hits

Blogg

Faten: Programlederen som ikke var programleder


Faten Mahdi Al-Hussaini i sin valgserie på NRK. 

- Jeg blir den første programlederen med hijab på NRK, så jeg vet jo at det blir en del oppmerksomhet rundt det, sa Faten Mahdi Al-Hussaini til Aftenposten 11. august. Document.no fulgte opp med en kritisk artikkel om hvorfor en programleder kan bruke hijab, men ikke kors. Det startet tidenes klagestorm mot NRK. 

Torsdag 31. august 2017 så vi første sending av "Faten tar valget" om Faten som lurer på hva hun skal stemme. Det var en slentrende, kort dokumentar om jenta som ikke har peiling på norsk politikk, men som likevel synes hun bør bruke stemmeretten. Det meste av filmen handlet om å dyrke grønnsaker i byen, jakte på mat i søppelkasser som en protest mot at folk kaster for mye, samt å skyte på ordentlig i øvelser med hæren, med hjelm og kamuflasjefarger i fjeset. I raske klipp møtte vi Fredrik Solvang som driver undervisning med tavle, der han tar jentas uvitenhet på alvor og starter helt på bånn.

Det store spørsmålet nå er hvorfor NRK har gått så voldsomt ut i en debatt som hviler på et fullstendig feil premiss, nemlig at Faten er programleder. Hvorfor gikk Kringkastingssjefen ut og og fordømte klagerne på gammeltestamentlig vis, i stedet for kort å opplyse om at dette ikke var en progamleder-funksjon? Riktignok forklarer Per Arne Kalbakk og Håkon Moslet i NRK at Faten bare representerer seg selv. Men de oppklarer ikke ved å si det opplagte: Faten er ikke programleder. Hun er hovedperson i en dokumentarfilm. Så enkelt kunne NRK kastet olje på vannet. I stedet helte NRK på bensin, ved å sitere fra åpenbart både provoserende og rasistiske klager i både Dagsnytt atten og i Dagsrevyen.

NRK kunne altså punktert deler av denne diskusjonen på en vennlig og respektfull måte overfor alle som klaget. De burde også gått  inn i debatten ved å svare på artiklene i Document.no, da de så at Fatens utsagn om seg selv som "programleder" fikk konsekvenser. I stedet forsynte de seg av klagebunken til Kringkastingsrådet i den hensikt å brunbeise samtlige som hadde tatt tastaturet fatt. Kringkastingssjefen pisket aktivt opp stemningen ved å si at "det er sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig". 
 

Trine Eilertsen kaller det "gjesteprogramleder", slik  Hadia Tajik, Knut Arild Hareide og Torbjørn Røe Isaksen var det i programserien På bortebane. Men disse tre tok jo faktisk regien selv, slik seerne opplede det, slik at tittelen programleder ble mer meningsfull. Faten derimot blir leiet rundt for å gjøre morsomme ting og flasher sin ungdom og naivitet. Faten liker absolutt ikke krig. Fredrik Solvang forklarer at hvis man ikke liker krig er det viktig å vite hva Nato er, fordi Norge er medlem i det som heter Nato. All ære til Solvang fordi han klarer å holde seg alvorlig.

Den som gikk kraftigst på NRKs limpinne var landets kulturminister, som mente at NRK hadde endret policy, slik at programledere nå også kunne bruke kors. En rekke politikere støttet valget av Faten som "programleder". Dagsnytt atten siterte fra en klage til Kringkastingsrådet der klageren anklaget NRK for "landssvik" og Kringkastingssjefen forklarte at dette var jo "en av de mildere" klagene. Snakk om å hausse opp rasistene og gi dem mye plass, på bekostning av alle de alminnelige og skikkelige klagerne som reagerte fordi NRK hadde valgt en programleder med hijab. Og dette trodde de fordi Faten selv hadde sagt det til Aftenposten.

Selv forlot jeg hele rådet i protest mot at NRK hadde rigget en debatt slik at halve folket ble framstilt som rasister, og det med Kringkastingsrådet som ufrivillig kilde ved å bruke rådets klagebunke som utgangspunkt. NRK framstiller seg nå som Fatens hvite ridder, men er i realiteten en politisk aktør som forsterker motsetningene i folket, i stedet for å dempe dem. Og som kanskje, i misforstått snillhet, ikke påpeker det opplagte at Faten selv ikke helt forsto rollen sin i intervjuet med Aftenposten 11. august. Eller kanskje det er folkene i P3 som ikke skjønner forskjellen på en programleder og en hovedperson?

Klagene på Faten som programleder framstår etter dette som en storm i et vannglass. Det store spørsmålet er hvorfor NRK selv forlenget og forsterket stormen på en så unødvendig måte ved å la være å korrigere en åpenbar misforståelse.

Men under dette ligger flere alvorlige spørsmål: Hvorfor velger de en så omstridt person (ikke minst internt i muslimske miljøer) som Faten Mahdi Al-Hussaini for å lage en så naiv film? Hvorfor blir en hijab-jente med kontroversiell fortid synliggjort som positiv og typisk, mens det store flertall av muslimske jenter, de velintegrerte uten hijab, ikke får tilsvarende plass? Mahmoud Farahmand har skrevet klokt om dette, som jo er sakens kjerne, i sin blogg i Nettavisen.

