hits

Kommentarer

Sivs store tabbe

Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet. Over Siv Jensen. Hun roter så solid med tallene i det som er Norges største utfordring etter eldrebølgen: Nemlig innvandringsbølgen.

Siv Jensen.

Siv Jensens tabbe, der hun sa at Oljefondet (og mere til) blir tømt på bare fem år på grunn av innvandringen, er alvorlig.

Les om landsmøtetalen her: Siv sier innvandrerne tømmer Oljefondet i løpet av fem år

Tallet, i sin korrekte form, er jo dramatisk nok. Innvandringen vil, i løpet av 88 år, koste det samme som verdien Oljefondet og statens eierskap i Statoil i dag.

Innvandringen er et underskuddsprosjekt som gjør framtiden mer uttrygg for barna våre, inkludert barna til de innvandrerne som allerede er kommet. Brochmann-utvalget slo fast at møtet mellom innvandrerne og den norske velferdsstaten setter nettopp velferdsstaten i fare. Finansavisen har, som eneste papiravis, fulgt solid opp med en artikkelserie i vår.

Ingen politiske partier gidder å diskutere kostnadene rundt innvandring særlig høyt, slik de burde. Unntatt Fremskrittspartiet. De kan til gjengjeld ikke regne. De klarer ikke å oppdage de mest oppsiktsvekkende feil før de fremføres med fynd og klem i en landsmøtetale.

Problemet er at denne regnefeilen føyer seg inn i rekke feil Fremskrittspartiet gjør om innvandring, for eksempel denne, som jeg omtalte i E24 før forrige stortingsvalg. En bagatell? Nei. Innvandringen er politisk krutt. Da må man være mer påpasselig og korrekt med faktum enn ellers, ikke mindre.

Dessuten tyder jo denne siste feilen på at Siv mangler makroøkonomisk oversikt. Hadde dette vært sant så hadde det vært så nytt at Jens hadde besvimt og hele SSB stått på hodet i panikk og forvirring.

Dette er leit. Leit for Norge, leit for innvandrerbefolkningen og leit for Siv Jensen. Og helt personlig: Leit for meg. Jeg har ikke fjerneste peiling på hva jeg skal stemme til høsten. Nettopp slike tabber som dette gir skikkelig Frp-turnoff. Så hva skal jeg stemme?

Høyre, "mitt" gamle parti kommer med de rareste utspill for å tekkes innvandrerne og å markere avstand til Frp. Venstre-folk er psykedelisk verdensfjerne i innvandringsspørsmål og Krf tviholder på misjonens verdensbilde der afrikanere er snille men hjelpesløse. For første gang på mange år vurderer jeg å stemme AP.

Man kan si mye om Jens, men det var faktisk han som nedsatte Brochmann-utvalget. Korrekte fakta og åpen diskusjon er det eneste som hjelper. Alltid. Jens Stoltenberg gav oss i hvert fall det første.

 

Lippestad skuffer

Det er ett eneste menneske i hele verden som ikke har lov til å svikte Anders Behring Breivik, og det er hans forsvarer. Som nå svikter ham likevel.

Boka ”Det vi kan stå for” av Geir Lippestad er en merkelig bok. Den er tilsynelatende en hyllest til rettsstaten, men i den samme boka bryter Lippestad med helt sentrale regler i -- nettopp ­-- den samme rettsstaten.

Først fikk boka massiv positiv pressedekning.  Men så kom reaksjonene. Først ute var Carl Bore i Dagbladet og  Morten Kinander i Aftenposten. Deretter gikk en rekke advokater ut og sa det samme: Geir Lippestad hadde opptrådt uetisk som advokat ved å utgi denne boken. Den siste helgen i april behandlet advokatforeningens styre saken. Møtet endte med at Lippestad har fått tre uker på å forklare seg til foreningen. Saken er altså ikke avsluttet.

Les John Christian Eldens festlige bloggpost om Lippestad-boken: Mitt liv med Arfan Bhatti

Hva er det Lippestad har gjort? Han har skrevet en bok der han gjengir fortrolige samtaler mellom klienten og forsvarerteamet. Han har også gjengitt egne vurderinger på en måte som er nedsettende overfor klienten. Han bryter altså med både taushetsplikten og lojalitetsplikten.

Lippestads regelbrudd har lite å si for Anders Behring Breivik.  Han er forhåpentligvis innesperret på livstid. Men dersom forsvarer-rollen kan tilpasses slik det passer forsvareren, så har vi ikke lenger en rettsstat. Det er nemlig ett eneste menneske i hele verden som ikke kan svikte Anders Behring Breivik. Og det er hans forsvarer. Som altså nå svikter ham likevel. Og kravene til taushet og lojalitet er ikke tidsbestemt. De gjelder også etter at oppdraget er avsluttet.

Geir Lippestad ble en beundret og respektert person, nettopp fordi han tok det tunge oppdraget å forsvare en mann som hadde begått så store grusomheter. Noen måtte ta jobben med å sette sitt eget omdømme i spill, for å gjøre forsvareroppdraget som hører til i en rettsstat. Lippestad gjorde det.

 Mona Høiness og Tor Erling Staff ut mot Lippestad, les Na24 her.

Vi trodde altså vi fikk en rettferdig rettsprosess. Nå melder tvilen seg: Fikk Anders Behring Breivik det forsvaret han skulle hatt? Sjelden har vi sett en advokat distansere seg slik fra sin klient underveis. Nå har han også skrevet en bok der han fremhever seg selv på klientens bekostning.

Nettopp i de store og grusomme sakene er det rettsstaten settes på prøve. Det er derfor det er så skuffende å se at Lippestad velger brede vei, å svikte klienten, fremfor den smale sti: Å stå lojalt som forsvarer for Norges mest forhatte mann. Det er faktisk ikke noe unntak i advokatetikken for særlig store saker eller for særlig grusomme klienter.

Men man blir ikke et godt menneske av å snakke mye om etikk. Man blir et godt menneske av å opptre etisk.

Denne saken sto først i Vårt Land tirsdag 30. april.

 

Dagbladet: Fortsatt skamløs

Vi er frifunnet for alt vi ble dømt for i tingretten, sier Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen til db.no. Hæ?! Har han og jeg lest samme dom?

Mandag 6. august 2007 ble Ali Farah slått ned i Sofienbergparken. Og det som skjedde senere kjenner vi til, gjennom mediestormen hele høsten, gjennom utallige offentlige utvalg og granskninger og den knusende dommen mot Dagbladet i tingretten, der de ble dømt til å betale den ene av ambulansesjåførene en million kroner i erstatning.

Dagens gladeste: Erik Schjenken

Det er den dommen som Dagbladet anket til lagmannsretten, og dommen derfra falt i dag. Dagbladet tapte. Igjen. Men erstatningssummen ble redusert fra en million kroner til 200 000 kroner. Dommen var akkurat som ventet: Dagbladet tapte, men erstatningsbeløpet var redusert.

Dommen er grundig, omfattende og balansert. Dommerne skriver at Dagbladets dekning de første dagene måtte ligge innenfor det slingringsmonnet media må ha for unøyaktig dekning. Dette klarer Dagbladets redaktør å lese som ros, forstå det den som kan: Vi registrer at dommen sier at alt vi har gjort fram til 16. august er bra sier Markussen, Dagbladets sjefredaktør.

Jeg siterer fra dommen: Etter lagmannsrettens syn, vil uansett den upresise påstanden isolert sett (om manglende undersøkelse, min anm.), i hvert fall frem til 16. august, ligge innenfor det rom avisen har for feil og unøyaktigheter, sett hen til den faktiske situasjonen rundt den mangelfulle undersøkelsen.

At noe er innenfor slingringsmonnet for akseptable feil, feirer altså Dagbla-redaktøren som ros fra dommeren.

Denne dommen er en god skole i den vanskelige avveiningen mellom ytringsfrihet og personvern, og trekker inn både EMD-avgjørelser og Høyesterettsdommer for å begrunne konklusjonen.

Sentralt står Dabladets gjentatte påstander om at Farah var ble forlatt i bevisstløs tilstand og hadde "tisset på seg". Begge deler var som kjent feil, han sto oppreist, holdt i penis og tisset ut over, slik menn gjør når de tisser, ikke "i klærne" som dommeren forklarer. Formuleringen "tisset på seg" ble trykket i ikke mindre enn åtte faktabokser og på Dagbladets forside 16. august.

Det er faktisk en vesentlig forskjell på å tisse på seg i bevisstløs tilstand og å tisse på en bil mens man står oppreist. Det var det siste som skjedde da ambulansemennene besluttet å la politiet frakte Ali Farah til legevakten, og dette lot Dagbladet ikke almenheten få vite.

16. august var Dagbladets tiende dag med dekning av saken. Da hadde redaksjonen uten tvil tilgang til både faktum og til ambulansesjåførenes egne forklaringer. Det gav Dagbladet en god dag i, de fortsatte med sin egen eventyrfortelling. Eller for å sitere dommen: Dagbladet synes i denne situasjonen ikke å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.

Advokat Carl Bore i Dalan førte Schjenkens sak til seier både i tingrett og lagmannsrett.

Etter dette finner lagmannsretten at Dagbladet ved oppslaget 16. august og i perioden etter, ikke på tilfredsstillende vis tilstrebet balanse i dekningen eller var tilstrekkelig aktsom i sin dekning av saken. Lagmannsretten tolker oppslaget 16. august i lys av dekningen som hadde vært i de ni forutgående dagene, hvor uriktige eller upresise påstander og beskyldninger daglig ble fremmet, og finner at oppslaget sementerer inntrykket av en graverende pasientbehandling, uten på en redelig måte å balansere inntrykket basert på det materialet avisen beviselig satt med, og som Dagbladet pretenderte skulle være ambulansemennenes egen versjon.

En interessant side av denne saken er sondringen mellom faktastoff (nyhetsreportasjer) og kommentarer. Den erfarne pressemannen Sven Egil Omdal har skrevet klokt om dette i kommentaren Halve dommen kan vi leve med (om den forrige dommen, den i Tingretten). Der skriver han det er  greit at avisa ble dømt for feil faktumgjengivelse, men feil at de ble dømt for kommentarene. Lagmannsretten kommenterer dette slik:

Dagbladet har hevdet at det er et ytterligere friere rom ved avisens kommentarer enn øvrig nyhetsstoff, for å sikre den frie meningsdannelsen. Det bemerkes kort at den frie meningsdannelsen, i form av verdiutsagn, etter lagmannsrettens syn må ha et grunnlag i det faktiske forhold for å være vernet av ytringsfriheten.

Jeg tror dommen kommer til å bli anket. Det er ikke sikkert at Høyesterett tar den inn, men da kan den bringes inn for EMD, den europeiske mennskerettighetsdomstolen. De har behandlet norske saker om ytringsfrihet noen ganger før nå. Dersom denne dommen reflekterer gjeldende rett på området er det vel ikke sikkert at de tar den inn der heller.

Siste ord kan derfor være sagt i denne saken. Dagbladet tapte. Schjenken vant. Men Dagbladet feirer det som en seier, og kaller dommen "et stort skritt i riktig retning". Forstå det den som kan.

Les dommen i sin helhet her.

Borten Moe i klebrig trykksverte

Ola Borten Moe: Danset han naken?

Samme dag som Elisabeth Skarsbø Moen lanserer sin bok om Ola Borten Moe, ble det holdt en stillferdig boklansering på Litteraturhuset. Jon Wessel-Aas har kommet med boka Jus og sosiale medier.

Loven er lik for alle. Det finnes ikke egne lover for sosiale medier. Enten du skriver en blogg eller redigerer forsida på VG må du forholde deg til både personvernet og ytringsfriheten, forklarte Wessel-Aas. Men jo større nedslagsfelt du har, jo mer skjerpende vil det være for en eventuell erstatning dersom du krenker personvernet i det du skriver. Kunsten er å bruke de reglene vi allerede har også på sosiale medier.

Du kan si mye fælt om et menneske uten at det er ærekrenkende, men ganske lite om folks privatliv før det er ærekrenkende, ifølge Wessel-Aas. "Din forbanna hæstkuk" er i de fleste tilfelle greit, å påstå at den samme hæstkuken har ligget med noen på julebordet kan ofte være et lovbrudd. Fordi det er en påstand om noe som faktisk har skjedd, og som tilhører privatlivets fred, enten det nå er sant eller ikke.

Jon Wessel-Aas: Forklarer jusen.

At Skarsbø Moen mener Borten Moes driv etter makt gjør at han skifter syn alt etter hvor han kan få innflytelse, er helt greit juridisk sett. At hun derimot presenterer en faktapåstand om nakenhet på fyllefest natten før et viktig møte, er mer alvorlig.

Så har Elisabeth Skarsbø Moen brutt loven ved å skrive om Borten Moes nachspiel-ablegøyer? Det dreier seg jo om hans privatliv? Neppe. Skarsbø Moen er nemlig smart nok til å sette historien i riktig "kontekst" som det heter. Hun bruker historien til å si noe av (angivelig) samfunnsmessig betydning, fordi det viser at statsråden mangler dømmekraft.

Elisabeth Skarsbø Moen: Lur forfatter

Dagens juridiske stilling er slik at hvis faktapåstanden er et ledd i en tekst av samfunnsmessig betydning, så er det mye større slingringsmonn for å påstå både det ene og det andre om folk.

Heng med nå: Hvis du bare skriver at "Tone Damli har ligget med X og Y", så vil du lett kunne bli dømt til erstatning. Hvis du derimot pynter deg men noen intellektuelle fjær og skriver "Tone Damli har ligget med X og Y, og det er dypt problematisk i forhold til hennes bruk av mediene i de og de sammenhengene fordi... etc.". Ja, da slipper du mye lettere unna med det.

Bloggeren Burmeister, som skrev om Tone Damlis angivelige hopp i halmen, var litt for dum til å pynte seg med en slik intellektuell kontekst. Han bare sa det som han mente det var, uten dikkedarer. Hadde han hatt en master i medievitenskap kunne han lett laget en vakker ramme rundt disse faktaopplysningene, som hadde gjort det vanskeligere for Tone Damli å stoppe bloggen.

Spørsmålet er: Er det andre regler for Jørgen Hattemaker, den ikke altfor analytisk skarpe bloggeren, og Kong Salomo, nemlig kommentariatet, akademikerne og de anerkjente rikssynserne? De som kan kunsten å late som de driver samfunnskritikk, når de egentlig bare forteller fra et nachspiel?

Christian Burmeister: Ikke så lur forfatter

Det er i hvert fall verdt å tenke over. Skarsbø Moen har for øvrig bygget mye av boka si på anonyme kilder, men det er "gode kilder" forteller hun. Hadde en gjennomsnittlig blogger forsikret om det samme, hadde kommentariatet fnyst hånlig og kalt det totalt useriøst.

Jeg skal bruke helgen på å lese boka til Wessel-Aas, for å lære om jus i sosiale medier. Og det jeg egentlig lurer på er om den statsstøttede, så kalt kulturelle bokbransjen nå faktisk er verre enn en gjennomsnittlig kjendis-blogger.

 

 

 

 

 

Pappvin er den nye kaffen

"Jeg pleier å bruke et skikkelig kaffekrus til rødvinen om ettermiddagen," sa en småbarnsmor til meg, "jeg vil ikke at barna skal se hva jeg drikker."

Hun var en "rødvinsenke", som generalsekretær i Actis, Anne-Karin Kolstad kaller det. En rødvinsenke er en skilt kvinne som bor alene med barn, og som alltid har en pappvin på gang. Kvinner drikker stadig mer pappvin nemlig, noe også avisa Vårt Land tar opp i dag.

Generalsekretær Anne-Karin Kolstad i Actis

Her er intervjuet med Kolstad i TV2 og her er den gode og informative saken i Vårt Land.

Så da passer det å kjøre reprise av "Rødvin er den nye kaffen", en sak jeg skrev for A-magasinet i 2007 og senere brukte i boka Det glade vanvidd. Er du litt for glad i pappvinen så kos deg med denne:

"I likhet med de fleste karrierekvinner på min alder har jeg et avslappet, men kontrollert forhold til alkohol. Jeg drikker meg aldri full, men unner meg en halv vodka etter Dagsrevyen.

            Dette er selvfølgelig ren og skjær løgn. Jeg liker ikke brennevin, i likhet med de fleste damer på min alder. Nei, vi drikker vin, vi. Vin er akseptert. Vin er Middelhavet, sødme og generell dannelse. Å bære på en polpose årgangsvin er rett og slett et tegn på vellykkethet.

            Alkoholforbruket blant kvinner har økt voldsomt siden 70-tallet. Yrkeskvinner drikker mye mer enn hjemmeværende kvinner, og yrkeskvinner med god råd drikker aller mest, ifølge organisasjonen Actis.

            «Hvem er det som ikke tar et glass vin om kvelden, egentlig?» sa en kollega over kantinebordet forleden. «Jeg mener, hver kveld,» fortsatte hun, «alle gjør vel det?» Total stillhet blant de vellykkede damer. Var det fordi vi var sjokkert? Fordi alle andre enn henne bare drikker skummet melk etter Dagsrevyen? Elller var det fordi vi følte oss truffet? Ikke vet jeg. Men damen hadde berørt et tabu: Hverdagsdrikkingen blant voksne kvinner.

            Alle synes de kan kose seg med et glass vin. Å spise kaker i ensomhet har vi sluttet med. Det er jo patetisk å trøstespise. Vin, derimot, det er kultur!

            «Et glass vin» er det samme som «en kopp kaffe» i gamle dager. Å ta «en kopp kaffe» betyr ikke nøyaktig én kopp. Det betyr å drikke så mye kaffe man har lyst på. Og denne vanen er lett å overføre til vin, særlig dersom man drikker den fra pappkartong. Er det rart vi elsker disse pappkartongene? Ingen kan jo se hvor mye vi drikker. Man oppnår maks fyll og null skyldfølelse. Ett glass vin blir til fem før kvelden er over.

            Men det finnes ingen gratis lunsj. Det finnes ingen daglig rødvinsglede uten spor av avhengighet. På tide å ta fram den gode, gamle gram-vekten, med andre ord. Den vi pleide å bruke når vi var på slankekur.

            Her er forslaget til neste lille mamma-aktivitet: Mor veier vinen fra pappkartongen og skriver opp, hver kveld, hvor mange gram hun har drukket. Så tar hun fram kalkulatoren og regner om til brennevinsekvivalenter. Deretter går hun til speilet og sier til seg selv: «Den siste uken har jeg drukket to helflasker vodka.»"

Det var altså mitt bidrag til debatten. Vei hvor mye du drikker, skriv det daglig opp på et ark på kjøleskapsdøren! Dersom du har tenkt å bli alkoholiker, så er det i hvert fall greit å ha full kontroll på prosessen.

 

 

Venstrevridd NRK i romfolkfella

Jeg tror ikke NRK er Arbeiderpartiets Rikskringkasting, slik Carl I. Hagen hevder med sitt uttrykk "ARK". Men journalistenes politiske holdninger er likevel et problem. Romkvinne-saken er en godt eksempel på det.

Fredag snakket Runar Henriksen Jørstad, journalisten bak romkvinne-reportasjen ut for første gang."Jeg gikk meg blind", sa han ifølge fagbladet Journalisten. "Vi var med dem i over to måneder og så hvor vondt de hadde det. Vi gikk i sympatifella og ble sittende fast der."

Han avviser at han og NRK hadde en politisk agenda i saken. Det tror jeg ham på. Men politikk er ikke bare å ha en villet agenda. Det er også holdninger og følelser overfor ulike grupper. Det er her journaliststanden generelt, ikke bare i NRK men i alle store mediehus, har et problem.

Det er nemlig for lite intern opposisjon i redaksjonene. Det er særlig  i saker som "eies" av den politiske venstresiden at opposisjonen mangler.

