hits

Skrekkfilm med tre uhyrer

kommentarer

Halvannet år etter at finanskrisen skremte oss, våknet et enda større uhyre. Gjeldsuhyret, som Europas ledere fortsatt basker med i stadig nye omganger. Men bak det igjen lurer det tredje og største monsteret: Eldreuhyret.

Det er som en klassisk skrekkfilm. Først blir den snille hovedpersonen kraftig skremt, av noe som så viser seg å være ufarlig, eller i hvert fall håndterbart. Og i det vi lener seg avslappet tilbake med popcorn-knaskingen igjen, dukker det virkelige uhyret opp. Da er det alvor.

Finanskrisen var det første grøsset. Som Norge løste ved statlige bankgarantier og ved å grave litt dypere i oljepenge-posen. Andre vestlige stater økte gjeldsgraden. Men gjeld forsvinner ikke selv om man flytter den fra privat til offentlig sektor. Dermed våknet gjeldsuhyret.

Det finnes to måter et land kan redusere sin gjeldsgrad på, uten seddelpresse eller mislighold. Den ene måten er økonomisk vekst, og det er faktisk den vanligste. Verden har jo gått framover, i økonomiske termer, i hvert fall inntil 2008.

Den andre veien til redusert gjeldsgrad er at staten kutter utgifter og øker inntekter. Det er den harde måten. Og alvoret for Vesten er at det er eneste alternativ. Den vanlige veien, redusert gjeldsgrad gjennom vekst, lar vente på seg.

I 2009 anslo IMF gjeldsgraden i G20-landene tilå  være nesten 100 prosent, for ventelig å øke til 120 prosent de neste tre år. Det var en stor økning, fra stabile 80 prosent tidligere.

Og hva hadde skjedd siden anslagene var så endret? Finanskrisen. En finanskrise setter økonomien vesentlig tilbake, blant annet som følge av høyere arbeidsledighet. Og da øker altså gjeldsgraden, målt som offentlig bruttogjeld i prosent av BNP.

Når statene må kutte i offentlige utgifter for å redusere gjeldsgraden, så vil nasjonalproduktet synke enda mer. Det blir en negativ spiral, den vi er inne i akkurat nå.

Men så kommer det største uhyret, selve hopp-i-stolen-grøsset: Eldrebølgen har bare såvidt begynt. Ifølge IMF vil de demografiske endringene koste oss OECD-landene ti ganger mer enn finanskrisen. Les om igjen: Ti ganger mer. Europa og Japan vil bli tøffest rammet.

Kilde for alle tallene i denne artikkelen er DnB NORs «Økonomiske utsikter 2/2010». Og rapportens kapittel «Oppgjørets time?» konkluderer med at det eneste som kan redde Europa, er en kraftig omlegging av pensjonssystemet. Pensjonsalderen må blant annet heves.

I skrivende stund, høsten 2012 har flere land kuttet radikalt i pensjoner og andre offentlige utgifter. Men det er også betydelig politisk uro og framvekst av høyreradikale partier.

Spørsmålet er hvor mye det er mulig å kutte i folks velferd i et demokrati. De eldre blir jo flere og flere, også som velgere, og vårt politiske system fordrer at politikerne blir gjenvalgt.

I en vanlig skrekkfilm vil helten klare seg til slutt, etter at uhyrene har jafset i seg en eller flere sympatiske bipersoner. Kanskje velferdsstaten er en slik sympatisk person som dør underveis mens først gjeldsuhyret og så eldreuhyret tråkker seg tungt gjennom Europa.

Så hvem er da helten i denne skrekkfilmen, helten som for all del ikke må dø? Kanskje det er selveste demokratiet.

Det er ikke opplagt at demokratiet vil overleve eldrebølgen i den vestlige verden. Demografi pluss demokrati kan bli for dyrt.

 Artikkelen er en bearbeidet oppdatering av en tilsvarende sak i E24 18.05.2010