hits

Fagartikkel om arbeidsliv

Brevet om Kringkastings-rådet

Jeg trekker meg fra Kringkastingsrådet. Her er brevet jeg sendte til Kulturdepartementet 26. august, gjengitt i sin helhet: 

Kulturdepartementet v/ statsråd Lina Cathrine Hofstad Helleland

Fratreden fra verv som medlem av Kringkastingsrådet

Jeg må dessverre meddele at jeg med dette fratrer mitt verv som medlem av Kringkastingsrådet med virkning fra dags dato. Årsaken er de svakhetene ved rådets organisering jeg tidligere har uttrykt bekymring for, blant annet i  Aftenposten 19. juli 2015 ("Kulturministeren bør gi Kringkastingsrådet et selvstendig sekretariat eller nedlegge det").

Disse svakhetene har nå blitt så tydelige at det for min del gir liten mening å sitte i rådet. Bakgrunnen er særlig NRKs egen dekning av de mange klagene i bruken av en programleder med hijab (under kalt "hijab/kors-saken").

NRK har, så langt jeg kan bedømme, den siste uken brukt innholdet i klagene på hijab/kors-saken som råstoff til redaksjonelt innhold. Eventuelt er det klager fra andre mottakere (kundeservice, mailadresser) som brukes/gjengis. Dette framstår som uklart i NRKs dekning, særlig i de to sendingene i Dagsrevyen (i Dagsnytt atten fremstår Kringkastingsrådet som klar adressat i klagesakene, i andre saker er det uklart). NRK bruker klagene også som utgangspunkt for Kringkastingssjefens uttalelser til andre medier. Dette skjer flere uker før medlemmene i rådet får adgang til å lese klagene. Etterlatt inntrykk i mediedekningen er at klagene har kommet til Kringskastingsrådet og at de gjennomgående er preget av hat og trusler mot muslimer generelt, og særlig unge muslimske kvinner med hijab.

La det være sagt med én gang: min fratreden er selvfølgelig ikke noe forsvar for innholdet i klagene slik disse er presentert av NRK. Jeg har ikke forutsetninger for å mene noe om innholdet i klagene til Kringkastingsrådet samlet sett, av den enkle grunn at jeg ikke har mottatt eller lest dem. Mitt anliggende gjelder Kringkastingsrådets organisatoriske struktur og NRKs bruk og fremstilling av klagene til rådet før rådet har fått anledning til å ta stilling til dem.

Hva som har skjedd i hijab/kors-saken er svært uklart for meg som medlem. Enten har NRKs redaksjon via rådets sekretariat fått tilgang til klagene før klagene er videreformidlet til medlemmene av rådet (se f.eks Dagsnytt atten, 20.08.2017 der programleders åpning og Kringkastingssjefens svar tyder på det). Eller så er det klager fra andre mottak (mailer og publikumsservice) som er distribuert. Kanskje er det begge deler. NRK har deretter henvist til klager og sitert fra klager som et ledd i sitt forsvar mot de samme klagene. Ut over uka har ordet "Kringkastingsrådet" blitt erstattet med "NRK" i NRKs egne sendinger. Se vedlegg med tidslinje over de viktigste medieoppslagene.

NRKs redaksjon og Kringkastingssjefen har ved sine uttalelser foretatt utvalget av de klagene (enten de har vært mottatt her eller der, det vet ikke seerne) som presenteres, og har trukket fram klager som ut fra gjengivelsen åpenbart både er rasistiske og hatefulle.

Jeg vil anta at det i klagene til Kringkastingsrådet også finnes klager som har tatt opp legitime og interessante prinsipielle problemstillinger, så som grensene for bruk av religiøse symboler på NRKs sendeflater. Det betenkelige med NRKs bruk av klagene, foruten at det undergraver Kringkastingsrådets rolle og funksjon, er at samtlige klagere skjæres over én kam.  Dekningen behandler mailer til programleder og NRK-sjef, rene trusler og klager til Kringkastingsrådet om hverandre, uten at leserne får klarhet i hva som er hva. Flere tusen klagere fordømmes dermed moralsk (naturlig nok, gjengitte klager tatt i betraktning) på sentrale redaksjonelle flater i Norges to største aviser, Aftenposten og VG, stadig med bakgrunn i de første nyhetssakene fra NRK om klagestorm til Kringkastingsrådet. NRK misbruker med dette klagernes tillitt til Kringkastingsrådet og undergraver den avstanden det bør være mellom NRK og rådet.

Kringkastingsrådets medlemmer er med dagens organisering avhengig av NRKs ansatte for å få gjort et representativt utvalg av klagene. Rådet er under dagens organisering avhengig av at NRK-ledelsen har en prinsipiell forståelse for rådets rolle og mandat og at rådet faktisk ligger under departementet og statsråden. Jeg vil stille spørsmålet om denne forståelsen er til stede hos dagens NRK-ledelse. Videre er rådet avhengig av at NRKs ledelse i tillegg til en slik korrekt forståelse av Kringkastingsloven utviser et alminnelig godt skjønn.

Samlet sett illustrerer hibjab/kors-saken så langt et litt trist paradoks: de mange klagene viser tydelig at det er et behov for et potent Kringkastingsråd. Samtidig  viser saken at dagens organisering under dagens NRK-ledelse gir rådet en uklar rolle og en marginal funksjon. Kringkastingsrådet har i hijab/kors-saken opptrådd helt som det bør - det vil si at de ikke har uttalt seg om  klager før de har fått tilgang til dem, og til de er gjennomgått og systematisert. Likevel har altså opinionen fått et bilde av klagene som kanskje (håper jeg) er helt feil. Dersom etterlatt inntrykk er riktig (at en stor del av klagerne til Kringkastingsrådet er preget av uttrykk som "landssvik" og/eller av rasistisk sjikane av programlederen) er dette en svært alvorlig sak som ikke ville handlet om NRK, men om noe annet. Alvoret i en slik sak burde forsterket, ikke svekket, kravene til korrekt saksbehandling.

La det være klinkende klart: NRK har selvfølgelig full rett til å gå ut og omtale henvendelser til NRK akkurat slik de ønsker. Det er sammenblandingen med klagene til Kringkastingsrådet som er saken her. Jeg er i tvil om dagens organisering gir rådet anledning til å fylle den funksjonen det er tiltenkt av Stortinget. For min egen del innebærer dette at jeg ikke lenger ønsker å være medlem av Kringkastingsrådet.

Oslo, 25.08.2017

Elin Ørjasæter

1 vedlegg: Tidslinje over nyhetsoppslag

 

Kan professorer foreslå rimming?



I går lærte jeg et nytt ord: Rimming. Egentlig et ganske festlig begrep, som trolig beskriver en arv fra den tiden mennesket var apekatt og slikket hverandre i baken (det er det det betyr) før parring. Det som satte meg på rimme-sporet var saken om professoren som sendte slibrige meldinger til kvinner han visste hvem var gjennom mediene. 

Kan en professor skrive direkte meldinger til jenter han aldri har møtt med åpenbart seksuelt ladet innhold? Det er to fløyer i debatten, det er de som mener han må miste jobben og så er det de som mener det er synd på ham og at jentene ikke burde screenshotet meldingene og dermed outet fyren. Begge fløyene tar feil, etter min mening. 

Jeg mener saken ikke nødvendigvis berører jobben hans. Det betyr ikke at det er greit det han har gjort. Professorer har også ytringsfrihet, og også professorer må tåle at ytringene blir diskutert. Disse ytringene var ekle rett og slett, ekle å få inn i innboksen fra en fyr du aldri har møtt og aldri har søkt kontakt med. Men det springende punkt med hensyn til om han bør miste jobben er jo hvem disse jentene var. Henvendte han seg slik til egne studenter, eller ikke? Dersom henvendelsen ikke gjelder egne studenter så kan jeg ikke se at kleine fyllemeldinger på fritiden bør føre til at mannen må slutte i jobben. 

De som mener det er så forferdelig å skrive «kan jeg få kjøpe trusa di» og «liker du rimming» at mannen må sies opp har ikke skjønt stillingsvernet. Stillingsvernet som gjelder i det meste av norsk arbeidsliv tilsier strenge krav for at en oppsigelse skal være saklig. Og i dette tilfelle betyr det at rimme-forslag til ukjente damer ikke automatisk er saklig oppsigelsesgrunn. Så lenge de skjer på fritiden, og til damer som ikke er kolleger, kunder eller studenter, trenger det ikke berøre jobben i det hele tatt. I de fleste jobber er det nemlig rom for å drite seg solid ut i fritiden, uten å miste jobben.

Noe ganske annet er det hvis slike forslag har kommet til professorens egne studenter, enten det er studenter han foreleser for, eller enda verre, er veileder for. Da har universitetet et åpenbart personalproblem. Men de jentene som screenshotet og dermed outet professoren under fullt navn, var kjente skribenter og forfattere og ikke studenter på universitetet.

Den andre fløyen i debatten mener at jentene som screenshottet professorens truse- og rimmeforslag ikke burde gjort det, fordi dette er privat. Også denne fløyen tar feil etter min mening. Å få et sånt forslag fra en fyr du aldri har møtt inn i mail- eller dm-boksen er ubehagelig, og det er ikke en samtale du selv har samtykket til å starte. Man blir verbalt antastet og kan med god samvittighet svare med å screenshotte og legge ut meldingen. Det er svar på tiltale, og en helt proposjonal reaksjon. Du antaster meg, jeg outer deg. Hvorfor i all verden skal man holde slikt hemmelig? 

Professoren det gjelder blir omtalt som en det er synd på, som drikker for mye, og at jentene derfor ikke burde outet ham. Men han er ingen stakkar, han er en voksen mann som med viten og vilje hiver i seg for mye gift han ikke tåler (alkohol) for så å plage jenter som ikke ønsker kontakt.

Dersom jenta selv hadde svart entusiastisk: «Hei, la oss møtes, så herlig med en som vil rimme!» og det utvikler seg til en samtale er saken en helt annet. Da er det en privat samtale man har samtykket til og som begge parter forventer er privat. Og da ville det vært skikkelig dårlig gjort å screenshote og oute etterpå. Men det var langt fra saken her. 

Vi er litt for forsiktige med å oute hverandre i dette landet. Det er faktisk ikke så alvorlig dette her, det er bare en fyr som har dummet seg ut og fortjener en dask på lanken. Outingen var grei den, og helt på sin plass, men saken har vokst ut av proposjoner. Men det var jo ikke noen tredje verdenskrig han startet, denne professoren. Bare verdens kleineste sjekketriks som ikke funka. 

 

 

 

 

 

Bra at Hadia slapp gebyr

I går, 24. mai 2017, ble Hadia Tajik tatt i billettkontroll på T-banen. Det er ikke første gang en politiker blir tatt for sniking, både Per-Willy Amundsen og Bård Vegar Solhjell har opplevd det samme.

På bildet i VGs sak om Hadias billettglipp ser du henne stå og snakke med kontrolløren. Bildet er tydeligvis tatt av en nysgjerrig tilfeldig person med mobilkamera. Det er prisen for å være kjendis at du kan bli fotografert når som helst og hvor som helst, og finne bilde på fronten av VG en time senere. Hva hvis Hadia ikke hadde snakket med en billettkontrollør, men derimot fått et illebefinnende og kastet opp på åpen gate? Hadde folk fotografert og sendt bildet til VG da også? Det er noe svært ubehagelig ved VGs bilde. Tajik vet ikke at hun blir fotografert.

Grunnen til at jeg skriver denne bloggposten er at jeg får mailer om billett-saken. Folk er opprørt. Skal ikke Hadia betale liksom, bare fordi hun er kjent?

Slapp av litt. I forgårds ble jeg tatt i billettkontroll. Jeg betaler alltid, jeg har et sånt gammeldags ruter-kort i plast jeg feier over maskinen på perrongen. Det skjer så automatisk at jeg aldri husker den nøyaktige situasjonen, altså at jeg har gjort det. Ved kontroll viser jeg kortet, og blir smilt videre fordi jeg har betalt. Unntatt i forgårds. Billettkontrolløren sa jeg ikke hadde betalt og brukte så tid på å se inn i maskinen sin. Jeg lurte på hva han så etter.

Nå vet jeg, takket være artikkelen om Hadia, hva han gjorde. Han gransket på betalingshistorikken min. Så sa han, "det er greit det" og lot meg gå, uten å betale gebyr. Jeg skjønte ikke hvorfor, før altså nå.

Dersom man har betalt jevnt og trutt, for så å bli tatt i kontroll, så lar de en gå. Det er rimelig. Det er å utvise skjønn. Det er faktisk veldig sympatisk.

Og mens jeg er i gang: Det er mange kontroller om dagen. Det går raskt, effektivt og uten problemer av noe slag. Hadia-historien handler ikke om forskjellbehandling av politikere men om noe i samfunnet vårt som fungerer veldig bra. Hurra for Oslo Sporveier!

Norwegian: Sier opp verneombud

Dagbladet meldte fredag 7. august at piloten som var hovedverneombud under streiken i mars har fått oppsigelse. Lars Stinessen er i dag assisterende hovedverneombud, men oppsigelsen er begrunnet i skriftlige uttalelser han kom med i rollen som hovedverneombud.

Disse uttalelsene skal ha vært interne. Så hva har mannen skrevet? Det vet vi ikke. Det kan altså hende at han har sagt noe som berettiger til oppsigelse. Men jeg tviler.

For Bjørn Kjos har et rulleblad når det gjelder ansattes ytringer. I 2013 forsøkte han å si opp flytekniker Roger Handeland, som da både var ordinært ansatt flytekniker i Norwegian og leder i Norsk Flytekniker Organisasjon.

Handeland hadde sagt til Finansavisen at Kjos hadde tatt en "kalkulert risiko" med valg av flytypen Dreamliner til USA. Tekniske problemer med flyene medførte store forsinkelser. Handeland ble etter intervjuet innkalt til møte etter arbeidsmiljølovens § 15-1, det første formelle møte i en oppsigelsesprosess.

Finansavisen og Hegnar.no slo saken stort opp. Om det var fordi Handeland la seg flat eller om ledelsen  ombestemte seg av andre grunner vites ikke, men Norwegian trakk oppsigelsesvarselet tilbake.

Handelands uttalelse var selvfølgelig uklok. Selv om han brukte uttrykket "kalkulert risiko" om risikoen for forsinkelser, så kunne det misforstås til å gjelde ulykkesrisiko. Ledelsen hadde grunn til å innkalle til en samtale, men å starte en oppsigelsesprosess på grunn av en, altså 1 uklok uttalelse er uvanlig.

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Saken gav inntrykk av at Bjørn Kjos reagerer voldsomt overfor ytringer han ikke liker. Nå gjentar altså historien seg. Slike hendelser bidrar neppe til at mange ønsker å påta seg rollen som tillitsvalgt, sier Handeland til Dagbladet i dag 9. august.

Det kan hende Norwegian-ledelsen sparker hovedverneombud når de gjør jobben sin. Eller det kan hende akkurat dette verneombudet har opptrådt svært klanderverdig. Hva som er sannheten får vi vite når saken kommer opp for retten. For det gjør den overveiende sannsynlig. Med mindre Norwegian trekker oppsigelsen tilbake, nok en gang etter å ha fyrt av et voldsomt skremmeskudd.

I begge saker har Norwegian-ledelsen forsikret pressen om at det er "høyt under taket" i selskapet. Påstandene blir lett komiske hvis ansatte risikerer jobben når de uttaler seg i kraft av sine tillitsverv. Dette kan bli en morsom rettssak.

Et verneombud kan få oppsigelse som alle andre, dersom det er saklig grunn. Men usaklig oppsigelse av et verneombud er svært alvorlig. Verneombud er et lovpålagt verv.

Hvis vervet innebærer risiko for å miste jobben har Norwegian en praksis som skiller det fra det meste annet i norsk arbeidsliv.

