hits

Bye bye Twitter

kommentarer
Lørdag 3 .november slettet jeg twitterkontoen min, etter å ha sendt ut denne tweeten:

 

Dermed ringte VG og kort tid etter ringte yngstemann. Han hadde lest artikkelen på vg-nett. Han var sur. "Mamma, det der var litt som John Arne Riise", sa han, og jeg sa "hæ?" Og han sa: "En fotballspiller. Som slettet twitterkontoen sin på grunn av sjikane. Han også sier mye rart."

Twitter passer ikke for folk med temperament. John Arne Riise. Foto: Lise Åserud, Scanpix.

John Arne Riise er kjent fordi han er god i fotball. Men jeg er kjent fordi jeg skriver om samfunnsspørsmål. Jeg har derfor større behov enn ham for å beklage det når jeg skriver noe dumt, skriving er jo jobben min. Og den tweeten er det mest patetiske og sytete jeg noensinne har publisert. Da NTB sendte ut en melding om saken og Aftenposten ringte rett etterpå, skjønte jeg at nå gjaldt det å holde kjeft i minst en uke. Nå er det gått ni dager så her kommer forklaringen.

Forklaringen på den avskjedstweeten er knyttet til to forhold. Psykologi og teknologi.

Vi har alle noen "soft spots". Det kan være knyttet til bestemte personer eller bestemte måter å uttrykke seg på, tweets som av en eller annen grunn blir særlig sårende. Det kan jo ikke avsenderen vite på forhånd. Jeg har ofte skrevet at folk må slutte å føle seg krenket av alt mellom himmel og jord, de har selv et ansvar for hvordan de mottar budskapet. Siste tilskudd til "jeg er krenket-gjengen" ble altså meg selv. Festlig.

Hvorfor fikk jeg nok akkurat lørdag morgen? Utgangspunktet var Øygard-saken, som jeg hadde blogget om. Jeg hadde mottatt en del sjikane gjennom uka på mail. Seksualiserte, stygge, motbydelige mailer, skrevet av menn (åpenbart) som mente at sex mellom en 14-åring og en 50-årig ordfører ikke bare er greit, men faktisk kjempefint. At jeg da gikk bananas overfor saklige kritikere på twitter er pinlig. Kjempepinlig faktisk.

Det ble mange sånne på nett denne nyhetsfattige lørdagen.

Da jeg så hvor stor oppmerksomhet denne avskjedstweeten fikk, (til sammen ringte fem redaksjoner og ville ha intervju) tenkte jeg: "Nå skal jeg i hvert fall aldri tilbake til twitter". Det holder å ha vært dramaqueen èn gang,  jeg tar ikke risken på at det skjer igjen. Så for meg er avskjeden endelig, selv om formen på den ble tåpelig.

Twitter er uovertruffent som sanntids-medium,  og åpner for raske stemningsskifter om gitte temaer. En stor mengde mentions kan komme når man minst venter det og av og til når man er nedtrykt fra før. Dette er en funksjon av software. Avsenderne ser ikke totalen som treffer den man snakker til/om. Det litt tungvinte i facebooks synlige "tråder", kombinert med vennskapsfunksjonen, er det som gjør facebook til et middagsselskap der twitter er en bar. På godt og vondt.

Papiravisene er twitters motpol. De er ubrukelige når det skjer noe i nyhetsbildet, på grunn av trykketiden. Men som bakgrunnsstoff er de gode fordi man ikke blir avbrutt av selve mediet mens man leser. Her kreves ingen tilbakemelding, man kan hverken trykke "like" eller rt-e uten å legge fra seg avisa og google opp artikkelen (hvis den finnes) på nett. Det er så tungvint at man lar være. Man får kort og godt konsentrert seg om å lese innenat.

Min nye twitter-bio

Twitterkontoen min er gjenopprettet (se over), jeg autotweeter bloggposter (som denne) uten å være på twitter. De som vil snakke med meg får altså ikke noe ut av nye @orjas. Men de som bare ønsker å lese sakene mine vil fortsatt ha glede av å følge den kontoen.

Er twitter eller facebook "best" i offentlige ordskifter? Eller er kanskje det døde papiret uovertruffent? Der man kan lese uten å bli avbrutt av at journalistens venner og fiender ubedt popper opp fra siden og roper ut sine synspunkter på saken?

Vet ikke. Enhver får finne ut av hvilke medier som passer en best. Twitter var for  en gøyal reise, men nok er nok. Nå er det bare blogging for min del. Her er det, som du ser, et kommentarfelt under som er knyttet til den enkeltes facebook-profil. Velkommen hit!

PS: Takk til @festbrems som sendte et brev med morsomme onelinere og fargeblyant-tegninger. Brevpapirets tekniske funksjonalitet gjør det egnet til å feste på kjøleskapsdøren med magneter. En veldig kul funksjon!