hits

Nina Johnsrud: En helt

kommentarer
Nina Johnsrud er en av Norges tøffeste journalister. Hun risikerer å bli stående ganske alene.

Nina Johnsrud er krimjournalist i Dagsavisen. 12. oktober skrev hun om norske islamister som tok jaktprøven for å kunne skaffe seg våpen lovlig. Så fikk hun trusler på mail. En journalist i en annen riksavis som har mottatt samme type trusler fra det samme miljøet har valgt å ikke stå frem.

Nina Johnsrud i 2006, da huset hennes ble beskutt. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix

I 2006 ble det skutt mot huset til Nina Johnsrud. Arfan Bhatti ble siktet for det forholdet, men aldri dømt. Arslan Ubaydullah Maroof Hussain (bildet) er nå varetektsfengslet for truslene mot Johnsrud.

Carl I. Hagen var raskt ute og støttet henne denne gang. Johnsrud kommenterte at budskapet fra politikerne ville blitt mye sterkere hvis det også hadde kommet fra flere politiske hold. Eskild Pedersen fulgte opp i Nettavisen i går.

Men uansett er dette for lite støtte, for sent.

Det står om ytringsfriheten, om pressefriheten og om redaktøransvaret. Det står også om samfunnets evne til å avvdekke alvorlig kriminalitet. Så hvorfor er ikke dette blitt en større sak i nyhetsbildet?

Kanskje fordi vi blir påvirket av volden. Trusler om vold fra islamister virker, akkurat slik de ønsker. For hva skjedde i saken om Muhammedkarikaturene? Vebjørn Selbekk fikk ikke særlig støtte fra pressekolleger da han ble truet, han ble tvert i mot fortalt at det var uklokt av ham å trykke karikaturene.

Ingen store avishus fulgte etter og trykket tegningene, til tross for den åpenbare nyhetsverdien det hadde hadde. Dermed ble Vebjørn Selbekk, med et hederlig unntak presseforbundets Per Edgar Kokkvold, ganske alene  som skyteskive.

Politiet råder gjerne de som blir utsatt for trusler om å ligge lavt. Men det praktiske behovet for sikkerhet på kort sikt, kan være i konflikt med viktige politiske mål på lang sikt. I dette tilfelle står det om ytringsfriheten.

20. august 1992 var jeg på Aschehougs hagefest, og opplevde at Salman Rushdie uventet dukket opp i hagen. Han ble avbildet sammen med Gudmund Hernes, altså en norsk statsråd. Det var dengang Norge fortsatt sto opp for ytringsfriheten, med den største selvfølgelighet.

Det samme hadde neppe skjedd i dag. De siste årene er fulle av eksempler på selvsensur overfor ytterliggående islamister. Dette er historien om ytringsfriheten som forsvant, skrev Ronny Spaans nylig i avisa Dag og Tid.

Les artikkelen: Ytringsfridomen som forsvann

Arslan Ubaydullah Maroof Hussain. Foto: Fredrik Varfjell

Truslene mot Nina Johnsrud handler altså om langt mer enn om bare henne. Sporene etter Muhammed-karikaturene skremmer. Nå er det ingen norske aviser som vil trykke tegninger av Muhammed, og generelt er terskelen for religionskritikk overfor islam svært høy.

Vil terskelen for å drive krimjournalistikk mot islamist-miljøer bli like høy om noen år? Trusler om vold virker. Vi kan kalle det alt mulig annet, "respekt for andres tro" eller "vilje til dialog" eller fanden og hans oldemor. Sannheten er både enklere og verre. Vi  trykker ikke islamkritikk fordi vi frykter vold.

Vil norske journalister også slutte å undersøke og skrive om kriminelle islamister, fordi de frykter vold? I saken rundt avsløringene om jaktprøven er det en annen journalist, i en annen redaksjon, som ikke sier et pip. Sikkert etter råd fra politiet og av hensyn til sin og kollegenes sikkerhet. Men dilemmaet er at denne tausheten skader den ene som står fram.

"Den eneste måten å håndtere voldstrusler på er å stå fram offentlig. Man kan jo ikke true hele pressenorge", sa Nina Johnsrud til Nettavisen. 

Nei, man kan ikke true hele pressenorge. Det er mye lettere å true en journalist som står helt alene.