NRK: Noen må gå

Sjefene i NRK vil ikke omplassere noen som følge av romkvinnesaken. Derimot skal alle medarbeidere kurses i etikk. Dette er klassisk hjelpeløst lederskap. Man iverksetter store tiltak som ikke treffer.

Per Arne Kalbakk, programdirektør i NRK. Foto: NRK/montasje

Tenk deg en oljearbeider som blir avslørt med promille i rutinesjekk på vei ut til Nordsjøen. Sjefen forsikrer at dette får  ingen konsekvenser for ham det gjelder, han får gå om bord i helikopteret for å jobbe som vanlig. Sjefen på sin side “tar ansvaret” og bestemmer at alle på plattformen skal gjennom et grundig AKAN-opplegg på grunn av episoden. Samtlige ansatte skal også ved hvert eneste hvert skiftstart på plattformen diskutere verdien av edruskap.

Les om den opprinnelige saken: Dagsrevyens forsvar av romfolk og se reportasjen her, på Journalisten.no

Komisk? Ikke i NRK. Hans Tore Bjerkås sier til Dagens Næringsliv fredag at NRK nå skal sluse alle programfolk gjennom et grundig etikk-kurs. Ja, den etikk-håndboken de har fra før skal sogar innarbeides bedre. Tenk det. Hele forbedringslisten til NRK ser slik ut:

1. Redaktør på jobb frem til kl. 2000

2. Alle gravesaker skal godkjennes av redaktør eller redaksjonssjef før publisering

3. Fast og systematisk evaluering av sendingene foretatt av eksterne

4. Presseetikk skal være punkt i all programevaluering

5. Bedre opplæring i etikk av nye medarbeidere

6. Alle redaksjonelle medarbeidere i NRK skal innen 1. juni delta i en gjennomgang av det etiske regelverket for å øke bevisstheten rundt dette

7. Forbedre rutiner for håndtering av feilvurderinger

Punkt 1 og 2 på lista forutsetter at det er dyktige folk som sitter som redaktører og redaksjonssjefer, og heller ikke de kan ta rette beslutninger dersom de blir feilinformert av journalistene i ytterste ledd. Og nettopp bevisst feilinformasjon var jo saken her. Romkvinnesaken bommet også på den tradisjonelle presseetikken, men det var ikke det vesentligste. Det vesentlige var at journalisten helt bevisst manipulerte faktum slik at det skulle bli til den historien han hadde lyst til å fortelle.

Les Nina Hjerpset-Østlie i Document om NRK: Når angrep ikke er det beste forsvar

Stein Bjøntegård, nyhetsredaktør i NRK. Foto: Dagbladet/montasje

Det er nesten komisk at NRK nå ikke vil trekke den enkle konsekvens av romkvinnesaken. Vaktsjef Cecilie Roang Bostad som overkjørte sine medarbeidere ved å sende reportasjen, bør ikke lenger være vaktsjef. Og journalist Runar Henriksen Jørstad som laget saken må få tettere oppfølging i sitt videre arbeid. De mange gode medarbeiderne som presenterer fakta og ikke fiksjon derimot, bør få mer, ikke mindre frihet.

Er det så vanskelig? Det finnes ikke en bedrift i dette land der man ikke av og til må flytte på folk. Små feil bør føre til en samtale. Større feil bør gi en advarsel og store feil gjør at man blir flyttet på. Romkvinne-reportasjen var en stor feil.

“… du må også huske på at jeg som leder må behandle mine medarbeidere slik vi forventer av ledere andre steder”, sier Per Arne Kalbakk til Journalisten. Men han har ikke skjønt at andre steder så gjør ledere stadig grep overfor folk som ikke klarer jobben.

Når Kalbakk ikke vil diskutere denne sakens personalmessige sider offenlig gjør han det helt riktige. Men når han samtidig forsikrer at ingen vil oppleve konsekvenser internt i NRK, misforstår han lederjobben. Ledere skal kombinere taushet (om personalmessige forhold) utad med aktiv handling innad.

Kjernen i denne saken er at Dagsrevyen ikke lenger er en nyhetsformidler men en boulevard-avis. Romkvinnesaken er ikke enestående, den er bare verst. Og utviklingen fra faktabasert, balansert nyhetsformidling til reportasjer som er så hardt vinklet at de ikke er sanne lenger, den utviklingen har både Bjøntegård og Kalbakk stått som garantister for i flere år. Kanskje de til og med har vårt pådrivere, gjennom sin personalpolitikk.

Dette betyr ikke at de to som konkret hadde ansvaret denne kvelden går fri.

Cecilie Roang Bostad var vaktsjefen som kjørte romkvinne-saken. Foto: NRK/montasje

Redaktøransvaret betyr ikke at journalistene selv er uten ansvar. Alle mennesker, i alle jobber, har et individuelt ansvar. En kelner som spytter på maten før servering får ikke servere videre mens hovmesteren høytidelig sier at det er hans ansvar, fordi han er hovmester.