Til orientering: Ørjasæter var ansatt i Prifo, det som nå er Parat og Stinessens fagforening, i årene 1987-1992

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Denne blogposten er også publisert på orjas.no

Vi kjempet mot tvangsekteskap

I7. mai 2015, så tidlig som klokka 0800 holdt jeg tale i Slottsparken ved Camilla Collett-statuen. Visste du at hun var Norges første feminist? Og hennes viktigste kamp handlet om kvinners rett til å velge ektefelle selv. Nå gjelder det igjen norske ungdommer, denne gang ungdom med innvandrerforeldre. Her er talen min:

Camilla Wergeland, senere Collett, ble født i Kristiansand i 1813 og døde i Christiania i 1895.  Hun var Norges første feminist.

Hva var feminisme så langt tilbake i tid? Kampen for kvinners stemmerett tok jo fart først da Camilla var blitt gammel, og stemmerett for kvinner kom nøyaktig hundre år etter hennes fødsel.

Feminisme på Camillas tid handlet først og fremst om retten til slippe det arrangerte ekteskap. Kjærlighetsekteskapet, som dagens etniske nordmenn tar for gitt, var for mange den gang bare en vakker dagdrøm.

I en biografi om henne, skrevet av søsteren min, Kristin Ørjasæter, var tittelen Camilla, Norges første feminist. Hun var politisk forfatter og feminist i en tid da kvinner knapt ble hørt og var totalt økonomisk avhengige av menn.

Camillas store verk romanen Amtmandens døtre tematiserte fornuftsekteskapet, som man kalte arrangerte ekteskap den gangen. Sophie, romanens hovedperson må gifte seg med en eldre mann som kunne vært hennes far og som hun ikke elsker.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Kampen mot fornuftsekteskapet og for retten til å velge kjærlighetsekteskapet, ble Camillas livsprosjekt.

Men dette forferdelige valget mellom å skuffe sine foreldre dypt eller å gå inn i et ekteskap man ikke ønsker er ikke historie lenger. Det foregår midt i blant oss, i innvandringsbyen Oslo.

Enkeltskjebnene er dramatiske. Ambassadene i Tyrkia, Pakistan og Irak har fått over 200 henvendelser de siste fem år fra norske ungdommer på ferie i foreldrenes hjemland, ungdom som enten er blitt tvangsgiftet eller tror at det kommer til å skje. Og dette er altså bare de som kom frem til ambassadene, de reelle tallene på tvangsgifte i utlandet er trolig høyere.

I ungdomsgenerasjonen i Oslo har om lag førti prosent innvandrerbakgrunn, de fleste av disse er fra Asia. Nitti prosent av foreldregenerasjonen fra Pakistan lever selv i arrangerte ekteskap. Fornuftsekteskapet er altså normalen for mange. Grensene mellom fornuftsekteskap, altså arrangerte ekteskap og tvang kan være flytende. Særlig fordi disse jentene, og noen gutter, er ganske unge.

Før de fyller 30 har tre av ti asiatisk-norske ungdommer inngått ekteskap. Til sammenlikning har en av ti etniske nordmenn i samme alder inngått ekteskap. Disse tallene er for Oslo by. Førti prosent av de norskpakistanske unge, som er størst i gruppen fra Asia, henter ektefelle i utlandet, oftest Pakistan.

Mange enkeltmennesker i Oslo lever altså i Camilla Colletts verden, der fornuftsekteskapet velges av hensyn til familien. I den pakistansknorske befolkningen går tallet på arrangerte ekteskap stadig nedover, og det er gledelig. Hva som skjer med nye grupper som irakere og somaliere vet vi mindre om. Disse kvinnenes framtid er også Norges framtid. Kvinners rettigheter er en del av demokratiet, det demokratiet vi feirer i dag.

Se rundt dere, på feirende russeungdom og alle småjentene i barnetoget. Se hvor mange av dem som vil måtte stå i den samme striden som Camilla Collett gjorde. Så mange av dem vil møte forventningen om å gifte seg med en som slekten velger, eller i det minste en slekten godtar.

Shazia Sarwar, kommentator i VG, minner oss stadig om innvandrerbyen Oslo. Hun skriver: Ungdommer under press må holdes i hånden. La oss gjøre nettopp det, ved å vise i tale, skrift og handlinger at vi er opptatt av dem og den brytningstiden de lever i, mer og voldsommere, enn det etnisk norsk ungdom gjør.

For kvinners rett til selv å velge sin ektefelle, sine barns far og sitt eget liv; den kampen er ikke over. Og dersom kvinner ikke har rettigheter, da har vi heller ikke et demokrati.



Her er bilde fra Slottsparken, foran statuen av Camilla Collett. Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

 

Entreprenør eller forfatter?

Kulturminister Thorhild Widvey mener norske kunstnere må bli entreprenører. Noe ved budskapet er viktig og riktig: De statlige støtteordningene gjør norske kunstnere gode til å skrive søknader, på bekostning av publikumskontakt. Der statsfinansierte ordninger er de største og viktigste kundene blir de andre kundene, publikum, neglisjert. Dermed blir kunstnerne mer og mer fjerne fra folk flest. Det er ikke bra.

På den andre siden har nettopp disse ordningene skapt mye bra kunst. Organisasjonenes egne stipendordninger har også fungert godt, i hvert fall i den sektoren jeg kjenner best, litteraturen. Widvey selv har ikke imponert som kjenner av den sektoren hun leder. Så hva svarer kunstnerne selv eller representanter for dem?

Siste nummer av Prosa gir ett av mange svar. Sindre Hovdenakk, redaktøren for Norges største litterærere tidsskrift er selvfølgelig svært negativ til Widvey i sin lederartikkel. Og med hvilken forretningsmessige kompetanse! Siste setning var sarkastisk ment. Hovdenakk blander sammen to begreper på en måte som viser hvor lite han kan om alminnelig forretningsvirksomhet. Jeg siterer:

"Selve språket og begrepsbruken omkring kulturlivet tyder på at man prøver å bygge opp en forestilling om at forfattere og kunstnere ikke i sterk nok grad er i stand til å tilpasse seg samfunnets forventinger til hva de skal «levere». Derfor må de omstille seg, tenke salg og markedsføring, heter det. Drive entreprenørskap det nye «buzzordet» akkurat nå."

Greit nok, Hovdenakk liker ikke buzzord, men kanskje han skal lære seg hva de betyr? Les screenshotet nedenfor for å ta del i redaktørens artige fortsettelse på resonnementet:

Entreprenørskap er faktisk ikke det samme som entreprenørbransje, Hovdenakk ... det første er et uttrykk for forretningsmessig nyskaping, gjerne knyttet til små vekstbedrifter. Når man sier "entreprenørbransje" handler det om bygg- og anleggsektoren, altså noe helt annet ... For så vidt ikke uvanlig at et ord på norsk kan ha flere betydninger.

Sindre Hovdenakk refser altså kulturministeren for manglende begrepsforståelse før han selv tar førstepremie i nettopp manglende begrepsforståelse. Slik gir han ufrivillig Widvey et poeng: Kulturfolk skjønner ikke forretning, ikke en gang elementær språkbruk om forretning. Gratulerer.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

PS: Tidsskriftet Prosa eies av Norsk faglitterær forfatterforening, der jeg selv er medlem og har mottatt stipender, slik min mann har mottatt stipender fra Statens kunstnerråd og den skjønnlitterære forfatterforeningen. Som tilhenger av dagens støtteordninger er jeg altså hylende inhabil.

Fornuftig å sparke NAV-sjefen

Joakim Lystad er en utmerket mann. Men han var aldri rigget for å lede NAV. Han hadde hverken relevant CV eller riktig personlighet for denne spesielle jobben.

Arbeidsminister Robert Eriksson sa på pressekonferansen fredag formiddag (10.04) at NAV skal prioritere "folk foran system". Hvis det skal bli tilfelle må systemene virke. Den nye sjefen må  være general i drift, ikke i flere fromme ønsker.

Grepet med å sette Kjersti Monland inn som midlertidig leder er trolig fornuftig, fordi systemsiden er det aller viktigste i NAV. Monland ble satt inn som IKT-direktør i NAV i fjor, etter at prosjektet var kommet helt ut av kontroll. Hun kan altså IKT-drift, det som brenner mest.

NAV var et ektefødt barn av politikernes inkompetanse da fusjonen kom i 2006. Politikere tror at jo mer du vedtar, jo bedre er det. Selv om vedtakene ikke lar seg gjennomføre. Driftssiden har vært nedprioritert i mange år, mens fromme ønsker har stått i høysetet.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Den første store NAV-debatten kom i 2009, etter en knusende rapport fra Riksrevisjonen som ikke ville godkjenne regnskapene. Folk fikk for lite penger. Folk fikk for mye penger. Papirer ble borte og folk måtte vente alt for lenge på beslutninger og utbetalinger. Folk ble heller ikke fulgt opp, slik lovverket forutsatte.

Siden har vi fått et utall tilsvarende nedslående rapporter om NAV. Og kommentarfeltene flommer over av folks raseri. NAV har vært preget av organisatorisk rot og gamle IT-systemer med vanskelige brukergrensesnitt. I takt med at de fromme ønskene dynges oppå hverandre i rekordfart.

Den viktigste oppgaven til NAV er å få folk i arbeid, sies det. Jeg mener den viktigste oppgaven til NAV er å drive korrekt saksbehandling og utbetaling, fordi det handler om folks penger, både de pengene som går inn, via skatteseddelen, og de som går ut, altså folks levebrød.

Først når dette er i orden kan man tillate seg større ambisjoner. En organisasjon som roter bort innkommen post bør rydde opp før de går løs på nye oppgaver.

Sigrun Vågengs rapport om at NAV ikke klarer å få folk i arbeid er altså ikke det alvorligste skuddet for baugen til rustholken NAV. Det alvorligste er snart ti år med elendig drift og pengehåndtering. "Penger" er i dette tilfelle en tredel av statsbudsjettet. To snille byråkrater, først Tor Saglie og så Joakim Lystad, har ikke vært de rette for å få skipet reparert.

Både Høyre og Fremskrittspartiet har hamret på med NAV-kritikk helt siden fusjonen i 2006. Nå må de levere. Nyheten om at NAV-sjefen må gå kan være en god start. Men hvem blir den nye?

Det bør først og fremst være en person med solid driftserfaring, fra bank eller tilsvarende store driftssystemer. Men i tillegg bør vedkommende ha en personlighet som Sverre Diesen eller Robert Mood. Tøff og uredd i forhold til politikerne, en som tør å stå på upopulære beslutninger og ikke går og gjemmer seg når pressen ringer i følsomme enkeltsaker.

En slik person vil også tørre å gjøre noe med direktørskiktet i NAV. Her sitter det en rekke personer som må vurderes på ny. De har stått på brua på et enormt rustent tankskip litt for lenge, de har lært å fendre av kritikken med pene ord og de har lært å være lydige overfor stadig nye meningsløse politikerønsker.

Robert Erikssons beslutning er en god start for et bedre NAV.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Fagforeningsknuser Bjørn Kjos

All innenrikstrafikk i Norwegian er stoppet. Bjørn Kjos er ingen ulv i fåreklær. Han er en utilslørt ulv, en ekte union buster.

Streiken i Norwegian viser hvordan både forhandlingsretten og stillingsvernet kan bli borte når arbeidsgiver er både slu og tøff nok til å planlegge for formålet.

I 2013 ble pilotene i Norwegian flyttet fra selskapet Norwegian Air Shuttle (Norwegian) til det heleide datterselskapet Norwegian Air Norway (NAN). NAN har som eneste oppgave å betjene Norwegian, dels med ferdig bemannede fly og dels med utleie av piloter. Men ved å la NAN være et eget selskap har pilotene mistet sin reelle forhandlingsmotpart. De må forhandle med sjefene i NAN, selv om det er sjefene i Norwegian som har beslutningsmyndighet.

Under streiken har Bjørn Kjos leid inn flygere fra et tredje selskap, bemanningsselskapet OSM Aviation. Det er streikebryteri, kanskje juridisk og i hvert fall slik folk flest oppfatter ordet. Trolig var hele poenget med å opprette NAN å undergrave streikeretten og svekke stillingsvernet.

Mandag 2. mars meldte Finansavisen at Kjos planlegger å slå NAN konkurs fordi selskapet ikke tåler streiken. I så fall vil 700 piloter miste jobben. Planen er at bare 500 piloter får jobbtilbud hos OSM, ifølge avisas kilde. Snipp snapp snute for 200 piloter altså. En slik "union busting-plan" har vi vel knapt sett her til lands i etterkrigstida.

Pilotene svarte ved å gi fagforeningen fullmakt til å forhandle om eventuelle reansettelser etter en konkurs. Dermed vil de fortsatt stå samlet. Kanskje det hindret eller forsinket en konkurs.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Selskapsrettslig er det helt i orden å danne et konglomerat av selskaper innenfor det som er samme kjernevirksomhet, slik Norwegian gjorde med å opprette NAN. Men spørsmålet er om domstolene kan se organiseringen som en planlagt omgåelse av arbeidstakernes rettigheter. I så fall vil de kanskje skjære gjennom og si at organiseringen ikke gjelder. Det er dette pilotene satser på, i noe som er et vanvittig høyt spill fra begge parter.

Kan virkelig Bjørn Kjos selskapsrettslig organisere seg slik at streikerett og stillingsvern blir borte? Eller for å skifte synsvinkel: Kan virkelig pilotene få hindre selskapet fra å organisere seg hensiktsmessig?

I sak etter sak ser vi at det selskapsrettslige og det arbeidsrettslige kræsjer rett i hverandre. Det som er fullt lovlig, ja faktisk forretningsmessig klokt og riktig selskapsrettslig, kan være i strid med arbeidsretten.

Det brenner under gulvet i norsk fagbevegelse. Hele huset deres kan rase sammen. Kombinasjonen dyr arbeidskraft, internasjonal konkurranse og selskapsrettslige krumspring har skapt en helt ny virkelighet. I dag er det piloter, i morgen noen andre. Alle nordmenn som konkurrerer med billig utenlandsk arbeidskraft kan bli berørt.

Arbeidstaker ønsker å beholde både jobben og lønna. Arbeidsgiver vil bytte ut verdens dyreste arbeidskraft med noe billigere. Begge parter har faktisk en veldig god sak. 

LO, YS og Unio laget nylig generalstreik på grunn av kosmetiske endringer i arbeidsmiljøloven. De burde spart på kruttet for å støtte pilotene i stedet. Norwegian-saken har nemlig stor prinsipiell betydning.

Når fagbevegelsen roper "ulv" hele tiden, er det lett å overse den virkelige ulven.

Onsdagens eskalering er bare en start på det som blir mange års kamp om stillingsvernet og forhandlingsretten i Norwegian. Bjørn Kjos er en ekte ulv.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Elin Ørjasæter er førstelektor på Markedshøyskolen og holder foredrag om ledelse.

 

 

 

 

 

 

LO-ansatt uten rettigheter

Fredag 14. november sto det streikevakter utenfor Folkets hus. De streiket ikke for høyere lønn, De streiket for å få tilgang til lønnsstatikk, slik at forhandlingene om lønn får et godt, felles faktisk grunnlag.

De streikende er organisert i Handel og Kontor, en fagforening som også har tariffavtale med hovedorganisasjonene Virke og NHO. Og disse store hovedorganisasjonene, befolket av ekte kapitalister, utarbeider selvfølgelig lønnsstatistikker. Disse statistikkene får begge parter innsyn i, det er jo nettopp det som er poenget med å lage dem.

NHO og Virke gir altså ut lønnstall for alle stillingskategorier og for både uorganiserte og organiserte. Dette er samletall, og uhyre viktige samletall fordi de gir et felles forhandlingsgrunnlag.

Den lille dusteorganisasjonen "Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening" klarer ikke såpass. Ja, verre enn det, de vil ikke gi ut lønnsstatistikk. Det er oppsiktsvekkende. For arbeiderbevegelsens historisk sett vellykkede lønnskamp handler om om tre ting: Å være solidarisk med de lavtlønte, ved å holde "lønnsgulvet" oppe. Å være realistiske, ved å la konkurranseutsatt industri danne malen i lønnsoppgjørene. Og sist men ikke minst: Å være faktabaserte.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det siste innebærer at man forhandler ut fra relevante lønnsstatistikker. Selve grunnplanken i alle lønnsoppgjør er arbeidet til teknisk beregningsutvalg, som har som oppgave å skape et felles faktagrunnlag for lønnsoppgjørene.

