undring: "Men du tok deg jo av dine barn, hvorfor tar ikke de seg av deg?" "Jeg foretrekker å bo her" sier den gamle damen stolt. Men Hassan insisterer: "Vil du heller bo her, hvis du kunne bodd hos barna dine?" Den svir.

Ulrik Imtiaz Rolfsens film er full av undertekst. Castingen er så god at det river i både mors- og lærerhjerte til undertegnede. Dette er våre ungdommer, selv om de tidvis påstår noe annet. Og de får det ikke lett i årene som kommer. Særlig ikke fordi de er dårligere i norsk enn generasjonen tjue år før dem.

Norskpakistanske Tina Shagufta Kornmo kommenterer filmen i bakkant. Hun er lege, rundt femti år og snakker helt uten aksent. Det gjør de unge sjelden. De snakker kraftig kebabnorsk og har en langt dårligere ordforråd.

Dette er segregeringens sanne ansikt, og jeg ønsker at alle naive SV-venner landet rundt skal se filmen og svare på om vi virkelig skal ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har bedre enn dette. For hvert år som går går integreringen tyngre, fordi minoriteten er majoritet i sine områder. Jeg deler ikke Shagufta Kornmos optimisme.

Det er godt gjort å lage feel good-TV av tvangsekteskap. Og å gjøre det med kjærlighet til alle aktørene, også til Hassan. Han har vi ikke sett på TV før, til tross for at han nærmest er median-innbyggeren i Oslo sør og øst.

Abubakar sier ettertenksomt om sitt pakstanske bryllup: "De tvang meg aldri ... jeg har bare ofret en liten del av livet mitt, for å holde sammen familien min". 

Ulrik Imtiaz Rolfsen er også aktuell med spillefilmen Haram som går på norske kinoer nå. Førd dette laget han TV-serien og spillefilmen Taxi, som fikk denne skribenten til å kalle ham en norskpakistansk Tarantino.

Du kan se "Frivillig tvang" gratis på NRK her.

Skikkelig kos på sykehjem!

Hvor kjenner du lukten av ferske kaker når du går inn døren? Hvor leser du dagens meny på veggen: Oksestek og rips med vaniljesaus til dessert? Hvor finner du utstilt hjemmestrikk og snurrepiperier i hver en krok? Jo: På Søster Ninas!

For uinnvidde, Søster Ninas sykehjem ligger på Jevnaker og er den koseligste institusjonen på hele Østlandet. Ikke at jeg har sett dem alle, men jeg har pårørendeerfaring fra tre-fire sykehjem fra før. Ingen tvil om hvor jeg vil bo når jeg selv blir skikkelig gammel!

Som Oslo-borger er det en stor overraskelse jeg ser at Oslo kommune vil redusere antall plasser de kjøper hos Søster Ninas fra 26 til bare syv. For dette sykehjemmet gir jo begrepet «valgfrihet" et reelt innhold.

Min tante har utsikt til jorder og hester fra rommet sitt. Betjeningen kjenner henne godt, for det er mindre gjennomtrekk av folk her ute på landet. Nå skriver jeg ikke for min syke mor, eller rettere sagt tante, for hun er sikret plassen på Søster Ninas til hun dør. Jeg skriver som Oslo-borger, for å fortelle om en eldreomsorg som faktisk skinner, hver eneste dag, og som burde få lov å fortsette med det.

På andre sykehjem er det sjelden særlig hjemmekoselig. Betjeningen gjør sine plikter greit og skikkelig, men når de ikke har konkrete oppgaver sitter de på pauserommet og snakker med hverandre. På Søster Ninas derimot, er de ansatte alltid enten i sving med konkrete oppgaver, eller de snakker med de gamle. Sist jeg var innom satt pleieren og leste høyt for tanten min og to andre beboere. Når så du det på et sykehjem sist?

Søster Ninas ansatte kombinerer god gammeldags hjemmehygge med høy grad av profesjonalitet. En slik bedriftskultur tar mange tiår og bygge opp. Men den kan rives fort ned dersom rammebetingelsene endres brått.

Anbudsrunder gir noen utfordringer. En utfordring er at de beste til å skrive anbud ikke alltid er de beste til å gjøre selve leveransen. Og leveransen er et siste hjem i livet, der god mat, gjestfrihet, det udefinerbare som ligger i «hjemmekos» er helt avgjørende.

Så synd for Oslo-borgerne hvis de ikke lenger kan velge Søster Ninas! Søster Ninas gir nemlig begrepet «sykehjem» et annet og lysere innhold.

