hits

PR-rådgivere bør holde munn

kommentarer

Anders Giæver hevder i VG at PR-rådgivere ikke bør mene så mye i det offentlige rom. Han har helt rett. For dem som driver med presse- og myndighetskontakt, vil synsing som "privatperson" ofte ende med mageplask.

Jeg har selv prøvd kombinasjonen. Vinteren 2012 sa jeg opp stillingen som kommentator i E24, og var i samtale med flere store PR-byråer om ansettelse eller assosiert-tilknytning. Samtlige byårer mente det var uproblematisk, ja til og med ønskelig, at jeg fortsatte å skrive kommentarer i pressen som "privatperson".

Jeg startet samme vår i Burson Marsteller som "director", eller PR-rådgiver på godt norsk, og hadde i tillegg en skribent-avtale med E24.

Kombinasjonen føltes gal fra første stund. I møte med hverdagen (kunder og potensielle kunder) var det ikke stort jeg kunne skrive om, uten at det enten var til fordel eller til ulempe for selskapets kunder. Og enda mer uoversiktlig: Hvordan ville min skriving påvirke fremtidige kunder? Kunne jeg selv bli fristet til å skrive positivt om en kunde jeg gjerne ville ha?

Jeg sa følgelig opp stillingen min i Burson Marsteller. For en som er så ytringsglad som meg, er jobben som PR-rådgiver feil, enkelt og greit. Både faren for å bli mistrodd på feil grunnlag og fristelsen til å skrive ut fra ønsker om fremtidige kundeforhold er overhengende. Og at du skader dine kolleger, ved å ytre deg i strid med deres kunders interesser, ja det er nesten garantert.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Ingen regel uten unntak. Noen PR-rådgivere er i praksis mest webdesignere, eller har nisjer som er lite knyttet til politikk. Andre er så rike og gamle at de i praksis kan gjøre hva de vil, og med høy haleføring. Atter andre blåser i etikken. Men hovedregelen bør være at rikssynsing og pr-rådgivning ikke kan forenes, dersom man ønsker å bli tatt seriøst.

Det er "utenkelig" at First House deltar i en debatt i det offentlige rom knyttet til et betalt oppdrag, uten at det ble opplyst hvem som var oppdragsgiver, sa lederen i First House, Per Høiby til Nettavisen. Samtidig avslørte VG at First House absolutt arbeider for norske interesser i Kina. Det er selvfølgelig noe annet enn å arbeide for kinesiske interesser i Norge, slik Harald Stanghelle påsto de gjorde i Aftenposten. Men First House sitt Kina-engasjement burde likevel vært opplyst om fra første stund.

Til det ville Høiby selvfølgelig svart at byrået aldri kan opplyse om kundeforhold. Men da er det ugreit å være debattant som "privatperson", slik Wetland hevdet han var da han skrev saken i Dagens Næringsliv. Det er overraskende at First House-partnerne, og andre PR-byråer for den saks skyld, ikke erkjenner dette.

Når du dras gjennom søla er det dumt å bruke utestemme, skriver Nettavisens Erik Stephansen i en god kommentar. Erik og jeg var kolleger den korte tida jeg var i Burson Marsteller, og han innså (bedre enn meg) at man må velge: Enten er man PR-rådgiver, eller så er man fri til å mene hva man vil. Man kan ikke påberope seg fullstendig uavhengighet samtidig som alle vet at man har kunder man ikke kan opplyse om.

Jarle Aabø bruker også utestemme, når han sier ikke kødd med ytringsfriheten, Han reagerer sterkt på at Anders Giæver mener PR-rådgivere bør holde munn, unntatt i det rent PR-faglige.

Men at ytringsfriheten begrenses av yrkesrollen er slett ikke noe nytt. Både dommere og departementsansatte (over et visst nivå) holder stort sett munn i samfunnsdebatten. Det er en yrkeskodeks som er fornuftig begrunnet. Av og til brytes den av enkeltpersoner, og om det er riktig eller galt må vurderes fra sak til sak. I dommerstanden er Petter Chr. Sogn et merkelig unntak. Han er på twitter som @psogn og det ser ut til at journalistene på twitter synes det er flott. Jeg synes det er problematisk.

I de store advokathusene vll det være lite populært med partnere som mener mye om politikk offentlig, som "privatpersoner". Årsaken er at det vil kunne skade kollegers kunder. Jeg kjenner advokater som har valgt mindre advokatfellesskap, nettopp fordi det gir større frihet til å dyrke rollen som rikssynser. De har oversikten over kundemassen, og vil dermed klare å balansere. Dersom de i tillegg driver i klart definerte nisjer i jusen er det lettere å uttale seg om alt annet, uten å hverken bli feilaktig mistenkt for eller falle for fristelsen i å blande rollene.

Alle saker om habilitet og troverdighet må vurderes konkret. Men hvis du velger jobben som PR-rådgiver bør du samtidig innse at det er vanskelig å være en troverdig "privatperson" i mediene. Det er ingenting dramatisk med det, det er hverdagen for mange andre yrkesgrupper.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.