I tillegg til disse elementære arbeidsformene og prinsippene i norsk organisert arbeidsliv, kommer også at LO som organisasjon stadig ønsker å presse arbeidsgiverne til enda mer åpenhet om lønn. Arbeidsretten har hatt rettsaker nettopp om tillitsvalgtes tilgang til lønnsopplysninger, og denne retten er sentral også i forhold knyttet til  arbeidsinnleie. Der hvor tariffavtalene er allmenngjort har tillitsvalgte innsyn i lønn for alle ansatte og hos de ansatte hos underleverandørene.

Innsynsrett i lønn er og har vært en av fagbevegelsens viktigste kampsaker, om enn med ulike type utforming av kravet i ulike bransjer.

I denne situasjonen må de Handel- og kontoransatte i LOs egne forbund streike for å få tilgang til korrekt lønnsstatistikk. Det er til å le seg ihjel av. Trolig vil ikke Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening vise kontorfunksjonærene hvor mye unge akademikere tjener, disse nyutdannede som etterhvert strømmer inn i Folkets hus og på Lilletorvet.

Så ubehjelpelig er LO-folket som arbeidsgivere. De tør ikke se sine ansatte i øynene og innrømme at en nyutdannet jurist er mer verdt enn en 55-årig kontordame. Så da velger de minste motstands vei, nemlig å nekte sine ansatte den elementære rettigheten som er en selvfølge alle andre steder: Retten til å få fakta på bordet.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Hvordan dør leger?

I går ble jeg kalt nazist Av en reflektert og fornuftig dame fra Lillehammer på twitter. Intervjuet i Nettavisen viste nazistisk tenkning, skrev hun. Der gikk jeg inn for å la folk få dø i tide. Men dette er ikke nazisme. I lys av de siste ti-årenes medisinske utvikling er et helt nødvendig standpunkt. Folk kan holdes i live i det uendelige.

En venninne av meg er lege. Da hennes nittiåårige demente mor fikk enda en lungebetennelse, sa hun til sykehjemslegen: "Kanskje vi skal la naturen gå sin gang?"

Men søsknene, en lærer og en journalist protesterte: "Mor må da behandles!" Så da ble moren  "frisk", i den grad en sykehjemspasient blir frisk Hun levde deretter fem år i mental forvirring, med angstanfall og kroniske smerter døgnet gjennom. 365 lange, lidelsesfulle døgn. Fem slike år, hvert av dem med like forbannet mange dager. Så, endelig, døde hun.

"Dette skal aldri skje meg", freser min venninne. "Jeg vil dø i tide!" Hun beskriver hvordan gamle blir tvangsmatet på sykehjem, stappet fulle av medisiner, får slanger ut og inn av kroppen for å forlenge livet. I årevis.

Hvordan har vi endt opp slik, i strid med naturen?

Det siste året har jeg fått flere venner som er leger. De forteller om en en uhyggelig ny verden, en verden av overbehandling. Så mange gamle overbehandles inn i årelang lidelse. Men også yngre , som kreftpasienter, kan overbehandles. Behandlingen er livsforlengende, ikke helbredende. Og det er ofte behandlingen, ikke kreften i seg selv som gjør den siste tiden til et mareritt. De færreste har medisinsk kunnskap og overskudd til å kunne velge om de virkelig ønsker noen måneder ekstra til en slik pris.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Artikkelen "How Doctors Die" av legen Ken Murray ble kåret til et av de beste essay i USA i 2011 og gikk sin seiersgang på nett verden rundt. Selv fikk jeg den tilsendt, nettopp, av en lege. Murray avslører at amerikanske leger velger å få mindre behandling enn andre når de får kreft. Jeg gjentar, de vil ha mindre behandling, ikke mer, slik vi skulle tro at en lege med både medisinsk kompetanse og personlig nettverk ville sørge for å få. Legene vet nemlig at det er bedre å leve et års tid og ha det fint, enn å leve i to år og ha det forferdelig. De kan bedre enn oss andre måle kostnad og gevinst i form av noen flere måneder på jorden Du finner artikkelen ved å google tittel og forfatter, den er på fire knappe A4-sider og vel verdt å lese.

Så hva gjør man for å spare seg for ekstra år i smerte og forvirring? Ifølge min legevenninne bør man skrive følgende brev når man blir skrøpelig: "Kjære familie. Jeg innser at det er i ferd med å gå mot slutten. Hvis jeg etterhvert blir så dårlig at jeg ikke selv er i stand til å kommunisere vil jeg at dere skal vite følgende: Jeg ønsker å få lindring mot smerte og ubehag, men jeg ønsker ikke å bli utsatt for omfattende behandling der målet kun er å utsette døden litt."

Et sånt brev er en god ide! Jeg skal slenge på en ekstra setning: "Jeg vil ha masse morfin, så mye jeg kan få!" Særlig før barnebarna kommer på besøk vil jeg heller framstå som  sløv og blid enn som en skrekkfilm i "real life".

Så mange valg i livet. Utdanning, ektefelle, bosted, karriere. Alt handler om valg. Ikke hadde jeg trodd at det også var et siste valg: Hvordan jeg vil dø.

"Vi bruker store ressurser på helsetjenester i Norge. Det skal vi fortsatt gjøre. Men ressursene våre er ikke uutømmelige. Prioriterer vi ett område, blir det mindre på et annet. Derfor trenger vi kriterier og systemer for prioritering. Dette er nødvendig for at vi skal få en rettferdig fordeling av helsetjenester i Norge", sa helse- og omsorgsminister Bent Høie da Prioriteringsutvalget la frem sin innstilling 12. november.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Og jeg er ikke nazist. Damen fra Lillehammer som kalte meg det la ved en artikkel, der nazismen innerste vesen ble forklart som forakt for svakhet. Selv viser hun en total ignorans overfor en ny medisinsk virkelighet. Prioriteringsutvalget kom på overtid.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Denne saken er også publisert på orjas.no

Sannheten om Tabu-Abu

"Det er litt sånn - arrangert - slash - love marriage" forklarer Abubakar Hussain om sitt kommende bryllup. "Jeg er litt sånn - offer - slash - - prøvekanin, ha ha".  Abubakar er en av fire hovedfigurer i Ulrik Imtiaz Rolfsens film "Frivillig tvang" som ble sendt på Brennpunkt NRK 2130 tirsdag 4. november og som fortsatt kan sees på nett-tv.

Vi kjenner Abu best fra "Tabu med Abu" nett-TV på NRK. På Brennpunkt fikk du sannheten om Abu. En mann som er glad i mammaen sin, og som er mer pakistansk i sitt hjerte enn du skulle tro når han jodler rundt på Marienlyst.

For Fatima var det bare tvang, ikke mye "love marriage". Hun trasset seg til pysjamasparty med norske venninner da hun var 13 år. Da ble hun kalt hore av foreldrene, sendt til Pakistan og stengt inne, mishandlet med belter, tvangsgiftet og voldtatt jevnlig av mannen til hun ble gravid, 16 år gammel. Hun er den eneste av de fire som framstår anonymt. To år senere satt hun alene i en leilighet med to barn, men med friheten tilbake. Hva drev de norske venninnene med da? spør Ulrik Imtiaz, mannen bak filmen. "De gikk på videregående", svarer Fatima "De hadde kjærster og levde et liv".

Det er lett å kjenne igjen typene i filmen. Abu er "frempå-pakistaneren", klassens klovn, kjapp i replikken og lett å bli glad i. Hassan derimot, er den typiske ressurssvake innvandrergutten, han sitter bakerst med et par kamerater, heller ikke de norske. Han svarer uvillig når han blir kommandert av en kvinnelig lærer. Og etter det første året er han vekk. Slutta.

Hassan vil bare ha en kone som er god muslim og kan ta seg av foreldra hans. "Nå som damer har rettigheter og ytringsfrihet og sånn der bla bla bla -- si mot mannen sin -- jeg liker ikke det altså" sier Hassan til Ulrik.

Og på første rad sitter Atiqa, den fjerde hovedpersonen i filmen. Innvandrerjenta i moderne klær og usikker på om hun skal bestemme selv hvem hun skal gifte seg med -- eller ikke. Men hun er sikker på at hun vil gå på skolen, enn så lenge. Hun skyver problemene foran seg og håper det beste, og Atiqa er flink. Typisk er det også at hun snakker bedre norsk enn Hassan.

Bedre norsk? Alle  disse fire er født i Norge og har norsk statsborgerskap så klart. Men de er utlendinger, forklarer de. De insisterer på at de er pakistanere. Eller marokkanere. Eller somaliere. Også det er lett å kjenne igjen fra virkelighetens Oslo.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forsøker seg som samfunnsforsker i en del av filmen: Han reiser til landsbygda i Punjab, der norskpakistanerne kommer fra. Han treffer hverdagens  vanlige menn som forklarer med den største selvfølge at en kvinne må drepes hvis hun skulle forelske seg slik at familien mister kontroll.

Kulturkollisjon er et forslitt ord. Men landsbygdas klankultur i Punjab er ikke langt unna når Hassan besøker Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter som det heter, gamlehjemmet på Nordstrand. Den unge norske statsborgeren med sitt middelalderske syn på kvinner spør de gamle med oppriktig undring: "Men du tok deg jo av dine barn, hvorfor tar ikke de seg av deg?" "Jeg foretrekker å bo her" sier den gamle damen stolt. Men Hassan insisterer: "Vil du heller bo her, hvis du kunne bodd hos barna dine?" Den svir.

Ulrik Imtiaz Rolfsens film er full av undertekst. Castingen er så god at det river i både mors- og lærerhjerte til undertegnede. Dette er våre ungdommer, selv om de tidvis påstår noe annet. Og de får det ikke lett i årene som kommer. Særlig ikke fordi de er dårligere i norsk enn generasjonen tjue år før dem.

Norskpakistanske Tina Shagufta Kornmo kommenterer filmen i bakkant. Hun er lege, rundt femti år og snakker helt uten aksent. Det gjør de unge sjelden. De snakker kraftig kebabnorsk og har en langt dårligere ordforråd.

Dette er segregeringens sanne ansikt, og jeg ønsker at alle naive SV-venner landet rundt skal se filmen og svare på om vi virkelig skal ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har bedre enn dette. For hvert år som går går integreringen tyngre, fordi minoriteten er majoritet i sine områder. Jeg deler ikke Shagufta Kornmos optimisme.

Det er godt gjort å lage feel good-TV av tvangsekteskap. Og å gjøre det med kjærlighet til alle aktørene, også til Hassan. Han har vi ikke sett på TV før, til tross for at han nærmest er median-innbyggeren i Oslo sør og øst.

Abubakar sier ettertenksomt om sitt pakstanske bryllup: "De tvang meg aldri ... jeg har bare ofret en liten del av livet mitt, for å holde sammen familien min". 

Ulrik Imtiaz Rolfsen er også aktuell med spillefilmen Haram som går på norske kinoer nå. Førd dette laget han TV-serien og spillefilmen Taxi, som fikk denne skribenten til å kalle ham en norskpakistansk Tarantino.

Du kan se "Frivillig tvang" gratis på NRK her.

Skikkelig kos på sykehjem!

Hvor kjenner du lukten av ferske kaker når du går inn døren? Hvor leser du dagens meny på veggen: Oksestek og rips med vaniljesaus til dessert? Hvor finner du utstilt hjemmestrikk og snurrepiperier i hver en krok? Jo: På Søster Ninas!

For uinnvidde, Søster Ninas sykehjem ligger på Jevnaker og er den koseligste institusjonen på hele Østlandet. Ikke at jeg har sett dem alle, men jeg har pårørendeerfaring fra tre-fire sykehjem fra før. Ingen tvil om hvor jeg vil bo når jeg selv blir skikkelig gammel!

Som Oslo-borger er det en stor overraskelse jeg ser at Oslo kommune vil redusere antall plasser de kjøper hos Søster Ninas fra 26 til bare syv. For dette sykehjemmet gir jo begrepet «valgfrihet" et reelt innhold.

Min tante har utsikt til jorder og hester fra rommet sitt. Betjeningen kjenner henne godt, for det er mindre gjennomtrekk av folk her ute på landet. Nå skriver jeg ikke for min syke mor, eller rettere sagt tante, for hun er sikret plassen på Søster Ninas til hun dør. Jeg skriver som Oslo-borger, for å fortelle om en eldreomsorg som faktisk skinner, hver eneste dag, og som burde få lov å fortsette med det.

På andre sykehjem er det sjelden særlig hjemmekoselig. Betjeningen gjør sine plikter greit og skikkelig, men når de ikke har konkrete oppgaver sitter de på pauserommet og snakker med hverandre. På Søster Ninas derimot, er de ansatte alltid enten i sving med konkrete oppgaver, eller de snakker med de gamle. Sist jeg var innom satt pleieren og leste høyt for tanten min og to andre beboere. Når så du det på et sykehjem sist?

Søster Ninas ansatte kombinerer god gammeldags hjemmehygge med høy grad av profesjonalitet. En slik bedriftskultur tar mange tiår og bygge opp. Men den kan rives fort ned dersom rammebetingelsene endres brått.

Anbudsrunder gir noen utfordringer. En utfordring er at de beste til å skrive anbud ikke alltid er de beste til å gjøre selve leveransen. Og leveransen er et siste hjem i livet, der god mat, gjestfrihet, det udefinerbare som ligger i «hjemmekos» er helt avgjørende.

Så synd for Oslo-borgerne hvis de ikke lenger kan velge Søster Ninas! Søster Ninas gir nemlig begrepet «sykehjem» et annet og lysere innhold.

Les Paal Frisvolds blogpost om Søster Ninas og faren hans her.

Utseende viktigere for jobbsøkere

Utseende ditt blir vurdert når du søker en jobb. Det overraskende er at det skjer førdu kommer til intervju. Du bør faktisk være pen for i det hele tatt å bli innkalt. De unge treffes hardest av den nye trenden, der er jo de som skal inn på jobbmarkedet.

Før var det bare klesbutikker og serveringssteder som stilte krav om foto ved søknaden. Men praksisen har bredt seg. Nå bes det om foto for svært mange jobber. Bare gå inn på finn.no og gjør et søk, slik jeg gjorde.

Ekspeditør i skobutikk? "Husk å legge ved både søknad og cv med bilde." Også i regnskapsbransjen bes det om bilde: "Send cv og søknad (gjerne med bilde)." Eller her, fra grafisk design: "Et bilde er ønskelig, men ikke et krav".

Store, seriøse bedrifter som kommuner, energiselskaper og oljeleverandørindustri ber ikke om foto i selve annonsen. Men kandidatene må logge seg inn og fylle ut cv i jobbsøker-systemer, og der oppfordres man til å laste opp bilde slik at det blir en del av søknaden. En fersk masterstudent fra NTNU kunne fortelle meg at minst halvparten av jobbene hun søkte krevet bilde. Og hun søkte kun jobber som krevet høy og spesifikk utdanning innen industriell økonomi. "Last opp foto" var beskjeden hun møtte, fordi dette lå inne i systemet,  altså programvaren.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det stopper ikke der: Studentene Malin Aasebø og Marthe Berget undersøkte hvordan sosiale medier brukes i rekrutteringsbransjen, det som kalles headhuntere. Aasebø og Berget var studenter på HR-linja på Markedshøyskolen, og jeg var veileder for bachelor-oppgaven deres. Både de og jeg ble overrasket over hvor stor vekt utseende får i rekrutteringsprosessen. Headhunternes assistenter gransker Facebook-profiler og LinkedIn-profiler, og legger først merke til bildet. Nettopp disse headhunter-assistentene avgjør hvem som kan komme til intervju.