Les Paal Frisvolds blogpost om Søster Ninas og faren hans her.

Utseende viktigere for jobbsøkere

Utseende ditt blir vurdert når du søker en jobb. Det overraskende er at det skjer førdu kommer til intervju. Du bør faktisk være pen for i det hele tatt å bli innkalt. De unge treffes hardest av den nye trenden, der er jo de som skal inn på jobbmarkedet.

Før var det bare klesbutikker og serveringssteder som stilte krav om foto ved søknaden. Men praksisen har bredt seg. Nå bes det om foto for svært mange jobber. Bare gå inn på finn.no og gjør et søk, slik jeg gjorde.

Ekspeditør i skobutikk? "Husk å legge ved både søknad og cv med bilde." Også i regnskapsbransjen bes det om bilde: "Send cv og søknad (gjerne med bilde)." Eller her, fra grafisk design: "Et bilde er ønskelig, men ikke et krav".

Store, seriøse bedrifter som kommuner, energiselskaper og oljeleverandørindustri ber ikke om foto i selve annonsen. Men kandidatene må logge seg inn og fylle ut cv i jobbsøker-systemer, og der oppfordres man til å laste opp bilde slik at det blir en del av søknaden. En fersk masterstudent fra NTNU kunne fortelle meg at minst halvparten av jobbene hun søkte krevet bilde. Og hun søkte kun jobber som krevet høy og spesifikk utdanning innen industriell økonomi. "Last opp foto" var beskjeden hun møtte, fordi dette lå inne i systemet,  altså programvaren.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det stopper ikke der: Studentene Malin Aasebø og Marthe Berget undersøkte hvordan sosiale medier brukes i rekrutteringsbransjen, det som kalles headhuntere. Aasebø og Berget var studenter på HR-linja på Markedshøyskolen, og jeg var veileder for bachelor-oppgaven deres. Både de og jeg ble overrasket over hvor stor vekt utseende får i rekrutteringsprosessen. Headhunternes assistenter gransker Facebook-profiler og LinkedIn-profiler, og legger først merke til bildet. Nettopp disse headhunter-assistentene avgjør hvem som kan komme til intervju.

Det betyr ikke at de bevisst kaller inn pene mennsker, og lar de mer alminnelige bli. Så enkelt er det ikke. Men massiv psykologisk forskning viser at vakre mennesker blir oppfattet mer positivt enn andre; Vi antar automatisk at de pene også er mer intelligente, effektive og sympatiske. Aasebø og Bergets oppgave viste at disse generelle sosialpsykologiske mekanismene slår like sterkt inn hos dem som jobber profesjonelt med rekruttering, som hos oss andre. Faktisk var rekrutteringsekspertene ganske ureflekterte. Mange av dem mente de kunne vurdere kandidatens "personlighet" bare på grunnlag av bildet.  Og bildet var gjerne det første de la merke til, før de leste cv-en.

Jeg jobbet som headhunter selv for ti-femten år siden. Den gangen tok jeg bilde av kandidaten på slutten av intervjuet for å klare å huske vedkommende. Et bilde er mer effektiv som huskelapp enn en CV. Men nå er altså rekkefølgen snudd: Bildet først. Intervju etterpå, hvis det altså blir noe intervju.

Godt dokumenterte sosialpsykologiske mekanismer, kombinert med den praksisen som følger av moderne teknologi, gir de vakre et større forsprang på jobbmarkedet enn de hadde før. Fordi kandidatens utseende blir eksponert før beslutningen blir tatt om hvem som skal kalles inn til intervju.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Du  som leser dette er kanskje godt voksen. Du søkte og fikk deg jobb før webteknologi gjorde bilder til et krav i jobbsøknaden. Men er sønnen din kjekk nok til at noen vil kalle ham inn til intervju? Og likner datteren din nok på en fotomodell til at noen gidder å lese den gode søknaden hun skrev?

Vi har lover mot diskriminering av kvinner, homofile og etniske minoriteter i jobbsøkerprosesser. Jeg ønsker meg ikke noen lov om diskriminering på grunn av utseende. Slike lover virker uansett ikke særlig effektivt. Men det er et paradoks at vi ikke har sjenket en tanke til den mest omfattende diskrimineringen: Den som skjer etter premisset: Generell fysisk attraktivitet.

Denne artikkelen sto først på trykk i Vårt Land 24.09.2014

Les saken om bacholor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

Les kronikken av Aasebø/Berget i Aftenposten, søk «Headhunterne går i facebookfellen» (betalingsmur)

Les arbeidsrettsadvokatens reaksjon på bachelor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

 

 

hits