Mens Frp-ere typisk vil stille kritiske spørsmål til sympatisaker om romfolk, fordi Frp-ere er harde i justis- og utlendingspolitkk, vil SV-ere og RV-ere mene slike sympatisaker skaper nødvendig balanse. Vi mennesker velger jo også parti i forhold til hvilke grupper vi føler for. En følelsesladet reportasje om formuesskattens ødeleggelser vil møtt sunn motstand i Dagsrevyen, en tilsvarende reportasje om en romkvinne gjorde det ikke.

Det finnes nemlig ikke Frp-ere i Dagsrevyen, dersom de er som andre nyhetsredaksjoner. Dersom kun journalister hadde stemmerett ville ikke Fremskrittspartiet finnes på Stortinget i det hele tatt, til tross for at de har hele 41 mandater på Stortinget. Tallene er fra Frank Aarebrots årlige måling av dette, presentert av fagbladet Journalisten. Disse tallene er fra 2012, og jeg sammenlikner altså med stortingsvalget 2009.

Senterpartiet ville bare ha ett mandat i journalistenes storting, mens de har 11 mandater på Stortinget. Kristelig Folkeparti ville hatt bare ett journalistmandat, mens de har 10 mandater i Stortinget.

Kilde: Journalisten (se lenke i tekst), grafikken er egen.

Derimot ville partiet Rødt, som ikke finnes i dagens Storting overhodet, hatt hele 13 mandater i journalistenes storting. SV ville hatt 23 mandater (mot 11 i dagens storting) og Venstre ville hatt 24 mandater (mot dagens fattige to). De innvandringvennlige partiene ville altså ha en voldsom tyngde i journalistenes storting. Arbeiderpartiet og Høyre er begge større i redaksjonene (hhv. 66 og 41) enn de er i Stortinget (hhv. 64 og 30).

Bildet er altså dels at journalister er mer venstrevridd enn folket, med bare ett parti på høyresiden. Men enda mer er bildet at alle andre opposisjoner enn venstresidens egen opposisjon (RV) enten er vekk eller bitte-bittesmå. Det er dermed ingen journalister i redaksjonene som stiller kritiske spørsmål knyttet til innvandring og justis (Slik en Frp-er ville gjort), om avkristningen av Norge (slik en Krf-er ville gjort) eller til Oslo-dominansen (slik en senterpartist ville gjort).

Vaktsjefen som bestemte at reportasjen skulle sendes, Cecilie Roang Bostad

Romkvinne-saken kom på vaktsjefens bord samme ettermiddag som den ble sendt, hun kjente til at reportasjen manglet sentrale fakta men mente likevel at den var flott og at det ville "komplisere saken" å komme med sannheten.  At kvinnen det gjaldt hadde solgt sin egen 11-årige datter til å bli voldtatt av voksne menn, ikke en, men flere ganger, var bare en av flere graverende fakta som ble utelatt i reportasjen.

Det var en hard diskusjon i redaksjonen før sending. Kanskje hadde opponentene vunnet dersom de bare hadde vært ørlite grann sterkere. Dersom redaksjonen hadde vært sammensatt av folk politisk på linje med nordmenn flest, og ikke på linje med journalistenes storting.

For problemet med journalistenes politiske sympatier er ikke at de driver partipolitikk. For det gjør de ikke. Nei, problemet består i at det ikke tenkes fra mange nok kanter i en redaksjon.

Journalister flest mener de er alt for profesjonelle til å la seg påvirke av egne politiske sympatier. Men der overvurderer de nok seg selv. Vi er alle politiske dyr, og særlig de/vi som er mer enn alminnelig interessert i samfunnsstoff og nyheter.

Runar Henriksen Jørstad gikk i sympatifella. Men hele NRK, og hele norsk presse, går i ensidighetsfella. Hadde jeg ikke vært mot kvotering av alle slag, så skulle jeg foreslått at Frp-ere, Krf-ere og senterpartister skulle kvoteres inn i redaksjonene.

Statistikk: leksjon 1

"Kvinner kan ikke lukeparkere." Hvis jeg kjeder meg på en fest, så kan jeg bare si noe sånt. Det er garantert noen som blir rasende.

Dette er en av kjepphestene mine. Ikke lukeparkering altså, ikke kjønnsforskjeller heller. Nei, kjepphesten er forskjellen på små og store tall, også kalt gruppenivå versus individnivå. Dette MÅ du forstå dersom du skal delta i samfunnsdebatten. Følg med nå:

At kvinner ikke kan lukeparkere er sant på gruppenivå, altså i store tall. Men ikke på individnivå, altså i små tall. Hvis jeg arrangerer en lukeparkeringskonkurranse mellom ti tusen kvinner og ti tusen menn, så er det helt sikkert at mannelaget vinner. Hvorfor? Jo, fordi menn, i store tall, er bedre til å navigere generelt enn kvinner (altså å intuitivt forstå vinkler og avstander). Dette er godt kjent av spesialister innen psykometri, en egen gren innen psykologifaget. Dessuten har menn flere timer bak rattet enn kvinner, som befolkningsgruppe betraktet kjører de rett og slett mere. Så kvinner kan faktisk ikke lukeparkere, i forhold til menn, hvis man ser det hele fra månen, altså i store tall.

Var det rasisme?

Påstandene om rasisme mangler enhver dokumentasjon, men preget hele landet i månedsvis.

Tirsdag satt jeg i retten og hørte lydloggene fra da Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. En av dem gjorde skikkelig vondt. Det var Erik Schjenkens makker som beskrev Ali Farah i samtale med AMK (sentralen).

Dagbladets forside 9. august.

Det var en dypt uprofesjonell utskjelling av en pasient. Den har blitt referert tidligere, og rimer godt med vitnebeskrivelsene av at ambulansemannen kalte Farah ”en svin” og liknende.

Men var det rasisme? Jeg hørte ikke så mye som et komma i denne forstemmende lydloggen som kunne tyde på at reaksjonen kom fordi Farah var svart.

Makkeren til Schjenken taklet ikke å få tiss på buksebeina, noe en ambulansemann definitivt bør takle. Han beskrev også publikum som ”masse hippier og greier”. En  uprofesjonell språkbruk som tyder på en uprofesjonell holdning.

Rasisme – hvilken?

Allerede dagen etter hendelsen i Sofienbergparken haglet beskyldningene i pressen om rasisme. Helseminister Sylvia Brustad gikk på banen, som den første av en hel rad politikere som ønsket å stå opp mot rasisme. Men hvor kom nettopp rasismen fra?

Nei, den var bare en påstand, først og fremst fra vitnene i parken og Ali Farahs kjæreste. De beskyldte fra første stund sjåførene for rasisme og bare det.  Hvorfor? Fordi Ali Farah var svart. Og bare derfor. Det var ingenting ellers som kunne tyde på at dette handlet om rasisme. Ingenting i ordbruken, som altså var mildest talt uten kontroll.

Er det slik at hvite nordmenn aldri blir utsatt for ubehøvlede eller uprofesjonelle folk i helsetjenesten? Nei, selvfølgelig ikke. Men det vekker ikke hele landet i moralsk raseri når det skjer.

Dabladets forside 16. august

Hvite nordmenn må, dersom de opplever slikt, bare erkjenne at det handler om folk som har feil jobb og så prøve å få gjort noe med det i etterkant ved å klage til tilsynsmyndighetene.

Hvite folk opplever ikke i slike situasjoner landets statsråder til å gå av skaftet fordi politikerne helt automatisk antar at enhver dårlig behandling av dem har en uetisk og kriminell motivasjon.

Ved å la denne saken utelukkende handle om rasisme ble alle alternative forklaringer glemt. Som for eksempel ren alminnelig udugelighet, noe som bare er mulig når lederne over lar det forekomme.

Denne saken burde endt opp som en tøff diskusjon om utdanning for, utvelgelse og personalpolitikk i ambulansetjenesten. Men ordet ”rasisme” fenger jo så mye mer.

Prisgitt kollegaer og sjefer

Det var Schenkens og makkerens aller første vakt sammen. Den ble skjebnesvanger. Mannen i gata er ikke bare prisgitt sin sjef når det smeller på jobben. Han er også prisgitt sine kolleger.

Men vanligvis blir den lille mann skjermet av pressen. Det sitter i ryggmargen på de fleste journalister at det er makta som skal tas, og kjendisene, ja, også en og annen lege eller direktør, slike anses som ressurssterke. En vanlig fyr derimot, i en lavtlønnsjobb og uten medieerfaring, vil nesten alltid behandles hensynsfullt.

Denne vanlige ryggmargsrefleksen hos journalister sviktet totalt i ambulansesaken. Sjåførene opplevde at både politikere og presse konkluderte med at dette handlet om rasisme, og at det var hovedsaken. Dermed mistet man en annen mulig forklaring av syne: En forklaring knyttet til svakheter i Ullevåls egen personalpolitikk.

Fra første dag regnet politikere og presse rasisme som eneste mulige forklaring fordi feilen var begått mot en svart mann. Rasisme er kriminelt og bør også være det, etter min oppfatning. Derfor er også beskyldningen om det så alvorlige.

Kortslutningen var at dette med nødvendighet handlet om rasisme og den kortslutningen ga enorme konsekvenser for omtalen av ambulansesjåførene. Det gav også noen konsekvenser i det vi ikke fikk: Viktige endringer i utdannings- og ansettelsespolitikk for en bedre ambulansetjeneste.

Dagbladet gikk lengst

Dagbladet gikk lengst, slik Dagbladet gjerne gjør.  I deres forsvar i retten legger de stor vekt på at de bare gjengav det alle andre sa. Vitnene mente jo at dette handlet om rasisme. Det samme gjorde politikerne med Abid Raja i fremste rekke av "jump-to-conclusions"-gjengen.

Dagladet bare ”refererte”. Det er interessant at dette blir brukt så tungt som juridisk argument. Fordi alle andre mente det var rasisme, så er Dagbladet totalt uten skyld, selv om de gikk lengst i å fordreie fakta til fordel for rasismeteorien. Å forsterke trykket ytterligere var ifølge Dagbladet å reise en ”viktig debatt” og det er jo pressens plikt, ikke sant?

Jusen i saken gjelder jo sondringen mellom ytringsfrihet og personvern. Hvis en sak har stor nok almen interesse så kan personvernet ryke. At vitnene mente det var rasisme gjør at Schjenken og kollegaen mistet personvernet, ifølge denne logikken.

For moro skyld spurte jeg en strafferettsadvokat hvordan et slikt argument ville stått seg ved en massevoldtekt. Det er jo også en sak der mange deltar, hisser hverandre opp og mister alle motforestillinger. Omtrent som en middels pressejakt på enkeltpersoner. Hva hvis en av mennene i retten hadde hevdet at ”jeg voldtok jo bare dama fordi alle de andre gjorde det?”

Vel, da hadde det vært skjerpende, svarte advokaten. Fordi i tilllegg til det individuelle ansvaret for hver enkelt voldtekt får man et ansvar for det kollektive, at man ikke protesterte.

Konsekvensen av Dagbladets argumentasjon i retten er at jo flere som sparker en som ligger nede, jo større hjemmel har Dagbladet for å sparke hardest, ved å begynne å dikte: Dagbladet konstaterte at ambulansepersonellet nærmest la igjen en bevisstløs mann med tiss i buksa for å dø – på grunn av hans hudfarve, mens realiteten var at han ble nektet bil fordi han urinerte på personell og bil, og fem minutter kom seg inn i en taxi og til legevakten, der han måtte vente ganske lenge.

Se min forrige sak: Dagbladet i retten

Pressen liker å kalle seg ”vaktbikkje”. En som fortjente uttrykket ”vaktbikkje” ville jo nettopp bringe alternative forklaringer til torgs når inntrykket ble for ensidig.

Erik Schjenken var en vanlig mann. Han har aldri søkt offentlighet og hadde intet apparat til å hjelpe seg da det smalt.

Ytringsfriheten innskrenkes, ifølge jusen, raskere når det er snakk om mannen i gata, nøyaktig slik ryggmargsrefleksen til norske journalister vanligvis fungerer. Vanligvis. Unntatt når offeret er en svart mann. For da har det almen interesse, må vite og da er det fritt fram.

Gjør du en feil overfor en hvit mann så gjør du en feil. Gjør du en feil overfor en svart mann så mister du alt. Det er det dystre perspektivet i ambulansesaken.

Denne bloggposten bygger på lesning av sakens rettslige dokumenter og samtaler med anonyme kilder ansatt i ambulansetjenesten i Oslo, samt tilstedeværelse første dag i Borgarting Lagmannsrett. Der går nå Dagbladets ankesak etter at Erik Schjenken vant en million i erstatning fra Dagbladet i tingretten. Saken i Borgarting avsluttes i slutten av neste uke og dom er ventet om noen uker. Les forrige sak om Dagbladets faktafeil Den er imøtegått av vitner i parken som skriver i Dagbladet i dag torsdag om Sannheten i ambulansesaken.

 

 

Dagbladet i retten

Sofienbergparken i Oslo

I dag tirsdag starter ankesaken Erik Schjenken mot Dagbladet. Det handler om den store nyhetssaken sommeren 2007.

Husker du ambulansesjåførene som forlot bevisstløse Ali Farah i Sofienbergparken? Da husker du noe som aldri skjedde, men som Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser.

Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst.

Før dette skjedde følgende: Ambulansefolkene åpnet døren for at Farah skulle få komme inn i bilen. Da åpnet han smekken, dro fram penis og tisset på en av dem, tok et par skritt og fullførte på ambulansen. Sjåførene trakk den konklusjon at han burde fraktes til legevakten i politibil, på grunn denne oppførselen.

En feilvurdering

Den konklusjonen ville også en trenet lege ha trukket, uttalte en professor i akuttmedisin i saken . Han beskrev hvordan en hjerneblødning en sjelden gang kan føre til at urinering kan se viljesstyrt ut, når den faktisk er et første tegn på alvorlig skade.

Ambulansesjåførene gjorde altså en feilvurdering av Farahs tilstand, men en feilvurdering som de fleste leger ville vurdert på samme måte som ambulansesjåførene.

Etter at ambulansen dro fra stedet ventet ikke Farahs venner på politibilen men fikk fatt i en drosje. Farah gikk selv inn i drosjen og selv ut av den og inn på legevakten, han ble innregistrert der kl. 1734. Så måtte han vente ganske lenge. Først da Farah ble dårligere en drøy time senere, bestilte Legevakten ambulanse for å ta røntgen på Ullevål.

Han ankom Ullevål kl 19.13. Heller ikke der ble alarmen slått med det samme. Etter å ha tatt CT-røntgen ca kl 20.00 ble Farah lagt til observasjon i flere timer. Først ved midtnatt ble han lagt i kunstig koma (respirator) og han ble til slutt operert kl 01.00,

Dagbladet er en stor redaksjon med ressurser til å dobbeltsjekke fakta. Som en del av norsk presse har de en selvpålagt plikt til å formidle sannheten. Likevel holdt de standhaftig liv i en feilaktig fortelling fordi det passet dem.

Djevelen ligger i detaljene

Ifølge Dagbladet lot ambulansesjåførene være å behandle en bevisstløs mann, så utslått at han hadde tisset i buksen. Men han var altså hverken bevisstløs eller hadde tisset i buksen. Djevelen ligger i detaljene. Disse detaljene endret Dagbladet effektivt for å skape et inntrykk av at ambulansesjåførene grovt forsømte å gjøre jobben sin fordi Ali Farah var afrikaner.

Schjenken selv kunne ikke gå ut med sakens faktum på grunn av taushetsplikten. Arbeidsgiveren hadde også gitt ham munnkurv i alle forhold vedrørende saken.

Erik Schjenken ble fordømt av en rekke statsråder og politikere, blant dem Kristin Halvorsen, Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen, Heidi Grande Røys, Manuela Ramin Osmundsen og Erling Lae. Selv om ingen publiserte navnet hans, visste alle han kjente at dette var ham.

Det ble arrangert demonstrasjoner med krav om han skulle miste jobben. De som forsøkte å nyansere saken ble drapstruet. Schjenken ble tilbudt å flytte på hemmelig adresse med politibeskyttelse. Han ble ute av stand til å arbeide og var ved flere anledninger på randen av selvmord. Samboeren flyttet fra ham. I dag, snart seks år senere, er han sterkt preget av saken.

 

Advokat Carl Urquieta Bore vant saken for Schjenken i Tingretten og fører denne uken saken i Lagmannsretten.

Schjenken vant i Tingretten

Sommeren 2010 stevnet Erik Schjenken Dagbladet med krav om oppreisning etter ærekrenkelse. Tingretten gav Erik Schjenken fullt medhold og Dagbladet ble dømt til å betale ham èn million kroner i erstatning.

I dommen står det: ?Det er etter norsk rettspraksis uvanlig med oppreisningskrav i en slik størrelsesorden. Preventive hensyn må imidlertid kunne tillegges vekt ved utmålingen, ikke minst hensett til at skadevolderen i denne saken utvilsomt har betalingsevne og ganske åpenbart har tjent penger på oppslagene?. De endte altså på en million kroner i erstatning.

Pressen liker å fremstille seg som samfunnets vaktbikkje. I denne saken var Dagbladet vaktbikkja med rabies.

Sakens konsekvenser for pressen

Dersom Dagbladet taper denne saken, er det fortsatt en viss logikk i pressens selvbilde som noe annet og bedre enn en hvilken som helst blogg. For dersom pressen må betale erstatning når de lyver, betyr det at man kan forvente at de ikke lyver til vanlig.

Dersom Dagbladet vinner saken betyr det at journalister heretter kan skrive hva som helst og at deres arbeid er like mye verdt som et middels skribleri på en dovegg.

Journalister flest bør altså følge saken med interesse, og håpe på at Schjenken vinner enda mer knusende i denne rettsrunden enn i den forrige. De handler ikke bare om Schjenkens ære, men også om journalisters yrkesstolthet.

Les min forrige sak: Document setter Høire-damene på plass

Document setter Høiredamene på plass

Nina Hjerpset-Østlie, journalist i Document.no

Ukas bloggpost er viet partiet Høyres verste side: Overklassens ignorante holdning overfor realitetene. I og for seg en historisk gjenganger, men denne gangen gjelder det Høyre-kvinnenes lovprising av innvandringen, og deres totalt manglende interesse for sammenhengen mellom demografi og økonomi.

Resten av bloggposten er en sterkt forkortet (og redigert) versjon av Nina Hjerpset-Østlies artikkel "Nu går alt så meget bedre"på nettstedet Document.no. Hun setter Høyre-damene på plass. Les artikkelen i sin helhet eller få kortversjonen her:

"Oslos befolk­ning øker vold­somt, og veks­ten er hoved­sa­ke­lig inn­vand­rings­dre­vet. I en pro­gno­se av Sta­tis­tisk Sen­tral­byrå (SSB) for­ven­tes antall inn­byg­gere i byen å være omtrent 800.000 i 2030. Nes­ten halv­par­ten av inn­byg­gerne i Oslo i 2040 vil være inn­vand­rere eller barn av to inn­vand­rede for­eldre, og rundt syv av ti av byens inn­vand­rer­be­folk­ning vil ha bak­grunn fra land utenfor EU/EØS-området.

Agenda Kau­pang, spe­sia­lister på sam­funns­ana­lyse, har utre­det befolk­nings­veks­tens økono­miske kon­se­kven­ser i tiden frem mot 2030. Utred­nin­gen kon­klu­de­rer med at kom­mu­nens låne­gjeld vil måtte øke fra 20.000 kro­ner til 107.000 kro­ner pr. inn­byg­ger de neste syt­ten årene.

