Hvem eier Fredrik Græsvik?

"Som privatperson kan jeg melde at 415 barn er drept i Gazakrigen", skrev Fredrik Græsvik på twitter i går (se bilde). Han skrev også at han var kalt hjem fra Midt-Østen på grunn av "feil fokus", mens TV2-ledelsen sier til Dagbladet at dette ikke stemmer. Trolig handler denne saken mer om Græsviks bruk av twitterkontoen sin, enn om reportasjene hans. Han har stadig oppdatert med døde barn i Gaza, en type oppdatering som vitner om et sterkt personlig engasjement i saken.

Det måtte komme et kræsj en dag, mellom TV2-ansatte og ledelsen om bruken av sosiale medier. For noen år siden ble journalistene der aktivt oppfordret til å ta i bruk sosiale medier, og å bruke TV2 i navnene sine der, slik "TV2Fredrik" har gjort. De siste årene har tonen vært langt strammere, og medarbeiderne er bedt om å "vise varsomhet". De som har gått over streken (som jo ikke er særlig lett å definere) har gjerne fått en telefon eller tilsnakk. Så mange er helt tause, mye tausere enn de ville vært dersom de hadde en vanlig jobb som postbud eller pleiemedhjelper.




Jeg er langt mer Israel-vennlig generelt, enn det Græsvik trolig er. Men ettersom faget mitt er HR; og ikke utenrikspolitikk, langt mindre Midt-Østen-kunnskap, er temaet for denne bloggposten Fredriks rolle som arbeidstaker: Kan han gjøre kontoen sin "privat", sånn helt plutselig?

Det kan han selvfølgelig ikke, og det vet han godt. Rollen i TV2, sammen med hans egen twitteraktivitet, har gitt ham 43 000 følgere. Hvem eier den kontoen? Og kan han frata TV2 ansvar for det han skriver (slik han tvitrer at han gjør), når han faktisk er ansatt der og tvitrer om det samme som han rapporterer om?

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Senest i går diskuterte jeg sosiale medier med en arbeidsrettsadvokat, og temaet var, som vanlig, grensen mellom ytringsfrihet for ansatte og lojalitetskravet til arbeidsgiver. Græsvik-saken går rett inn i dette, selv om rollen som journalist er anderledes enn for andre. Rammene er trangere for journalister enn for andre, paradoksalt nok. Men det er jo fordi både de og redaktørene deres har bygget opp troen på "den objektive journalist". Men journalister er aldri objektive. Så snart de begynner å tvitre for egen maskin ser vi hvor lite objektive de er.

En ansatt  og høyprofilert journalist blir aldri en privatperson på twitter, hvor mye han enn vil. Det kan derfor hende ledelsen har (juridisk) rett til å kreve varsomhet, ja nærmest taushet, fra sine ansatte. Men er publikum tjent med det? Nei, det er vi ikke, vi er tjent med å vite hvor vi har folk. Derfor liker jeg Græsviks ville tvitring siste døgnet. Fremtiden tilhører frilansjournalistene. De høyprofilerte journalistene vil mer og mer bli en merkevare som seg selv, altså navnet sitt, mer enn redaksjonen de jobber for.

Sondringen mellom arbeidstakers ytringsfrihet og lojalitetsplikten til arbeidsgiver burde prøves rettslig langt oftere. Og for ansatte journalister er som sagt rammene trolig trangere enn for andre. Det som vil tvinge seg fram er flere dyktige frilansere, som selger sine produkter til de tv-kanalene og avisene som vil ha dem. Og oppdaterer sine konti nøyaktig som de vil.

Mitt råd til Fredrik Græsvik er altså å si opp jobben (hvis han har økonomi til å ta sjansen). Han vil tjene på å bli en fri mann. Publikum vil tjene på å vite hvor vi har ham. Jeg vil mye heller se reportasjene til en Græsvik som er seg selv på twitter, enn en Græsvik som mener det samme som før, men som ikke tør å tvitre det av frykt for å miste jobben. 

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken. Er du interessert i foredrag om sosiale medier og arbeidstakers ytringsfrihet kontakt meg på elin@orjas.no.

 

hits