hits

Venstrevridd NRK i romfolkfella

kommentarer
Jeg tror ikke NRK er Arbeiderpartiets Rikskringkasting, slik Carl I. Hagen hevder med sitt uttrykk "ARK". Men journalistenes politiske holdninger er likevel et problem. Romkvinne-saken er en godt eksempel på det.

Fredag snakket Runar Henriksen Jørstad, journalisten bak romkvinne-reportasjen ut for første gang."Jeg gikk meg blind", sa han ifølge fagbladet Journalisten. "Vi var med dem i over to måneder og så hvor vondt de hadde det. Vi gikk i sympatifella og ble sittende fast der."

Han avviser at han og NRK hadde en politisk agenda i saken. Det tror jeg ham på. Men politikk er ikke bare å ha en villet agenda. Det er også holdninger og følelser overfor ulike grupper. Det er her journaliststanden generelt, ikke bare i NRK men i alle store mediehus, har et problem.

Det er nemlig for lite intern opposisjon i redaksjonene. Det er særlig  i saker som "eies" av den politiske venstresiden at opposisjonen mangler.

Mens Frp-ere typisk vil stille kritiske spørsmål til sympatisaker om romfolk, fordi Frp-ere er harde i justis- og utlendingspolitkk, vil SV-ere og RV-ere mene slike sympatisaker skaper nødvendig balanse. Vi mennesker velger jo også parti i forhold til hvilke grupper vi føler for. En følelsesladet reportasje om formuesskattens ødeleggelser vil møtt sunn motstand i Dagsrevyen, en tilsvarende reportasje om en romkvinne gjorde det ikke.

Det finnes nemlig ikke Frp-ere i Dagsrevyen, dersom de er som andre nyhetsredaksjoner. Dersom kun journalister hadde stemmerett ville ikke Fremskrittspartiet finnes på Stortinget i det hele tatt, til tross for at de har hele 41 mandater på Stortinget. Tallene er fra Frank Aarebrots årlige måling av dette, presentert av fagbladet Journalisten. Disse tallene er fra 2012, og jeg sammenlikner altså med stortingsvalget 2009.

Senterpartiet ville bare ha ett mandat i journalistenes storting, mens de har 11 mandater på Stortinget. Kristelig Folkeparti ville hatt bare ett journalistmandat, mens de har 10 mandater i Stortinget.

Kilde: Journalisten (se lenke i tekst), grafikken er egen.

Derimot ville partiet Rødt, som ikke finnes i dagens Storting overhodet, hatt hele 13 mandater i journalistenes storting. SV ville hatt 23 mandater (mot 11 i dagens storting) og Venstre ville hatt 24 mandater (mot dagens fattige to). De innvandringvennlige partiene ville altså ha en voldsom tyngde i journalistenes storting. Arbeiderpartiet og Høyre er begge større i redaksjonene (hhv. 66 og 41) enn de er i Stortinget (hhv. 64 og 30).

Bildet er altså dels at journalister er mer venstrevridd enn folket, med bare ett parti på høyresiden. Men enda mer er bildet at alle andre opposisjoner enn venstresidens egen opposisjon (RV) enten er vekk eller bitte-bittesmå. Det er dermed ingen journalister i redaksjonene som stiller kritiske spørsmål knyttet til innvandring og justis (Slik en Frp-er ville gjort), om avkristningen av Norge (slik en Krf-er ville gjort) eller til Oslo-dominansen (slik en senterpartist ville gjort).

Vaktsjefen som bestemte at reportasjen skulle sendes, Cecilie Roang Bostad

Romkvinne-saken kom på vaktsjefens bord samme ettermiddag som den ble sendt, hun kjente til at reportasjen manglet sentrale fakta men mente likevel at den var flott og at det ville "komplisere saken" å komme med sannheten.  At kvinnen det gjaldt hadde solgt sin egen 11-årige datter til å bli voldtatt av voksne menn, ikke en, men flere ganger, var bare en av flere graverende fakta som ble utelatt i reportasjen.

Det var en hard diskusjon i redaksjonen før sending. Kanskje hadde opponentene vunnet dersom de bare hadde vært ørlite grann sterkere. Dersom redaksjonen hadde vært sammensatt av folk politisk på linje med nordmenn flest, og ikke på linje med journalistenes storting.

For problemet med journalistenes politiske sympatier er ikke at de driver partipolitikk. For det gjør de ikke. Nei, problemet består i at det ikke tenkes fra mange nok kanter i en redaksjon.

Journalister flest mener de er alt for profesjonelle til å la seg påvirke av egne politiske sympatier. Men der overvurderer de nok seg selv. Vi er alle politiske dyr, og særlig de/vi som er mer enn alminnelig interessert i samfunnsstoff og nyheter.

Runar Henriksen Jørstad gikk i sympatifella. Men hele NRK, og hele norsk presse, går i ensidighetsfella. Hadde jeg ikke vært mot kvotering av alle slag, så skulle jeg foreslått at Frp-ere, Krf-ere og senterpartister skulle kvoteres inn i redaksjonene.