Med så stor til­flyt­ting skulle man kan­skje tro at det enkelt ville la seg finan­siere av økt skatte­til­gang, men det mest sann­syn­lige er at Oslo kom­mu­nes skatte­inn­tek­ter vil bli mindre, sam­ti­dig som sosial­bud­sjet­tet vil øke.

En stor del av veks­ten i Oslo skyl­des nemlig til­flyt­ting fra utlan­det. SSB har gjort kjø­rin­ger som viste skatte­inn­gan­gen for disse per­sonene. Skatte­inn­tek­tene ble bereg­net i for­hold til år etter boset­ting. Resul­ta­tet viste svært lav skatte­inn­gang.

Skatte­inn­tek­tene går altså ned og sosial­ut­gif­tene opp, fordi inn­vand­rere jevnt over har lavere inn­tekt og er større for­bru­kere av trygde­ytel­ser - slik også Brochmann-utvalget påpekte i 2011.

Finansbyråd i Oslo Kristin Vinje.

Dette aner ikke finans­by­råd for Høyre, Kris­tin Vinje, noe om. I et inter­vju i Finans­avi­sen går det frem at de nye inn­byg­ger­nes skatte­evne ikke er blitt vur­dert, og at noen slik vur­de­ring hel­ler ikke kom­mer på tale. Og stilt over­for fakta om flytte­mønst­rene i hoved­sta­den, påbe­ro­per Oslos finans­by­rå­d seg lyk­ke­lig uvitenhet: Den sta­ti­stik­ken kjen­ner jeg ikke, svarer hun ganske enkelt når hun blir spurt om saken."

"Nei, da så", skriver Nina Hjerpset-Østlie lakonisk. Hun siterer også fra en diskusjon på Facebook med lederen for Oslo Høyres Kvinneforum, Berit Solli. Og denne damen bringer innvandringsdiskusjonen til nye høyder, les bare:

"Så begeist­ret er hun for byens strå­lende frem­tids­ut­sik­ter at tall­ma­te­riale og forsk­nings­rap­por­ter prel­ler av som vann på gåsa.," skriver Hjerpset-Østlie. "Der jeg bare var bevæp­net med ultra­kje­de­lige argu­men­ter som sta­ti­stik­ker og utred­nin­ger, var Solli bevæp­net med tro, håp og kjærlighet."

Berit Solli, leder av Høyre-kvinnene.

Nina Hjerpset-Østlie bør altså leses i sin helhet, artikkelen finner du her, og den handler mest om hovedstadens økonomiske fremtid. Men adrenalinet mitt koker litt ekstra ved sitatene fra Kristin Vinje og Berit Solli. Den ene er, med forbehold om at hun er riktig sitert, ignorant.

Den andre, Berit Solli, oppfører seg som en lett eksaltert overklassekvinne ved å  lalle i vei om Richard Florida, mens byen hun bor i er på sikker vei inn i dype og langvarige økonomisk problemer. Den amerikanske professoren Richard Florida er kjent for sine bøker om "den kreative klassen". De er lite relevante for en liten hovedstad i et bittelite land, som opplever en demografisk endring av historiske dimensjoner.

Innvandringen til Oslo er historisk ny både fordi den er så voldom, men også fordi de innvandrede er fattigere enn den opprinnelige befolkning. Dette siste er helt nytt i historisk sammenheng. Høyrefolkets evige mas om hanseater og dess like som påvirket vårt land i positiv retning, overser begge disse nye trekkene i demografien.

Du kjenner historien om Marie Antoinette? Den er trolig ikke helt sann, men alt for god til ikke å siteres: Da rasende demonstranter, Paris` fattige befolkning, demonstrerte for brød utenfor slottet, så hun ned på dem fra sin balkong og sa: "Har de ikke brød? Men da kan de vel spise kake i stedet?"

Omtrent som lederen av Oslo Høires (unnskyld, Høyres) kvinneforum altså: "Skatter og slikt? Denslags som skal dekke skoler, omsorg og sykehjem for byens befolkning? Kan vi ikke bare glemme skattene og bli litt kreative alle sammen, i stedet?"

Høyres store problem i hovedstaden er at de fremstår som overklassepartiet. Dersom stortingskandidatene viser samme ignorans overfor demografiske og økonomiske realiteter som Berit Solli, har jeg stemt Høyre for siste gang.

VIL journalister bli lavtlønte?!

I kveld torsdag er det møte i Oslo Journalistlag. NRKs journalistlag (fagforening) er opprørt over at så vel journalisten Runar Henriksen Jørstad som vaktsjef Cecilie Roang Bostad er blitt ansvarliggjort av enkelte kritikere. Og særlig er de opprørt over at fagbladet Journalisten skal ha bidratt til det.

"Jeg synes Jour­na­lis­ten har for­latt redak­tør­an­sva­ret som prin­sipp", sa Atle Bjur­strøm, leder av redak­sjons­klub­ben i Dags­revyen, i et inter­vju med Kam­panje. I et inn­legg på Journalisten.no med tit­te­len “Tørs­ten etter blod” ga NJ-leder Elin Flo­berg­ha­gen uttrykk for mis­nøye med at det fokuseres på enkelt­med­ar­bei­dere i NRK, og ikke bare på kringkastingssjefen, som altså har ansvaret etter hennes mening.

Journalistlaget bør tenke seg om en gang til. Først det opplagte: Dersom journalister ikke kan navngis og ansvarliggjøres når ting går dårlig, er det jo rart at de blir det når ting går bra. Som Nina Hjerpset-Østlie skriver her: Skal NRK-sjefen heretter motta SKUP-priser på vegne av en anonym journalist? Det ville jo være latterlig.

Les hele saken på Document.no: Et tusenbein i flombelysning

Men å insistere på at det kun er redaktørenes ansvar og ikke medarbeidernes når ting går galt, er også å bidra til at journalistene blir proletarisert. Vi har en tradisjon med synlige, ansvarlige og dyktige NRK-journalister, mange av dem høyt profilert. Når høyt profilerte folk gjør en feil står det respekt av å innrømme det, beklage det, og trekke seg litt tilbake en periode for så  kanskje å komme sterkere tilbake.

Den motsatte strategien, å insistere på retten til ikke å bli navngitt (når navnet allerede brukes som rutine, ved byline og rulletekst!) er å nedvurdere jobben som både vaktsjef og journalist. Det er livsfarlig fagforeningspolitikk, i en tid da journalistyrket er under sterkt press på grunn av strukturendringene i bransjen.

Redaktørene i NRK bør ikke på noen måte diskutere personalpolitiske grep offentlig. Men medlemmene i Oslo Journalistlag bør ikke protestere på at andre utenfor huset gjør det. Det gjør de da selv, enten som kommentatorer eller intervjuere, som en selvfølgelig del av jobben, når noe går galt i andre bedrifter i offentlig sektor og i næringslivet.

Journalistyrket er under endring, og ikke til det bedre. I alle redaksjoner sitter det unge mennesker som "klipp-journalister" og jobber under høyt press og tempo, og det publiseres alt for mange saker på nett uten byline og dermed uten ansvarlige journalister. Ønsker journalistlaget høyt profilerte og respekterte individer som medlemmer, eller anonyme innholdsprodusenter på samlebånd? Det bør de også diskutere på kveldens møte.

Les min forrige NRK-sak: Noen må gå

 

Norge må hjelpe Bhatti

"Vi har fått mange henvendelser fra nordmenn i utlandet som reagerer på manglende oppfølging når de kommer i skade for å smugle narkotika, drepe eller voldta lokalbefolkningen, sier førstekonsulent Bjørnar Brandtzæg i UD."

Arfan Bhatti. Foto: Scanpix

Vel, han sa ikke det. Dette er et sitat fra morostedet 5080. Deres klassiker "UD tilbyr oppblåsbar velfedststat til norske turister i utlandet" gikk som en farsott nettopp internt i UD, der de ansatte kan bli veldig lei av nordmenn som forventer at staten skal rydde opp når de "kommer i skade for" å være tvers i gjennom kriminelle.

Men at vi kan le av den generelle holdningen, så skal vi ikke le av folk som er savnet. Også de vi ikke kan fordra er våre landsmenn. Det siste døgnet har jeg lest litt for mange gøyale tweets og Facebook-oppdateringer om Arfan Bhatti. Om hvor fint det er hvis han er død. Og om hvor lite folk bryr seg. Det er respektløst overfor hans familie.

Arfan Bhatti har altså vært savnet i de nordvestlige områdene (trolig) i Pakistan et sted, og familien meldte onsdag kveld fra til UD at de var urolige for ham. Så hva kan UD gjøre? Nettavisen skriver om det i denne saken: Dette har Bhatti krav på i hjelp fra Norge.

Men om vi ikke bør vitse om Arfan Bhatti nå, så kan vi gjerne vitse litt om Ubaydullah Hussein, som nå hyler om at den norske staten skal rykke ut og hjelpe Arfan Bhatti. Det er komisk, slik det ofte er komisk når folk først er grunnleggende uansvarlige, og så forventer at andre skal rydde for dem.

Men nettstedet Vepsen setter det hele på riktig plass: "Grunnen til at norske myndigheter bør bruke krefter på å finne ut hvor Arfan Bhatti er, er en helt annet enn at Ubaydullah Hussein skriker om hjelp fra staten.

Grunnen til at myndighetene bør forsøke å finne Bhatti er at (...) vi skal bevise at rettsstaten og demokratiet er overlegne.

Det viktigste prinsippet i en rettsstat er nemlig likhet for loven. Den norske stat skal dømme oss likt for like forbrytelser, den skal sikre oss like rettigheter og den skal ivareta disse rettighetene på samme måte overfor alle innbyggere."

Nettstedet Vepsen skriver videre, morsomt og treffende at:

Ubaydullah Hussein oppfører seg selvfølgelig som en feig skrikerunge der han står og roper på den staten han hele tiden viser sin forakt for. Jada, vi er skitne kuffar, og hvis Ubaydullah fikk bestemme skulle det helt sikkert bli en annen dans og alldeles ikke på roser og noen og enhver av oss skulle få smake sverdet. Det er lett å sitte på Facebook å øse edder og galle over det samfunnet som har gitt en utdannelse og jobb og hvor NAV holder en i live. Men sannheten er jo at det bak det overdimensjonerte skjegget og alle skjellsordene skjuler seg en redd guttunge som ikke forstår verden rundt seg og ikke har annet forsvar mot alt som er vondt og vanskelig enn bannskap og stormannsgale drømmer om en egen stat i en liten flik av Oslo.

Les saken her: Ubaydullah og rettstaten.

Det føles ikke særlig ok å skulle hjelpe til å finne Arfan Bhatti ved norske skattepenger. Men det ville føles enda verre å la være. Det ville jo være det samme som å godta at vi er i krig med hverandre. Det er vi ikke, selv om islamister tolker verden slik.

Arfan Bhatti er forsvunnet, og vi aner ikke hva som har skjedd. Han kan leve i beste velgående og bli trent for terroraksjoner han senere vil gjøre på norsk jord. Han kan være fengslet. Han kan være drept.

Vi bør snarest mulig få på plass en terrorlov som gjør det straffbart å ta i mot terrortrening i utlandet. Men det går an å ha to tanker i hodet på en gang, eller rettere sagt nøyaktig den samme tanken: Med lov skal landet bygges. Og loven skal gjelde alle. Islamistiske terrorister skal ikke få endre på det.

Norske myndigheter skal bistå Arfan Bhattis pårørende på samme måte som de bistår alle andre. Det er liksom det som er en rettsstat.

 

 

 

Ikke stol på Dagsrevyen

Flere kilder bekrefter at det var heftige diskusjoner i Dagsrevy-redaksjonen om romfolk-reportasjen før den ble sendt. Den gode nyheten er altså at fornuftige folk i redaksjonen protesterte. Den dårlige nyheten er at de ikke ble hørt. Reportasjen ble jo sendt, uten at det ble opplyst at kvinnen var dømt for sex-salg av sitt eget barn. Hun fikk ti tusen euro for at den elveårige jenta ble voldtatt.

Siste: NRK beklager skikkelig

Jeg tok altså feil da jeg skrev lørdag at de neppe kunne ha lest dommen før de sendte reportasjen. De som laget saken hadde lest dommen. Og møtt mange protester internt fordi de underslo innholdet i den. Dagsrevyen villedet oss bevisst. Det gjør jo ikke akkurat saken bedre.

Les saken: Dagsrevyens forsvar av romfolk

NRKs redaksjonsleder Ole Evind Henden sier , ifølge fagbladet Journalisten, at hensikten med reportasjen var å sette søkelys på det prinsipielle: "Den gikk inn i det vi har kjent til i mange år med at romfolk reiser rundt med barn og selger smykker. Så er det jo et interessant spørsmål om det at barna deltar i dette og eventuell kriminell virksomhet rammes av menneskehandelparagrafen."

Nina Owing presenterer Romfolk-saken

Javel. Det er selvfølgelig et interessant akademisk spørsmål. Problemet er at de i farten hopper bukk over helt sentrale journalistiske prinsipper: At det vesentlige i en sak skal fram. Det er ikke første gang Dagsrevyen firer på journalistiske krav.

I Veidekke-saken skjedde noe av det samme. Her siterer jeg Bernt Olufsen, tidligere mangeårig sjefredaktør i VG om den saken i juni 2011:

Den 25. januar gikk Dagsrevyen på luften med et av de lengste nyhetsinnslagene jeg hadde sett i den kanalen på lang tid. I avslørende ordelag og med velkjent Brennpunkt-dramaturgi ble det gjennom 12 minutter og åtte sekunder avdekket at Veidekke i en årrekke drev omfattende ulovlig prissamarbeid om asfalteringsoppdragene i Midt-Norge. (…)I løpet av 14 dager kringkastet NRK 15 TV-reportasjer, to radioinnslag og 29 nettsaker om Veidekke-skandalen.

Det som ikke ble sagt i Dagsrevyen var at NRKs hovedkilde, Odin Kringen, ikke var en varsler, men tvert i mot selve skurken og den som hadde vært drivende kraft i ulovlighetene og fått sparken for det. Og at selskapet selv, et helt år før Dagsrevyreportasjen, selv hadde meldt fra til Konkurransetilsynet og bedt om å bli etterforsket. Kringen hadde tapt sin sak (om avskjeden) mot Veidekke i to rettsinstanser, og Lagretten slo fast at han hadde drevet ren utpressing mot selskapet. Veidekke klaget Dagsrevysaken inn for Pressens Faglige utvalg, men NRK ble ikke felt i PFU på Veidekke-saken.

"Det er greit nok." skrev jeg i E24. "Men som alminnelig seer blir jeg ikke ferdig med saken. Fordi jeg forventer mer av NRK enn at de klarer å la være å bryte pressens interne justisregler. Nettopp Dagsrevyen, av alle redaksjoner, har råd til å lage skikkelig TV."

I 2011 fikk NRK mer enn 4,7 milliarder kroner i lisensinntekt fra seerne, trolig ble det noe mer i fjor. Det sier noe om hvilket enormt privilegium NRK har, i forhold til andre medier. Vi har rett til å stille krav om gode reportasjer. Og for en statskanal må det etter min mening være balanserte reportasjer der faktum ikke bare er sjekket, men også presentert slik at bildet blir mest mulig fullstendig. Det er her det svikter for Dagsrevyredaksjonen.

Fra Dagsrevyens reportasje

Jeg har tråkket ut og inn av NRK-huset (som intervjuobjekt) siden 2004 og har blitt kjent med en rekke folk der. Det er gode journalister og dårlige journalister her i verden. Og i NRK er det veldig mange gode.

Problemet er at de gode journalistene, de som er trofaste mot de journalistiske idealene, de taper kampen om hvordan sakene skal presenteres. Det må være et lederproblem, og bare et lederproblem.

Etter heftige diskusjoner i redaksjonen om romfolk-saken, der alle var kjent med dommens innhold, trumfet noen gjennom en gal beslutning. Hvem var det? Får det noen konsekvenser? Noen, trolig en mellomleder valgte at vi som seere ikke skule få vite hva kvinnen var dømt for.

Dagsrevy-redaksjonen glemmer at vi lever i et åpent samfunn, der enhver interessert idiot, som undertegnede, kan ringe domstolene og få tak i dommene i saken. For ikke å snakke om den nye åpenheten på nettet.

Så hvorfor skal vi da se på Dagsrevyen? Fordi vi er vant til at NRK er til å stole på. NRK har arvet vår tillit gjennom en lang historie. Tilliten fra det norske folk er NRKs seer-kontrakt og dermed deres kapital. Som de nå skusler vekk.

I mars 2010 sendte Lørdagsrevyen en reportasje om tatere, der voldsom dramaturgi gav inntrykk av at taterne ble sterilisert, lobotomert og fratatt barna sine i Norge fordi de var tatere, at det altså var rasemessig motivert. De var et "fantefolk som ikke skulle få formere seg", sa reporteren." Men som frilansjournalist Terje Carlsen skrev i fagbladet Journalisten:

Det finnes i dag ikke noe forskningsmessig grunnlag for å hevde at noe sånt skjedde på rasemessige grunnlag. Tiltak mot tatere var i all hovedsak sosialt begrunnede. Han klaget saken inn for Pressens faglige utvalg. Carlsen beskriver hva som skjedde i utvalget:

Pressens Faglige Utvalg valgte i møte 27. mai ikke å ta stilling til om undertegnede har påvist feil eller usannheter i NRK Lørdagsrevyens virkelighetsfremstilling i strid med god presseskikk. Utvalget skriver: «Utvalget har ikke grunnlag for å avvise at klageren har funnet feil i NRKs framstilling». Med andre ord sier de at de ikke har giddet å sette seg inn i kunnskapsgrunnlaget for klagen. Da gjør de det lett for NRK å slakke på kravene til sann nyhetsinformasjon.

Saken om romfolket lørdag 12. januar er bare en av mange, der den redelige journalistikken taper. Redaksjonens ønske om sterk dramaturgi (tatersaken), å virke som man avslører noe (Veidekke-saken) eller å vri på faktum for å få fram en prinsipiell diskusjon (Romfolk-saken) handler egentlig bare om det samme. Det stilles ikke krav til sann nyhetsinformasjon der vesentlige punkter kommer fram, og er korrekte.

Det har statskanalen vår ikke råd til. For NRKs kapitalgrunnlag er ikke lisensen. Kapitalgrunnlaget er seernes tillit. Den dagen tilliten forsvinner kan ikke heller lisensen forsvares.

 

 

Dagsrevyens forsvar av romfolk

"Hun reiste rundt i Europa og solgte smykker sammen med barna sine, slik romfolk har gjort i generasjoner" introduserte Nina Owing i Dagsrevyen lørdag 12. januar. Det handlet om en rumensk kvinne av romfolket som satt fengslet i Norge for menneskehandel. Var hun en "enke, som har gjort alt hun maktet for at barna hennes skal slippe å sulte" eller en "menneskehandler som har tvunget barna til å stjele, tigge og selge falske smykker på gata"? I NRKs verden er visst ting enten-eller. Det ulykkelige er at svaret trolig er både-og.

Reportasjens underliggende og sterke budskap var at dette var en urimelig dom: At moren ble urettmessig dømt for sin kultur. Se reportasjen her. 

Vet du hva Dagsrevyen glemte å fortelle? At moren som ble intervjuet også er dømt for medvirkning til voldtekt av sin egen datter da jenta var 11 år. Moren fikk da penger for salget av jentas kropp, ti tusen Euro. Ifølge tiltalen skjedde dette igjen da jenta var tolv og igjen da hun var tretten, til nye "ektefeller" og hver gang for et anseelig Euro-beløp. Kun det første forholdet, da datteren var 11, ble bevist godt nok til dom, men dette forholdet var altså årsaken til at fengselsstraffen ble på over to år.

"Eva" ble solgt, voldtatt og tvunget til tigging. Les Bergensavisens historie om den yngste datteren her.