Det betyr ikke at de bevisst kaller inn pene mennsker, og lar de mer alminnelige bli. Så enkelt er det ikke. Men massiv psykologisk forskning viser at vakre mennesker blir oppfattet mer positivt enn andre; Vi antar automatisk at de pene også er mer intelligente, effektive og sympatiske. Aasebø og Bergets oppgave viste at disse generelle sosialpsykologiske mekanismene slår like sterkt inn hos dem som jobber profesjonelt med rekruttering, som hos oss andre. Faktisk var rekrutteringsekspertene ganske ureflekterte. Mange av dem mente de kunne vurdere kandidatens "personlighet" bare på grunnlag av bildet.  Og bildet var gjerne det første de la merke til, før de leste cv-en.

Jeg jobbet som headhunter selv for ti-femten år siden. Den gangen tok jeg bilde av kandidaten på slutten av intervjuet for å klare å huske vedkommende. Et bilde er mer effektiv som huskelapp enn en CV. Men nå er altså rekkefølgen snudd: Bildet først. Intervju etterpå, hvis det altså blir noe intervju.

Godt dokumenterte sosialpsykologiske mekanismer, kombinert med den praksisen som følger av moderne teknologi, gir de vakre et større forsprang på jobbmarkedet enn de hadde før. Fordi kandidatens utseende blir eksponert før beslutningen blir tatt om hvem som skal kalles inn til intervju.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Du  som leser dette er kanskje godt voksen. Du søkte og fikk deg jobb før webteknologi gjorde bilder til et krav i jobbsøknaden. Men er sønnen din kjekk nok til at noen vil kalle ham inn til intervju? Og likner datteren din nok på en fotomodell til at noen gidder å lese den gode søknaden hun skrev?

Vi har lover mot diskriminering av kvinner, homofile og etniske minoriteter i jobbsøkerprosesser. Jeg ønsker meg ikke noen lov om diskriminering på grunn av utseende. Slike lover virker uansett ikke særlig effektivt. Men det er et paradoks at vi ikke har sjenket en tanke til den mest omfattende diskrimineringen: Den som skjer etter premisset: Generell fysisk attraktivitet.

Denne artikkelen sto først på trykk i Vårt Land 24.09.2014

Les saken om bacholor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

Les kronikken av Aasebø/Berget i Aftenposten, søk «Headhunterne går i facebookfellen» (betalingsmur)

Les arbeidsrettsadvokatens reaksjon på bachelor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

 

 

Skolesvik i innvandringslandet

Hvilket land kombinerer Europas høyeste innvandringstakt med store problemer i grunnskolen? Riktig svar er Norge.

Mandag er det skolestart. Kronprinsbarn begynner på hver sin privatskole. I den offentlige skolen er lærerne i streik.

En av årets viktigste bøker er "Det store skolesviket" av lektor Karl-Eirik Kval. Den handler om forfallet i skolen paralllelt med flommen av rundskriv, prosjekter og gruppearbeid.

Skolen er de rødgrønnes konkursbo. Men blir det bedre med de borgerlige? Neppe. To tiltak har kommet fra den blåblå regjeringen. Det ene er løftet om etterutdanning. Det andre er innføring av master i lærerutdanningen. Tilsynelatende to positive nyheter.

Men utdanning hjelper ikke hvis råmaterialet er for skralt. I Finland er lærerstudentene blant de fem prosent sterkeste elevene fra gymnaset. I Norge er de blant de 10-20 prosent svakeste elevene, ifølge forskeren Lars Vavik.

Og nå streiker lærerne. Arbeidsgiveren KS ønsker mer styring med lærernes arbeidstid. Dermed fjerner de det eneste virkelige frynsegodet i læreryrket; Friheten. Det gjør at enda færre skolelys får lyst på læreryrket. Men det er skolelysene vi har bruk for. Man må kunne noe, for å klare å lære det bort.

Ifølge forskning på Norges Handelshøyskole ved Kjell G. Salvanes er lærerne som gruppe betraktelig mindre intelligente nå enn før. Intelligens er den enkeltfaktor som ifølge psykometrien påvirker jobbprestasjoner mest. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest. Et fall i intelligens er altså dramatisk for læringsresultatet.

"Mine barn skal gå på privatskole" uttalte en bekjent, en selvsikker mann i 20-årene med topputdanning og gylden karriere foran seg. Han er uten videre enig i lektor Kvals analyse. Men gidder ikke lese boka, ungene hans skal jo ikke gå på offentlig skole uansett. Det er akkurat det som er problemet. De mest ressursterke er ikke interessert lenger.

Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som er sterke nok til å klage ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Skolens forfall er, sammen med innvandringstakten, de to forholdene i Norge som bekymrer meg mest. Og de to henger sammen: Jo bedre offentlig skole, jo bedre går det innvandrerbarna. Hvis den offentlige skolen er dårlig derimot, vil innvandringen bety større klasseskiller og større etniske motsetninger. Skolen er den sterkeste faktoren for utjevning og integrering vi har. Men da må den altså virke.

Tragisk nok starter segregeringen allerede i barnehagen: Shazia Sarwar i VG beskrev nylig hvordan tredje generasjons innvandrerbarn kan bli dårligere i norsk enn sine foreldre. Fordi de barnehageansatte ikke kan norsk og barna bare leker med sine egne, ikke med etnisk norske. Slik er innvandringsbyen Oslo blitt.

To av tre ikke-vestlige innvandrere har for dårlige lese- og skriveferdigheter til å fungere i arbeidslivet, ifølge regjeringens integreringsmelding i 2011.

"Vet du om en skole der barna mine kan lære norsk?" spurte en venninne nylig. "En privatskole, som ikke koster så mye? Der vi bor er det bare innvandrerbarn!?" Hun er annen generasjons innvandrer fra Pakistan og bekymret for ungenes fremtid. Hun vil gjerne flytte til en bydel med flere norske, men der er boligene for dyre.

Jeg ønsker lærerne lykke til med streiken. De bør kjempe for det siste frynsegode de har. De må beholde sin frihet og de bør slippe papirarbeidet og den overdimensjonerte rapporteringen. Sist men ikke minst bør lærerne få høyere lønn.

Fordi gjenreisingen av læreryrket er et nasjonalt anliggende, både samfunnsøkonomisk og kulturelt. Og særlig viktig er dette i en tid da befolkningen endrer seg så raskt.

Denne saken sto i avisa Vårt Land i juli 2014.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

Hvem eier Fredrik Græsvik?

"Som privatperson kan jeg melde at 415 barn er drept i Gazakrigen", skrev Fredrik Græsvik på twitter i går (se bilde). Han skrev også at han var kalt hjem fra Midt-Østen på grunn av "feil fokus", mens TV2-ledelsen sier til Dagbladet at dette ikke stemmer. Trolig handler denne saken mer om Græsviks bruk av twitterkontoen sin, enn om reportasjene hans. Han har stadig oppdatert med døde barn i Gaza, en type oppdatering som vitner om et sterkt personlig engasjement i saken.

Det måtte komme et kræsj en dag, mellom TV2-ansatte og ledelsen om bruken av sosiale medier. For noen år siden ble journalistene der aktivt oppfordret til å ta i bruk sosiale medier, og å bruke TV2 i navnene sine der, slik "TV2Fredrik" har gjort. De siste årene har tonen vært langt strammere, og medarbeiderne er bedt om å "vise varsomhet". De som har gått over streken (som jo ikke er særlig lett å definere) har gjerne fått en telefon eller tilsnakk. Så mange er helt tause, mye tausere enn de ville vært dersom de hadde en vanlig jobb som postbud eller pleiemedhjelper.




Jeg er langt mer Israel-vennlig generelt, enn det Græsvik trolig er. Men ettersom faget mitt er HR; og ikke utenrikspolitikk, langt mindre Midt-Østen-kunnskap, er temaet for denne bloggposten Fredriks rolle som arbeidstaker: Kan han gjøre kontoen sin "privat", sånn helt plutselig?

Det kan han selvfølgelig ikke, og det vet han godt. Rollen i TV2, sammen med hans egen twitteraktivitet, har gitt ham 43 000 følgere. Hvem eier den kontoen? Og kan han frata TV2 ansvar for det han skriver (slik han tvitrer at han gjør), når han faktisk er ansatt der og tvitrer om det samme som han rapporterer om?

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Senest i går diskuterte jeg sosiale medier med en arbeidsrettsadvokat, og temaet var, som vanlig, grensen mellom ytringsfrihet for ansatte og lojalitetskravet til arbeidsgiver. Græsvik-saken går rett inn i dette, selv om rollen som journalist er anderledes enn for andre. Rammene er trangere for journalister enn for andre, paradoksalt nok. Men det er jo fordi både de og redaktørene deres har bygget opp troen på "den objektive journalist". Men journalister er aldri objektive. Så snart de begynner å tvitre for egen maskin ser vi hvor lite objektive de er.

En ansatt  og høyprofilert journalist blir aldri en privatperson på twitter, hvor mye han enn vil. Det kan derfor hende ledelsen har (juridisk) rett til å kreve varsomhet, ja nærmest taushet, fra sine ansatte. Men er publikum tjent med det? Nei, det er vi ikke, vi er tjent med å vite hvor vi har folk. Derfor liker jeg Græsviks ville tvitring siste døgnet. Fremtiden tilhører frilansjournalistene. De høyprofilerte journalistene vil mer og mer bli en merkevare som seg selv, altså navnet sitt, mer enn redaksjonen de jobber for.

Sondringen mellom arbeidstakers ytringsfrihet og lojalitetsplikten til arbeidsgiver burde prøves rettslig langt oftere. Og for ansatte journalister er som sagt rammene trolig trangere enn for andre. Det som vil tvinge seg fram er flere dyktige frilansere, som selger sine produkter til de tv-kanalene og avisene som vil ha dem. Og oppdaterer sine konti nøyaktig som de vil.

Mitt råd til Fredrik Græsvik er altså å si opp jobben (hvis han har økonomi til å ta sjansen). Han vil tjene på å bli en fri mann. Publikum vil tjene på å vite hvor vi har ham. Jeg vil mye heller se reportasjene til en Græsvik som er seg selv på twitter, enn en Græsvik som mener det samme som før, men som ikke tør å tvitre det av frykt for å miste jobben. 

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken. Er du interessert i foredrag om sosiale medier og arbeidstakers ytringsfrihet kontakt meg på elin@orjas.no.

 

Burka/Niqab er som finlandshette og bør forbys

I går ble det klart at menneskerettsdomstolen i Strasbourg, den såkalte EMD, godkjente Frankrikes burkaforbud. Forbudet gjelder i praksis bare den delen av burkaen som dekker ansiktet, og tilsvarende er niqab (kun ansiktstildekkingen) forbudt.

En liten oppklaring rundt forskjellen på burka/niqab og hijab er på sin plass. Avgjørelsen i EMD gjelder Frankrikes forbud mot maskering i det offentlige rom, altså at noen skjuler ansiktet. Hijab derimot er det tettsittende skautet, og bæres av svært mange kvinner i Norge. For mange unge muslimske kvinner er det nærmest som et moteplagg, og selvfølgelig lov.

Når lovligheten av hijab-skaut har vært diskutert, i Norge og i andre land, har det kun dreid seg om hvorvidt hijab kan bæres som del av uniformen i vakttjeneneste, forsvar og politi. Etter min mening er hijab i til privat bruk ute på gata like ukomplisert som mine olabukser og bærumsguttenes kluthuer. Det er klær.

Niqab og burka derimot, er noe mer enn klær, det er effektiv maskering. Det hindrer gjenkjennelse, det gjør dagliglivets situasjoner som undervisning, konversasjon og handel tungvint og til dels umulig. I tillegg virker det i vår vestlige kultur direkte skremmende, fordi maskering bare forbindes med kriminalitet.

Derfor er det litt kleint når Jan Bøhler går inn for et tilsvarende Niqab-forbud i Norge med begrunnelse i de stakkars kvinnene, som "må" bære det. Han sier til VG: - Det store flertallet av muslimer i Norge anerkjenner at plagg som skjuler ansiktet ikke er et religiøst påbud. Men så er det enkelte grupper som legger et økende press på kvinner, blant annet for å få dem til å kle seg i heldekkende religiøse plagg. (...) Vi må støtte disse kvinnene slik at de kan stå imot dette presset. Forbud kan være et slikt virkemiddel".

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Jan Bøhler er altså mot maskering på gata fordi det er synd på de maskerte. Jeg er mot maskering på gata fordi jeg er mot maskering på gata, av grunner som burde være opplagte hvis vi legger den norske paternalismen til side. Dommen i EMD handler heldigvis ikke om å stakkarsliggjøre kvinnene som bærer niqab. Den handler om å beskytte oss andre mot en praksis som ødelegger vårt offentlige rom. Dommen henviser til "offentlig sikkerhet og beskyttelse av andres rettigheter og frihet". Så presist og så enkelt kan det sies.

Fremskittspariet har tidligere foreslått et niqab-forbud i Norge. Høyre, AP, SV og Sp stemte mot et forbud, men særlig Arbeiderpartiet er splittet i saken. Problemstillingen begynner å bli aktuell, mens man for fire-fem år siden aldri så ansikts-tildekkede kvinner, er det i dag nokså vanlig å treffe på i enkelte bydeler i Oslo.

Nå vil deler av Arbeiderpartiet vurdere forbud på ny, begrunnet i de stakkars, stakkars kvinnene. Snakk om umyndiggjøring! Disse kvinnene er aktivister, ikke sine menns slaver. I desember 2010 aksjonerte de for å bruke niqab i Oslos gater. Hvor bakpå det offentlige Norge er, fikk vi demonstrert da Gerd Kristiansen jublet over initiativet.

"Dette er helt topp" kommenterte hun til niqab-kvinnene. "Det er flott at initiativet kommer fra kvinnene selv og at de selv bidrar til debatten om hvordan de best kan integreres" mente LOs daværende nestleder, nå LOs toppleder. LO støttet altså at kvinner bruker ansiktsdekkende maskering i det offentlige rom. Artig.

Det var i 2010, omtrent samtidig som vegvesenets nye håndbok lå i trykken, der en kvinne med full burka sto side om side med mann i rullestol og afrikaner i tradisjonell klesdrakt. Vegvesenet skulle demonstrere det fargerike fellesskap, og inkluderte altså full maskering av kvinner. Jeg skrev om saken, det samme gjorde VG og Vegvesenet trakk forsiden.

Saken viser med all tydelighet hvor merkelig den norske staten opptrer i møte med fremmede kulturer. I diskusjonen rundt burka-forbud har det politiske flertall skjøvet EMD foran seg, og sagt at EMD aldri vil godta et forbud. Nå er den saken avklart. De godtar det faktisk.

Det er altså på tide å forby maskering i det offentlige rom, fordi folk faktisk maskerer seg. Er finlandshette forbudt på gata? Jeg aner ikke. Jeg vet bare at hvis det hadde blitt vanlig å bruke finlandshette så hadde vi diskutert et forbud. For vår egen skyld. Fordi maskering er ubehagelig og åpenhet og gjenkjennelse er en forutsetning for at vårt samfunn skal fungere. Vi hadde ikke diskutert et forbud av hensyn til de stakkars mennene som "måtte" gå med finlandshette. I denne saken handler det om våre egne verdier, som vi bør stå opp for.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Likestillingsparadokset

Norge er et av verdens mest utviklede land, ifølge FN. Vi har også et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Merkelig? Nei, det er faktisk helt logisk.

I en stor undersøkelse av unge menneskers studie- og yrkesinteresser i 40 land, går det frem at jo høyere landet er på FNs utviklingsindeks, jo mer tradisjonelle er ungdommen i yrkesvalg. Norske gutter vil studere teknikk, jentene vil studere mennesker og følelser. I land som Uganda og Bangladesh er jentene mer interessert i tekniske fag. Jenter i Rwanda vil bli ingeniører, jenter i Norge vil bli frisører.

Undersøkelsen ble presentert i serien Hjernevask med Harald Eia i 2009, og i boka Født sånn eller blitt sånn. Eia og medforfatter Ole Martin Ihle antyder forklaringen: I fattige land er jentene mer opptatt av å studere det som gir dem sikker inntekt. Norske kvinner derimot har råd til å bare følge hjertet.

