Innvandrerne stemmer rødt

 Masseinnvandringen fra den tredje verden er bra for Arbeiderpartiet, og dårlig for Senterpartiet, Kristelig folkeparti og Venstre. I hvert fall slik jeg tolker boka Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge, skrevet av de to samfunnsforskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh.

Om lag halvparten av innvandrerne fra den tredje verden foretrekker AP, og hele tre av fire stemmer rødt (Ap, SV eller RV). Det er bevisstheten om å tilhøre en minoritet, og troen på at nettopp AP og partier enda lenger til venstre vil støtte dem, som er årsaken til stemmegivningen, mener forskerne. Afrikanerne er de mest radikale.

Noe av det mest interessante i tallene er konsekvensene for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Vurderingene nedenfor er mine egne, ikke forskernes, men tallene er hentet fra boka.

Både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er sterkt knyttet til norsk politisk historie og kultur. Nettopp innvandrerne kan gi dem dyttet som senker dem under sperregrensen, om ikke nå, så ved neste valg. Minoritetsbefolkningen er nemlig blitt stor.

Innvandrere fra den tredje verden er gått fra å være 0,1 % av befolkningen i 1970 til å bli 6,4 prosent i 2012. Det er store regionale forskjeller bak dette tallet. I Oslo er hele 18,6 prosent av befolkningen fra den tredje verden, altså selv innvandrere eller barn av to innvandrere. I Drammen er tilsvarende tall 14,8 prosent og i Lørenskog 13,6 prosent.

I enkelte bydeler i Oslo er andelen innvandrere fra den tredje verden om lag 40 prosent av befolkningen. Det betyr ikke at det er like mange velgere, for en stor del av innvandrerbefolkningen er jo unge folk uten stemmerett. Valgdeltakelsen er også noe lavere blant innvandrerne enn blant etniske nordmenn.

Innvandrerne fra Asia, Afrika og Latin-Amerika langt mer positive til røde partier enn til blå. De gule og grønne partiene legger de ikke en gang merke til. Det hysterisk innvandringsvennlige Venstre får foreløpig ikke betalt for innsatsen i form av innvandrerstemmer.

I 2040 forventes rundt 35 prosent av Oslos befolkning å tilhøre den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. I tillegg kommer rundt 15 prosent i byen til å være innvandrere fra vestlige land (som nå inkluderer tidligere Øst-Europa). Drammen, Lørenskog og Skedsmo har nesten like store innvandrertall.

 Hvor mange arbeidsinnvandrerne fra EØS-landene som ender som norske statsborgere vet vi ikke, det er jo bare ni år siden grensene ble åpnet. Vi vet heller ikke så mye om hvordan denne gruppen kommer til å stemme, dersom de slår seg til og får stemmerett.

Hva betyr dette for Arbeiderpartiet? Jo, at 3.verden-innvandrerne er blitt en gruppe de må ta hensyn til. Samtidig som partiet både er så stort, så ansvarlig og så opplest på samfunnsøkonomi at det forstår hvor samfunnsøkonomisk skadelig innvandringen kan bli for Norge. Det er litt av en balansegang.

 Generelt ser innvandringen ut til å gavne store partier, framfor små. Og verst er konsekvensene for Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Innvandrerne bor i de store byene, eller flytter dit så snart de får muligheten. Det finnes ikke selveiende bønder blant dem. Rovdyrpolitikk og lokal selvråderett interesser dem ikke. Senterpartiet er følgelig langt under deres radar.

Og Kristelig Folkeparti? Der er jo nettopp det kristelige selve kjernen. Og kun tre prosent av velgerne fra den tredje verden tilhører statskirken. 51 prosent av dem er muslimer.

Den eneste gruppa som skiller seg ut som potensielle Krf-ere er vietnameserne. De er nemlig oftest katolikker og burde altså kunne finne seg til rette med et kristent verdigrunnlag. Men dessverre for Krf er de lite politisk aktive generelt, sammenliknet med for eksempel pakistanerne.

For Arbeiderpartiet er innvandringen en enorm utfordring. De har alt å vinne på å trekke til seg innvandrerstemmer. Men de er samtidig nødt til å tenke langsiktig samfunnsøkonomi, noe som tilsier en strengere innvandringspolitikk enn i dag. Det er derfor Pål Lønseth står på Dagsrevyen og forsvarer utkastelsen av asylbarn, samtidig som Jens Stoltenberg snakker med forakt om Fremskrittspartiets "fremmedfrykt".

Tirsdag vet vi om våre tre sære småpartier, Venstre, Senterpartiet og Kristelig folkeparti overlever en runde til som stortingspartier. Det er trist hvis de blir borte på sikt, men ikke direkte tragisk. Vi klarer oss uten dem, selv om tanken er vemodig.

 Les forfatternes kronikk i forbindelse med boken: Nå kan tradisjonen brytes, vi får inn innvandrerpolitikere fra de borgerlige. Boka kan kjøpes her på Bokkilden.

 

 

hits