Hvorfor utelot Dagsrevyen det mest sentrale punktet i tiltale og dom? Nina Hjerpset-Østlie i Document.no var først ute med å skrive om saken, mandag 14. januar. Jon Hustad i ukeavisa Dag og Tid skrev om den fredag 18. januar, Når Dagsrevyen ikke forteller sannheten:

De dømte i saken fikk til sammen fjorten år og ti måneder i fengsel. Moren fikk en straff på to år og fire måneder. (...) «Handlingene er så avskyelige og forkastelige at man aller helst ønsker å tro at de ikke hadde funnet sted», sa aktor i sluttprosedyren sin. Etter dommen var han lettet. 

Denne jenta, solgt som 11-åring og trolig også som 12- og 13-åring,  lever nå på hemmelig adresse i Sverige. Moren er også idømt en erstatning på 200 000 kroner i tillegg til en felleserstatning på 40 000 kroner og til besøksforbud i tre år. Heller ikke det nevnt, selvfølgelig, i Dagsrevyen.

Hva kan vi forvente av landets største nyhetsredaksjon, fullfinansiert av skattebetalerne, nettopp for å lage kvalitetsjournalistikk? Vi bør forvente at de setter seg inn i hva folk er dømt for, og forteller det til seerne, før de slipper dem til i en følelsesladd og partisk reportasje.

Romfolkets historie er en europeisk tragedie. Enkeltskjebner fortjener å bli behandlet med et større alvor enn dette. Selv om det er ubehagelig. Dagsrevyen setter "kultur" opp mot "kriminalitet" på en alt for enkel måte. Ifølge dommen og ekspertene som ble hentet inn der er det nettopp en del av romfolkets kultur å bortføre jenter til ekteskap ("rituell kidnapping") mens de enda er barn etter norsk målestokk, 11-12 eller 13 år gamle, som et annet offer i denne saken var da hun ble gift. Og det skjer ved økonomiske forhandlinger mellom foreldre på hver side. Det er også en del av deres kultur at barna ikke får gå på skole, slik at de blir analfabeter og at de reiser rundt med foreldrene og driver organisert kriminalitet.

Det måtte en Jon Hustad til for å stille spørsmål ved Dagsrevyen.

Dette er så alvorlig, og så problematisk, at det fortjener en klokere behandling enn denne reporteren var i stand til. Reportasjen var på til sammen åtte og et halvt minutt, altså en lang og påkostet reportasje, også i Dagsrevy-sammenheng. I løpet av reportasjen kom aktor til orde i til sammen 35 sekunder, og han var den eneste kritiske stemmen. For øvrig var det kun kvinnen, hennes slektninger , forsvareren  og en partisk og emosjonelt engasjert reporter som fylte tiden.

Vil du lese dommen? Ring Bergen Tingrett, de sender dommen  i PDF på mail til alle som spør. Saksnummeret er 11-194827MED-BBYR/01. Ta fram markeringstusjen for å holde styr på de seks tiltalte, de mange tiltalepunktene og de mange barna involvert, merk deg særlig barnas fødselsår i forhold til når forholdene tiltalen gjaldt, fant sted.

Det er litt av en jobb å sette seg inn i saken, du trenger en times tid faktisk. Det var vel det som ble for mye for Dagsrevyens reporter.  Se reportasjen i Dagsrevyen her.

PS: Nettavisen Journalisten.no publiserte to saker om dette lørdag 19. januar. I den siste innrømmer Dagsrevyen at de gjorde en tabbe. Vi håper NRK vil følge opp med et grundig svar om hva som egentlig skjedde.

Innvandring truer velferdsstaten

"Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil."

Jon Hustad. Foto: TV2

Thorbjørn Egners kardemommelov har blitt kalt reaksjonær denne uka. Men den er et godt innspill i debatten Jon Hustad startet i Aftenposten om norsk kultur og innvandring.

Hustads poeng var at kulturelle særtrekk får konsekvenser for økonomien. Og han har fått mye pepper for å henvise til taxi-svindelsaken. Men den er svært relevant på grunn av dens enorme omfang, helt ulikt det man tidligere har sett.

Totalt 2500 sjåfører var innblandet. Tre av fire svindlere var pakistanernordmenn. Altså var en stor del av det pakistansknorske miljøet i Oslo berørt. Det ble unndratt 625 millioner kroner fra beskatning. Godt over 100 millioner kroner ble feilaktig utbetalt i trygd til sjåførene som kjørte svart.

Tallene er hentet fra boka Svindel uten grenser. Tre navngitte toppbyråkrater, fra hhv. Nav, Skatteetaten og Oslo Kommune, blir sitert på at innvandrerbefolkningen ser ut til å ha et annet forhold til trygdesvindel og svart arbeid, i den samme i boka. Og da bygger de på sin samlede erfaring i jobben, ikke på denne saken alene.

Det samsvarer med flere anonyme og sentralt plasserte kilder i NAV jeg har hatt kontakt med. De er sjokkert over viljen til å snyte staten hos nyankomne innvandrere. De har ingen annen forklaring enn det de kaller "kultur".

Filmen TAXI er en fritttående filmatisering av boka om drosjesvindelen. Adil Khan i hovedrollen, Ulrik Imtiaz Rolfsen regissør.

I Storbritannia er det ti ganger flere korrupsjonsanklager mot politimenn med muslimsk-asiatisk bakgrunn enn blant dem med etnisk britisk bakgrunn. Det forklares i rapporten (som er omstridt) med press fra storfamilien på den enkelte politimann. Altså, en del av familiekulturen.

Som Eirik Vinje skrev i Aftenposten: I klansamfunn i Asia og Afrika tar man vare på familien, mens man har null tillit til staten. Ofte har man god grunn til å anse staten som en fiende. I Norge er det nærmest omvendt. Staten er den som aldri svikter oss, mens familien kan det være så som så med.

Det nye i Norge er to demografiske forhold: Det første er at innvandrerbefolkingen er mye større enn det vi har opplevd i tidligere tider (se grafen under, der grønn farge er  innvandrere fra Asia og Afrika og deres barn). Det andre er at de som kommer er fattigere enn majoritetsbefokningen, ikke rikere, slik f.eks. hanseatene var. Alle som forteller oss at "det har alltid vært innvandring til Norge og hanseatene beriket oss jo" , de overser helt fundamentale fakta om innvandrere i forhold til totalbefolkningen.

Innvandring til Norge 1970-2010, første- og annengenerasjon. Grønn farge er Asia, Afrika og øvrig 3. verden, rød farge er EU-land i Øst- og Sentral-Europa mens den blå kurven er innvandrere og etterkommere fra vestlige land.

Det tredje nye, som ikke er demografi men statsfinanser, er at vi har en velferdsstat som bygger på livslang botid og at folk selv gjør sitt beste for å unngå trygd. Miksen av disse tre kan bli ødeleggende for velferdsstaten.

Det hadde vært rart hvis overgangen fra et land der all trygghet ligger i familie og klan, til et land der all trygghet ligger i staten, foregår uten friksjon. Følgende avsnitt i boka Svindel uten grenser, der en pakistansknorsk jente blir intervjuet, gjør inntrykk:

 

Shazia Sarwar, nå journalist i VG.

Etter å ha lest om taxi-svindelen forsto Shazia hvorfor foreldrenes hus var så lite, sammenliknet med de andre norsk-pakistanernes hus i Pakistan. Faren hadde flere jobber samtidig for å kunne forsørge seg selv, sine slektninger i hjemlandet og samtidig klare å spare til husbygging. Foreldrene var nesten aldri hjemme, de bare jobbet. De betalte sin skatt, og de misbrukte ikke trygdesystemet. Og endte med det minste huset.

Her er vi ved kjernen. Første- og annengenerasjon må oppleve at de blir belønnet for å jobbe hardt og ikke snyte staten. I taxi-svindelsaken, som altså omfattet et stort miljø, skjedde det motsatte. Den norske velferdsstaten var vid åpen for dem som ønsket å utnytte den. Norsk kultur viste sine svakheter i møte med den pakistanske.

Tall om annengenerasjons pakistanernordmenn er oppmuntrende, de er høyt utdannet, arbeidssomme og lovlydige. Det hjelper bare så lite at èn etnisk gruppe lykkes i å knekke kodene, når det stadig kommer nye grupper innvandrere. De fleste innvandrerne kommer nå fra Øst-Europa, der tilliten til staten også er så som så. De fleste nyankomne fra 3. verden kommer nå fra Afrika, fra land med utpreget klankultur og en ikke-fungerene stat, slik denne SSB-statistikken viser.

Hva skal vi gjøre? Regjeringen Stoltenberg skal ha ros for å ha satt ned Brochmann-utvalget, som forsøkte å svare. Men det er blitt merkelig stille om utvalgets dystre data etterpå. Christian Tybring Gjedde og Hadia Tajik snakker om pølser i lompe og pinnekjøtt. Er hele befolkningen blitt så dårlig i matte at vi ikke klarer å diskutere det som er viktig? Hustads utgangspunkt var jo nettopp kulturens konsekvenser for økonomien. Det klarer visst ingen å følge opp.

Christian Tybring Gjedde og Hadia Tajik diskuterte norsk kultur i Dagsrevyen

Shazia, jenta som ble sitert i boka om taxisvindelen er nå journalist i VG. Der har hun blant annet annet skrevet en rekke svært gode artikler om innvandring og integrering. Hun har vist oss at det også er positive sider ved at innvandrere samler seg i Groruddalen. Poenget er at hvis innvandrere fra samme land flytter nær hverandre er ikke det så farlig, ja, det er også mange fordeler med det, så lenge folk holder seg til samfunnskontrakten. Og i Groruddalen har kriminaliteten sunket, samtidig som innvandrerandelen har økt. I tillegg er det rimelig å anta at det sparer staten for masse penger at storfamilien bor fysisk nær hverandre, slik at folk kan hjelpe hverandre i hverdagen.

Desto viktigere er det å formulere samfunnskontrakten presist. At folk må bli en del av "den norske kulturen" er både uklart og storforlangende. Sin kultur må folk velge selv, så lenge de forsørger seg selv og er lovlydige. (Saken fortsetter under grafen)

Øverste kurve viser yrkesaktivitet blant etniske dansker, rundt 73 % i 1997. Tilsvarende for ikke-vestlige innvandrere i Danmark var 34 %, et tall som ville knekt velferdsstaten hvis det hadde vart.

Men gjør de det? Problemene med sysselsetting hos første generasjon innvandrere fra tredje verden ser ut til å være enorme. Det hjelper ikke at annengenerasjon blir leger og jurister, når det stadig kommer store mengder nye innvandrere. I Danmark var det de dramatiske tallene for sysselsetting blant ikke-vestlige innvandrere som førte til tilstrammingen i familegjenforenings-reglene (se grafen over og billedteksten under den).

Tall fra Frisch-senteret i Norge viser at første generasjons innvandrere fra tredje verden bare er i arbeid ti-femten år, også de som var arbeidsinnvandrere. Foreløpig vet vi lite om hvordan nyinnvandrede østeuropeerne vil tilpasse seg over tid. I Brochmann-utvalget antydes det at vi kan risikere samme korte yrkeskarriere hos dem, samtidig som deres eksport av trygd kan bli et økende problem.

Kardemommeloven. Fra Guro`s verden (blogg).

Blant mine bekjente er det de "gammeldagse" personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.

Man kan ikke gjøre noe med andres kultur. Men man kan gjøre noe med sin egen. Det er i møte mellom norsk kultur og klan-kultur at trygdebruken går over stag. I USA får man trygd bare noen få måneder etter ankomst, etter det er det brått slutt. Somaliere i USA klarer seg mye bedre der enn i Norge, slik Gerhard Helskog forklarte i sin bok om innvandring. Problemet i norsk kultur er i så fall at vi ikke klarer å si nei til trygd selv om folk er fullt arbeidsføre.

Kom deg i arbeid og vær lovlydig. Noe mer kan vi virkelig ikke forlange av folk. Om man spiser pølse med lompe på 17. mai eller halalkjøtt? Det er ikke viktig. Thorbjørn Egner formulerte det presist i Kardemomme-loven.

PS: Den første foilen er hentet fra Brochmannutvalgets presentasjon. Den andre er ikke på nett, den ble presentert på NHO-konferansen 2011 av professor ved Rockwool Fondens Forskningsenhed i Danmark. 

Callsenter-blues

Denne saken er først publisert i magasinet Det gode liv

Skal jeg sende deg et tilbud på skadeforsikring, kanskje? spør den vennlige damen i den andre enden av telefonlinjen. Jeg hadde ringt til banken for å åpne en konto. Nå var damen på callsenteret i gang med å selge meg skadeforsikring, noe jeg absolutt ikke trengte.

Der samlebåndsarbeideren selger sin håndkraft åtte timer daglig, der selger callsenter-arbeideren sin sjel. Denne damen blir målt på om hun tilbyr meg skadeforsikring eller ei. Dersom hun er en klok og samvittighetsfull person, så forstår hun at jeg ikke trenger det, men hun er likevel nødt til å foreslå det.

Et callsenter er et kontorlandskap der medarbeiderne sitter med hodetelefoner og tar inn telefonsamtaler fra kunder. Flyselskaper, banker, telefonoperatører og strømleverandører, alle sammen har callsenter som tar imot bestillinger, spørsmål og klager.

En callsentermedarbeider kan måles på alt. Hvor lang tid hun bruker på samtalene, hvor mange samtaler hun får tatt i løpet av dagen og ikke minst, hvor fornøyde kundene er etter samtalen. Hun kan til og med måles på om hun går ofte på do.

Etter å ha avsluttet med den hyggelige damen får jeg en sms: «Hvor fornøyd er du med hjelpen du nå fikk? Svar på denne tekstmeldingen ved å skrive et tall fra 1 til 5, hvor 5 er mest fornøyd. Takk for hjelpen!» Jeg taster 5.

Men der kommer det jammen en sms til! «Opplevde du å bli informert om andre tjenester og produkter enn din opprinnelige forespørsel? Svar ved å sende ja eller nei. Takk for hjelpen!»

Jeg har en venninne som har jobbet på callsenter i en storbank i mange år. Noen år blir hun og kollegene målt på kvalitet, altså på hvor fornøyd kundene er. Andre år blir de bare målt på tempo, altså på hvor mange telefoner de klarer på en dag. Hva de måles på varierer med de strategiske prioriteringene i toppledelsen. De siste to årene er hun blitt målt på mersalg. Hvor mange ekstra produkter og tjenester klarer hun å selge til kunden som egentlig ringte for noe helt annet?

Du må ha et sjelsliv som en bøffel for å klare dette uten å ta det for personlig. Følgelig passer denne jobben best for unge mennesker som fortsatt er passe ureflekterte.

Callsenteret er den rendyrkede kapitalismen. Jeg liker jo egentlig kapitalisme. Jeg liker alle de materielle godene som kommer ut av dette systemet, og jeg ser ikke ett eneste godt alternativ. Følgelig ser jeg heller ikke noe alternativ til callsenteret, der arbeiderne måles på alt de gjør.

En callsenteransatt kan altså oppleve at hyppige dobesøk blir tema i neste medarbeider­samtale. Derfor gjør jeg det lille jeg kan for å gjøre arbeidsdagen litt enklere for de an­satte: Uansett hva jeg egentlig synes så taster jeg 5 på telefonen. «Svært fornøyd.»

Hurra, en konservativ biskop!

Den nyutnevnte biskopen i Agder, Stein Reinertsen, vil ikke vie fraskilte. Han er som den første hestehoven om våren. Nå blir det snart sommer!

Stein Reinertsen

La meg forklare: Reinertsen er tegnet på en kirke som er fri; endelig løsrevet fra staten. Snart vil vi, forhåpentligvis, ha et stort mangfold av ulike likestilte kirkesamfunn. Dette avløser den store beklemmende statskirken, der alle skulle være enige hele tiden, både innbyrdes og med den til enhver tid sittende statsråd.

Kravet om enighet, i alt fra homofile samliv til abort og kvinnelige prester, spiste opp teologien innenfra. Bare de uendelige diskusjonene som fører fram til komplett uforståelige kompromisser sto igjen som kirkens morkne ryggrad. Men fra mai 2012 kom kirkevåren. Da opphørte statskirken ved det såkalte kirkeforliket.

Biskop Reinertsen ble den første bispeutnevnelsen etter kirkeforliket. Reinertsen ble valgt gjennom en ganske intrikat valgordning av menigheter, kirkeansatte og biskoper. Han var den mest konservative av kandidatene. Ved juletider oppdaget rikspressen at han ikke vil vie fraskilte og da ble det rabalder.

Helga Pedersen fra Arbeiderpartiet sa at Reinertsen truer mangfoldet i kirken, og Lars Peder Brekk fra Senterpartiet hevdet at han truer folkekirken. SVs Kristin Halvorsen besværet seg over at han ikke vil hjelpe folk som hadde "funnet kjærligheten".

Og dette sier de til tross for at Reinertsens syn ikke gir noen andre konsekvenser for giftelystne enn at de må finne seg en annen enn biskopen til å vie seg. For Reinertsen har, i likhet med andre prester med samme konservative syn, som fast regel å henvise slike par til en mer liberal prest, slik Thor-Bjarne Bore forklarer på bloggen Bore-aktuelt.

Tidligere var det slik at når kirken og staten kranglet om tilsettinger i kirken, så vant staten fordi kirkestatsråden var sjef over bispekollegiet. Men etter kirkeforliket i fjor kan ikke polikerne gjøre annet enn å protestere. Heldigvis.

Alle de årene der kirken var underlagt staten, hadde store negative konsekvenser for kirken. De prestene som ikke mente så mye, som lettest underla seg statlig kontroll, de trivdes best og gjorde raskest karriere i Den norske kirke.

Jens Torstein Olsen til høyre, partner Erling Lae til venstre, sammen i homo-regnbue-tog.

Dette slo begge veier. Teologen Jens Torstein Olsen fikk ikke lov å jobbe som prest før i år 2000, fordi han var registrert partner med en mann. Hadde det ikke vært for statskirkeordningen hadde Norge trolig hatt et mangfold av kirkesamfunn på 90-tallet, den gang Olsen gikk arbeidsløs.

Et slikt mangfold ville gitt grobunn for menigheter som ikke bare ville godtatt, men kanskje bent fram hadde ønsket seg en homofil prest som levde som i et livslangt forpliktende monogamt forhold, slike som Jens Torstein Olsen.

Børre Knutsen på sin side ble kastet ut av kirken til tross for at han var svært populær i Balsfjord menighet. Statskirken hadde ikke plass til avvik, hverken til høyre eller venstre.  Det viktigste var å holde på formene og bevare den store lodne enighet.

Det ble ikke noen gründerånd i kirkene her til lands så lenge statskirken var den store, dominerende aktør med alle sine privilegier. Jens Torstein Olsen prøvde aldri å starte for seg selv som homoprest, en åpenbar nisje i kirkemarkedet på 90-tallet. Børre Knutsen gjorde det faktisk, ved "Strandebarm prosti" for kristenfundamentalister. Men det var tøft å konkurrere under så ulike forhold. 1- 0 til staten. Igjen.

Nå bør endelig kirken framstå som et sted med plass til ekte tro, uten for mye sidesyn til hva som er politisk passende og karrierefremmende. Dermed blir det også plass til biskoper som ikke vil vie fraskilte. Forhåpentligvis vil det også bety at andre menigheter igjen blir mer radikale.

For mangfold betyr ikke at alle skal være enig med Helga Pedersen, slik Helga Pedersen tror. Mangfold i kirkesaken betyr at mange ulike kirker kan leve side om side. En konsekvens av det er at alle giftermål bør skje borgerlig, og at folk kan feire bryllupet med hva slags religise sermonier de bare ønsker. Etterpå.