Men blir kvinnene like gode ingeniører som menn når de først velger det? Her er trolig svaret ja. Her kan vi trekke veksler på den omfattende forskningen som er gjort på kvinner og ledelse. Kvinner velger lederkarriere i mindre grad enn menn. Men når de først er blitt ledere, så leder de på nøyaktig samme måte, ifølge en lang rekke rapporter. Forskerne Jon Aarum Andersen og Per H. Hansson banker fast dette budskapet med solid dokumentasjon i artikkelen ?At the end of the road??On differences between women and men in leadership behaviour.

En lang rekke forskningsrapporter verden over viser altså at jo mer rikt, utviklet og moderne et land er, jo større er forskjellene på menns og kvinners valg av studier og karriere. Men de som velger utradisjonelt fungerer like godt (eller like dårlig) i stillingene sine som det typiske kjønn i jobben.

Jeg iler til med å forklare at dette bare gjelder valg av utdanning og yrke i den formelle økonomien, altså ordinært lønnede stillinger. De minst utviklede landene har gjerne en stor uformell økonomi, og arbeidsdelingen her kan jo være en helt annen historie. Likevel: Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i de mest moderne landene er et skikkelig paradoks. ?Likestillingsparadokset? er da også forskernes navn på fenomenet.

Vil du ha mine artikler om arbeidsliv/politikk rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

            Siste skudd på stammen av paradoks-rapporter kommer fra Norges Handelshøyskole. I et forskningsnotat, Willingness to compete: Family matters beskrives et eksperiment der man undersøkte lysten til å konkurrere blant fire grupper 14-15-åringer: De med øvre middelklasse-bakgrunn, jenter og gutter, og de med arbeiderklassebakgrunn, jenter og gutter. Og gjett hva man fant? Ganske riktig: Hos arbeiderklasseungdommen var det ikke så stor forskjell på konkurranselysten hos jenter og gutter. Mens det i øvre middelklasse slo konkurranseinstinktet slående forskjellig ut; Jentene ville ikke konkurrere, gutta ville som bare det. Ingen er faktisk så konkurranselystne som hankjønnet fra den økonomiske solsiden, skal vi tro denne undersøkelsen.

Er de født sånn eller blitt sånn? Ifølge ?main stream? kunnskapen i personlighetsforskningen er vi litt mer født sånn enn blitt sånn. Kvinner er mer forsonlige, vennlige og omsorgsfulle på gruppenivå enn menn, som er litt mer konkurranseorientert, pågående og risikovillige. Men biologi er tøyelige saker. Dersom det lønner seg vil de fleste kunne strekke seg i nye retninger. Og biologi er heller ikke det samme som ?ønskelig?. Det er for eksempel mer naturlig for menneske å ha innvollsmark enn ikke å ha det. Om vi ser kjønnsdeling som biologisk naturlig trenger den ikke være ønskelig av den grunn.

Jo bedre man har det, jo mer vil man trolig lene seg på sine naturlige tilbøyeligheter. Mer mystisk enn det er kanskje ikke likestillingsparadokset.    Hvis bilen punkterer i ferien, hvem skifter hjul og hvem tar seg av barna? Nettopp. Men kvinner uten menn lærer ganske fort å skifte hjul.

Vil du lese en artikkel til om kjønnsforskjeller? Les: Derfor heier damer på hverandre.

Vil du lære enda mer om kjønn og arbeidsliv kan du sjekke ut mine foredrag her

Artikkelen ovenfor sto først på trykk i avisa Vårt land, 30.06.14. Alle artikler dobbeltpubliseres på Nettavisen og denne bloggen, og noen også i Vårt Land og på Verdidebatt.

 

 

 

La lærerne jobbe lite

"Er han heldig med lærer" spør vi gjerne foreldre med barn i skolealder. Vi spør aldri: "Har han en lærer som fyller arbeidstiden"? Læreren betyr alt for barnas hverdag, trivsel og læring. Om den samme læreren fyller en 37,5 timers uke eller ikke betyr ingenting.

Dersom KS vinner fram med kravet om bundet arbeidstid på 37,5 timer i uka, vil det kanskje stramme opp de dårlige lærerne. Men de beste lærerne vil slutte. For de flinkeste gikk inn i dette yrket med en klar formening om at jobben gir noen goder og noen byrder. Og godene for de beste er oppsummert: Stor frihet, korte dager i noen perioder, lange ferier og god pensjon.

Byrden er moderat lønn og lusne kontorer, eller hva man skal kalle de små båsene de bruker. Men den største belastningen er rett og slett at det er en tøff jobb å lede en klasse. Fronte 20-30 unge time etter time, få med seg alle, inspirere og oppdra, vise  autoritet og oppnå læring. Det er ingen jobb for pyser.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Mange lærere klarer ikke å lede klassen, altså det som er kjernen i jobben. Disse lærerne har i praksis et sterkt oppsigelsesvern. De ødelegger skolegangen til titalls, ja hundretalls barn gjennom sitt yrkesliv. De tjener like mye og har samme betingelser som de gode lærerne. Lærerorganisasjonene har stått beinhardt på at alle skal behandles likt.

I artikkelen "Too cool for school?" dokumenterer forskere fra Norges Handelshøyskole hvordan lærernes IQ har sunket de siste generasjoner. Det er kanskje den rapporten som tydeligst viser hvordan kvaliteten i skolen synker. IQ er nemlig den enkeltvariabelen som tydeligst korrelerer med gode yrkesresultater, i læreryrket som i andre yrker. Undersøkelsen fra Handelshøyskolen, her gjengitt av NRK, viser også at det er de flinkeste som slutter i skolen. Med andre ord, de mindre flinke slutter sjelden.

Det haster med å gjøre jobben mer attraktiv for de dyktige lærerne og for unge som vurderer læreryrket. Å få de flinkeste til å bli i skolen er mye mer effektivt enn å etterutdanne de middelmådige, slik regjeringen sverger til. Å kontrollere arbeidstiden hardere derimot er omtrent det dummeste man kan gjøre hvis målet er å heve kvaliteten i skolen. Da fjernes det ene substansielle yrkesgodet lærerne har, ved siden av god pensjon.

Ifølge OECD-undersøkelsen TALIS, som utføres årlig, jobber norske lærere nemlig mindre enn oss andre. Dette ble beskrevet  i Kommunal Rapport allerede i 2009 og gjengis også i Aftenposten i dag 26. juni 2014. Derfor er det tragikomisk når lærerne nå står fram i alle aviser og bedyrer hvor mange arbeidstimer de jobber. Hvordan rettebunkene vokser og kveldene blir lange. Dermed går de inn på arbeidsgiversidens fullstendig gale premisser: At kvalitet måles i antall timeverk.

De beste fikser jobben så godt at de jobber mindre enn oss andre, målt i timer. Det er dem vel unt. Bare når de beste kan kapitalisere på erfaring og kunnskap slik at de selv får mye fritid, vil de ønske å bli i skolen. Og det er akkurat der vi trenger dem.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Kronprinsbarna inn i klassesamfunnet

Kronprinsbarna bytter skole, fra offentlig til privat. Det handler ikke så mye om kronprinsbarna, som om den norske skolen. Den er de rødgrønnes konkursbo.

Svenskene har privatisert folkeskolen i stor skala. Det er selvfølgelig strake veien til sterkere klasseskiller. Jeg har aldri forstått ordet "valgfrihet" når det gjelder obligatorisk skole for barna våre. Vår økonomiske velstand, vårt høyproduktive arbeidsliv og våre til nå små materielle forskjeller i samfunnet, bygger på at alle barn får like muligheter på skolen.

Men lærernes status har rast, i takt med intelligensen. Ja, du leste riktig, ifølge forskning på Norges Handelshøyskole er lærerne betraktelig mindre intelligente nå enn før. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest.

Privatiseringen er allerede i full gang i helsevesenet, der skillet nå går mellom dem som har privat helseforsikring, og dem som ikke har det. Og blir du henvist til MR i hovedstaden, kan du velge mellom å betale et par tusen kroner, og få MR-scanningen dagen etter, eller å stå på venteliste i åtte uker. Gjett hvem som velger hva.

Inntil nå har barna til Røkke og barna til sosialklientene gått på den samme skolen, med de samme lærerne og de samme skolebøkene. Sammen med kronprinsbarna, som altså gikk på Jansløkka skole i Asker. Nå skifter de, til den internasjonale skolen på Bekkestua og til Montessori-skolen, den første med om lag 100 000 kroner i årlige skolepenger.

Nå kommer privatiseringens spøkelse, og det er følgende: Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige sykehus, dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som pleier å breie seg i samfunnsdebatten ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Når det eksisterer gode, private tilbud, vil det offentlige tilbudet gli ut av middelklassens interessesfære. Det er det som er privatiseringens spøkelse. Mangel på engasjement fra de ressurssterke.

Jeg skrev om det samme da Sylvia Brustad, som helseminister, selv benyttet seg av Volvat. Det samme gjorde Jonas Gahr Støre viste det seg, noe pressen skrev om da han ble helseminister. To rødgrønne helsestatsråder brukte altså private tjenester når de selv, eller deres barn, ble syke. (Den tredje, Bjarne Håkon Hanssen, brukte som kjent Snåsamannen, hvilket gjør bildet av statsrådsbuketten komplett).

Det er bare tre dager siden nyvalgt Ap-leder Jonas Gahr Støre stod på partiets landsmøte og talte varmt om den offentlige skolen, ifølge VG. Like varmt som han snakket om offentlige helsetjenester da han selv brukte private.

Kronprinsfamilien kan ikke beskyldes for å tale med to tunger, slik statsrådene rettelig ble beskyldt for. Likevel er det en trist nyhet at kronprinsen og kronprinssessen ikke fant den offentlige skolen god nok. Det nærmer seg svenske tilstander: Massiv privatisering parallellt med massiv innvandring som bidrar til sterkt økende klasseskiller. For det siste raker jo ikke øvre middelklasse. Enhver sørger for sine i det nye Norge.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Apekatten i dataprogrammet

Demente blir veldig ofte veldig glad i hunder. Møbelringens kunder reagerte med avsky på salg av ulveskinn, for stakkars den søte ulven! Og jeg er forelsket i et dataprogram der en apekatt er logoen som smiler muntert, akkurat til meg.

Denne bloggposten avviker fra mine vanlige om politikk og arbeidsliv, fordi det er solskinn og fridag. Den er følgelig mer privat, og handler om kombinasjonen dyr og software.

Jeg var den siste i Sparebanken NOR som lærte å bruke mail på 90-tallet. "Elin og datamaskinen" var en stående humorgreie i E24, da jeg jobbet der. Jeg er en sinke på teknologi, til tross for mine kaskader av twittermeldinger. For å klare kombinasjonen "heldigital" og "datadust" betaler jeg for opplæring. Noen tar piano- eller ridetimer, jeg tar jevnlig datatimer.  

Men av og til skjer det sjeldne, at programmet i seg selv er så morsomt at jeg sitter og utforsker det selv, ikke bare fyller det med innhold. Den første gangen var i 1999, i møte med programmet Superoffice. Den andre gangen er nå, i møte med nyhetsbrevprogrammet Mailchimp. Og plutselig slo det meg: Disse to har en ting felles. De har dyr i logoen. Superoffice har en ugle, Mailchimp har en apekatt.


Er det noe spesielt med dataduster og dyr? Har IT-folkene skjønt at hvis du legger inn et vennlig dyrefjes, så strømmer endorfinene på hos brukerne? Problemstillingen er visstnok kjent og reist tidligere, ifølge en mer IT-bevandret venninne, som ba meg titte på sidene til forlaget O`Reilly, spesialisert i brukerhåndbøker for maskin- og programvare. Her noen typiske screenshots fra dem, hvert dataprogram har sitt eget dyr, gjerne søte, og gjerne utrydningstruet.

Er det noen IT-folk som kjenner mer til dette, så send meg gjerne en melding på Twitter eller i kommentarfeltet under. Eller kanskje noen evolusjonsbiologer eller psykologer kan forklare? Vi har jo holdt oss med husdyr i rundt ti tusen år, og hunden var trolig den første. Er det steinalder-genene som gjør at dataprogrammet med apen virker så vennlig?

Eller er det bare jeg som spinner masse tull rundt en ren tilfeldighet; nemlig at mine to beste møter med software inneholder dyr?

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

Ikke nedvurder Sørlandet

Aftenposten har i helgen laget forside på Sørlandets hjemmeværende kvinner. De er visstnok kilden til dårlige levekår. Og Fylkesmannen følger opp: Sørlandsidyllen er en kulisse sier hun. Det er en drøy nedvurdering av landsdelens folk.

Den samme debatten gikk i fjor, i avisa Vårt Land. Både sjefredaktøren i Fædrelandsvennen og Vårt Lands Åshild Mathisen kalte manglende likestilling for "Sørlandets verkebyll".

Kanskje vi heller skal høre hva de hjemme- og deltidsarbeidende kvinnene sier selv? Rapporten "Arbeid ute og hjemme: Sørlandske mødres valg og vurderinger" fra Agderforskning i 2005 er en grundig gjennomgang av kvinners valg med intervjuer av representative utvalg i seks kommuner.

Rapporten beskriver kvinner med et verdisyn vidt forskjellig fra storsamfunnets likestillingsideologi. De er glade for og stolte over å være hjemme. Ja, disse damene synes synd på sine medsøstre som må jobbe heltid. Hvis de møter nedsettende kommentarer fra yrkeskvinner tolker de det som utslag av misunnelse.

Kvinnene føler seg godt verdsatt i familie og omgangskrets for jobben de gjør hjemme. De tar aktivt avstand fra det materialistiske verdisynet de mener preger karrierekvinner i Oslo. "Med flunkende nytt hus, hytte og båt, da må en jobbe" som en av dem sier i en typisk kommentar.

De mener de kan være hjemme fordi de har råd til det. Og grunnen til at de har råd til det er at dels at de bor på et lite sted og dels at de velger bort en del materielle goder. Nettopp holdningen til det materielle er noe av det mest interessante i rapporten. Og jo mer religiøse de er, jo mer forfekter de verdien av tid framfor gods og gull. Er slike holdninger et problem, eller er det tvert i mot norsk motkultur på sitt beste?

Det betyr ikke at alt er solskinn i Agder. Det jeg også leser ut av rapporten er at disse kvinnene har få jobber å velge mellom, dersom de skulle ønske å jobbe. De utvalgte kommunene har en fattig næringsstruktur og både kvinner og menn har lav utdanning.

Arbeids- og studieplasser er et mer interessant spor enn manglende likestilling hvis man vil bedre levekårene i Agder. Å skylde på "gammeldagse kjønnsroller" er et sidespor, og en nedvurdering.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Deler av denne teksten har vært publisert før, i fjor i samme diskusjon i Vårt Land.


PR-rådgivere bør holde munn

Anders Giæver hevder i VG at PR-rådgivere ikke bør mene så mye i det offentlige rom. Han har helt rett. For dem som driver med presse- og myndighetskontakt, vil synsing som "privatperson" ofte ende med mageplask.

Jeg har selv prøvd kombinasjonen. Vinteren 2012 sa jeg opp stillingen som kommentator i E24, og var i samtale med flere store PR-byråer om ansettelse eller assosiert-tilknytning. Samtlige byårer mente det var uproblematisk, ja til og med ønskelig, at jeg fortsatte å skrive kommentarer i pressen som "privatperson".

Jeg startet samme vår i Burson Marsteller som "director", eller PR-rådgiver på godt norsk, og hadde i tillegg en skribent-avtale med E24.

Kombinasjonen føltes gal fra første stund. I møte med hverdagen (kunder og potensielle kunder) var det ikke stort jeg kunne skrive om, uten at det enten var til fordel eller til ulempe for selskapets kunder. Og enda mer uoversiktlig: Hvordan ville min skriving påvirke fremtidige kunder? Kunne jeg selv bli fristet til å skrive positivt om en kunde jeg gjerne ville ha?

