Sannheten om Tabu-Abu

kommentarer

"Det er litt sånn - arrangert - slash - love marriage" forklarer Abubakar Hussain om sitt kommende bryllup. "Jeg er litt sånn - offer - slash - - prøvekanin, ha ha".  Abubakar er en av fire hovedfigurer i Ulrik Imtiaz Rolfsens film "Frivillig tvang" som ble sendt på Brennpunkt NRK 2130 tirsdag 4. november og som fortsatt kan sees på nett-tv.

Vi kjenner Abu best fra "Tabu med Abu" nett-TV på NRK. På Brennpunkt fikk du sannheten om Abu. En mann som er glad i mammaen sin, og som er mer pakistansk i sitt hjerte enn du skulle tro når han jodler rundt på Marienlyst.

For Fatima var det bare tvang, ikke mye "love marriage". Hun trasset seg til pysjamasparty med norske venninner da hun var 13 år. Da ble hun kalt hore av foreldrene, sendt til Pakistan og stengt inne, mishandlet med belter, tvangsgiftet og voldtatt jevnlig av mannen til hun ble gravid, 16 år gammel. Hun er den eneste av de fire som framstår anonymt. To år senere satt hun alene i en leilighet med to barn, men med friheten tilbake. Hva drev de norske venninnene med da? spør Ulrik Imtiaz, mannen bak filmen. "De gikk på videregående", svarer Fatima "De hadde kjærster og levde et liv".

Det er lett å kjenne igjen typene i filmen. Abu er "frempå-pakistaneren", klassens klovn, kjapp i replikken og lett å bli glad i. Hassan derimot, er den typiske ressurssvake innvandrergutten, han sitter bakerst med et par kamerater, heller ikke de norske. Han svarer uvillig når han blir kommandert av en kvinnelig lærer. Og etter det første året er han vekk. Slutta.

Hassan vil bare ha en kone som er god muslim og kan ta seg av foreldra hans. "Nå som damer har rettigheter og ytringsfrihet og sånn der bla bla bla -- si mot mannen sin -- jeg liker ikke det altså" sier Hassan til Ulrik.

Og på første rad sitter Atiqa, den fjerde hovedpersonen i filmen. Innvandrerjenta i moderne klær og usikker på om hun skal bestemme selv hvem hun skal gifte seg med -- eller ikke. Men hun er sikker på at hun vil gå på skolen, enn så lenge. Hun skyver problemene foran seg og håper det beste, og Atiqa er flink. Typisk er det også at hun snakker bedre norsk enn Hassan.

Bedre norsk? Alle  disse fire er født i Norge og har norsk statsborgerskap så klart. Men de er utlendinger, forklarer de. De insisterer på at de er pakistanere. Eller marokkanere. Eller somaliere. Også det er lett å kjenne igjen fra virkelighetens Oslo.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forsøker seg som samfunnsforsker i en del av filmen: Han reiser til landsbygda i Punjab, der norskpakistanerne kommer fra. Han treffer hverdagens  vanlige menn som forklarer med den største selvfølge at en kvinne må drepes hvis hun skulle forelske seg slik at familien mister kontroll.

Kulturkollisjon er et forslitt ord. Men landsbygdas klankultur i Punjab er ikke langt unna når Hassan besøker Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter som det heter, gamlehjemmet på Nordstrand. Den unge norske statsborgeren med sitt middelalderske syn på kvinner spør de gamle med oppriktig undring: "Men du tok deg jo av dine barn, hvorfor tar ikke de seg av deg?" "Jeg foretrekker å bo her" sier den gamle damen stolt. Men Hassan insisterer: "Vil du heller bo her, hvis du kunne bodd hos barna dine?" Den svir.

Ulrik Imtiaz Rolfsens film er full av undertekst. Castingen er så god at det river i både mors- og lærerhjerte til undertegnede. Dette er våre ungdommer, selv om de tidvis påstår noe annet. Og de får det ikke lett i årene som kommer. Særlig ikke fordi de er dårligere i norsk enn generasjonen tjue år før dem.

Norskpakistanske Tina Shagufta Kornmo kommenterer filmen i bakkant. Hun er lege, rundt femti år og snakker helt uten aksent. Det gjør de unge sjelden. De snakker kraftig kebabnorsk og har en langt dårligere ordforråd.

Dette er segregeringens sanne ansikt, og jeg ønsker at alle naive SV-venner landet rundt skal se filmen og svare på om vi virkelig skal ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har bedre enn dette. For hvert år som går går integreringen tyngre, fordi minoriteten er majoritet i sine områder. Jeg deler ikke Shagufta Kornmos optimisme.

Det er godt gjort å lage feel good-TV av tvangsekteskap. Og å gjøre det med kjærlighet til alle aktørene, også til Hassan. Han har vi ikke sett på TV før, til tross for at han nærmest er median-innbyggeren i Oslo sør og øst.

Abubakar sier ettertenksomt om sitt pakstanske bryllup: "De tvang meg aldri ... jeg har bare ofret en liten del av livet mitt, for å holde sammen familien min". 

Ulrik Imtiaz Rolfsen er også aktuell med spillefilmen Haram som går på norske kinoer nå. Førd dette laget han TV-serien og spillefilmen Taxi, som fikk denne skribenten til å kalle ham en norskpakistansk Tarantino.

Du kan se "Frivillig tvang" gratis på NRK her.

hits