Les Thor-Bjarne Bore i Bore-aktuelt: Alle ekteskap bør inngås sivilt

På samme måte bør også begravelser være et statlig ansvar, så får folk selv velge i hvilken religiøs ramme det skal skje i. Mandag legger det såkalte Stålsett-utvalget fram utredningen om hva som nå skal skje videre med kirken, både den gamle statskirken og de mange andre andre trossamfunnene. Det skal bli spennende å se hva de foreslår.

Jeg håper på en fullstendig likestilling av alle trossamfunn i Norge. Det betyr i så fall flere lovendringer. Jeg håper også, som kristen, at en renere konkurranse vil gi en ny giv og sterkere gründerånd i kristne menigheter. En likestilling av alle trossamfunn vil kanskje lokke fram killerinstinktet hos lutherske prester? Det hadde vært strålende.

Så selv om du er uenig med Reinertsen i synet på at fraskilte gifter seg påny, så bør du likevel støtte hans rett til å mene det. Statskirken er død. Leve de mange kirkene!

PS: Fikk du med deg Bjørn Stærks lange og gode kronikk i Aftenposten om de intolerante ikke-kristne? Her forteller han også om sin familie i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Kronikken finner du her: Den skjulte minoritet, konservative kristne i Norge.

 

 

 

 

Valgår er som fotball-VM!

Til høsten er det stortingsvalg! På samme måte som mannen min alltid gleder seg til fotball-VM gleder jeg meg vilt til valgkampen 2013. Det blir mange flotte TV-opplevelser!

Men betyr det egentlig noe mer enn ren underholdning? Tenketanken Civita har kommet med to rapporter som gjør dette spørsmålet aktuelt. Civita gjør den viktige øvelsen å måle politikk over tid. Og det viser seg at partiene fører en ganske lik politikk.

Mathilde Fasting i Civita

Den ene rapporten handlet om pengebruk i ulike regjeringer, og kom i 2009. Den viste at pengebruken øker uansett om det er borgerlig eller AP-regjering, og det er vanskelig å se forskjeller i velferdspolitikken.

Se rapporten her, som er skrevet av Villeman Vinje: Spiller det noen rolle?

Den andre er helt fersk og handler om hvilke partier som er mest glad i å lage nye regler. Den fikk bred omtale i Dagens Næringsliv lørdag 29. desember.

Les rapporten her, den er skrevet av Mathilde Fasting: Forbud og påbud

Og den viser at SV er gladest i forbud, men på nummer to kommer faktisk Fremskrittspartiet. Men de borgerlige samlet sett er litt flinkere til å ville fjerne lover enn de rødgrønne. Venstre er det mest liberale partiet med færrest nye lovforslag. Hovedinntrykket er likevel liten forskjell på partiene i norsk politikk, også på dette området.

På valgdagen ved forrige stortingsvalg, i 2009, skrev jeg i E24: Hovedlinjen i norsk politikk går fortsatt mellom Ap/SV/Sp og de borgerlige. Der forskjellen er troen på mer statlig styring, eller mindre statlig styring. Det er et enkelt spørsmål de fleste kan ta på magefølelsen. 

Jeg mener fortsatt at de fleste kan ta på magefølelsen om de selv ønsker mer eller mindre statlig styring. Men dersom partiene ikke følger opp sine idealer i praktisk politikk, slik disse Civita-rapportene kan tyde på, hva da? Da hjelper det jo ikke å stemme en gang.

Sånn så Henriette ut da hun parodierte meg.

Nå blir jeg litt lattermild over meg selv. I høst deltok jeg i programmet "Harde fakta" og Henriette Steenstrup i "Torsdag kveld i Nydalen" laget en parodi på meg.

Det var en dame som med sinna skrikestemme slynget ut påstander om hvor mye tåpelig politikerne gjorde før kom med hovedpoenget sitt: "Men hjelper det?! NEEEI!!!".

Gjengen i "Torsdag kveld i Nydalen" traff ganske godt med den der. For det er det jeg tenker i hver eneste valgkamp: "Men hjelper det? Nei!". Og likevel gleder jeg meg, vilt og hemningsløst til alle de morsomme debattene! Omtrent som et mannfolk som raser foran TV-en når spillerne ikke innfrir under fotballkampen.

Om to dager er vi i 2013. Det blir et gøyalt år med masse politikk, harde diskusjoner og mange flotte dueller! Det er ikke sikkert det hjelper, men det blir i hvert fall moro!

Godt nytt år alle sammen, sørg for å overleve nyttårsaften, vi sees i det nye året!

Angrip meg ikke med julegaver

Julegaver er et økonomisk tap, både for den enkelte og samfunnet. Julegaver som fenomen kan ha et sadistisk element. Men før jeg forklarer hvordan og hvorfor starter vi litt mykt, med årets julegaveforskning fra Statens institutt for forbruksforsking, SIFO.

SIFOs rapport "En julegavestudie" kan lastes ned her. Den viser at folk er nokså uenig med seg selv. For eksempel mener hele 78 prosent at det er for mye hysteri og kommersielt jag i jula, men bare 13 prosent mener jula hadde vært bedre uten gaver. Folk har altså et nevrotisk forhold til gaver, i og med at de er både for dem og mot dem på en gang.

En amerikansk økonomiprofessor skrev i 1993 en artikkel om hvor tåpelig julegaver er. Han heter Joel Waldfogel og «The Deadweight Loss of Christmas» gjorde ham berømt over natten. Waldfogels poeng er at hvis man bruker 100 kroner på en gave mottakeren ville brukt høyst 10 kroner på, dersom han hadde valgt den selv, så blir 90 kroner rent tap. Det er altså ikke en økonomisk transaksjon der noen vinner og noen taper, det er derimot tap - tap, derav "deadweight loss". Det ville vært smartere å gi hverandre penger. Eller kutte ut hele gaveprosjektet.

Tallene er trolig verre. For mange er det jo ikke slik at de ville gitt 10 kroner for en gave som koster 100. Nei, de ville gitt 10 kroner for å slippe å få gaven. Hvem har ikke sittet fortvilt en sen julaften, sett på alle tingene og tenkt: Hvor skal jeg gjøre av dem?

Hvis jeg er villig til å gi 10 kroner for å slippe å få enda et keramikkfat inn i huset, så må giveren føle en glede ved gaven som er verdt mer enn min betalingsvilje for å slippe å få den, pluss prisen på gaven, hvis gaven skal ha noen positiv verdi.

Den eneste muligheten for at julegaver er samfunnsøkonomisk lønnsomt er derfor at giverens glede ved å gi noe mottakeren ikke vil ha er enormt stor. Julegaver blir dermed samfunnsøkonomisk lønnsomt kun dersom giverne er sadister, slike som blir glade av at andre blir lei seg.

Som vi ser på grafen over er nettopp giverglede drivkraften bak gaver. Hvis du får en genser fra mor, kjenner hun ekte glede over å endelig igjen å bestemme hva du skal ha på deg. Merk deg dette: En gave er ikke bare en gave. Den er også et angrep på mottakerens frihet.

Jeg bor i en leilighet på 80 kvadrat og begrenset skapplass. Jeg vurderer å leie en ekstra bod hos CityStorage for 1200 kroner måneden. Enhver ny gjenstand er en påkjenning. Gjenstander jeg misliker, men som ikke kan kastes av hensyn til giveren, er et angrep på mitt (forsøksvis) ryddige og hyggelige hjem.

Økonomiprofessor Steinar Strøm anslår i E24 at "dead weight"-tapet på julegaver bare i Norge er hele fem milliarder kroner. Han skriver: I empiriske undersøkelser fra USA fant en at de beste til å kjøpe julegaver var besteforeldre. De ga barnebarna penger slik at de selv kunne kjøpe det de ønsket seg. 

Såpass fornuftig forskning kan vi ikke håpe på her til lands. SIFO etterlyser, som alle forskere med næringsvett, mer forskning. De skriver følgende avsnitt, så ubehjelpelig formulert at det nesten er rørende:

Graden av forpliktelse i gavegiving har stor betydning for vår forståelse av gaveritualets sosiale, økonomiske og miljømessige konsekvenser. Da en ikke kan utelukke at graden av forpliktelse som er observert i denne studien kan ha metodiske årsaker, bør studien følges opp av mer kvalitativt orienterte undersøkelser som kan gi dypere innsikt i gavegivingen funksjoner og regler i dagens Norge. (s.10)

Susanne Kaluza hjelper deg å bli kvitt gavene.

Tja, trenger SIFO-forskerne virkelig en "dypere innsikt i gavegivingen funksjoner og regler i dagens Norge?". Jeg synes heller de trenger et norskkurs. Selv trenger jeg en bod på CityStorage og ungene mine trenger penger. GOD JUL!!!

Har du barn og alt for fulle lekekasser? Les Susanne Kaluzas foreldreblogg om hvordan du løser problemet!

PS: Alle grafer er fra den omtalte SIFO-rapporten.

PS2: Hvor har jeg denne setningen fra? "En gave er ikke bare en gave. Den er også et angrep på mottakerens frihet." Er det et ordtak? Har noen sagt det, i tilfelle hvem? Eller har jeg funnet på noe så smart selv? Jeg aner ikke men vil gjerne opplyses, dersom noen av dere vet det!

 

 

 

Øygard ble felt av internett

Innholdet og omfanget av skype- og sms-kontakten ble avgjørende for dommen mot Rune Øygard. Han ble funnet skyldig, "ut over enhver rimelig tvil" som det heter. Ifølge dommen har Øygard og jenta hatt en rekke samleier, og det første skjedde før hun fylte fjorten.

Den nå 17 år gamle jenta var Øygard overlegen på ett eneste område. Moderne kommuniksjonsteknologi. Og det var det som felte ham. Han ble dømt til fire års fengsel og 150 000 kroner i erstatning.

De to var første gang alene sammen da hun var 13 år, fordi hun skulle være hans "Facebook-lærer". Etterhvert lærte hun ham også å kommunisere på skype.

Dommeren gikk gjennom saken og sammenstilte mange små detaljer slik at de framstår i sammenheng. Og skypemeldingene fikk stor plass i dommen. Ikke bare de meldingene som handlet om sex. Men også i de andre som ikke handlet om sex. For faktum var at i en så omfattende kontakt mellom de to, så var det ikke spor av den farsfiguren Øygard har framstilt seg som.Det var ingen oppbyggelig trøst eller gode råd, slik foreldre gir til tenåringer.

Han har beskrevet seg selv som en omsorgsperson for et barn i en vanskelig situasjon. Likevel var ordbruken på Skype slik folk normalt gjør for å bli seksuelt opphisset. Noe han også ble, ifølge skypesamtalene.

Les hva han skrev: Her er de ukjente skype-samtalene

Det er trolig mange feilaktige dommer i sedelighetssaker. Feilene slår i begge retninger, fordi domstolen er henvist til å gjette når det mangler tekniske bevis. Men denne saken er anderledes enn de fleste av disse sakene. Fordi sex-chattingen og sms-aktiviteten foreligger i form av ubestridte dokumenter. Og dermed faller alle de andre små bitene ned i samme mønster.

Øygard framsto sjeldent usympatisk i hovedforhandlingen, ved ikke å innrømme en millimeter mer enn det det er framlagt tekniske bevis for. Hans forklaringer på sms-og skypeordbruken var latterlige. Og han legger skylda på jenta for det som skjedde, fordi han ble "revet med". I dag kalte dommeren hans forklaring på skype-loggen "oppkonstruert, kunstig og ikke troverdig."

Farsfiguren versus skypeloggen ble et bilde som ikke stemte. Vitneutsagnene tolkes i samme retning. Det gjelder særlig de to voksne kvinnene som har hatt forhold til Øygard. Deres beskrivelse av hans pågående og manipulerende oppførsel da de gjorde det slutt, rimet godt med jentas forklaring da hun prøvde å slå opp. Og igjen: Jentas forklaring om også dette underbygges av tekniske bevis fra voldsom sms- og telefonaktivitet fra Rune Øygard.

Slik jeg tolker dommen er "omsorgspersonen" Rune Øygard en rå maktperson som brukte alle mulige manipulerende midler overfor et barn han ville ha sex medDommerne fester full lit til jentas forklaring og ingen tillit til Rune Øygards forklaring.

Rune Øygard anket på stedet. Det kan bli en tung motbakke. Djevelen ligger i detaljene, og dommen var grundig og godt underbygd. Mange små detaljer ble kommentert og konklusjonen var at jenta har snakket sant hele veien.

Tankekorset er at saken kunne sett helt anderledes ut, hvis ikke skype- og sms-loggen hadde eksistert. Hvor mange jenter har ikke blitt trodd i tidligere saker? Bygdedyret var lenge på ordførerens side i denne saken.

I dag ble bygdedyret felt. Av internett.

 

PS om tiltalepunkter: Jeg har tidligere skrevet om tiltalepunktene som mangler og tiltalen som reddet Jens. I og med at Øygard ble dømt er det uten betydning at § 201 ble utelatt, den ville knapt berørt straffeutmålingen. At § 193 ble utelatt har derimot betydning fordi han ble dømt. Men dommeren kommenterte dette og gav uttrykk for at forholdene som § 193 dekker ble hensynstatt ved straffeutmålingen.

Øygard: Tiltalen som reddet Jens

 

Rune og Jens, i bedre tider. Montasje.

I morgen, mandag, faller dommen i saken mot Rune Øygard. Mannen er tiltalt for noe som ikke kan bevises. Derimot har han sluppet tiltale for det han beviselig har gjort.

Tiltalen lyder på samleie med barn under 14 år og samleie med barn mellom 14 og 16. At han sex-chattet med jenta på Skype da hun var 14 år er bevist gjennom datautskrifter. Det skjedde til alt overmål da han satt på ordførerkontoret.

Dersom Øygard hadde vært tiltalt for krenkende atferd (straffelovens § 201) eller misbruk av stillingen som ordfører (straffelovens § 325) så hadde han etter all sannsynlighet blitt dømt. Nå kan han bli fullstendig frikjent.

Bistandsadvokat Nina Braathen Hjortdal. Montasje.

Han unngikk også tiltale for straffelovens § 193, en paragraf som ellers er et vanlig påheng til tiltaler i incest- og overgrepssaker mot mindreårige. Den lyder (1. ledd):

Den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, straffes med fengsel inntil 6 år.

I og med at den handler om seksuell "omgang" (samleie eller tilsvarende) så blir den bare aktuell dersom retten finner at samleier har funnet sted.

Men det er jo samleier han er tiltalt for. Likevel slapp han unna dette viktige påhenget i § 193, som gjerne brukes i straffeskjerpende retning. Bistandsadvokaten ba, i brevs form til retten, om å få denne paragrafen med . Hun tok det også opp flere ganger under hovedforhandlingene.

Bistandsadvokaten ville også ha inn Jens Stoltenberg som vitne. Retten avviste det, fordi Jens i vitneboksen ville "vidløftiggjøre" saken ytterligere.

På godt norsk: Dommeren syntes det ville føre til for mye halloi. Dessuten ville ikke Jens kunne belyse saken ytterligere. Men dersom § 193 hadde vært med i tiltalen kunne de ikke avvist Jens som vitne like lett.

Øygard brukte jo sitt forhold til Jens Stoltenberg, nettopp som både et lokke- og pressmiddel overfor jenta, ifølge hennes forklaring. Begge de to møtene med Jens er sentrale for å forstå saken.

Jens Stoltenberg slapp å møte i retten, fordi Rune Øygard kun ble tiltalt for samleier, ikke for å ha misbrukt sitt politiske verv til å skaffe seg disse samleiene.

Dommer Torunn Kvisberg. Montasje.

Det er altså ikke mindre enn tre tiltalepunkter som kunne vært med i tiltalen, men som statsadvokaten valgte å ikke ta med.

§ 201 mangler. Dermed kan ikke Øygard dømmes for sex-chatten. Hadde den paragrafen vært med hadde han blitt dømt for chattingen, selv om han blir frifunnet for samleier.

§ 325 mangler, slik at han ikke kan fradømmes ordførerjobben (se Gunnar Stavrums artikkel for forklaring av det forholdet). Det kan bli en hodepine for Vågå kommune.

Og § 193 mangler. Dersom den hadde vært med hadde den vært straffeskjerpende ved en dom. Og for oss som har sittet i retten og hørt partenes forklaringer virker den høyst relevant.

Men det var veldig fint for Arbeiderpartiet at den ble utelatt. For dermed slapp Jens Stoltenberg å gå i vitneboksen og bli dratt ned i Rune Øygards moralske søle.

Les mer om § 193, men da i tilknytning til Ingebrigtsen-saken: Er Ingebrigtsen-sex ulovlig?

Les mer om Vågå-saken og § 201 og § 325: Har bommet på tiltalen

Kommer Jesus på TV i jula?

I serien «Julekongen», NRKs store satsing for barn i adventstiden, er det ikke plass til Jesu fødsel. "Det er tilfeldig", sa kringkastinssjefen til Vårt Land i går.

Andreas Nørstrud. Montasje.

Tilfeldig? Det er langt fra tilfeldig, men et resultat av generell avkristning i den vestlige verden. NRK har, som almennkringkaster, bare tilpasset seg underveis.

I 1989 var vår eldste begynt i barnehage. Der sang vi "O jul med din glede" på juleavslutningen, men bare første og siste vers. Det midterste med "de tre vise menn" kunne ikke synges av hensyn til humanetikerne. En venninne fortalte meg at sønnens lærer unngår ordet "jul". Det kan støte det ene barnet i klassen som tilhører Jehovas vitner. Så læreren sier "mørketidsfesten". Asle Toje forteller i boka "Rødt, hvitt og blått" at danske lærere sier "winter break" i stedet for "juleferie". Ordet juleferie kan støte muslimske barn.

Men hvem er det som har reddet seertallene til TV2 i høst? Jo, Andreas Nørstrud (bildet). Farmen-deltakeren som provoserer med sin gammeltestamentlige kristendom. Han mener sex mellom menn bør straffes med døden og at kvinnen er mannen underlegen. Nørstrud er blitt en snakkis. Folk er provosert og fascinert. Mannen får bunker med frierbrev.

Folk flest er nemlig dypt religiøse. I takt med at landet avkristnes har de begynt å tro på alt fra Märthas engler til romvesener og spøkelser. Eller de bekjenner seg til hjemmesnekret kristen-fundamentalisme a la Andreas Nørstrud.

Darth Vader. Montasje.

Færre og færre vesteuropeere regner seg som kristne. Mens 72 prosent av britene sa de var kristne i 2001, har tallet nå sunket til 59 prosent. Men det betyr ikke at de ikke er religiøse. De seks største religionene i Storbritannia er kristendom, islam, budhisme, sikher, jødedom og hinduisme.

Men vet du hvilken religion som kommer på 7. plass? Star Wars. Ja, du leste riktig. 179 000 briter bekjenner seg til Star Wars - og da som troende, ikke som filmentusiaster. De tror på Luke Skywalker i stedet for på Jesus og de ser djevelen i Darth Vader (bildet). Hvorfor akkurat Star Wars? Jo, fordi kampen mellom det gode og det onde er så godt fortalt i disse filmene. Den kampen går aldri av moten.

Bibelen har like dramatiske fortellinger som Star Wars-universet. Men norske prester er blitt for tannløse formidlere i konkurranse med andre fortellinger. Juleevangeliiet blir fortalt av konsensus-orienterte prester som ikke vil støte noen. Når noe ikke støter, så begeistrer det heller ikke.

Det hadde ikke trengt å være så kjedelig. Tenk deg Herodes som beordrer sine menn til å drepe guttebarn i jakten på Jesus. Foreldrene, lutfattige og livredde, som flykter. Den historien formelig roper på en god TV-produsent.

Jesus. Montasje.