I pressen burde det individuelle ansvaret være enda mer opplagt enn i andre bedrifter. Fordi journalister har et selvstendig ansvar nedfelt i Vær Varsom-plakaten og fordi de skriver sine saker under eget navn.

Journalister får altså offentlig og personlig anerkjennelse når de gjør noe bra. Da må de også leve med skammen.

Bladet Journalisten spurte Per Arne Kalbakk om ikke NRK burde ta konsekvensene av feil, slik de mener at andre samfunnsinstitusjoner må gjøre. Kalbakk svarer: Jeg forstår den reaksjonen. Men når vi retter søkelys mot andre, treffer det ikke den enkelte sykepleier eller tilsvarende underordnede, men ledelsen i disse organisasjonene. Det samme bør gjelde oss.

Men dette stemmer ikke. Det er selvfølgelig den enkelte sykepleier som mister autorisasjonen hvis hun blander sammen medisinen før hun setter sprøyte. Det er ikke sykehusdirektøren som må gå, selv om pressen intervjuer direktøren og ikke sykepleieren. Det finnes til enhver tid suspenderte, omplasserte og oppsagte helsearbeidere, nettopp etter behandlingsfeil eller mistanke om det.

Runar Henriksen Jørstad laget reportasjen om romkvinnen. Foto: Arve Danielsen/montasje

Sykehusdirektøren mister bare jobben dersom det er påvist en systemsvikt som styret erkjenner bør lastes nettopp direktøren. Og det hender jo. Og dersom Hans Tore Bjerkås hadde ment at det var en slik systemsvikt, så måtte Kalbakk og/eller Bjøntegård ha gått av som ledere.

Det har ikke skjedd. Hvis man da mener det man sier, at denne saken er en graverende enkeltsak, så må Roang Bostad og Henriksen Jørstad oppleve konsekvenser. Det skjer heller ikke.

Les Sven Egil Omdal: Dagsrevyen er Cæsars hustru

Her er altså tre sjefer oppå hverandre, Bjerkås, Kalbakk og Bjøntegård, som forsikrer at de tar sitt ansvar ved ikke å gå, og dessuten sørge for at heller ingen av dem som manipulerte seerne skal fratas sine oppgaver. Det som derimot skjer er at man setter i verk en rekke nye rutiner for alle de andre, de som passer jobben sin godt.

Men kanskje sjefene har en god grunn til å ikke flytte på de som gjorde feilen? Kanskje de innerst inne vet at det var helt tilfeldig, fordi problemet ikke var en isolert løgnaktig reportasje som ble avslørt, men en hel journalistisk skole som har spilt fallitt? Og at de selv, som ledere, nettopp har heiet fram denne type boulevard-journalistikk i NRK?

En trofast NRK-seer skriver følgende i en mail til meg: Umiddelbart skulle man tro at det var Dagsrevyens store avvik fra faktum som gjorde saken om romkvinnen unik. Ved nærmere ettertanke er jeg ikke så sikker. Når Dagsrevyen har hatt kritiske reportasjer om saker jeg selv har kjennskap til, har jeg skuffende ofte sett at kjensgjerninger har vært silt eller misforstått, tilsynelatende styrt av en vinkling.

Kanskje det som gjør denne saken unik, er at faktum har vært ubestridelig og allment tilgjengelig. For en gangs skyld har Dagsrevyen kommet i skade for å gi en alternativ, misvisende fremstilling av et saksforhold som er nøye gjort rede for i en regulær dom, slått fast av en domstol. En oppvakt person med sans for rettferdighet, som Jon Hustad, Nina Hjerpset-Østlie eller du, har enkelt kunnet finne frem til sannheten og sammenligne og bedømme.

Det normale hvis noen skulle rammes av en kritisk, men mindre objektiv Dagsrevyen-reportasje, er at vedkommende ikke har noen en slik fremstilling av faktum (som denne dommen) tilgjengelig og derfor må prøve å godtgjøre sannheten selv, på sparket. Det vil de færreste klare. Dagsrevyen får dø i synden.

Det som skiller denne saken fra andre er rett og slett at de blir tatt. Dagsrevyen kjørte U-båten rett opp i fjæresteinene.

Mannen har rett, dette var ikke et engangstilfelle, slik jeg har forklart i denne bloggposten og denne. Men romkvinnesaken er bunnpunktet i NRKs journalistiske glideflukt, fra å være en solid og god nyhetsleverandør til å bli en boulevard-kanal som vinkler sakene så hardt at de blir meningsløse.

Kalbakk og Bjøntegård klarte ikke å gjøre det enkle grepet å gi en vaktsjef nye og mindre krevende oppgaver. Enten fordi de er geniunt tafatte i ledergjerningen, eller fordi de innser at de selv er medskyldige ved å heie frem denne type journalistikk gjennom flere år.

Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at organisasjonsendring handler om mennesker. Det er mennesker som må flyttes på når resultatene er for dårlige.

Les Andreas Wiese: Dagsrevyens groteske journalistikk og NRK må gi oss fakta.

Les min forrige sak: NRK, kutt ut hovmodet

hits