hits

Hurra, en konservativ biskop!

kommentarer
Den nyutnevnte biskopen i Agder, Stein Reinertsen, vil ikke vie fraskilte. Han er som den første hestehoven om våren. Nå blir det snart sommer!

Stein Reinertsen

La meg forklare: Reinertsen er tegnet på en kirke som er fri; endelig løsrevet fra staten. Snart vil vi, forhåpentligvis, ha et stort mangfold av ulike likestilte kirkesamfunn. Dette avløser den store beklemmende statskirken, der alle skulle være enige hele tiden, både innbyrdes og med den til enhver tid sittende statsråd.

Kravet om enighet, i alt fra homofile samliv til abort og kvinnelige prester, spiste opp teologien innenfra. Bare de uendelige diskusjonene som fører fram til komplett uforståelige kompromisser sto igjen som kirkens morkne ryggrad. Men fra mai 2012 kom kirkevåren. Da opphørte statskirken ved det såkalte kirkeforliket.

Biskop Reinertsen ble den første bispeutnevnelsen etter kirkeforliket. Reinertsen ble valgt gjennom en ganske intrikat valgordning av menigheter, kirkeansatte og biskoper. Han var den mest konservative av kandidatene. Ved juletider oppdaget rikspressen at han ikke vil vie fraskilte og da ble det rabalder.

Helga Pedersen fra Arbeiderpartiet sa at Reinertsen truer mangfoldet i kirken, og Lars Peder Brekk fra Senterpartiet hevdet at han truer folkekirken. SVs Kristin Halvorsen besværet seg over at han ikke vil hjelpe folk som hadde "funnet kjærligheten".

Og dette sier de til tross for at Reinertsens syn ikke gir noen andre konsekvenser for giftelystne enn at de må finne seg en annen enn biskopen til å vie seg. For Reinertsen har, i likhet med andre prester med samme konservative syn, som fast regel å henvise slike par til en mer liberal prest, slik Thor-Bjarne Bore forklarer på bloggen Bore-aktuelt.

Tidligere var det slik at når kirken og staten kranglet om tilsettinger i kirken, så vant staten fordi kirkestatsråden var sjef over bispekollegiet. Men etter kirkeforliket i fjor kan ikke polikerne gjøre annet enn å protestere. Heldigvis.

Alle de årene der kirken var underlagt staten, hadde store negative konsekvenser for kirken. De prestene som ikke mente så mye, som lettest underla seg statlig kontroll, de trivdes best og gjorde raskest karriere i Den norske kirke.

Jens Torstein Olsen til høyre, partner Erling Lae til venstre, sammen i homo-regnbue-tog.

Dette slo begge veier. Teologen Jens Torstein Olsen fikk ikke lov å jobbe som prest før i år 2000, fordi han var registrert partner med en mann. Hadde det ikke vært for statskirkeordningen hadde Norge trolig hatt et mangfold av kirkesamfunn på 90-tallet, den gang Olsen gikk arbeidsløs.

Et slikt mangfold ville gitt grobunn for menigheter som ikke bare ville godtatt, men kanskje bent fram hadde ønsket seg en homofil prest som levde som i et livslangt forpliktende monogamt forhold, slike som Jens Torstein Olsen.

Børre Knutsen på sin side ble kastet ut av kirken til tross for at han var svært populær i Balsfjord menighet. Statskirken hadde ikke plass til avvik, hverken til høyre eller venstre.  Det viktigste var å holde på formene og bevare den store lodne enighet.

Det ble ikke noen gründerånd i kirkene her til lands så lenge statskirken var den store, dominerende aktør med alle sine privilegier. Jens Torstein Olsen prøvde aldri å starte for seg selv som homoprest, en åpenbar nisje i kirkemarkedet på 90-tallet. Børre Knutsen gjorde det faktisk, ved "Strandebarm prosti" for kristenfundamentalister. Men det var tøft å konkurrere under så ulike forhold. 1- 0 til staten. Igjen.

Nå bør endelig kirken framstå som et sted med plass til ekte tro, uten for mye sidesyn til hva som er politisk passende og karrierefremmende. Dermed blir det også plass til biskoper som ikke vil vie fraskilte. Forhåpentligvis vil det også bety at andre menigheter igjen blir mer radikale.

For mangfold betyr ikke at alle skal være enig med Helga Pedersen, slik Helga Pedersen tror. Mangfold i kirkesaken betyr at mange ulike kirker kan leve side om side. En konsekvens av det er at alle giftermål bør skje borgerlig, og at folk kan feire bryllupet med hva slags religise sermonier de bare ønsker. Etterpå.

Les Thor-Bjarne Bore i Bore-aktuelt: Alle ekteskap bør inngås sivilt

På samme måte bør også begravelser være et statlig ansvar, så får folk selv velge i hvilken religiøs ramme det skal skje i. Mandag legger det såkalte Stålsett-utvalget fram utredningen om hva som nå skal skje videre med kirken, både den gamle statskirken og de mange andre andre trossamfunnene. Det skal bli spennende å se hva de foreslår.

Jeg håper på en fullstendig likestilling av alle trossamfunn i Norge. Det betyr i så fall flere lovendringer. Jeg håper også, som kristen, at en renere konkurranse vil gi en ny giv og sterkere gründerånd i kristne menigheter. En likestilling av alle trossamfunn vil kanskje lokke fram killerinstinktet hos lutherske prester? Det hadde vært strålende.

Så selv om du er uenig med Reinertsen i synet på at fraskilte gifter seg påny, så bør du likevel støtte hans rett til å mene det. Statskirken er død. Leve de mange kirkene!

PS: Fikk du med deg Bjørn Stærks lange og gode kronikk i Aftenposten om de intolerante ikke-kristne? Her forteller han også om sin familie i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Kronikken finner du her: Den skjulte minoritet, konservative kristne i Norge.