USA: Innvandrernes supermakt

USA stiller krav til innvandrerne, i motsetning til hva vi gjør her hjemme. Kunne Obama sagt det klarere enn i sin tale 7. november?

"Hvis du er villig til å jobbe hardt, så spiller det ikke noen rolle hvem du er, eller hvor du kommer fra, om du er svart eller hvit, asiat eller hispanic eller innfødt amerikaner, rik eller fattig, homo eller hetero.... You can make it here in America, if you want to try." Han startet altså med: "Hvis du er villig til å jobbe hardt..." og avsluttet med "If  you want to try".

Gerhard Helskogs bok "Innvandrernes supermakt" handler om hvorfor USA lykkes med innvandring, mens Norge feiler. USA stiller krav, de har ingen romslig trygd å by på, bare hardt arbeid. Til gjengjeld får innvandrerne et tilbud: De kan bli amerikanere like gode som noen, og det etter kort tid. Her i Norge er alt omvendt, her kan vi si: "Naboen min er amerikaner, han flyttet hit i 1950." En innvandrer blir aldri norsk. Til gjengjeld slipper han å jobbe, dels fordi trygdesystemet er så generøst, dels fordi lave inntekter beskattes så hardt at det ikke er verdt strevet.

Boka til Gerhard Helskog: Innvandrernes supermakt.

USA er ikke et land, men en ide, skriver Gerhard Helskog. Og nettopp derfor kan alle bli amerikanere, hvis de tror på ideen. Og ideen er at alle er født like, og at alle har like muligheter, hvis de, altså, er villig til å jobbe hardt. Tegnet på at du er ekte amerikaner er at du er patriot.

Helskog beskriver hvordan skolebarna hver morgen står med høyre hånd over hjertet og sverger troskap til det amerikanske flagget. Mens vi nordmenn seriøst diskuterer å la innvandrerne veive sine egne lands flagg på 17. mai. Vi fornekter verdien av det å være norsk. Vi har virkelig ingenting å by på, unntatt gode trygdeordninger.

Dette er selvfølgelig en grov forenkling av Helskogs bok. Men etter å ha hørt Obamas tale i går natt (og ja, jeg fikk tårer i øyekrokene) begynte jeg å lese boka om igjen. En bok alle bør lese hvis de er opptatt av innvandringsspørsmål.

Ideologien om at alle har samme muligheter kommuniseres sterkt og enkelt i amerikansk valgkamp, så "tabloid" at europeeiske intellektuelle holder seg for nesen. Men de overser at nettopp ideologi, framstilt enkelt og lettfattelig, gjør det mulig å bli en fullverdig amerikaner for alle innvandrerne. Mens de europeeiske landene fornekter sin ideologi med slapp multikulturalisme. Dermed forblir Europa territorier, med hver sin historie det er umulig å bli en del av, hvis du ikke har bodd her i generasjoner.

Den vakreste (uoffisielle) nasjonalsangen jeg vet om var opprinnelig en protestvise, skrevet av Phil Ochs. Han var rasende på myndighetene, og, som mange i hans generasjon, særlig rasende på krigen i Vietnam. Han sa at han stadig måtte lete etter FBI-mikrofoner i sine egne suppetallerkener. Og hva gjorde han så med dette hatet mot sin egen regjering?

Asle Toje: Rødt, hvit og blått.

Han skrev patriotiske sanger. Du har sikkert hørt en av dem, Power and the glory, framført av andre artister. Kan du se for deg norske venstreradikaler lage en feiende sang om nordmannens makt og storhet i protest mot krigen i Afghanistan? Ikke det, nei.

Phils Ochs døde i 1976. Du kan høre ham synge Power and the glory: Phil Ochs i et gammelt opptak på youtube.

Selv venstreradikalerne er patrioter i USA. Selv ferske innvandrere blir amerikanere. Selv sønnen til en afrikaner blir president. Men for å lykkes må man altså jobbe hardt og dessuten bekjenne seg til flagget. Nettopp patriotismen gjør USA til innvandrernes supermakt.

En annen berømt nasjonal hymne, American Tune, har referanser til Mayflower, den første månelandingen og frihetsgudinnen. Den sangen vi kan dra opp som tilsvarende er søtsuppen "Barn av regnbuen". En slapp tekst med reaksjonære innslag ("noen tror at vi kan leve av, plast og syntetisk mat". Hallo?!).

Her er American Tune med Willie Nelson på youtube.

Gunnar Stavrum skrev i går, 7. november, hvordan Obamas seier er en seier for et flerkulturelt USA. For tiden leser jeg nok en bok som gjør voldsomt inntrykk: Asle Tojes nye bok om det flerkulturelle Europa.

Han beskriver et Europa i forfall, der innvandringen gjør vondt så mye, mye verre. Demografien er under dramatisk endring, mens politikerne ikke har noen andre svar enn å anklage sine opprinnelige innbyggere for å være fordomsfulle, uvitende rasister. Dermed får voldelige høyreekstremister vind i seilene. Asle Toje beskriver hvorfor multikulturalismen er farlig.

Europa avkristnes, mens islam er på voldsom fremmarsj. Flere land har tapte generasjoner arbeidsledig, høyt utdannet opprinnelig befolkning. Mens den opprinnelige arbeiderklassen er blitt trygdeklasse.

Les begge disse bøkene, den ene om USA, den andre om Europa, hvis du ønsker å forstå hva som er feil med norsk innvandringspolitikk. Jeg skriver om Asle Tojes bok på lørdag og kan si allerede nå: For meg er det årets beste bok.

Du kan kjøpe Gerhard Helskogs bok her og Asle Tojes bok her. (lenkene er til Bokkilden).

 

hits