hits

Europa: Flerkulturelt og dødsmerket

kommentarer
Jeg har lest årets beste bok. Så hvordan beskriver man en slik leseopplevelse? Man siterer forlagets baksidetekst (redigert av meg):

Asle Toje. Foto: Universitetet i Oslo

Hvorfor styrkes islam når kristendommen svekkes? Hva skjer når Europa ikke gjør plass til de unge i arbeidsmarkedet? Hva skjer når arbeiderklasse blir trygdeklasse? Hvorfor er multikulturalismen så farlig? Hvorfor vokser de nye høyrepartiene seg sterke i Europa - og hvor har det blitt av sosialismen? Asle Toje foretar en reise gjennom Europa. Hvordan står det til med og det europeiske demokrati, vår Frihet, Likhet og Brorskap?

Jeg leser alltid bøker jeg eier med pennen i hånd, for å understreke gode setninger eller streke i margen langs gode avsnitt. Kjekt å ha hvis man skal blogge om boka etterpå. I Tojes bok er det til absolutt ingen hjelp. Om lag halve teksten er nemlig merket når jeg er ferdig.

Første kapittel foregår i Hellas, der Toje drar for å besøke en gammel kompis og de bøtter ned med alkohol. Jeg følte meg som et Munch-maleri da jeg våknet opp, skriver Toje. Formiddagen tilbringes på tur og på cafe: Jeg har hørt mye jævlig folkemusikk på mine reiser, men bouzouki tar kaka. Det får panfløyene på Karl Johan til å virke som Mozart. Og i denne lettleste og slentrende stilen siger politikken inn: Blandingen av sosialistisk retorikk og voldelig nasjonalisme er ikke til å ta feil av. Gyllen morgengry er virkelig nynazister. Her skriver han om det greske partiet som vil nasjonalisere banker og industri, parallelt med at deres medlemmer driver rundt i gjenger i gatene og

Shane MacGowan, Irlands største dranker og nasjonalhelt.

"rydder" parker og plasser for asylsøkere. Med balltre.

Hellas-kapittelet er slett ikke det beste, men karakteristisk for stilen. Kapitlene fra Glasgow, byen med nord-eruopas verste slum, og Irland, der Toje intervjuer sin store helt Shane MacGowan (vokalist og låtskriver i The Pogues) gjør sterkest inntrykk på meg. I tillegg til beskrivelsen av utvandringen fra Nederland, der den opprinnelige befolkningen rømmer fedrelandet fordi det er for flerkulturelt.

Asle Toje slentrer rundt i Nekropolis, og skiller seg fra andre innvandringsmotstandere ved sin åpenbare kjærlighet til menneskene, sin nysgjerrighet og enorme kunnskap om historie og politikk.

Her om sexindustrien i Praha: Hvordan skal jeg beskrive en pornoaudition? For meg var det først og fremst pinlig, omtrent som å ha møtt til kostymefest uten kostyme. De vet du er den eneste som ikke oppfører deg som en idiot, men du føler deg likevel inderlig beklemt. Jentene stripper ned til nettoen og forteller kameraet at hvis det har lyst til å se mer, så får det betale. Her står Toje blant kameramenn og nakne jenter og funderer over sammenhengen tsjekkisk politisk historie, porno og metamfetamin. Det siste er ifølge Toje en nødvendig faktor landets pornoindustri, og framstilling av metamfatemin er nærmest for husflid å regne i dette landet.

Kan man lage en "feelgood" bok om Europas undergang? Kan man slentre rundt i Nekropolis med et vennlig blikk? Asle Toje kan det. Hans politiske budskap er at vi må gjenreise nasjonalstaten, og at masseinnvandring, flerkultur og velferdsstat er en umulig kombinasjon. Europa må velge.

Boka "Rødt, hvitt & blått. Om demokratiet i Europa." Dreyer, 2012.

Selv velger han innvandringsmotstand for å berge velferdsstaten, og vi aner hans egen klassebakgrunn som fundament for denne holdningen. Toje har årelang erfaring fra som industriarbeider. Han står både politisk og kulturelt i sterk kontrast til norske liberalister som Civita-miljøet og partiet Venstre, som vil ha mer innvandring, om nødvendig på bekostning av sikkerhetsnettet for opprinnelige nordmenn.

Asle Toje er bitende god i sin analyse av klassesamfunnet. Hvis Toje kan beskyldes for å bebreide noen, så er det ikke innvandrerne, men den kulturelle overklassen i de europeiske landene, de som har sviktet sine egne ved å prate og praktisere multikulturalismen.

Toje er inntil margen arbeiderklassens mann, for ham er Shane MacGowan en helt, uten ironisk distanse eller ønske om å pynte seg med white trash, slik et kobbel norske rockejournalister gjorde i punkens og new wavens glansdager.

Så hvem er da Asle Toje selv? Jeg har truffet ham en gang til en kaffe som research til denne saken i E24. Den handlet om at Toje, som internasjonalt anerkjent ung forsker ikke fikk jobb, fordi han ble assosiert med Fremskrittspartiet. Nå, to år senere, er Toje forskningssjef på Nobelinstituttet og underviser på Universitetet.

Det viser at også de politisk mest ukorrekte kan få den plassen de fortjener, hvis de bare holder ut lenge nok og bevarer vettet når hyeneflokken vil utstøte dem på grunn av deres meninger.

Hva vil Asle Toje med denne boka?  Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett, skriver Toje i en mail til meg, når jeg spør ham.

Innvandringsmotstanderne har nå fått en talsmann som selv ikke Dagbladet kan klare å latterliggjøre. Han har sin doktorgrad og er endelig inne i varmen som ansatt på Nobelinstituttet (Thank God for Geir Lundestad). Demokratiet virker faktisk, kunnskap nytter, også når det ser som mørkest ut.

Les min forrige sak om innvandring, om boka til Gerhard Helskog: USA, innvandrernes supermakt

PS til tekst-interesserte om Tojes bok: Det er mye å sette fingeren på rent faglitterært, uten at jeg vet om det skyldes forfatter eller forlag. I forordet antydes det at dette er en antologi, uten at vi får vite nøyaktig hva som er trykket før og hvor. Valget å droppe fotnoter er feil, slik jeg ser det. Jeg savner litteraturliste, men liker det gode registeret bak. Det burde vært en grundigere språkvask og noen avsnitt her og der kunne vært strøket. Så med Årets beste bok mener jeg ikke at den er lytefri, fullendt eller litterært nyskapende. Men i den forstand at den gir meg personlig mer enn noen annen lest bok i år. Boka har for øvrig en typografi som gjør den lettlest, god papirkvalietet og nydelig design.