Jeg sa følgelig opp stillingen min i Burson Marsteller. For en som er så ytringsglad som meg, er jobben som PR-rådgiver feil, enkelt og greit. Både faren for å bli mistrodd på feil grunnlag og fristelsen til å skrive ut fra ønsker om fremtidige kundeforhold er overhengende. Og at du skader dine kolleger, ved å ytre deg i strid med deres kunders interesser, ja det er nesten garantert.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Ingen regel uten unntak. Noen PR-rådgivere er i praksis mest webdesignere, eller har nisjer som er lite knyttet til politikk. Andre er så rike og gamle at de i praksis kan gjøre hva de vil, og med høy haleføring. Atter andre blåser i etikken. Men hovedregelen bør være at rikssynsing og pr-rådgivning ikke kan forenes, dersom man ønsker å bli tatt seriøst.

Det er "utenkelig" at First House deltar i en debatt i det offentlige rom knyttet til et betalt oppdrag, uten at det ble opplyst hvem som var oppdragsgiver, sa lederen i First House, Per Høiby til Nettavisen. Samtidig avslørte VG at First House absolutt arbeider for norske interesser i Kina. Det er selvfølgelig noe annet enn å arbeide for kinesiske interesser i Norge, slik Harald Stanghelle påsto de gjorde i Aftenposten. Men First House sitt Kina-engasjement burde likevel vært opplyst om fra første stund.

Til det ville Høiby selvfølgelig svart at byrået aldri kan opplyse om kundeforhold. Men da er det ugreit å være debattant som "privatperson", slik Wetland hevdet han var da han skrev saken i Dagens Næringsliv. Det er overraskende at First House-partnerne, og andre PR-byråer for den saks skyld, ikke erkjenner dette.

Når du dras gjennom søla er det dumt å bruke utestemme, skriver Nettavisens Erik Stephansen i en god kommentar. Erik og jeg var kolleger den korte tida jeg var i Burson Marsteller, og han innså (bedre enn meg) at man må velge: Enten er man PR-rådgiver, eller så er man fri til å mene hva man vil. Man kan ikke påberope seg fullstendig uavhengighet samtidig som alle vet at man har kunder man ikke kan opplyse om.

Jarle Aabø bruker også utestemme, når han sier ikke kødd med ytringsfriheten, Han reagerer sterkt på at Anders Giæver mener PR-rådgivere bør holde munn, unntatt i det rent PR-faglige.

Men at ytringsfriheten begrenses av yrkesrollen er slett ikke noe nytt. Både dommere og departementsansatte (over et visst nivå) holder stort sett munn i samfunnsdebatten. Det er en yrkeskodeks som er fornuftig begrunnet. Av og til brytes den av enkeltpersoner, og om det er riktig eller galt må vurderes fra sak til sak. I dommerstanden er Petter Chr. Sogn et merkelig unntak. Han er på twitter som @psogn og det ser ut til at journalistene på twitter synes det er flott. Jeg synes det er problematisk.

I de store advokathusene vll det være lite populært med partnere som mener mye om politikk offentlig, som "privatpersoner". Årsaken er at det vil kunne skade kollegers kunder. Jeg kjenner advokater som har valgt mindre advokatfellesskap, nettopp fordi det gir større frihet til å dyrke rollen som rikssynser. De har oversikten over kundemassen, og vil dermed klare å balansere. Dersom de i tillegg driver i klart definerte nisjer i jusen er det lettere å uttale seg om alt annet, uten å hverken bli feilaktig mistenkt for eller falle for fristelsen i å blande rollene.

Alle saker om habilitet og troverdighet må vurderes konkret. Men hvis du velger jobben som PR-rådgiver bør du samtidig innse at det er vanskelig å være en troverdig "privatperson" i mediene. Det er ingenting dramatisk med det, det er hverdagen for mange andre yrkesgrupper.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Northug kan fortsatt selge øl og chips

Coop-ledelsen sa mandag 5. mai at de ville bestemme seg innen åtte dager. Skulle de fortsette samarbeidet med Petter Northug, eller skulle de bryte? Men åtte dager gikk og Coop klarte ikke bestemme seg. Etter det VG kjenner til er partene i forhandlinger om premissene for videre samarbeid.

Vi Menn og Red Bull gikk raskt ut og erklærte at deres sponsorater var uberørt av Northugs fyllekjøring. Det er jo logisk, for Vi Menn og Redbull er også uberørt av skisportens kjerneverdier: Å leve sunt, trene mye og passe på kameraten sin.

Coop derimot, som er "litt ditt" ifølge sin egen merkevare, vil gjerne assosieres med både topp- og bredde innen idretten. Så de måtte vente og se på mediehåndteringen.

Den kom, og den var brilliant. Northug gråt ekte tårer på TV og Northug trente i Meråker, med kamera på slep. Folk flest kom veldig nær ved å se ham slik, så nær at vi kom i posisjon til å tilgi ham. Sju av ti "tilgav" Norgthug ifølge en meningsmåling. Tilgivelse er et begrep som vanligvis er forbeholdt de nærmeste.

Coop-sjefen Fanebust uttalte at  det første intervjuet på TV2 var "veldig sterkt". "Når du så øynene hans skjønte du at dette var ekte. Det var svært tillitsvekkende. Jeg er glad for hans åpenhet og ekthet", sa Fanebust. 

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Coop-sjefen vet at hvis Northug angrer på en dramaturgisk riktig måte, så vil folk flest fortsette å like ham, og så kan han bruke Northug til å fortsette å selge frokostblanding og potetgull.

Skiforbundet sto, i likhet med sponsorene, også tydelig klar til å plukke opp en frafallen, også de valgte pengene og ikke idrettens egentlige verdier.

Bare en eneste aktør gikk tidlig ut og signaliserte at de ville avbryte samarbeidet med Northug. Aure Sommarskiskule, en skiskole for barn. Det var ikke tilfeldig. De er nærmest den virkelige idretten og idrettens verdier: Gå fort på ski, være ut i all slags vær og ta vare på kameraten sin.

For dette er kjerneverdiene for breddeidretten i ski. Slik kjerneverdiene for Coop er å selge frokostblandinger og potetgull. Coop har altså gjort det riktigste de kunne gjøre: Sittet stille, ventet, vurdert og kalkulert Northugs synlige anger som hard valuta.

Det klokeste i denne saken er sagt av TV2 Stian Barsnes Simonsen; Det er ikke synd på Petter Northug, han har vært kjempeheldig. Han har ikke drept noen, han har ikke skadet noen, han er selv uskadd.

Etter min oppfatning har Northug vist at han ikke fyller rollen som nasjonal skihelt. Men det er småting i den store sammenhengen: Han er uskadd, han har heller ikke skadet noen alvorlig og han kan gå videre i livet.

I motsetning til mange andre, som ikke kan gå videre etter å ha fyllekjørt, eller ha blitt utsatt for andres fyllekjøring. Minst 50 prosent av bilførere som selv blir drept eller som dreper andre i trafikken, har brukt rusmidler kort tid før ulykken, ifølge Actis. I tillegg blir hvert år mange unge funksjonshemmede på grunn av kombinasjonen bil og rus. Det er alvoret i saken.

Det finnes knapt en aktør i saken rundt Petter Northug som ikke har brukt ordene "totalt uakseptabelt" om Northugs fyllekjøring. Men det var ikke mer uakseptabelt enn at samtlige aktører, sponsorene, olympiatoppen og landslaget, sto klar til å plukke opp den frafalne og tjene penger på ham.

De vil bare ikke si det skikkelig høyt. I stedet sier Coops Kristin Paus:  "Det (utsettelsen, min anm.) skyldes at det er en så viktig sak at vi vil bruke den tida vi trenger på dette. Vi vil gjøre en grundig og bred vurdering. Dessuten er det er mye reisevirksomhet og møtevirksomhet om dagen."

Ifølge VG er partene i forhandlinger om utskiftinger i teamet rundt Northug. Om et par uker kommer nok meldingen om at Coop fortsetter samarbeidet og alle vil rose dem for å "ha tilgitt" Petter Northug. Men det de egentlig gjør er å gå etter pengene.

Siste: Her er siste nytt fra Aure sommarskiskule (og der røk min siste illusjon).

Vil du ha nye bloggposter rett i innboksen? Trykk på denne lenken

 

IDRETTEN UTEN KONSEKVENSER

Petter Northug er 28 år. Han har fyllekjørt og forlatt en skadet kamerat. Og selveste statsministeren håper han kommer tilbake til idretten. Men hva om han hadde drept noen? Å sette halvannet tonn stål i fart, høy fart, i et område med bebyggelse og andre trafikanter, etter at du selv har drukket alkohol er en forbrytelse.

Kommentator Sven Egil Omdal skrev riktig treffende på twitter: "Kriminelle utlendinger skal raskest mulig ut av landet. Kriminelle nordmenn skal raskest mulig tilbake på landslaget." Og han mente det sarkastisk, hvis noen er i tvil.

Skjermbilde 2014-05-06 kl. 09.20.53

Omdal har kanskje et annet syn på asylpolitikken enn meg, men vi er enig i synet på likebehandling. Jeg synes det er bra at kriminelle utlendinger kastes ut for godt. Og Northug, som norsk statsborger, skal selvfølgelig få en langt blidere skjebne. Han bør nå fortsette sitt liv som pokerspiller, investor, vaktmester, selger eller hva han vil. Men han bør ikke inn på landslaget, slik så mange har tatt orde for.

Hvorfor vil idretten ha ham tilbake? Det framstilles som godhet, men det handler bare om penger. Nesten ingen snakker om moral, derimot snakker alle om Northugs omdømme. Det som kan måles i penger. Hvordan sponsorene vil reagere er nå det store spørsmålet. Sponsorer har altså blitt våre viktigere moralske veivisere. Nice.

Fyllekjøring handler om moral, ikke bare om omdømme. De kunne drept noen. At Northug nå er innstilt på å gå i fengsel er ikke "veldig bra", det er en selvfølge. Og etter å ha tatt sin straff får han finne på noe å gjøre, som andre folk. En jobb der moralsk forbilde ikke er en del av kravspekken, slik det er for idrettsfolk.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

En tidligere hopptrener som hadde vært med på fyllekjører-ulykke, sa på TV2-nyhetene at fyllekjøring var lærerikt. Han var nesten takknemlig for å ha opplevd det, slik jeg oppfattet ham. Det hørtes ut som om han mente at fyllekjøring burde bli en del av almendannelsen.

Idrettsprofessor Gunnar Breivik er mer fornuftig enn hopptreneren i Vårt Land i dag. "Jeg synes ikke lederne i norsk idrett er tøffe nok i å ta på alvor at de vil ha en verdibasert idrett", sier han. "Det holder ikke å skrive dette i dokumenter. De må også følge det opp i praksis. Dessuten tror jeg også at utøverne er bedre tjent med at feiltrinn har konsekvenser. Da lærer de av dem."

Skiforbundets Åge Skinstad svarer som han har vett til: "Vi jobber veldig mye med holdninger og spilleregler. Vårt mantra er "gode sammen" og det bunner i verdier som utøverne våre har laget i felleskap, nemlig offensive, positive, profesjonelle og samarbeidsvillige".

Skiforbundet har altså laget "verdier" i fellesskap, slike store ord som enhver bedrift holder seg med, og som regel betyr de null og niks. Og i tilfellet Northug får vi nå trolig se et mykt og varmt Norge som vil ha en demotivert og tverr Northug tilbake til toppen. I stedet burde han fått beskjeden: "Dette var en trist slutt på en flott karriere. Takk for alt du gav oss og lykke til med en ny karriere, hva nå enn det blir."

Vi elsker folk som har gått på trynet, og så reiser seg igjen, ifølge en rekke kommentatorer i saken. Jeg for min del elsker folk som er i stand til å ta konsekvensen av sine dårlige valg. Exit toppidrett bør være Northugs konsekvens. Livet er fullt av muligheter.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Her kan du lese mer om foredrag og bøker om ledelse.

 

 

Har jeg råd til å bygge hvitt?

Jeg skal bygge hytte. Anbudet er på 2,1 millioner, uten grunnarbeid. For en ganske liten hytte. Har jeg egentlig råd til å bygge hvitt?

            Slike spørsmål stiller nordmenn seg fordi det svarte markedet finnes som en sammenlikningsfaktor. Hvis en polsk håndverker tilbød meg samme hytte for halve prisen, oppført helsvart, ville jeg selvfølgelig sagt nei. Men heng med nå: Det er ikke det som skjer. Derimot kan en norsk snekker tilby meg hytta for en pris i mellom disse to, helt hvitt. Da hadde jeg slått til! Men jeg hadde ikke sjekket om underleverandørene hans drev lovlig eller om arbeidere hans fikk hvit lønn.

            I mars hadde Aftenposten en serie artikler fra byggebransjen. Avisa avslørte at store velrennomerte aktører i malerbransjen benyttet underleverandører som enten var dømt for eller siktet/mistenkt for grov økonomisk kriminalitet. De største oppdragene gjaldt statlige prosjekter som Forsvarsdepartementet og Skattedirektoratet. Det gjelder altså ikke bare privatmarkedet, slik vi gjerne tror.  

            Norsk arbeidsliv kriminaliseres fra mange kanter. Schengenavtalen og innvandringen har gitt ny driv til den svarte økonomien. Men kanskje har grunnen vært godt beredt gjennom eksisterende frynsete praksiser blant kunder og tjenestetilbydere, heter det i en fersk FAFO-rapport: Privatmarkedet i byggenæringen, usynlig arbeidsmarked i de tusen hjem. Jeg håper FAFO følger opp med tilsvarende rapporter fra proff-markedet.  

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Problemet er imidlertid at forskning er vanskelig når aktørene har all interesse av å skjule det de driver med. Det finnes ingen sikre estimater på størrelsen av den svarte økonomien i Norge. Anslagene varierer fra 1,1 prosent av BNP til hele 14 prosent av BNP, ifølge den samme FAFO-rapporten. Omfanget har økt etter 2004 da EØS-innvandringen skjøt fart som følge av EU-utvidelsen.

            Det handler ikke lenger om at noen utfører ekstra kveldsarbeid, eller gjør gjensidige vennetjenester, slik vi har tradisjon for. Det handler om at grunnlaget for seriøs drift i det hvite markedet er i ferd med å forvitre, i hvert fall i Oslo-området. Det svarte markedet blir "profesjonalisert",  ifølge FAFO.

            Begrepet "sosial dumping" har fått en ny omdreining. Der det før var bedrifter som med dårlige arbeidsvilkår er det nå bedrifter der alt arbeid er svart og det drives grov kriminalitet i tillegg, ifølge boka Mafia i Norge, Det nye kriminelle landskapet av Stein Morten Lier.

            Tenketanken Manifest Analyse har også nylig utgitt en rapport om arbeidskriminalitet, Før demningen brister. De kommer med en rekke konkrete tiltak som bør diskuteres over en bred front i det politiske Norge. Jeg er ikke enig i alle, men i mange.

            Det nye kriminalitetsbildet vil gi nye allianser. Seriøse arbeidsgivere har tillitsvalgte som sine fremste allierte fordi de er til stede der det skjer, i motsetning til Arbeidstilsynet og politiet, som er langt unna.

            «Jeg legger ned. Orker ikke slåss i dette markedet,» sier en malermester i den omtalte FAFO-rapporten. Hver tredje bedrift i byggebransjen har tapt oppdrag mot useriøse aktører, viser en undersøkelse i Byggenæringens landsforening.

            Jeg for min del har veldig lyst til å få bygget den hytta, men 2,1 millioner kroner er for mye. Og litt svart arbeid har vi da alltid akseptert? Slike holdninger kunne vi leve med før EØS-innvandringen, og med den også innvandring av rent kriminelle bander.  De bruker firmaer innen renhold, bygg og bilpleie for å tjene penger på sine landsmenn som jobber på svart luselønn. Og de bruker de samme firmaene som skalkeskjul for hvitvasking av annen kriminell aktivitet.

            Spørsmålet er hvor godt moralsk rustet jeg og andre nordmenn er i møte med det nye kriminelle arbeidslivet. Og om vi ønsker at seriøse bedrifter skal overleve. Hvilken pris er jeg villig til å betale for den hytta?

