Document og fordomsfulle forskere

Dette er historien om Hogne, Bjørn og Nina. En liten bagatell på Facebook, som illustrerer noe mye større: Fordommer mot annerledes tenkende.

Bjørn Stærk er blogger og har fast avtale med Aftenposten. Hogne Øian er samfunnsforsker på Norsk institutt for naturforskning. Hvem Nina er får du vite etterhvert.

Bjørn delte en artikkel på Facebooksiden sin, en kritikk av Aftenpostens dekning av en islamsk menighet. Bjørn fikk raskt ros av forskeren Hogne for denne artikkelen.

Men artikkelen var ikke skrevet av Bjørn, han hadde bare delt den. Den var skrevet av den innvandringskritiske Nina Hjerpset-Østlie, noe Bjørn raskt sa fra om og fikk like raskt et svært interessant svar:


Forskeren har altså nå tverrvendt. Han har lest artikkelen på ny med nye briller, og nå finner han den konspirasjonsteoretisk.

 Mannen synes ikke det er pinlig å bli tatt i å plutselig mislike teksten da opphavskvinnen var avslørt. Flere andre kommer til i tråden og påpeker at dette er ganske morsomt. Men Hogne bare dundrer på, i et kraftfullt forsøk på å stable alle sine fine uttrykk sammen i en rablende lang enmanns-diskurs av en setning. Les langsomt gjennom dette og se om du forstår:



Dette betyr at forskeren aktivt oppsøkte teksten en gang til for å finne feilene da han så at det var Nina som var forfatteren, og ikke Bjørn. Og han fant den: Hun er konspirasjonsorientert og mangler dessuten substans.Hun som altså hadde skrevet en så god tekst at han måtte rose den, da han trodde den var skrevet av Bjørn.

Hvorfor gjorde denne lille Facebook-passiaren slik inntrykk på meg? Fordi den viser så tydelig at det gjelder å rose og stigmatisere på riktig måte for å holde seg flytende her i verden. Nettopp denne refleksen hos oss mennesker gjør oss til politiske idioter.

Det er denne refleksen hos den til enhver tid herskende meningseliten som gjør den politiske diskusjonen dårligere. Vi klarer ikke høre på argumenter. Det som teller er hvem som sa det. Dette er elementær gruppepsykologi og pensum i psykologi på norske universiteter og høyskoler.

Hva gjør denne almenne psykologiske mekanismen med det politiske diskusjonsklima? Det kommer an på hvem som dominerer diskursen til enhver tid. På universiteter og høyskoler, samt i pressen, er det folk som stemmer SV, Arbeiderpartiet, Venstre og Rødt som dominerer. En enslig Høyre-svale finnes innimellom, mens Frp-ere knapt eksisterer. Så hvem er nå gjenstand for stigmatiseringen?

Gode gamle Fremskrittspartiet er plutselig blitt uegnet som prügelknabe, de er jo kommet i regjering. Document derimot, står fortsatt lagelig til for hogg.

Document.no er et nettsted med mye innvandringskritikk. Det er nærmest uredigert, her er journalistiske perler og ferske avsløringer gjemt mellom alt for mange lange likegyldige tekster. Nina Hjerpset-Østlie jobber altså her. Hun bedriver mediekritikk av klasse, som da hun var den første til å avsløre romkvinne-saken i NRK. Den teksten Bjørn delte og som Hogne først roste og så refset, var nok en god mediekritisk avsløring fra Ninas side.

Hadde Hogne Øian sett at Nina hadde skrevet saken, så hadde han ensidig fordømt den helt fra første stund. Det spesielle er at han faktisk erkjenner det, uten selv å se det pinlige i saken. Han forlater både skikk og bruk (et lite unnskyld til Nina hadde vært på sin plass) og de akademiske idealer, som er å fordomsfritt lese en tekst som tekst, uten å la seg forstyrre av primitive flokkdyr-instinkter.

Document er det nye Orientering, skrev Bjørn Stærk i 2012. Avisa Ori­en­te­ring ble star­tet i 1952 av Arbeiderpartifolk som mente AP var for underdanige overfor USA. Orientering-folkene var mot NATO og glødende mot atomvåpen. De var forløperne for mye av den venstreside-bølgen som skapte SF og senere SV. Bjørns artikkel om likhetene mellom Orientering den gang og Document nå viser hvordan majoriteten til enhver tid gjør alt for å stigmatisere de som tenker annerledes.

I begyn­nel­sen var Ori­en­te­rings­kret­sen mar­gi­nale, skriver Bjørn, og ble igno­rert, mis­ten­ke­lig­gjort, og på alle måter for­søkt holdt uten­for dati­dens gode sel­skap. Men de ble pio­ne­rene for en ny venstre­side, og for en all­menn venstre­drei­ning i norsk poli­tisk kul­tur som vi frem­de­les ser etter­døn­nin­gene av.

Likhetene mellom hvordan majoriteten behandler politiske utfordrere er slående , slik Bjørn Stærk viser i denne teksten. Ironisk nok viser også utbryterne selv nøyaktig de samme svakhetene nå som da: Overdreven pessimisme og monomani. Dette er en form for interaksjon der begge parter spiller hverandre dårlige.

Flokkdyr-mentaliteten, iveren etter å skyve ut dem som tilhører feil flokk, gjør noe med den offentlige samtalen. Diskusjonene blir fattigere, mindre interessante og framfor alt mindre i stand til å frembringe gode løsninger. Noe den samme Bjørn Stærk har forklart på en glitrende måte i boka si om ytringsfrihet, utgitt på Humanist forlag i vår.

De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser, skrev Bjørn der. Hogne Øian derimot, star så midt I den store trygge flokk av at han ikke ser noen ting. Det at han I tillegg viser det fram, så totalt uten skam og blygsel, gjør denne lille hendelsen på Facebook verdt å reflektere over.

Så la meg avslutte denne teksten med å bli litt for privat. Som nyansatt på Markedshøyskolen har jeg Trond Blindheim som rektor. Her er et sitat fra et portrettintervju med ham i Dagsavisen:

Vi liker en frisk diskusjon her oppe, går stadig i klinsj i lunsjen, sa Trond Blindheim. Jeg er på langt nær den verste. Nei-nei-nei-nei-nei. Erling Dokk Holm er mye verre og Lars Olsen kommer på en fin andreplass. Det er som å spille fotball mot hatlaget og så går vi ut og tar en øl etterpå, det er jævlig festlig. Jeg foretrekker å omgi meg med folk som er mye flinkere enn meg selv. Og ikke bare folk som er venstrevridde

Hva? spør intervjueren overrasket.

Det er jo gjerne de som er flinkest til å snakke. Jeg så den slagsiden tidlig, derfor hyret vi inn Elin Ørjasæter, hun er reaksjonær så det holder, men steike god.

Tror du jeg ble glad? Jeg forsto at på denne arbeidsplassen er det jo faktisk mulig å bli, uten å gå intellektuelt fullstendig til grunne. Samtlige norske partier er representert i fagstaben, og det merkes i diskusjonene rundt kaffeautomaten. Det er, trolig og dessverre, helt unikt for en norsk høyskole som underviser i samfunnsfag.

Trond Blindheim ønsker altså uenighet og har bygget opp den akademiske staben med det for øye. Som akademiker bør Hogne Øian gå en runde med seg selv, og fundere på om han vil fortsette å være et primitivt flokkdyr, eller leve opp til yrkesidealet om fordomsfri utforsking og utrettelig søking etter ny erkjennelse.

Det er ballen som er viktig Hogne, ikke den kvinnen du trodde var en mann.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

hits