22. juli: Brutale fakta

Rapporten om 22. juli er den viktigste av sitt slag siden rapporten etter krigen. Vil 22. juli-kommisjonen vise samme grad av mot som undersøkelseskommisjonen av 1945?

Regjeringen Nygaardsvold ble hudflettet for sin naivitet i kommisjonsrapporten etter krigen. De hadde vært så ideologisk blokkert, som "nøytrale" pasifister, at de nektet å ta inn over seg Tysklands militarisering. Mer om dette nedenfor.

Både VG og Aftenposten skrev fredag 10. august om hva som venter i 22.juli-kommisjonens rapport.

Skal vi tro disse to avisene blir dommen hard, både over den sentrale krisehåndteringen (ledet av justisdepartementet) og over politiets håndtering fra øverste til nederste ledd, for å nevne noe.

Les om alt som sviktet i Nettavisen: Kraftig kritikk mot politiet i 22.juli-rapport

Dette er ikke uventet. I Kjetil Stormarks bok Da terroren rammet Norge som kom ut i fjor høst, er det to kapitler om nettopp de beredskapsmessige sidene ved 22. juli. Det er rystende lesning.

Den samme Stormark sa i Klassekampen fredag at han frykter at kommisjonen ikke går langt nok i sin kritikk. Han hevder folk på høyt nivå i politi og regjering har forsøkt å legge lokk på sannheten overfor kommisjonen.

Det er et betimelig spørsmål om kommisjonen vil gå langt nok. For å gjøre det må også kommisjonen gå et stykke tilbake i tid.

La oss sammenlikne med undersøkelseskommisjonen av 1945. Slik lød kommisjonens dom der de slår fast at regjeringen Nygaardsvold ikke hadde forstått de brutale fakta på 30-tallet:

(...) de fleste av regjeringens medlemmer var bundet av sin egen og partiets fortid, og de maktet ikke å frigjøre seg fra «sin ungdoms idealer». Både statsministeren, utenriksministeren og andre av statsrådene nærte en sterk uvilje mot alt som smakte av «opprustning», dette må sies å gjelde i særlig grad statsministeren. Og han ble synlig irritert hvis andre tok initiativ til økning av militærbudsjettet»(s. 42, nyeste utgave).

Da hadde kommisjonen, under ledelse av høyesterettssadvokat Gustav Heiberg, gått helt tilbake til 20-tallet for å forstå de forsvars- og sikkerhetsmessige forholdene som gjorde Norge så uforbredt på 9. april. Særlig fikk utenriksminister Halvdan Koht unngjelde:

«det [har] vært hans[Kohts] ønske å unngå alt som kunne skremme folket opp. Særlig var Koht redd for å vekke en fryktstemning som kunne skape et grunnlag for en forsvarsagitasjon.  Den bød ham imot fra dypet av hans sjel og et fast gjennomarbeidet livssyn»(s. 40)

Det gjør vondt å lese dette i dag. Vi har ikke, som folk, forandret oss. Vi vil ikke se de brutale fakta. Vi vil at verden skal være god.

For hva var de brutale fakta opp mot 22. juli 2011? Terroraksjoner hadde lenge vært den nye trusselen. Soloterrorister var en økende fare på grunn av internett og globalisering, som gjør det mulig for hvermansen å lage bombe og å skaffe seg nødvendig utstyr.

Legg til at Norge har tradisjon for høyreekstrem vold, fra nynazistene på 70-tallet, deretter Hadelandsdrapene, Kyviks bombe i 1. maitoget og det tragiske drapet på Benjamin Hermansen.

Dette er svært ulike saker men med samme bakgrunn: Høyreradikale nordmenn er de facto mer voldelige enn venstreradikale nordmenn. Legg til et vedvarende og stort misforhold mellom store gruppers holdning til innvandring og politikernes holdning, så skjønner vi at her er det mange nordmenn som kan bli farlige.

Dette handler altså ikke bare om politiets svikt 22. juli, ikke en gang bare om manglende beredskap siden 2005. Det handler også om at PST burde forstått at faren for høyreradikal soloterrorisme i Norge var, og fortsatt er, overhengende.

Dette er et tillegg, ikke en motsetning til den like aktuelle faren for islamistisk terror. Ja, de høyreradikale og islamistene har en åpenlys interesse av å forsterke hverandre.

I skrivende stund har vi ikke det hele bildet av kommisjonens dom, den får vi først på mandag. I kommisjonsrapporten av 1945 handlet det om forsvar og utenrikspolitikk. Mandag vil det handle om krisekoordinering, politi (begge sorterer under justisdepartementet) og regjeringskvartalet (hvis sikkerhet sorterer under administrasjonsdepartementet).

La oss igjen sitere fra kommisjonen av 1945:

«Til tross for at kommisjonen således ikke finner å kunne la de militære sjefer gå fri for kritikk, må den rette hovedkritikken for de utilstrekkelige tiltak mot regjeringen, i første rekke forsvarsministeren, utenriksministeren og statsministeren.»

Bytt ut til de tilsvarende etater og statsråder etter 22. juli, og du får:

«Til tross for at kommisjonen således ikke finner å kunne la de politiets sjefer gå fri for kritikk, må den rette hovedkritikken for de utilstrekkelige tiltak mot regjeringen, i første rekke justisministeren, administrasjonsministeren og statsministeren.»

Vi vet ikke hva som kommer mandag. Og vi vet ikke hvem som må ta konsekvensen av det. Som land har vi nå lallet formålsløst om kjærlighet i mer enn ett år, hvilket vil si omtrent ti måneder for lenge. En naturlig sørgeperiode der rosetog er den beste lindring, må endelig gå over i å konfrontere oss som nasjon med de brutale fakta.

For som dikteren Rudolf Nilsen skrev: Intet er mere som skrift i sand, enn løfter om kjærlighet. Nå er tiden kommet for et oppgjør med vår manglende beredskap. Vi trenger ikke flere løfter om kjærlighet.

Vil du vite mer om denne bloggen kan du lese her

 

 

 

 

 

hits