            Vil du ha nye bloggposter rett i innboksen? Trykk på denne lenken. Denne saken sto også på trykk i avisa Vårt Land 07.04.14.

 

Fyllesex bedre enn kors?

NRK er døve for kristenfolkets protester mot sex og fyll. Men pipet fra en følsom kors-motstander fikk dem til sporenstreks å ta affære.

Denne uken skrev Vårt Land at nyhetsanker Siv Kristin Sællmann ble bedt om å fjerne korset rundt halsen når hun leser nyheter. «NRK viser fyll og sex på TV. Men et kors rundt halsen ble for mye for ledelsen. Hvorfor er religiøse symboler et så brennhett tema?» spurte journalist Håvard Therkelsen i Dagsavisen. Det er et godt spørsmål.

Smykket var svært lite og målte kun 1,4 centimeter. Om akkurat dette smykket er et tegn på at Sællmann er personlig kristen eller bare liker vakre smykker er ikke godt å si. Men bare mistanken om at det kunne oppfattes som det førstnevnte, gjorde at hun måtte fjerne det.

Så hysterisk er NRK når det gjelder kristendom. Når det gjelder fyll og eksperimentell sex derimot, er de svært tolerante.

«Når man tar med seg en skjønnhet hjem fra fest og dagen etter våkner ved siden av et troll, er det lett å skylde på ølbriller», heter det i NRKs omtale av programmet «Fylla» på NRK3. En setning som aksepterer fyll og forakter kvinner, vi som forvandler oss fra «skjønnhet» til «troll» avhengig av mannens promille. Og videre: «Vi gjør dumme ting i fylla, så vi sier at fylla har skylda.

Men stemmer det? Vi følger fire festglade Oslofolk gjennom opp- og nedturer en kveld på byen.» Statskanalen iscenesetter altså ungdomsfyll for lisenspengene våre.

For ikke å snakke om sex. Serien «Trekant» var en «lærerik realityserie om sex hvor tre ungdommer får forskjellige oppdrag for å utforske den seksuelle verdenen.» Og videre: «Denne uken skal de kjenne mer på grensene sine når de lærer mer om analsex og BDSM.» De fire bokstavelsene er en forkortelse for bondage, disiplin og sadomasochisme ? som gjerne er rollespill i lakk og lær med kjettinger.

Opplæring i fyll med ukjente og sex med håndjern er altså fine saker. Et lite kors rundt halsen bør vi derimot spares for. NRK vil selvfølgelig svare at korset var i en nyhetssending, og at det krever nøytralitet, i motsetning til andre programmer. Men hvor står det egentlig? Er det noe de fant på i farten, kanskje? La oss se på NRKs vedtekter:

I § 14-i står det at «NRK skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfold av livssyn og religion i det norske samfunnet». Så da er kanskje kors greit likevel, selv i en nyhetssending? De som skrev vedtektene har åpenbart ikke samme allergi mot religion som Sællmanns sjef. De fremhever jo til og med «Norges religiøse arv» som noe positivt, sidestilt med mangfold.

Jeg tviler på at denne sjefen tenkte så langt som til vedtekter. Han fikk trolig bare en spontan stress-reaksjon fordi en seer reagerte. Og det er det som er så ubehagelig med hele saken. Hundrevis av seere som reagerer på sexlekene i «Trekant» har ingen betydning for den jevne NRK-sjef, men en eneste tilfeldig antikristen hysteriker får uten videre gjennomslag.
Reaksjoner på fyll, sex og banning kommer oftest fra kristenfolket. De viser robust motstand mot nettopp kristne i NRKs organisasjon. Et lite pip fra en følsom kors-motstander derimot, krever øyeblikkelig aksjon.

All journalistikk står for verdier av et eller annet slag. NRK har vist oss sine.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND FREDAG 7.11.2013

Document og fordomsfulle forskere

Dette er historien om Hogne, Bjørn og Nina. En liten bagatell på Facebook, som illustrerer noe mye større: Fordommer mot annerledes tenkende.

Bjørn Stærk er blogger og har fast avtale med Aftenposten. Hogne Øian er samfunnsforsker på Norsk institutt for naturforskning. Hvem Nina er får du vite etterhvert.

Bjørn delte en artikkel på Facebooksiden sin, en kritikk av Aftenpostens dekning av en islamsk menighet. Bjørn fikk raskt ros av forskeren Hogne for denne artikkelen.

Men artikkelen var ikke skrevet av Bjørn, han hadde bare delt den. Den var skrevet av den innvandringskritiske Nina Hjerpset-Østlie, noe Bjørn raskt sa fra om og fikk like raskt et svært interessant svar:


Forskeren har altså nå tverrvendt. Han har lest artikkelen på ny med nye briller, og nå finner han den konspirasjonsteoretisk.

 Mannen synes ikke det er pinlig å bli tatt i å plutselig mislike teksten da opphavskvinnen var avslørt. Flere andre kommer til i tråden og påpeker at dette er ganske morsomt. Men Hogne bare dundrer på, i et kraftfullt forsøk på å stable alle sine fine uttrykk sammen i en rablende lang enmanns-diskurs av en setning. Les langsomt gjennom dette og se om du forstår:



Dette betyr at forskeren aktivt oppsøkte teksten en gang til for å finne feilene da han så at det var Nina som var forfatteren, og ikke Bjørn. Og han fant den: Hun er konspirasjonsorientert og mangler dessuten substans.Hun som altså hadde skrevet en så god tekst at han måtte rose den, da han trodde den var skrevet av Bjørn.

Hvorfor gjorde denne lille Facebook-passiaren slik inntrykk på meg? Fordi den viser så tydelig at det gjelder å rose og stigmatisere på riktig måte for å holde seg flytende her i verden. Nettopp denne refleksen hos oss mennesker gjør oss til politiske idioter.

Det er denne refleksen hos den til enhver tid herskende meningseliten som gjør den politiske diskusjonen dårligere. Vi klarer ikke høre på argumenter. Det som teller er hvem som sa det. Dette er elementær gruppepsykologi og pensum i psykologi på norske universiteter og høyskoler.

Hva gjør denne almenne psykologiske mekanismen med det politiske diskusjonsklima? Det kommer an på hvem som dominerer diskursen til enhver tid. På universiteter og høyskoler, samt i pressen, er det folk som stemmer SV, Arbeiderpartiet, Venstre og Rødt som dominerer. En enslig Høyre-svale finnes innimellom, mens Frp-ere knapt eksisterer. Så hvem er nå gjenstand for stigmatiseringen?

Gode gamle Fremskrittspartiet er plutselig blitt uegnet som prügelknabe, de er jo kommet i regjering. Document derimot, står fortsatt lagelig til for hogg.

Document.no er et nettsted med mye innvandringskritikk. Det er nærmest uredigert, her er journalistiske perler og ferske avsløringer gjemt mellom alt for mange lange likegyldige tekster. Nina Hjerpset-Østlie jobber altså her. Hun bedriver mediekritikk av klasse, som da hun var den første til å avsløre romkvinne-saken i NRK. Den teksten Bjørn delte og som Hogne først roste og så refset, var nok en god mediekritisk avsløring fra Ninas side.

Hadde Hogne Øian sett at Nina hadde skrevet saken, så hadde han ensidig fordømt den helt fra første stund. Det spesielle er at han faktisk erkjenner det, uten selv å se det pinlige i saken. Han forlater både skikk og bruk (et lite unnskyld til Nina hadde vært på sin plass) og de akademiske idealer, som er å fordomsfritt lese en tekst som tekst, uten å la seg forstyrre av primitive flokkdyr-instinkter.

Document er det nye Orientering, skrev Bjørn Stærk i 2012. Avisa Ori­en­te­ring ble star­tet i 1952 av Arbeiderpartifolk som mente AP var for underdanige overfor USA. Orientering-folkene var mot NATO og glødende mot atomvåpen. De var forløperne for mye av den venstreside-bølgen som skapte SF og senere SV. Bjørns artikkel om likhetene mellom Orientering den gang og Document nå viser hvordan majoriteten til enhver tid gjør alt for å stigmatisere de som tenker annerledes.

I begyn­nel­sen var Ori­en­te­rings­kret­sen mar­gi­nale, skriver Bjørn, og ble igno­rert, mis­ten­ke­lig­gjort, og på alle måter for­søkt holdt uten­for dati­dens gode sel­skap. Men de ble pio­ne­rene for en ny venstre­side, og for en all­menn venstre­drei­ning i norsk poli­tisk kul­tur som vi frem­de­les ser etter­døn­nin­gene av.

Likhetene mellom hvordan majoriteten behandler politiske utfordrere er slående , slik Bjørn Stærk viser i denne teksten. Ironisk nok viser også utbryterne selv nøyaktig de samme svakhetene nå som da: Overdreven pessimisme og monomani. Dette er en form for interaksjon der begge parter spiller hverandre dårlige.

Flokkdyr-mentaliteten, iveren etter å skyve ut dem som tilhører feil flokk, gjør noe med den offentlige samtalen. Diskusjonene blir fattigere, mindre interessante og framfor alt mindre i stand til å frembringe gode løsninger. Noe den samme Bjørn Stærk har forklart på en glitrende måte i boka si om ytringsfrihet, utgitt på Humanist forlag i vår.

De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser, skrev Bjørn der. Hogne Øian derimot, star så midt I den store trygge flokk av at han ikke ser noen ting. Det at han I tillegg viser det fram, så totalt uten skam og blygsel, gjør denne lille hendelsen på Facebook verdt å reflektere over.

Så la meg avslutte denne teksten med å bli litt for privat. Som nyansatt på Markedshøyskolen har jeg Trond Blindheim som rektor. Her er et sitat fra et portrettintervju med ham i Dagsavisen:

Vi liker en frisk diskusjon her oppe, går stadig i klinsj i lunsjen, sa Trond Blindheim. Jeg er på langt nær den verste. Nei-nei-nei-nei-nei. Erling Dokk Holm er mye verre og Lars Olsen kommer på en fin andreplass. Det er som å spille fotball mot hatlaget og så går vi ut og tar en øl etterpå, det er jævlig festlig. Jeg foretrekker å omgi meg med folk som er mye flinkere enn meg selv. Og ikke bare folk som er venstrevridde

Hva? spør intervjueren overrasket.

Det er jo gjerne de som er flinkest til å snakke. Jeg så den slagsiden tidlig, derfor hyret vi inn Elin Ørjasæter, hun er reaksjonær så det holder, men steike god.

Tror du jeg ble glad? Jeg forsto at på denne arbeidsplassen er det jo faktisk mulig å bli, uten å gå intellektuelt fullstendig til grunne. Samtlige norske partier er representert i fagstaben, og det merkes i diskusjonene rundt kaffeautomaten. Det er, trolig og dessverre, helt unikt for en norsk høyskole som underviser i samfunnsfag.

Trond Blindheim ønsker altså uenighet og har bygget opp den akademiske staben med det for øye. Som akademiker bør Hogne Øian gå en runde med seg selv, og fundere på om han vil fortsette å være et primitivt flokkdyr, eller leve opp til yrkesidealet om fordomsfri utforsking og utrettelig søking etter ny erkjennelse.

Det er ballen som er viktig Hogne, ikke den kvinnen du trodde var en mann.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

11 grunner til syke kvinner

Denne blogposten finnes oppdatert på www.orjas.no.

Sykefraværet er høyere blant kvinner enn blant menn, ifølge statistikken. Og dette gjelder for alle type yrker. Dette er "yesterdays news" i arbeidslivsforskningen og jeg har skrevet om det mange ganger før, både i E24 og i boka Det glade vanvidd.

Det er ikke en, men minst 11 grunner til at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Flere av dem er gjensidig forsterkende. Lista nedenfor er en oppsummering av forskning på feltet, uten vekting, og nederst i saken finner du min egen konklusjon på hva som bør gjøres med saken (hvis noe bør gjøres).

1. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de har bedre familiemoral. De velger sykefravær som en strategi for å mestre hverdagen når tidsklemma tar dem. Menn derimot, velger heller å la familien lide. At den store økningen i sykefravær er for lette psykiske lidelser og almenne/uspesifiserte diagnoser, underbygger denne hypotesen. Før var man sliten, nå har man en "depressiv reaksjon", altså en diagnose som gir sykepenger.

2. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de ikke kan gjøre karriere uansett. Det er relativt flere kvinner i lavstatus jobber enn menn. Er du i en typisk karrierejobb vil du intenst forsøke å unngå lange fravær. Er du underordnet i en stilling uten karrieremuligheter, men med et godt stillingsvern, har du lite å tape på lange fraværsperioder. Dette bygger på samme argumentasjon som i punkt 1, at sykefravær kan være et valg.

3. Kvinner har dårligere psykisk helse enn menn. Dette er en forklaring som lyder hårreisende i mange feministers ører, men det er ikke vanskelig å finne psykologer som mener det er riktig, og at det faktisk kan være en kjønnsforskjell som er biologisk betinget. I måling, nasjonalt og internasjonalt av personlighet og personlighetsavvik er det almen kunnskap at "sårbarhet" (også kalt "nevrotisisme") er høyere generelt hos kvinner enn hos menn.

4. Kvinner blir gravide. Store deler av sykefraværet for kvinner mellom 20 og 39 år kan forklares ved graviditet og redusert kapasitet i forbindelse med dette. Dette slår hardt ut på statistikken fordi kvinner ofte er i fysisk tunge og/eller ensidige jobber. Det er lettere å være gravid direktør enn gravid bak disken i en butikk, og kvinnelige direktører er det få av.

5. Kvinner er overrepresentert i bransjer der sykefraværet er stort. Det kan jo være som høna og egget, at sykefraværet er stort på grunn av kvinnene. Men like fullt har helse- /omsorgsbransjen mange tunge løft og høyt tidspress, noe som gjør at sykemelding blir eneste alternativ ved helsesvikt.

6. Kvinner er overrepresentert i offentlig sektor, i jobber med liten fleksibilitet. Det er fast arbeidstid, gjerne på en vaktliste. De kan ikke, som en høyere funksjonær, sitte hjemme og samtidig være online. Jo mindre fleksibel en jobb er, jo raskere vil lett sykdom føre til totalt fravær.

7. Sykmeldingsgrad i fysisk tunge og ensidige jobber, har sammenheng med noe så banalt som manglende muskelstyrke, ifølge arbeidsmedisiner Ebba Wergeland. Innen rengjøring og omsorg, med mange tunge tak, er kvinner overrepresentert til tross for at de egentlig er dårlig rustet til det fra naturens side. Resultatet er mange og lange sykemeldinger når kvinnene blir eldre.

8. Høyt sykefravær blant eldre kvinner kan også forklares ved at de ikke har opptjent gode nok trygderettighetere til å kunne ta ut AFP eller uføretrygd. De klamrer seg i større grad til full jobb fordi de må, med flere lange sykemeldingsperioder som konsekvens.

9. Kvinner er mer slitne, fordi de gjør mer husarbeid. De får ikke hentet seg inn etter arbeidstid, slik som menn. Fortsatt gjør kvinner 60 prosent av alt husarbeid ifølge Statistisk sentralbyrå. Menn bruker til gjengjeld mer tid på jobben, så forskjellen i fritid er neglisjerbar.

10. Kvinner er oftere aleneforsørgere enn menn. Det gjør at punkt 1 slår desto tyngre inn (sykefravær for å mestre hverdagen).

11. Det er ikke uvanlig med sykemelding ved arbeidskonflikter mellom kolleger eller sjef/underordnet. Kanskje kvinner lettere velger en slik «verdig timeout» enn menn, både fordi de har mer enn nok å henge fingrene i hjemme. De mister ikke status ved å fremstå som ofre som blir «syke av sjefen». Menn vil vegre seg mer for en slik offerrolle.

Konklusjon: Det høye sykefraværet for kvinner er en logisk konsekvens av kvinners posisjon i hjem og arbeidsliv, i tillegg kan det også er biologiske komponenter (punkt 3, 4 og 7). Men kvinners høye sykefravær er også en konsekvens av at kostnaden ved sykemelding er kroner null for arbeidstaker (med visse unntak for noen få høytlønte, stort sett i mannsdominerte bransjer).