Det burde ikke være vanskelig å lage god TV med religiøse temaer. Tenk deg en reality-serie der sørlandsk kristenungdom krangler med norsksomaliere fra Oslo om svinekjøtt og hijab, mens de stemmer hverandre ut, uke etter uke. Det vil definitivt være mer interessant enn en dannet, økumenisk samtale mellom biskoper og imamer.

Sterke historier, moralsk indre kamp og uenighet mellom mennesker er det som fenger. Det vet den nye kringkastingssjefen, Thor Gjermund Eriksen. Men han er enda mer avhengig av politisk velvilje enn den norske kirke, og da gjelder det å ikke støte noen.

Jesus kommer tilbake. I hvert fall på TV. Men kanskje ikke på NRK. Og Jesus blir ikke alene, han må konkurrere med en kakafoni av religioner, inkludert de hjemmesnekrede enmanns-sektene. De siste blir jo bra TV.

Dette er Eriksens utfordring på religionssiden. Jeg er optimist. Eriksen er en medieproff og vet at moral og livssyn fenger, hvis det formidles godt. Kanskje han klarer å få Jesus tilbake på statskanalen.

Denne saken ble først publisert i avisa Vårt Land, 14.12.12.

.

Misbrukte Kolberg makten?

Martin Kolberg. Foto: Nettavisen/montasje.

Drammens Tidende skrev torsdag at Martin Kolberg skal ha misbrukt sin makt som politiker. Han skal ha opptrådt truende i en sak som gjaldt datterens angivelige triksing med timelister. Timelistene gjaldt hennes barn, en multihandicappet 25-åring, Martin Kolbergs barnebarn.

Ordfører Helene Justad (Høyre) sa til VG: Kolbergs kontakt med ansatte i kommunen har gått på det psykiske og jeg har vært bekymret for at ansatte måtte sykemelde seg. (...)  Folk har ikke klart å trene, fikk ikke sove og hadde tårer i øynene på jobb.

Ordrfører Helene Justerud fra Høyre.

Fredag kom nye avsløringer i Drammens Tidende. Flere navngitte ansatte fortalte hva Martin Kolberg rent faktisk hadde sagt, utsagn som må karakteriseres som trusler om gjengjeldelse dersom stedatteren ikke fikk gjennom sine krav.

Les saken: "Vet du ikke hvem jeg er?"

Men i tillegg knytter avisa Martin Kolberg til politiske vedtak som handler om den ordningen hans stedatter kan ha misbrukt.

Ordningen heter BPA, brukerstyrt personlig assistanse, og er en uunnværlig ordning for funksjonshemmede når den brukes riktig. Ordningen koster kommunen seks millioner kroner i året kun for Kolbergs (ste)barnebarn, og administreres av hans stedatter. Og hun er nå altså under etterforskning for å ha misbrukt den.

Familien engasjerte seg sterkt i å få ordningen utvidet i 2002, til tross for at regelen var at kun brukere som administrerte ordningen selv kunne få den. I praksis betyr det at sterkt mentalt tilbakestående ikke kan få ordningen, mens mentalt oppegående men fysisk funksjonshemmede kan få ordningen. Kolbergs familie vant fram, slik at barnebarnet fikk en slik ordning til tross for at den måtte administreres av moren.

På det tidspunktet var det en svært komplisert situasjon. Man gjorde det for å få ro, sier kommunalsjef Bjørn Harry Støle. Vedtaket kostet en ektra bevilgning på halvannen millionSammenholdt med andre ansattes uttalelser om press og utidig innblanding fra Martin Kolberg fra mange år tilbake, ser ikke dette bra ut.

Timetallet i BPA-ordningen for barnebarnet ble gradvis utvidet slik at den nå 25-årige kvinnen får hjelp fra personlige assistenter 303 timer i uka. En uke har 168 timer. Det er altså to assistenter til stede store deler av døgnet. Det sier seg selv at politikerne har vanskelige avveininger knyttet til denne 25-årige kvinnens behov, satt opp mot andre brukere i kommunen.

I 2010 ble det iverksatt etterforskning mot Kolbergs datter. Drammens Tidende skriver: Ifølge anmeldelsen skal personer med nær tilknytning til arbeidslederen gjentatte ganger ha fått lønn uten å ha jobbet. Også ansatte skal ha blitt tilgodesett med timer uten å ha vært på jobb. I tillegg mener Lier kommune det er grunn til å tro at ansatte, som har fått betalt for fiktive timer, har måttet betale dette tilbake til arbeidslederen (altså Kolbergs datter, 25-åringens mor). Det skal blant annet ha skjedd da kvinnen fikk fartsbot. 

Våren 2011 var det uvanlig uenighet mellom regjering og storting. Det gjaldt nettopp BPA, og Martin Kolberg var sterkt engasjert i saken. Det ble en åpen strid mellom Aps stortingsgruppe og daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap).

 

Gro i sin tid som statsminister.

Helseministeren ønsket ikke å gi alle funksjonshemmede rett til BPA. Men et flertall i stortingsgruppen, anført av fungerende parlamentarisk leder Martin Kolberg, fikk endret Strøm-Erichsens forslag til vedtak.

Å være mektig politiker og fortvilet pårørende samtidig gir en rekke vanskelige, moralske valg, enten det gjelder psykisk sykdom, alvorlig somatisk sykdom eller multihandicap, som i Kolbergs tilfellse. Gro Harlem Brundtland opplevde tøffe dilemmaer da sønnen Jørgen ble alvorlig psykisk syk.

«Hun så mange av psykiatriens problemer og behovene for ny satsing og reform. Men som statsminister var det ikke lett, ja omtrent umulig, å skjære gjennom på grunn av risikoen for å bli anklaget for å eksponere egeninteresse,» skrev Olav Brundtland i boka "Gift med Gro" i 1996.

Gro  misbrukte aldri sin makt for å sikre sønnen bedre behandling. Det står det enorm respekt av. Vi vet enda ikke hva som blir konklusjonen i saken om Martin Kolberg.

 

 

 

 

Er Ingebrigtsen-sex ulovlig?

Advokat Sjak R. Haaheim tror riksadvokaten vil beordre etterforskning mot Roger Ingebrigtsen, fordi saken kan falle inn under § 193 i straffeloven.

17 år er som kjent over den seksuelle lavalder. Det har ikke vært brukt vold eller trusler i denne seksuelle relasjonen, så langt vi vet foreløpig. Da gjenstår altså § 193 som mulig lovbrudd.

Advokaten og krim-forfatteren Anne Holt var raskt ute på twitter med følgende erklæring:

To advokater, begge utenfor saken, er altså rivende uenige. Så hvordan lyder paragrafen?

§ 193. Den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, straffes med fengsel inntil 6 år. På samme måte straffes den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved å utnytte noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming.

Allerede i selve lovteksten ser vi henvisningen til psykisk lidelse og psykisk utviklingshemming, det viser at lovgiver har ganske drøye tilfeller av utnyttelse i tankene.

Når har denne paragrafen vært brukt? Oftest som et "påheng" på svært alvorlige tiltaler som gjelder pedofili og incest. Men den har også vært brukt på folk som misbruker yrket sitt.

En kjørelærer hadde planmessig og systematisk fått kvinnelige elever til å kjøre ut på avsidesliggende veier, og deretter forsøkt å ha sex med dem. Samtlige instanser mente lærer - elev forholdet kvalifiserte for anvendelse av § 193. Han hadde brukt stillingen som kjørelærer til å utnytte elevene. Det var et skjerpende moment at kjørelæreren hadde brukt makt, riktignok i så begrenset utstrekning at det ikke kvalifiserte for voldekt.

Hvis jurister lurer på hva en lov egentlig sier, går de gjerne til det som kalles forarbeidene. I en Odelstingsproposisjon sies dette om paragrafen:

«Generelt vil det regnes som misbruk dersom gjerningspersonen på en utilbørlig måte utnytter sitt overmaktsforhold til å skaffe seg seksuell omgang med fornærmede, f.eks. som dennes lege, psykolog eller støttekontakt. Relevante faktorer ved vurderingen vil være partenes alder, erfaring og opptreden, herunder hvilken overlegen posisjon dette har satt gjerningspersonen i overfor fornærmede. Herav følger at ikke alle forhold mellom personer hvor den ene part står i et overordningsforhold til den andre omfattes. Situasjonen vil kunne stille seg annerledes dersom partene uavhengig av den enes overmaktsforhold, har seksuell omgang, f.eks. som følge av at det utvikler seg et alminnelig kjærlighetsforhold» (understrekningene her er mine, ikke lovtekstens).

Det holder altså ikke at vedkommende rent faktisk står i en maktposisjon overfor fornærmede. Vedkommende må på en utilbørlig måte utnytte posisjonen for å skaffe seg sex.

Så gjenstår spørsmålet: Er denne paragrafen relevant for saken rundt Roger Ingebrigtsen? Det vil i hvert fall være en uvanlig bruk av paragrafen dersom han blir tiltalt etter denne bestemmelsen. Det betyr jo ikke at det er umulig.

Les Gunnar Stavrum: En politisk henrettelse

Etter at både Roger Ingebrigtsen og kvinnen det gjelder har trukket seg fra nominasjonslisten til Troms Arbeiderparti har saken fått de proporsjoner den bør ha, nemlig at hun må vurdere om hun skal politianmelde. Eventuelt om Arbeiderpartiet skal politianmelde, etter enighet med henne.

Rettslig er i så fall dette trolig en motbakke, kanskje særlig fordi det har gått så lang tid at bevis (f.eks om alkohol) er vanskelig å spa opp. Men at noe er motbakke betyr neppe at det er umulig. Et samlet politisk Norge vil i så fall følge saken med interesse. Slike saker finnes nemlig i alle partier.

PS til jurister: Saken om kjørelæreren er hentet fra Rt. 2001 s. 1039. Forarbeidene til loven er (Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) s. 113).

 

 

 

 

Sjefen kan forby Facebook

 

Lindorff har gjort det. Namsos kommune har gjort det. Nordlandssykehuset i Bodø har gjort det. Stengt Facebook i arbeidstiden, enten ved et generelt forbud eller ved teknisk å stenge tilgangen.

Kontorlandskap. Montasje.

Det er stadig konflikter i arbeidslivet knyttet til hva ansatte skriver på Facebook. For eksempel sa en professor nylig opp i protest fordi han ble mobbet på Facebook av en kollega. Men disse sakene er knyttet til hva folk skriver på fritiden på Facebook. Det er altså ytringene, ikke tidsbruken som står i fokus.

Men hva med Facebook i arbeidstida, sånn generelt?

Avbrekk på grunn av sosiale medier koster arbeidslivet syv ganger mer enn medarbeidernes røykepauser, ifølge Aftenposten. Og hvert digitale avbrekk, som å bare "kikke på" en facebook-melding som plinger inn på mobilen, den tar gjennomsnittlig 23 minutter, fordi vi begynner å surfe rundt på alt mulig annet artig også.

Våren 2011 ble det skrevet en masteroppgave av Sevian Stenvig på juridisk fakultet i Bergen om dette temaet. "Sosiale medier i arbeidsforhold" heter den, og konkluderte med at arbeidsgiver har full rett til å nekte folk Facebook i arbeidstiden.

Facebook-nekt kan begrunnes både i (ineffektiv) tidsbruk og i datasikkerhet. Mange bedrifter har allerede en generell regel (gitt i personalhåndbok, dataavtale eller arbeidsreglement) om at man ikke kan surfe på "useriøse nettsteder" - les porno - i arbeidstiden eller med bedriftens utstyr.

Montasje

Det glemte en bekjent av meg da han pornosurfet på hotellrommet om kvelden, på jobbreise med jobbens pc. Han fikk sparken, men med to års lønn som plaster på såret.

Sånt kan skje når bedriften både er fast bestemt på å etteleve sine regler om datasikkerhet og samtidig er stinn av penger. Mannen var på direktørnivå og alle parter ønsker å dysse ned saken. Han hadde vanvittig flaks midt i uflaksen.

Pornosurfing var også tema i dom fra 2003, da en daglig leder i et IT-selskap fikk avskjed for å ha sendt og mottatt mail med pornografiske vedlegg. Retten kom til at avskjed var for strengt, selv om porno-mailene var et alvorlig pliktbrudd, særlig for en som hadde en så betrodd stilling som daglig leder.

Men det mest interessante med denne dommen er at retten understreker at porno eller ikke porno - all bruk av datasystemene som ikke er jobbrelatert er å utsette systemene for unødvendig risiko. Den samme dommen kan altså brukes til å forby såvel  Facebook som rosablogger og fluefiskeblogger i arbeidstida. Å lese sånt er ikke bare er å snike seg unna arbeidet, men også å utsette jobbens IT-systemer for unødig risiko.

Så etter å ha lest denne bloggen (i arbeidstida?!) så har du kanskje funnet ut at du har det ganske bra på jobben? Hvis internett-tilgangen er fri på jobben din, og du sneier innom Facebook i tide og utide, er du heldig. Ikke misbruk den tilliten.

PS for jurister: Dommen fra IT-bedriften er LB 2003/9695

PS til journalister: Ja, jeg vet at noen har Facebook som et viktig arbeidsverktøy. Dere, for eksempel. Men det er tross alt ganske få yrker hvor det er tilfelle.

 

Christina Vukicevic: Skilsmissebarn eller yrkesutøver?

Var det noen som ikke fikk vondt i magen av å se Christina og Vladimir Vukicevic i går?

Da gikk de to barna til Petar Vukicevic for første gang ut offentlig. Å høre en datter begå karakterdrap på sin mor i all offentlighet, er sjelden kost.

Christina Vukicevic og faren Petar. Foto: Scanpix

"Jeg og min bror er blant de få menneskene i verden som vet hva vår mor er i stand til å gjøre (...). Og vi ber om respekt og forståelse for at vi ikke vil gå dypere inn på det."

Noen skilsmisser er opprivende og grusomme. Bruddet mellom Petar og Turid var åpenbart en slik skilsmisse, som hele ni år etter er like forferdelig. Vukicevic-barna er nå i 20-årene, men i denne sammenhengen er de først og fremst barn. Og de burde sluppet dette.

Noen burde sagt veldig tydelig at de ikke trenger å gå så langt i offentligheten som det de gjorde i går. De tar en for stor sjanse med hensyn til sin egen karriere. Og de lukker for alltid døren til det som kunne vært mulig, i en fjern fremtid, av forsoning .

Kort oppsummert bakgrunn: Barnas mor, Turid Syftestad, har bidratt til at en rekke eposter er blitt sent til Norges Idrettsforbund og Anti-doping Norge. Epostene har ført til at friidrettstreneren Petar Vukicevic er blitt permittert fra trenerjobben i Friidrettsforbundet.

Han på sin side sier eks-kona har manipulert epostene, og at det virker som hun "gjør hva hun kan" for å sverte han og hans familie. Barna er begge aktive friidrettsøvere, har sin far som trener og har ikke hatt kontakt med moren på flere år.

Vi er en tredje, utenforstående og uskyldig part, sa Christina Vukicevic. Og det har hun inderlig rett i. Både Vladimir og Christina har vært dopingtestet regelmessig over tid. Det er ingen mistanke om at de har vært involvert i noe av det faren, og altså treneren deres, nå er i søkelyset for.

Barnas mor, Turid Syftestad. Foto: Aftenposten

Så da er spørsmålet: Hvorfor valgte de to å gå offentlig ut ved så sterke ord? De kunne valgt å sendt en pressemelding om at de støttet og trodde på faren, og ferdig med det. Da ville trykket lettet. I stedet la altså Christina bredsiden til ved å si de dramatiske ordene:

"Jeg og min bror er blant de få menneskene i verden som vet hva vår mor er i stand til å gjøre..."  Og mer vil ikke Christina si. Hun overlater altså til vår fantasi å tenke oss hva det kan være.

Ved å bruke slike ord går ikke bare Christina aktivt inn i konflikten mellom foreldrene, men hun aksentuerer den ytterligere, gjør den mer personlig, mer privat. Vi skjønner at her ligger det jaggu mye.

Har disse barna noen på sin side som ivaretar deres, og kun deres interesser i denne saken? Eller er de drevet med i et spill der de går alt for langt for å støtte sin far?

Christina og Vladimir la sin egen karriere i potten som innsats i spillet mellom foreldrene, ved å holde en slik pressekonferanse. De kan jo umulig ha den fulle oversikt over hva denne sakens utfall blir.

Hva hvis det blir bevist at faren faktisk har sendt disse epostene om doping? Da vil Turid Syftestad bli stående igjen som en rettmessig varsler. Og Vukicevic-barna har fått ødelagt sitt omdømme nasjonalt og internasjonalt.

Det har de sannelig ikke fortjent. Det er sjelden vi har sett et så stygt eksempel på foreldre som slåss med barna som innsats.

 

 

 

Ekkelt fra Thomas og Harald

Voksne drikker seg drita i syden. Dagen etter skal de passe småbarn. Er det morsomt? Nei. Jeg snakker om programmet Senkveld på TV2 fredag 23. november.

Thomas og Harald i syden. Foto: TV2

Jeg mener absolutt alt kan tulles med. Men jo mer vondt et tema er, jo mer intelligent må det gjøres. Voksne som drikker for mye  er et reelt og hjerteskjærende problem for mange barn. En fyllesketsj som tok barnas parti kunne vært morsom.

Men dette ble bare litt ekkelt. En moralsk slapp godkjenning av fyllesyke barnepassere. Og en holdning som tilsier at det er de voksne det er synd på, ikke barna. De som hadde kritisert, før de så programmet, hadde faktisk rett.

Denne uka fikk vi to andre nyheter om barn og rusmidler. Den første var om Alex Rosen, som lanserte en egen vin. Han gir barna sine på 4 og 6 år utvannet vin for å forberede smaksløkene deres på det de skal møte senere i livet. Susanne Kaluza satte skapet på plass i blogposten "Pappa, send meg rioja`en". Hun spurte: Hvorfor skal småbarn venne smaksløkene sine til alkohol? Hvorfor?

Den andre nyheten var langt fra så uskyldig. Den handlet om stemoren som satte en sprøyte heroin i armen på 13-åringen, for å hindre henne i å bli narkoman. Jeg gjentar: Hun gjorde det for å å hindre at jenta skulle bli narkoman, ifølge Nettavisen.

Ved å høre denne dustebegrunnelsen fra en heroin-misbruker får vi satt våre egne skjenke-argumenter i perspektiv. For ganske mange mener det er greit å gi en 13-åring -  ikke heroin -  men alkohol, for å lære "å drikke fornuftig". Men 13 år er for tidlig.

Alex Rosen med ny vin. Foto: Side2.

På reise i USA havnet jeg via venners venner hos et middelaldrende par med tenåringsbarn. "Jeg tar alltid kokain sammen med datteren min" sa kvinnen. "Hvordan kan hun ellers lære måtehold? Hun må lære hvor mye kokain som er passe."

Mannen nikket alvorlig til sin kloke kones ord. Jeg trodde ikke mine egne ører. Mente disse menneskene dette alvorlig? Før jeg kom på at det er jo nøyaktig det jeg hører fra mine egne venner i Oslo. Om hvorfor de drikker med barn som går på ungdomsskolen.

Folk snakker på seg all verdens moralske begrunnelser, men som regel vil de bare ha selskap i rusen. Alle rusmisbrukere vil det. Og alkohol er vårt farligste rusmiddel, målt i omfang av sykdom og skade.

Og nettopp derfor må Thomas og Harald skjerpe seg. Man må lage en veldig, veldig god sketsj hvis man skal tulle om barn og alkohol. Og klarer man ikke det, så bør man la være.

 

Unngå sex på julebordet

Det er tallrike eksempler på at julebords-sex er bra for karrieren, mener psykologiprofessor Paul Moxnes. Jeg har tallrike eksempler på det motsatte. Fra domstolene.