Mahmoud Farahmand: Hijab til hodebry

Kringkastingsrådet har møte om Faten-klagene 14. september. Den debatten må bli todelt. En del om NRKs rolle som PR-agent i en klagestorm mot deres egne programmer. Den andre om valget av nettopp omstridte Faten som hovedperson i en dokumentar. Og kanskje rådet også bør ta en tredje debatt: Om hvorfor NRK skaper splittelse i folket ved å hausse opp mulige konflikter i stedet for å dempe dem. Det kunne de gjort på en svært enkel måte, og svært tidlig ved å gå ut å korrigere ordet "programleder". 

 

 

 

 

 

 

Innvandrerne stemmer rødt

 Masseinnvandringen fra den tredje verden er bra for Arbeiderpartiet, og dårlig for Senterpartiet, Kristelig folkeparti og Venstre. I hvert fall slik jeg tolker boka Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge, skrevet av de to samfunnsforskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh.

Om lag halvparten av innvandrerne fra den tredje verden foretrekker AP, og hele tre av fire stemmer rødt (Ap, SV eller RV). Det er bevisstheten om å tilhøre en minoritet, og troen på at nettopp AP og partier enda lenger til venstre vil støtte dem, som er årsaken til stemmegivningen, mener forskerne. Afrikanerne er de mest radikale.

Noe av det mest interessante i tallene er konsekvensene for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Vurderingene nedenfor er mine egne, ikke forskernes, men tallene er hentet fra boka.

Både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er sterkt knyttet til norsk politisk historie og kultur. Nettopp innvandrerne kan gi dem dyttet som senker dem under sperregrensen, om ikke nå, så ved neste valg. Minoritetsbefolkningen er nemlig blitt stor.

Innvandrere fra den tredje verden er gått fra å være 0,1 % av befolkningen i 1970 til å bli 6,4 prosent i 2012. Det er store regionale forskjeller bak dette tallet. I Oslo er hele 18,6 prosent av befolkningen fra den tredje verden, altså selv innvandrere eller barn av to innvandrere. I Drammen er tilsvarende tall 14,8 prosent og i Lørenskog 13,6 prosent.

I enkelte bydeler i Oslo er andelen innvandrere fra den tredje verden om lag 40 prosent av befolkningen. Det betyr ikke at det er like mange velgere, for en stor del av innvandrerbefolkningen er jo unge folk uten stemmerett. Valgdeltakelsen er også noe lavere blant innvandrerne enn blant etniske nordmenn.

Innvandrerne fra Asia, Afrika og Latin-Amerika langt mer positive til røde partier enn til blå. De gule og grønne partiene legger de ikke en gang merke til. Det hysterisk innvandringsvennlige Venstre får foreløpig ikke betalt for innsatsen i form av innvandrerstemmer.

I 2040 forventes rundt 35 prosent av Oslos befolkning å tilhøre den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. I tillegg kommer rundt 15 prosent i byen til å være innvandrere fra vestlige land (som nå inkluderer tidligere Øst-Europa). Drammen, Lørenskog og Skedsmo har nesten like store innvandrertall.

 Hvor mange arbeidsinnvandrerne fra EØS-landene som ender som norske statsborgere vet vi ikke, det er jo bare ni år siden grensene ble åpnet. Vi vet heller ikke så mye om hvordan denne gruppen kommer til å stemme, dersom de slår seg til og får stemmerett.

Hva betyr dette for Arbeiderpartiet? Jo, at 3.verden-innvandrerne er blitt en gruppe de må ta hensyn til. Samtidig som partiet både er så stort, så ansvarlig og så opplest på samfunnsøkonomi at det forstår hvor samfunnsøkonomisk skadelig innvandringen kan bli for Norge. Det er litt av en balansegang.

 Generelt ser innvandringen ut til å gavne store partier, framfor små. Og verst er konsekvensene for Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Innvandrerne bor i de store byene, eller flytter dit så snart de får muligheten. Det finnes ikke selveiende bønder blant dem. Rovdyrpolitikk og lokal selvråderett interesser dem ikke. Senterpartiet er følgelig langt under deres radar.

Og Kristelig Folkeparti? Der er jo nettopp det kristelige selve kjernen. Og kun tre prosent av velgerne fra den tredje verden tilhører statskirken. 51 prosent av dem er muslimer.

Den eneste gruppa som skiller seg ut som potensielle Krf-ere er vietnameserne. De er nemlig oftest katolikker og burde altså kunne finne seg til rette med et kristent verdigrunnlag. Men dessverre for Krf er de lite politisk aktive generelt, sammenliknet med for eksempel pakistanerne.

For Arbeiderpartiet er innvandringen en enorm utfordring. De har alt å vinne på å trekke til seg innvandrerstemmer. Men de er samtidig nødt til å tenke langsiktig samfunnsøkonomi, noe som tilsier en strengere innvandringspolitikk enn i dag. Det er derfor Pål Lønseth står på Dagsrevyen og forsvarer utkastelsen av asylbarn, samtidig som Jens Stoltenberg snakker med forakt om Fremskrittspartiets "fremmedfrykt".

Tirsdag vet vi om våre tre sære småpartier, Venstre, Senterpartiet og Kristelig folkeparti overlever en runde til som stortingspartier. Det er trist hvis de blir borte på sikt, men ikke direkte tragisk. Vi klarer oss uten dem, selv om tanken er vemodig.

 Les forfatternes kronikk i forbindelse med boken: Nå kan tradisjonen brytes, vi får inn innvandrerpolitikere fra de borgerlige. Boka kan kjøpes her på Bokkilden.