Selv om vår romslige sykelønnsordning er svært kvinnevennlig, bør den endres. For alt som er gratis gir overforbruk.

Kvinner som jobber frivillig fast deltid, og dem er det mange av, har tatt konsekvensen av kvinners slitsomme liv. De bærer selv den økonomiske kostnaden selv ved at de ikke kan jobbe mye. Det livsvalget står det respekt av.

Artikkelen er en bearbeidet og oppdatert versjon av en tilsvarende sak i E24 23.09.2009. Les mer om kvinner og sykefravær i Ebbas hjørne. Dette er publiseringslisten til Ebba Wergeland, en av de fremste arbeidsmedisinerne. Hun er for øvrig sterkt mot en reduksjon av sykelønnsordningen!

Følg Ørjasæter på Twitter (@orjas) og Facebook.

NRK: Noen må gå

Sjefene i NRK vil ikke omplassere noen som følge av romkvinnesaken. Derimot skal alle medarbeidere kurses i etikk. Dette er klassisk hjelpeløst lederskap. Man iverksetter store tiltak som ikke treffer.

Per Arne Kalbakk, programdirektør i NRK. Foto: NRK/montasje

Tenk deg en oljearbeider som blir avslørt med promille i rutinesjekk på vei ut til Nordsjøen. Sjefen forsikrer at dette får  ingen konsekvenser for ham det gjelder, han får gå om bord i helikopteret for å jobbe som vanlig. Sjefen på sin side “tar ansvaret” og bestemmer at alle på plattformen skal gjennom et grundig AKAN-opplegg på grunn av episoden. Samtlige ansatte skal også ved hvert eneste hvert skiftstart på plattformen diskutere verdien av edruskap.

Les om den opprinnelige saken: Dagsrevyens forsvar av romfolk og se reportasjen her, på Journalisten.no

Komisk? Ikke i NRK. Hans Tore Bjerkås sier til Dagens Næringsliv fredag at NRK nå skal sluse alle programfolk gjennom et grundig etikk-kurs. Ja, den etikk-håndboken de har fra før skal sogar innarbeides bedre. Tenk det. Hele forbedringslisten til NRK ser slik ut:

1. Redaktør på jobb frem til kl. 2000

2. Alle gravesaker skal godkjennes av redaktør eller redaksjonssjef før publisering

3. Fast og systematisk evaluering av sendingene foretatt av eksterne

4. Presseetikk skal være punkt i all programevaluering

5. Bedre opplæring i etikk av nye medarbeidere

6. Alle redaksjonelle medarbeidere i NRK skal innen 1. juni delta i en gjennomgang av det etiske regelverket for å øke bevisstheten rundt dette

7. Forbedre rutiner for håndtering av feilvurderinger

Punkt 1 og 2 på lista forutsetter at det er dyktige folk som sitter som redaktører og redaksjonssjefer, og heller ikke de kan ta rette beslutninger dersom de blir feilinformert av journalistene i ytterste ledd. Og nettopp bevisst feilinformasjon var jo saken her. Romkvinnesaken bommet også på den tradisjonelle presseetikken, men det var ikke det vesentligste. Det vesentlige var at journalisten helt bevisst manipulerte faktum slik at det skulle bli til den historien han hadde lyst til å fortelle.

Les Nina Hjerpset-Østlie i Document om NRK: Når angrep ikke er det beste forsvar

Stein Bjøntegård, nyhetsredaktør i NRK. Foto: Dagbladet/montasje

Det er nesten komisk at NRK nå ikke vil trekke den enkle konsekvens av romkvinnesaken. Vaktsjef Cecilie Roang Bostad som overkjørte sine medarbeidere ved å sende reportasjen, bør ikke lenger være vaktsjef. Og journalist Runar Henriksen Jørstad som laget saken må få tettere oppfølging i sitt videre arbeid. De mange gode medarbeiderne som presenterer fakta og ikke fiksjon derimot, bør få mer, ikke mindre frihet.

Er det så vanskelig? Det finnes ikke en bedrift i dette land der man ikke av og til må flytte på folk. Små feil bør føre til en samtale. Større feil bør gi en advarsel og store feil gjør at man blir flyttet på. Romkvinne-reportasjen var en stor feil.

“… du må også huske på at jeg som leder må behandle mine medarbeidere slik vi forventer av ledere andre steder”, sier Per Arne Kalbakk til Journalisten. Men han har ikke skjønt at andre steder så gjør ledere stadig grep overfor folk som ikke klarer jobben.

Når Kalbakk ikke vil diskutere denne sakens personalmessige sider offenlig gjør han det helt riktige. Men når han samtidig forsikrer at ingen vil oppleve konsekvenser internt i NRK, misforstår han lederjobben. Ledere skal kombinere taushet (om personalmessige forhold) utad med aktiv handling innad.

Kjernen i denne saken er at Dagsrevyen ikke lenger er en nyhetsformidler men en boulevard-avis. Romkvinnesaken er ikke enestående, den er bare verst. Og utviklingen fra faktabasert, balansert nyhetsformidling til reportasjer som er så hardt vinklet at de ikke er sanne lenger, den utviklingen har både Bjøntegård og Kalbakk stått som garantister for i flere år. Kanskje de til og med har vårt pådrivere, gjennom sin personalpolitikk.

Dette betyr ikke at de to som konkret hadde ansvaret denne kvelden går fri.

Cecilie Roang Bostad var vaktsjefen som kjørte romkvinne-saken. Foto: NRK/montasje

Redaktøransvaret betyr ikke at journalistene selv er uten ansvar. Alle mennesker, i alle jobber, har et individuelt ansvar. En kelner som spytter på maten før servering får ikke servere videre mens hovmesteren høytidelig sier at det er hans ansvar, fordi han er hovmester.

I pressen burde det individuelle ansvaret være enda mer opplagt enn i andre bedrifter. Fordi journalister har et selvstendig ansvar nedfelt i Vær Varsom-plakaten og fordi de skriver sine saker under eget navn.

Journalister får altså offentlig og personlig anerkjennelse når de gjør noe bra. Da må de også leve med skammen.

Bladet Journalisten spurte Per Arne Kalbakk om ikke NRK burde ta konsekvensene av feil, slik de mener at andre samfunnsinstitusjoner må gjøre. Kalbakk svarer: Jeg forstår den reaksjonen. Men når vi retter søkelys mot andre, treffer det ikke den enkelte sykepleier eller tilsvarende underordnede, men ledelsen i disse organisasjonene. Det samme bør gjelde oss.

Men dette stemmer ikke. Det er selvfølgelig den enkelte sykepleier som mister autorisasjonen hvis hun blander sammen medisinen før hun setter sprøyte. Det er ikke sykehusdirektøren som må gå, selv om pressen intervjuer direktøren og ikke sykepleieren. Det finnes til enhver tid suspenderte, omplasserte og oppsagte helsearbeidere, nettopp etter behandlingsfeil eller mistanke om det.

Runar Henriksen Jørstad laget reportasjen om romkvinnen. Foto: Arve Danielsen/montasje

Sykehusdirektøren mister bare jobben dersom det er påvist en systemsvikt som styret erkjenner bør lastes nettopp direktøren. Og det hender jo. Og dersom Hans Tore Bjerkås hadde ment at det var en slik systemsvikt, så måtte Kalbakk og/eller Bjøntegård ha gått av som ledere.

Det har ikke skjedd. Hvis man da mener det man sier, at denne saken er en graverende enkeltsak, så må Roang Bostad og Henriksen Jørstad oppleve konsekvenser. Det skjer heller ikke.

Les Sven Egil Omdal: Dagsrevyen er Cæsars hustru

Her er altså tre sjefer oppå hverandre, Bjerkås, Kalbakk og Bjøntegård, som forsikrer at de tar sitt ansvar ved ikke å gå, og dessuten sørge for at heller ingen av dem som manipulerte seerne skal fratas sine oppgaver. Det som derimot skjer er at man setter i verk en rekke nye rutiner for alle de andre, de som passer jobben sin godt.

Men kanskje sjefene har en god grunn til å ikke flytte på de som gjorde feilen? Kanskje de innerst inne vet at det var helt tilfeldig, fordi problemet ikke var en isolert løgnaktig reportasje som ble avslørt, men en hel journalistisk skole som har spilt fallitt? Og at de selv, som ledere, nettopp har heiet fram denne type boulevard-journalistikk i NRK?

En trofast NRK-seer skriver følgende i en mail til meg: Umiddelbart skulle man tro at det var Dagsrevyens store avvik fra faktum som gjorde saken om romkvinnen unik. Ved nærmere ettertanke er jeg ikke så sikker. Når Dagsrevyen har hatt kritiske reportasjer om saker jeg selv har kjennskap til, har jeg skuffende ofte sett at kjensgjerninger har vært silt eller misforstått, tilsynelatende styrt av en vinkling.

Kanskje det som gjør denne saken unik, er at faktum har vært ubestridelig og allment tilgjengelig. For en gangs skyld har Dagsrevyen kommet i skade for å gi en alternativ, misvisende fremstilling av et saksforhold som er nøye gjort rede for i en regulær dom, slått fast av en domstol. En oppvakt person med sans for rettferdighet, som Jon Hustad, Nina Hjerpset-Østlie eller du, har enkelt kunnet finne frem til sannheten og sammenligne og bedømme.

Det normale hvis noen skulle rammes av en kritisk, men mindre objektiv Dagsrevyen-reportasje, er at vedkommende ikke har noen en slik fremstilling av faktum (som denne dommen) tilgjengelig og derfor må prøve å godtgjøre sannheten selv, på sparket. Det vil de færreste klare. Dagsrevyen får dø i synden.

Det som skiller denne saken fra andre er rett og slett at de blir tatt. Dagsrevyen kjørte U-båten rett opp i fjæresteinene.

Mannen har rett, dette var ikke et engangstilfelle, slik jeg har forklart i denne bloggposten og denne. Men romkvinnesaken er bunnpunktet i NRKs journalistiske glideflukt, fra å være en solid og god nyhetsleverandør til å bli en boulevard-kanal som vinkler sakene så hardt at de blir meningsløse.

Kalbakk og Bjøntegård klarte ikke å gjøre det enkle grepet å gi en vaktsjef nye og mindre krevende oppgaver. Enten fordi de er geniunt tafatte i ledergjerningen, eller fordi de innser at de selv er medskyldige ved å heie frem denne type journalistikk gjennom flere år.

Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at organisasjonsendring handler om mennesker. Det er mennesker som må flyttes på når resultatene er for dårlige.

Les Andreas Wiese: Dagsrevyens groteske journalistikk og NRK må gi oss fakta.

Les min forrige sak: NRK, kutt ut hovmodet

Hvem passer til å jobbe?

Denne artikkelen ble trykket i Tidsskrift for Norsk psykologforening nr. 9/2012. Det er en fagartikkel om arbeidsliv, noe som fremgår av taggingen i venstre marg her. Litt tyngre å lese enn "korte bjeff" og "kommentarer" i denne bloggen, men heng på, for dette er viktig stoff og jeg vil gjerne ha kommentarer!

Psykologer kan mye om IQ og personlighet. Men forbausende få kobler dette til arbeidslivets harde data om sykefravær og trygd.

For de fleste psykologer er betydningen av IQ for jobbprestasjoner velkjent. Men så vidt jeg vet er det kun en rapport om betydningen av IQ for frafall i yrkeslivet. Studien av Gravseth m.fl.[1] viser at lav IQ (slik den er målt ved sesjon i militæret) har en sammenheng med senere risiko for uføretrygding. Min påstand er at denne samvariasjonen mellom lav IQ og uføretrygd bare vil øke jo mer produktivt arbeidslivet blir.

Innovasjonstakten i arbeidslivet er en helt annen enn noen gang tidligere i menneskets historie. Teknologien endres stadig på jobb, og ikke bare for kontorfunksjonærer som må lære ny programvare. En rengjøringsassistent må kunne lese en bruksanvisning på engelsk og stadig kunne forstå nye typer sjekklister for arbeidet. Og hvor ble det av yrket hjelpemann på bil? Han som ikke trengte sertifikat, og ikke å trengte å finne veien? Han skulle bare være sterk, han. Det finnes ingen enkle yrker mer.

Så langt IQ. Men hva med personlighet? I jobben som hodejeger brukte jeg personlighetstester basert på Big Five-modellen. I boka "Personlighet og personlighetsforstyrrelser"[2] av Svenn Torgersen brukes en del av de samme begrepene, og på en måte som er svært relevant for forståelsen av tilpasning til arbeid . På samme måte som høy IQ er bedre enn lav IQ, er noen personlighetstrekk absolutte minustrekk i arbeidslivet. Dette er min konklusjon etter lesning av Torgersen, ikke Torgersens egen. Han behandler nemlig yrkeslivet mer sporadisk i sin tekst, og trekker ingen bastante konklusjoner om tilpasning til jobb. Men det gjør altså jeg. Og min konklusjon er følgende: En god arbeidstaker er høy på kontroll, lav på sårbarhet og middels til høy på intensitet. En slik score kalles "det selvbevisste ordensmenneske" av Torgersen, og de tre personlighetstrekkene tilsvarer det som gjerne kalles planmessighet, nevrotisisme og ektroversjon i Big Five-modellen.

Torgersen opererer med 8 personlighetstyper og 13 typer personlighetsavvik. Jeg mener at færre og færre av disse 8 personlighetstypene, for ikke snakke om de 13 avvikene, lar seg forene med yrkesmessig tilfredshet og suksess. Hvorfor? Jo, på grunn av de stadig økte kravene til relasjonell kompetanse de moderne jobber krever. Sære folk får lettere problemer på jobben i dag enn for hundre år siden. Da krevde mange av de vanligste yrkene lite samspill med andre. Enhver særing kunne finne sin plass, også i arbeidslivet.

Tenk deg seterbudeia, et vanlig kvinneyrke i flere hundre år. En tung, ensom og krevende jobb. Hvis hun var pliktoppfyllende (kanskje inntil det tvangsmessige) kunne hun klare jobben selv med en paranoid eller endog schizotyp personlighetsforstyrrelse. Vis meg en paranoid eller shizotyp person i dag som kan utføre et yrket sitt like godt som denne vrange og innesluttede seterbudeia! Også fiskerbonden kunne være sosialt inkompetent hvis han bare var god til å pelle stein og å skjønne hvor fisken stod. Så ensomme yrker finnes ikke lenger. Disse to tenkte enkeltmenneskene trengte ensomheten for å fungere. "Ensomme yrker"? Beskrivelsen av yrket burde ikke vært avledet av ordet "ensom", men av det mer nøytrale ordet "alene". Så da lager jeg et nytt ord: Så alenestående yrker finnes ikke lenger.

Konklusjon: Arbeidslivet preges av en stadig sterkere innovasjonstakt. Det krever IQ. Arbeidslivet preges også av stadig sterkere krav til samhandling med kolleger, kunder og leverandører. Det krever "riktig" personlighet i form av høy planmessighet, lav nevrotisisme og (ganske) høy ekstroversjon.

En feil personlighet kan reddes av høy IQ og omvendt. Men kravene til en bra mix av disse øker, og disse kravene vil fortsette å øke ettersom produktiviteten øker. Flere vil streve med å finne sin plass i arbeidslivet.

Utfordringen er å finne et system der alle må bidra, innenfor rammene av moderne produksjon. Det må være plikter igjen til både de som er litt dumme og de som er ganske rare. Ellers gidder ikke de med høy IQ og passende personlighet å dra lasset alene.

Hvordan skal vi få til et slikt samfunn? Jeg aner ikke. Men for å få til løsninger må vi i hvert fall forstå problemet.


[1] Gravseth m.fl., publisert i 2008 i European Journal of Public Health, Vol. 18, No. 6, 650–655.

[2] Torgersen, Svenn, Gyldendal 2008. Forfatteren er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo og har drevet mye forskning omkring personlighet og personlighetsforstyrrelser.