Illustrasjonsfoto. Flickr/Montasje

En salgsleder i en by på østlandet, mistet ikke bare jobben, men endte også opp med 275 000 i saksomkostninger. Les historien før du går på julebord i år, i hvert fall hvis du har lederansvar:

Bedriften X hadde julebord på et hotell i byen. En nyansatt jente, 18 år gammel, ble så full at hun måtte hjelpes ut. Hennes 40-årige sjef skulle bistå for å få henne trygt hjem.

I stedet for å hjelpe benyttet han anledningen til å sex med den overstadig berusede jenta i en baktrapp på hotellet. De ble oppdaget av betjeningen.

Ganske frustrert over avbrytelsen gikk han løs på en annen jente, også hun nyansatt og 18 år, men her kom han ikke så langt. Det ble med hendene oppunder skjørtet og noen våte kyss før hun fikk dasket ham vekk. Deretter bestilte han drinker, på bedriftens regning og uten lov, til nesten fem tusen kroner.

Dagen etter fikk han sparken. Deretter saksøkte han arbeidsgiver for usaklig oppsigelse. Her er argumentene hans: Han var forgiftet av GHB, som noen hadde hatt i drinken hans (hørt den før?). Julebordet var et privat selskap, uten betydning for arbeidsforholdet. Og til sist: Å slå ned på slik atferd mellom voksne mennesker (sex) var en utilbørlig inngripen i hans handlefrihet

Illustrasjonsfoto: Flickr/Montasje

Han tapte saken i tingretten, og anket. Deretter tapte han i lagmannsretten. Dommen bør leses nøye av alle som har personalansvar. I hvert fall hvis de kan tenkes å kaste seg over yngste kvinnelige ansatte hvis anledningen byr seg.

Lagmannsretten slår fast følgende: Julebord er ikke et privat selskap. Overhodet ikke. Særlig ikke for sjefer. Sex mellom en 40-årig mann med lederansvar og en overstadig beruset 18-åring, som han hadde fått ansvar for å hjelpe, kan ikke aksepteres. Og det der med GHB gadd ikke retten ta med i betraktning en gang

Han fikk altså ikke tilbake jobben, og ble til sammen idømt å betale bedriftens saksomkostninger på 137 000 kroner. Han må ha hatt like høye advokatutgifter selv også, og endte altså med en regning på minst 274 000 korner.

Paul Moxnes, psykologiprofessor , sa i 2007 til VG at julebords-sex kan fremme karrieren. Jeg fatter ikke hvor han det fra. I det virkelige livet er julebords-sex en karriere-risiko. Hvis du ligger med sjefen er risikoen at han ikke hilser dagen etter (særlig hvis han er gift), og langsomt men sikkert sørger for å parkere deg karrieremessig. Og hvis du er sjef selv kan det altså være oppsigelsesgrunn, som i saken over.

Smarte jenter ligger ikke med sjefen på julebordet. De sørger bare for at han får lyst. For det er ikke noe galt i å ha det hyggelig. Varme følelser i fylla er så og si en del av den norske folkesjelen.

Som psykologen Stig Berge Matthiesen sier til BA: På julebord øker utvekslingen av følelsesmessig nærhet. Det er meget presist sagt, og er utelukkende hyggelig, hvis folk bare ikke blir for fulle.

November er høysesong for "gode råd for julebordet" i papir- og nettaviser. Om alt fra hva du skal ha på deg til om det er greit å ligge med sjefen. Januar derimot, er høysesong i advokathusene for personalssaker knyttet til det samme julebordet.

Som tidligere fagforeningsforhandler, lederrådgiver og personaldirektør har jeg ett og bare ett råd. Det gjelder uansett om du er sjef eller medarbeider. Rådet er enkelt: Ikke bli for full. Drikk pepsi max. I hvert fall etter klokka elve.

PS til jurister: Dommen det refereres til er LA-2009-189015-2

Bye bye Twitter

Lørdag 3 .november slettet jeg twitterkontoen min, etter å ha sendt ut denne tweeten:

 

Dermed ringte VG og kort tid etter ringte yngstemann. Han hadde lest artikkelen på vg-nett. Han var sur. "Mamma, det der var litt som John Arne Riise", sa han, og jeg sa "hæ?" Og han sa: "En fotballspiller. Som slettet twitterkontoen sin på grunn av sjikane. Han også sier mye rart."

Twitter passer ikke for folk med temperament. John Arne Riise. Foto: Lise Åserud, Scanpix.

John Arne Riise er kjent fordi han er god i fotball. Men jeg er kjent fordi jeg skriver om samfunnsspørsmål. Jeg har derfor større behov enn ham for å beklage det når jeg skriver noe dumt, skriving er jo jobben min. Og den tweeten er det mest patetiske og sytete jeg noensinne har publisert. Da NTB sendte ut en melding om saken og Aftenposten ringte rett etterpå, skjønte jeg at nå gjaldt det å holde kjeft i minst en uke. Nå er det gått ni dager så her kommer forklaringen.

Forklaringen på den avskjedstweeten er knyttet til to forhold. Psykologi og teknologi.

Vi har alle noen "soft spots". Det kan være knyttet til bestemte personer eller bestemte måter å uttrykke seg på, tweets som av en eller annen grunn blir særlig sårende. Det kan jo ikke avsenderen vite på forhånd. Jeg har ofte skrevet at folk må slutte å føle seg krenket av alt mellom himmel og jord, de har selv et ansvar for hvordan de mottar budskapet. Siste tilskudd til "jeg er krenket-gjengen" ble altså meg selv. Festlig.

Hvorfor fikk jeg nok akkurat lørdag morgen? Utgangspunktet var Øygard-saken, som jeg hadde blogget om. Jeg hadde mottatt en del sjikane gjennom uka på mail. Seksualiserte, stygge, motbydelige mailer, skrevet av menn (åpenbart) som mente at sex mellom en 14-åring og en 50-årig ordfører ikke bare er greit, men faktisk kjempefint. At jeg da gikk bananas overfor saklige kritikere på twitter er pinlig. Kjempepinlig faktisk.

Det ble mange sånne på nett denne nyhetsfattige lørdagen.

Da jeg så hvor stor oppmerksomhet denne avskjedstweeten fikk, (til sammen ringte fem redaksjoner og ville ha intervju) tenkte jeg: "Nå skal jeg i hvert fall aldri tilbake til twitter". Det holder å ha vært dramaqueen èn gang,  jeg tar ikke risken på at det skjer igjen. Så for meg er avskjeden endelig, selv om formen på den ble tåpelig.

Twitter er uovertruffent som sanntids-medium,  og åpner for raske stemningsskifter om gitte temaer. En stor mengde mentions kan komme når man minst venter det og av og til når man er nedtrykt fra før. Dette er en funksjon av software. Avsenderne ser ikke totalen som treffer den man snakker til/om. Det litt tungvinte i facebooks synlige "tråder", kombinert med vennskapsfunksjonen, er det som gjør facebook til et middagsselskap der twitter er en bar. På godt og vondt.

Papiravisene er twitters motpol. De er ubrukelige når det skjer noe i nyhetsbildet, på grunn av trykketiden. Men som bakgrunnsstoff er de gode fordi man ikke blir avbrutt av selve mediet mens man leser. Her kreves ingen tilbakemelding, man kan hverken trykke "like" eller rt-e uten å legge fra seg avisa og google opp artikkelen (hvis den finnes) på nett. Det er så tungvint at man lar være. Man får kort og godt konsentrert seg om å lese innenat.

Min nye twitter-bio

Twitterkontoen min er gjenopprettet (se over), jeg autotweeter bloggposter (som denne) uten å være på twitter. De som vil snakke med meg får altså ikke noe ut av nye @orjas. Men de som bare ønsker å lese sakene mine vil fortsatt ha glede av å følge den kontoen.

Er twitter eller facebook "best" i offentlige ordskifter? Eller er kanskje det døde papiret uovertruffent? Der man kan lese uten å bli avbrutt av at journalistens venner og fiender ubedt popper opp fra siden og roper ut sine synspunkter på saken?

Vet ikke. Enhver får finne ut av hvilke medier som passer en best. Twitter var for  en gøyal reise, men nok er nok. Nå er det bare blogging for min del. Her er det, som du ser, et kommentarfelt under som er knyttet til den enkeltes facebook-profil. Velkommen hit!

PS: Takk til @festbrems som sendte et brev med morsomme onelinere og fargeblyant-tegninger. Brevpapirets tekniske funksjonalitet gjør det egnet til å feste på kjøleskapsdøren med magneter. En veldig kul funksjon!

 

Europa: Flerkulturelt og dødsmerket

Jeg har lest årets beste bok. Så hvordan beskriver man en slik leseopplevelse? Man siterer forlagets baksidetekst (redigert av meg):

Asle Toje. Foto: Universitetet i Oslo

Hvorfor styrkes islam når kristendommen svekkes? Hva skjer når Europa ikke gjør plass til de unge i arbeidsmarkedet? Hva skjer når arbeiderklasse blir trygdeklasse? Hvorfor er multikulturalismen så farlig? Hvorfor vokser de nye høyrepartiene seg sterke i Europa - og hvor har det blitt av sosialismen? Asle Toje foretar en reise gjennom Europa. Hvordan står det til med og det europeiske demokrati, vår Frihet, Likhet og Brorskap?

Jeg leser alltid bøker jeg eier med pennen i hånd, for å understreke gode setninger eller streke i margen langs gode avsnitt. Kjekt å ha hvis man skal blogge om boka etterpå. I Tojes bok er det til absolutt ingen hjelp. Om lag halve teksten er nemlig merket når jeg er ferdig.

Første kapittel foregår i Hellas, der Toje drar for å besøke en gammel kompis og de bøtter ned med alkohol. Jeg følte meg som et Munch-maleri da jeg våknet opp, skriver Toje. Formiddagen tilbringes på tur og på cafe: Jeg har hørt mye jævlig folkemusikk på mine reiser, men bouzouki tar kaka. Det får panfløyene på Karl Johan til å virke som Mozart. Og i denne lettleste og slentrende stilen siger politikken inn: Blandingen av sosialistisk retorikk og voldelig nasjonalisme er ikke til å ta feil av. Gyllen morgengry er virkelig nynazister. Her skriver han om det greske partiet som vil nasjonalisere banker og industri, parallelt med at deres medlemmer driver rundt i gjenger i gatene og

Shane MacGowan, Irlands største dranker og nasjonalhelt.

"rydder" parker og plasser for asylsøkere. Med balltre.

Hellas-kapittelet er slett ikke det beste, men karakteristisk for stilen. Kapitlene fra Glasgow, byen med nord-eruopas verste slum, og Irland, der Toje intervjuer sin store helt Shane MacGowan (vokalist og låtskriver i The Pogues) gjør sterkest inntrykk på meg. I tillegg til beskrivelsen av utvandringen fra Nederland, der den opprinnelige befolkningen rømmer fedrelandet fordi det er for flerkulturelt.

Asle Toje slentrer rundt i Nekropolis, og skiller seg fra andre innvandringsmotstandere ved sin åpenbare kjærlighet til menneskene, sin nysgjerrighet og enorme kunnskap om historie og politikk.

Her om sexindustrien i Praha: Hvordan skal jeg beskrive en pornoaudition? For meg var det først og fremst pinlig, omtrent som å ha møtt til kostymefest uten kostyme. De vet du er den eneste som ikke oppfører deg som en idiot, men du føler deg likevel inderlig beklemt. Jentene stripper ned til nettoen og forteller kameraet at hvis det har lyst til å se mer, så får det betale. Her står Toje blant kameramenn og nakne jenter og funderer over sammenhengen tsjekkisk politisk historie, porno og metamfetamin. Det siste er ifølge Toje en nødvendig faktor landets pornoindustri, og framstilling av metamfatemin er nærmest for husflid å regne i dette landet.

Kan man lage en "feelgood" bok om Europas undergang? Kan man slentre rundt i Nekropolis med et vennlig blikk? Asle Toje kan det. Hans politiske budskap er at vi må gjenreise nasjonalstaten, og at masseinnvandring, flerkultur og velferdsstat er en umulig kombinasjon. Europa må velge.

Boka "Rødt, hvitt & blått. Om demokratiet i Europa." Dreyer, 2012.

Selv velger han innvandringsmotstand for å berge velferdsstaten, og vi aner hans egen klassebakgrunn som fundament for denne holdningen. Toje har årelang erfaring fra som industriarbeider. Han står både politisk og kulturelt i sterk kontrast til norske liberalister som Civita-miljøet og partiet Venstre, som vil ha mer innvandring, om nødvendig på bekostning av sikkerhetsnettet for opprinnelige nordmenn.

Asle Toje er bitende god i sin analyse av klassesamfunnet. Hvis Toje kan beskyldes for å bebreide noen, så er det ikke innvandrerne, men den kulturelle overklassen i de europeiske landene, de som har sviktet sine egne ved å prate og praktisere multikulturalismen.

Toje er inntil margen arbeiderklassens mann, for ham er Shane MacGowan en helt, uten ironisk distanse eller ønske om å pynte seg med white trash, slik et kobbel norske rockejournalister gjorde i punkens og new wavens glansdager.

Så hvem er da Asle Toje selv? Jeg har truffet ham en gang til en kaffe som research til denne saken i E24. Den handlet om at Toje, som internasjonalt anerkjent ung forsker ikke fikk jobb, fordi han ble assosiert med Fremskrittspartiet. Nå, to år senere, er Toje forskningssjef på Nobelinstituttet og underviser på Universitetet.

Det viser at også de politisk mest ukorrekte kan få den plassen de fortjener, hvis de bare holder ut lenge nok og bevarer vettet når hyeneflokken vil utstøte dem på grunn av deres meninger.

Hva vil Asle Toje med denne boka?  Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett, skriver Toje i en mail til meg, når jeg spør ham.

Innvandringsmotstanderne har nå fått en talsmann som selv ikke Dagbladet kan klare å latterliggjøre. Han har sin doktorgrad og er endelig inne i varmen som ansatt på Nobelinstituttet (Thank God for Geir Lundestad). Demokratiet virker faktisk, kunnskap nytter, også når det ser som mørkest ut.

Les min forrige sak om innvandring, om boka til Gerhard Helskog: USA, innvandrernes supermakt

PS til tekst-interesserte om Tojes bok: Det er mye å sette fingeren på rent faglitterært, uten at jeg vet om det skyldes forfatter eller forlag. I forordet antydes det at dette er en antologi, uten at vi får vite nøyaktig hva som er trykket før og hvor. Valget å droppe fotnoter er feil, slik jeg ser det. Jeg savner litteraturliste, men liker det gode registeret bak. Det burde vært en grundigere språkvask og noen avsnitt her og der kunne vært strøket. Så med Årets beste bok mener jeg ikke at den er lytefri, fullendt eller litterært nyskapende. Men i den forstand at den gir meg personlig mer enn noen annen lest bok i år. Boka har for øvrig en typografi som gjør den lettlest, god papirkvalietet og nydelig design.

USA: Innvandrernes supermakt

USA stiller krav til innvandrerne, i motsetning til hva vi gjør her hjemme. Kunne Obama sagt det klarere enn i sin tale 7. november?

"Hvis du er villig til å jobbe hardt, så spiller det ikke noen rolle hvem du er, eller hvor du kommer fra, om du er svart eller hvit, asiat eller hispanic eller innfødt amerikaner, rik eller fattig, homo eller hetero.... You can make it here in America, if you want to try." Han startet altså med: "Hvis du er villig til å jobbe hardt..." og avsluttet med "If  you want to try".

Gerhard Helskogs bok "Innvandrernes supermakt" handler om hvorfor USA lykkes med innvandring, mens Norge feiler. USA stiller krav, de har ingen romslig trygd å by på, bare hardt arbeid. Til gjengjeld får innvandrerne et tilbud: De kan bli amerikanere like gode som noen, og det etter kort tid. Her i Norge er alt omvendt, her kan vi si: "Naboen min er amerikaner, han flyttet hit i 1950." En innvandrer blir aldri norsk. Til gjengjeld slipper han å jobbe, dels fordi trygdesystemet er så generøst, dels fordi lave inntekter beskattes så hardt at det ikke er verdt strevet.

Boka til Gerhard Helskog: Innvandrernes supermakt.

USA er ikke et land, men en ide, skriver Gerhard Helskog. Og nettopp derfor kan alle bli amerikanere, hvis de tror på ideen. Og ideen er at alle er født like, og at alle har like muligheter, hvis de, altså, er villig til å jobbe hardt. Tegnet på at du er ekte amerikaner er at du er patriot.

Helskog beskriver hvordan skolebarna hver morgen står med høyre hånd over hjertet og sverger troskap til det amerikanske flagget. Mens vi nordmenn seriøst diskuterer å la innvandrerne veive sine egne lands flagg på 17. mai. Vi fornekter verdien av det å være norsk. Vi har virkelig ingenting å by på, unntatt gode trygdeordninger.

Dette er selvfølgelig en grov forenkling av Helskogs bok. Men etter å ha hørt Obamas tale i går natt (og ja, jeg fikk tårer i øyekrokene) begynte jeg å lese boka om igjen. En bok alle bør lese hvis de er opptatt av innvandringsspørsmål.

Ideologien om at alle har samme muligheter kommuniseres sterkt og enkelt i amerikansk valgkamp, så "tabloid" at europeeiske intellektuelle holder seg for nesen. Men de overser at nettopp ideologi, framstilt enkelt og lettfattelig, gjør det mulig å bli en fullverdig amerikaner for alle innvandrerne. Mens de europeeiske landene fornekter sin ideologi med slapp multikulturalisme. Dermed forblir Europa territorier, med hver sin historie det er umulig å bli en del av, hvis du ikke har bodd her i generasjoner.

Den vakreste (uoffisielle) nasjonalsangen jeg vet om var opprinnelig en protestvise, skrevet av Phil Ochs. Han var rasende på myndighetene, og, som mange i hans generasjon, særlig rasende på krigen i Vietnam. Han sa at han stadig måtte lete etter FBI-mikrofoner i sine egne suppetallerkener. Og hva gjorde han så med dette hatet mot sin egen regjering?

Asle Toje: Rødt, hvit og blått.

Han skrev patriotiske sanger. Du har sikkert hørt en av dem, Power and the glory, framført av andre artister. Kan du se for deg norske venstreradikaler lage en feiende sang om nordmannens makt og storhet i protest mot krigen i Afghanistan? Ikke det, nei.

Phils Ochs døde i 1976. Du kan høre ham synge Power and the glory: Phil Ochs i et gammelt opptak på youtube.

Selv venstreradikalerne er patrioter i USA. Selv ferske innvandrere blir amerikanere. Selv sønnen til en afrikaner blir president. Men for å lykkes må man altså jobbe hardt og dessuten bekjenne seg til flagget. Nettopp patriotismen gjør USA til innvandrernes supermakt.

En annen berømt nasjonal hymne, American Tune, har referanser til Mayflower, den første månelandingen og frihetsgudinnen. Den sangen vi kan dra opp som tilsvarende er søtsuppen "Barn av regnbuen". En slapp tekst med reaksjonære innslag ("noen tror at vi kan leve av, plast og syntetisk mat". Hallo?!).

Her er American Tune med Willie Nelson på youtube.

Gunnar Stavrum skrev i går, 7. november, hvordan Obamas seier er en seier for et flerkulturelt USA. For tiden leser jeg nok en bok som gjør voldsomt inntrykk: Asle Tojes nye bok om det flerkulturelle Europa.

Han beskriver et Europa i forfall, der innvandringen gjør vondt så mye, mye verre. Demografien er under dramatisk endring, mens politikerne ikke har noen andre svar enn å anklage sine opprinnelige innbyggere for å være fordomsfulle, uvitende rasister. Dermed får voldelige høyreekstremister vind i seilene. Asle Toje beskriver hvorfor multikulturalismen er farlig.

Europa avkristnes, mens islam er på voldsom fremmarsj. Flere land har tapte generasjoner arbeidsledig, høyt utdannet opprinnelig befolkning. Mens den opprinnelige arbeiderklassen er blitt trygdeklasse.

Les begge disse bøkene, den ene om USA, den andre om Europa, hvis du ønsker å forstå hva som er feil med norsk innvandringspolitikk. Jeg skriver om Asle Tojes bok på lørdag og kan si allerede nå: For meg er det årets beste bok.

Du kan kjøpe Gerhard Helskogs bok her og Asle Tojes bok her. (lenkene er til Bokkilden).

 

Skjønnheten og udyret

Ærlig talt, hun kan jo ikke ha vært forelsket i ham, sa min jevnaldrende venninne. For det første er han gammel og  - her stanset hun litt opp - så ser han jo ikke akkurat ut som Clint Eastwood da.

Rune Øygard. Foto: Henrik Arneberg

Jeg hadde nettopp fortalt henne hvordan jenta i saken ser ut. Hun er klassisk vakker, rett og slett en nydelig jente. Men hun var altså forelsket i ham, i hvert fall etter sms- og skypekontakten å dømme. Der var hun mest aktiv og rundhåndet med kjærlighetserklæringer.

Så det som er vilt usannsynlig kan altså skje. Det er en av de vanligste drømmer hos menn til alle tider.

Rune Øygard opplevde det. En blendende vakker og ren jomfru beundret ham over alt på jord og gjorde seg seksuelt tilgjengelig for nettopp ham, den ene. At en slik situasjon foregikk på skype er dokumentert. Jenta hevder det også skjedde i virkeligheten, gjennom rundt 50 samleier.

Islamister belønnes med 70 jomfruer i himmelen og Cornelis Vreeswijk sang visen om Cecilia Lind. Hun som hvisket "Jag fyller snart sjutton" da hun lå i armene til den gamle Fredrik Åkare, som for å overbevise ham om at hun var gammel nok.

Kombinasjonen ung, vakker kvinne og gammel, stygg mann er en vinner, rent dramaturgisk. Hvor grensen går mellom kvinne og barn er uklart i vise- og romankunsten. Som den er det i en annen fiksjonsverden: pornoen.

Tegning: Elin Fagertun

Sex med spedlemmede unge kvinner, utkledd som skolejenter, er en god gammel sjanger i porno. Er "skolepikene" virkelig så unge som de illuderer, da er det kriminalitet.

For det som er uklart i kunsten, der det er lov å sprenge grenser, ja nærmest en del av kunstens vesen, det er desto klarere i jusen. Norge har en seksuell lavalder på 16 år.

I filmen American Beauty forelsker den middelaldrende Lester seg hodestups i sin datters venninne. Men i det de er i ferd med å gå til sengs oppfatter han plutselig hvor ung hun er. Hvor usikker og redd hun er bak den bråkjekke, sexualiserte væremåten.

Det er som vi kan se ereksjonen krympe ved endringen i Lesters ansikt når han brått rykkes ut av kåtheten og ser henne som det hun er: En forvirret og ulykkelig tenåring.

Scene fra American beauty

Lester reiser seg fra sofaen der hun ligger halvnaken og inviterende. Han får henne påkledt og ut på kjøkkenet der han lager kakao og småsnakker hyggelig mens hun gråter.

Hun gråter fordi han ikke ville ligge med henne likevel. Hun føler seg forlatt og utilstrekkelig. Lester trøster, slik bare en snill og klok voksen kan trøste. Han er trådt ut av rollen som elsker og har inntatt rollen som farsfigur.

Det er en vakker scene, i tillegg til at den jo også er ganske morsom. Livet er jo slik, vi mennesker i all vår skrøpelighet gjør ofte feil, men av og til gjør vi det helt rette.

Myten om skjønnheten og udyret er en arketypisk fortelling som tiltrekker, skremmer og fascinerer. I American Beauty forvandler udyret seg foran øynene våre. En sexdrevet Lester i sofaen blir, på få sekunder, den sterke, snille mannen som vil beskytte en utsatt og usikker jentunge.

I historien om skjønnheten og udyret i Vågå endte det ikke like godt. Øygard våknet nemlig aldri opp, slik Lester gjorde. Han virker i dag som han angrer på sexpratet på skype fordi han ble tatt. Ikke fordi det var galt. Han tar fortsatt ikke ansvar som voksenperson.

Det har jenta god grunn til å være bitter for, om nå samleiene har funnet sted eller ikke. Og selv om han blir frikjent har hun klart å vise verden at han sviktet.

Vil du lese om jusen i saken kan du lese saken jeg skrev i går: Tiltalepunktene som mangler

Tiltalepunktene som mangler

Det er synd at Rune Øygard ikke er tiltalt for annet enn samleier. Statsadvokaten valgte å spille høyt ved å satse på kun de mest alvorlige punktene av de mulige. Tiltalen lyder på samleie med barn under 14 år og samleie med barn mellom 14 og 16.

Derfor kan Rune Øygard bli fullstendig frikjent. Til tross for at han fortjener en fellende dom for å oppføre seg så upassende overfor et barn. Dersom han hadde vært tiltalt for krenkende atferd (straffelovens paragraf 201) eller misbruk av stillingen som ordfører (straffelovens 325) så hadde han etter all sannsynlighet blitt dømt. Disse forholdene er jo bevist.

Les om dette i Statsadvokaten bommet på tiltalen

Rune Øygard erkjenner ikke en millimeter mer enn det som til enhver tid er bevist. De nye sms-bevisene som dukket opp i går var derfor svært viktige.

Men hva beviste de egentlig? At Øygard og jenta hadde et kjæresteforhold. Ikke samleier. Kan en voksen mann la være å ligge med en jente han er hodestups forelsket i og som oppfatter at de har et forhold? Kan han la være å ligge med henne fordi hun er for ung for eksempel? Det var hun jo virkelig.

Selvfølgelig kan han det. Øygards beskrevne sjalusi, til dels dokumentert i sms-er, er jo nærmest forståelig hvis han hadde lagt seg på en slik vente-til-hun-er-lovlig-strategi. I så fall gjorde hun det slutt rett før han skulle få lønn for strevet, sett fra hans synspunkt.

Ville spekulasjoner, slike som denne, er saklig, i den forstand at de åpner opp for alternativer til jentas forklaring. Jeg tror jentas forklaring er riktig og at han har hatt samleie med henne. Men det er absolutt ikke eneste mulige forklaring. En fellende dom krever at samleier kan sansynliggjøres ut over enhver rimelig tvil.

Dersom jeg noen gang blir tiltalt i en straffesak vil jeg ha Mette Yvonne Larsen som forsvarer. Hun er så forbannet saklig. Hennes rolle er å så tvil om jentas forklaring er den eneste mulige.

Hennes rolle er ikke å overbevise retten om at mannen er uskyldig, langt mindre å få folk flest til å like ham. Hun bruker all sin kraft (og den er ikke liten) på å bore i detaljer som gjør andre forklaringer enn jentas forklaring mulige.

Der får hun ikke mye hjelp av Øygard selv. Han har hatt to strategier: Hans rettslige strategi er å ikke innrømme en millimeter mer enn det som kan bevises, til enhver tid. Det gjør at hans troverdighet er blitt temmelig tynn.

Hans informasjonsstrategi var å gi intervjuer før rettssaken for å få sympati. Det kan ha bidratt til at rettssaken ble ført for åpne dører. Det var jo jenta som ønsket åpenhet, slik at også hennes versjon skulle komme frem i offentligheten.

Dermed har hele Norge lest Øygards pinlige skype- og sms-meldinger. I løpet av fire uker har bildet endret seg fra hedersmann til kåt bukk, eller gammel gris, eller hvilket uttrykk man nå foretrekker. Alle dialekter har et ord for gamle menn som sikler på alt for unge jenter.

Men om han fremstår som en gammel gris betyr ikke det at han er skyldig i tiltalen. I det jeg publiserer denne bloggposten har aktor begynt å lese sin prosedyre der han siterer Høyesterettsdommer som skal klargjøre hva "rimelig tvil" egentlig er for noe.

Hva dommen blir, fremstår i dag 1. november, når prosedyren nettopp har startet, som helt åpent.

 

Nina Johnsrud: En helt

Nina Johnsrud er en av Norges tøffeste journalister. Hun risikerer å bli stående ganske alene.

Nina Johnsrud er krimjournalist i Dagsavisen. 12. oktober skrev hun om norske islamister som tok jaktprøven for å kunne skaffe seg våpen lovlig. Så fikk hun trusler på mail. En journalist i en annen riksavis som har mottatt samme type trusler fra det samme miljøet har valgt å ikke stå frem.

Nina Johnsrud i 2006, da huset hennes ble beskutt. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix

I 2006 ble det skutt mot huset til Nina Johnsrud. Arfan Bhatti ble siktet for det forholdet, men aldri dømt. Arslan Ubaydullah Maroof Hussain (bildet) er nå varetektsfengslet for truslene mot Johnsrud.

Carl I. Hagen var raskt ute og støttet henne denne gang. Johnsrud kommenterte at budskapet fra politikerne ville blitt mye sterkere hvis det også hadde kommet fra flere politiske hold. Eskild Pedersen fulgte opp i Nettavisen i går.

Men uansett er dette for lite støtte, for sent.

Det står om ytringsfriheten, om pressefriheten og om redaktøransvaret. Det står også om samfunnets evne til å avvdekke alvorlig kriminalitet. Så hvorfor er ikke dette blitt en større sak i nyhetsbildet?

Kanskje fordi vi blir påvirket av volden. Trusler om vold fra islamister virker, akkurat slik de ønsker. For hva skjedde i saken om Muhammedkarikaturene? Vebjørn Selbekk fikk ikke særlig støtte fra pressekolleger da han ble truet, han ble tvert i mot fortalt at det var uklokt av ham å trykke karikaturene.

Ingen store avishus fulgte etter og trykket tegningene, til tross for den åpenbare nyhetsverdien det hadde hadde. Dermed ble Vebjørn Selbekk, med et hederlig unntak presseforbundets Per Edgar Kokkvold, ganske alene  som skyteskive.

Politiet råder gjerne de som blir utsatt for trusler om å ligge lavt. Men det praktiske behovet for sikkerhet på kort sikt, kan være i konflikt med viktige politiske mål på lang sikt. I dette tilfelle står det om ytringsfriheten.

20. august 1992 var jeg på Aschehougs hagefest, og opplevde at Salman Rushdie uventet dukket opp i hagen. Han ble avbildet sammen med Gudmund Hernes, altså en norsk statsråd. Det var dengang Norge fortsatt sto opp for ytringsfriheten, med den største selvfølgelighet.

Det samme hadde neppe skjedd i dag. De siste årene er fulle av eksempler på selvsensur overfor ytterliggående islamister. Dette er historien om ytringsfriheten som forsvant, skrev Ronny Spaans nylig i avisa Dag og Tid.

Les artikkelen: Ytringsfridomen som forsvann

Arslan Ubaydullah Maroof Hussain. Foto: Fredrik Varfjell

Truslene mot Nina Johnsrud handler altså om langt mer enn om bare henne. Sporene etter Muhammed-karikaturene skremmer. Nå er det ingen norske aviser som vil trykke tegninger av Muhammed, og generelt er terskelen for religionskritikk overfor islam svært høy.

Vil terskelen for å drive krimjournalistikk mot islamist-miljøer bli like høy om noen år? Trusler om vold virker. Vi kan kalle det alt mulig annet, "respekt for andres tro" eller "vilje til dialog" eller fanden og hans oldemor. Sannheten er både enklere og verre. Vi  trykker ikke islamkritikk fordi vi frykter vold.

Vil norske journalister også slutte å undersøke og skrive om kriminelle islamister, fordi de frykter vold? I saken rundt avsløringene om jaktprøven er det en annen journalist, i en annen redaksjon, som ikke sier et pip. Sikkert etter råd fra politiet og av hensyn til sin og kollegenes sikkerhet. Men dilemmaet er at denne tausheten skader den ene som står fram.

"Den eneste måten å håndtere voldstrusler på er å stå fram offentlig. Man kan jo ikke true hele pressenorge", sa Nina Johnsrud til Nettavisen. 

Nei, man kan ikke true hele pressenorge. Det er mye lettere å true en journalist som står helt alene.

Forsvaret: Best på terror

Hva skjer med mennesker i kriser? Amerikanske offiserer sier det slik: One doesn`t rise to the occasion, one sinks to the level of training. 22. juli viste det seg at "the level of training" i norsk justisvesen var sørgelig lavt.

I forrige uke ble intervjuene med bakgrunnskildene for 22.juli-kommisjonen frigitt. Hadde ikke bakgrunnen vært så dyster, hadde de framstått som nesten komiske.

Professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary. Foto: Trygve Mellvang-Berg, Scanpix.

For alle skylder på alle og sparker i alle retninger. Politikerne skylder på byråkrater og byråkrater skylder på politikere. Politi- og justistoppene, de som skulle hatt ekspertisen, var totalt desorientert da det smalt.

Felles for de beredskapsansvarlige er følgende: De hadde ikke trent på en slik situasjon. Hvorfor ikke? Trolig fordi de aldri trodde at en terroraksjon kom til å skje, til tross for at PST hadde advart gang på gang. De var rett og slett ikke i stand til å se det for seg.

Trening og beredskap er det eneste som kan forbedre reaksjonsmønsteret når katastrofen inntreffer, skriver Aage Storm Borchgrevink i boka En norsk tragedie. Han siterer amerikanske offiserer: One doesn`t rise to the occasion, one sinks to the level of training.

Og nå, ett og et kvart år etter 22. juli har risikoen for terrorangrep i Norge aldri vært større, ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvarets Etterretningsteneste (E-tjenesten). Vi er fortsatt like uforbredt.

Den som har oppsummert tristessen best er Marie Simonsen i Dagbladet. Hun skriver: "Alexandra Bech Gjørv var hensynsfull da hun sa at myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. At de sviktet, antyder at evnen var der."

Stein Ørnhøi. Foto: Ned Alley

Og hvor går vi så herfra? Hele justissektoren, fra nederste politimann, via politidirektøren til justisministeren virker totalt ubehjelpelig. Grete Faremo skal "rydde opp", men det er ingenting ved henne som politiker som tilsier at hun kommer til å klare det.

Gi forsvaret oppgaven i å forsvare innbyggerene mot terror, skrev Janne Haaland Matlary og Stein Ørnhøi i Dagens Næringsliv tirsdag 25. oktober. De er begge medlemmer i UDs sikkerhetspolitiske utvalg.

Flere har argumentert for dette tidligere, men da med utgangspunkt i at grensene mellom krig og terror blir stadig mer flytende, både i trusselbildet mot Norge og i internasjonalt mer urolige områder. Matlary og Ørnhøi trekker fram viktige tilleggsmomenter: Forsvaret har kompetansen og ustyret politiet mangler.

Og i motsetning til politiet er forsvaret enda ikke kompromittert. Det er jo noe. Men det viktigste er nøkkelordet trening. Forsvaret trener på angrep, hver eneste dag. Og ikke bare trener, de har folk med erfaring i skarpe oppdrag i et helt annet omfang enn de de (heldigvis) noengang får i politistyrken.

One doesn`t rise to the occasion. One sinks to the level of training. Og i forsvaret er det nivået betydelig høyere enn i politiet.

Politi og leger uten kontroll

Oslo-politiet klarer ikke avhøre barn som har opplevd vold og overgrep i tide. Og Oslo legevakt klarer ikke skrive rapporterer til politiet etter voldtekt. De mangler åpenbart innbokskontroll.

To tilsynelatende helt ulike saker, i to ulike etater. Men mangelen på gode, interne rutiner er likt.

Les artikkelen i VG: Voldsutsatte barn må vente for lenge på avhør.

Lovens krav er at det maksimalt skal gå 14 dager fra anmeldelse til dommeravhør. VG dokumenterer at barna i de ulike distriktene i snitt må vente 63 dager. Oslo politidistrikt er verst, med hele 93 dager i snitt fra anmeldelse til avhør.

Når overgrepsutsatte barn ikke avhøres, forsinker det etterforskningen. Familiene får beskjed om ikke å snakke med barna om overgrepet, for ikke å forstyrre barnas hukommelse før avhør. Hvilke foreldre synes det er greit å ikke få trøste barna sine med samtale når de har opplevd noe fælt?

Hvis politiet ikke klarer å prioritere etterforskning av vold og overgrep mot barn, hva prioriterer de da, egentlig?

I samme gate er avsløringen av forholdene ved Oslo legevakt. Der bruker de opp til 11 måneder å ferdigstille rapporter som skal oversendes politiet etter voldtekt.

Offeret for voldtekten må vente i opp til et år før politiet får underlagsmateriale. Etter det skal politiet etterforske. Det går altså vinter og vår og vinter igjen før man vet om tiltale blir reist. En urimelig belastning for offeret, og en oppmuntring til å voldta oftere for gjerningsmennene.

Les saken: Oslo legevakt bruker 11 måneder på "voldtektsrapport"

Det tar ikke en lege 11 måneder på heltid å skrive en rapport. Det tar 11 måneder å få rapporten unna fordi han fyller dagen sin med alt mulig annet mens ukene går og den halvskrevne rapporten ligger og varmer hylla hans.

Som lege Jørn Kippersund skriver i bloggen sin innbokskontroll: Det er vanskelig å se for seg at det fins noen viktigere saksbehandlings-oppgave for personalet enn å ferdigstille sakkyndige rapporter etter overgrep, til politiet. Han er selv sjef for en interkommunal nattlegevakt og gir en interessant analyse av mulige årsaker til sendrektigheten.

Les Kippersunds bloggpost om manglende innbokskontroll og uakseptabel ventetid.

Handler dette kun om ressurser, slik de ansvarlige i Oslo hevder? I så fall er alle leger som kan skrive voldtektsrapporter så opptatt med å gjøre ting som er viktigere i hele sin arbeidstid, slik at det er umulig å få unna rapportene.

Så ille er vel ikke skadene på Oslo legevakt, at dette er en sannsynlig forklaring. Og dersom de virkelig løper hele dagen, er det desto viktigere å organisere og prioritere tiden riktig.

Det er et lederansvar å sørge for at det viktigste blir gjort, om nødvendig på bekostning av det som er mindre viktig. Det ansvaret tar de hverken i politiet eller i Oslo legevakt.

Senterpartiet er ordførerpartiet

Pressen har sin egen dynamikk. Liv Signe Navarsete jages fra studi0 til studio, stadig mer hektisk smilende og leende, og i kveld fredag dukker hun jomen opp hos Skavlan også.

Leka kommune, lengst syd i Helgeland, har Senterpartiordfører. Foto: Kystriksveien.

Alt dette fordi en ungdsompartileder ville lage maksimal storm om lederens personlighetstrekk. Der lyktes Sandra Borch til fulle.

Men Senterpartiet er mer enn det som skjer mellom noen få mennesker på noen få møter med NRK og TV2 på slep i Oslo sentrum. Senterpartiet er nemlig ordførerpartiet.

Senterpartiet har 94 ordførere, og de klarte å øke antallet (fra 89) også etter hele seks år i regjering. Det er ikke verst. Det er dyktige folk i lokalpolitikken som har gitt senterpartistene ry som gode forhandlere og gode pragmatikere.

Partiets største utfordring nå er hvordan de tar vare på kjernevelgerne sine, bygdefolk med tilknytning til landbruket. For færre og færre, relativt sett, bor på landet. Og av dem igjen er det svært få heltidsbønder.

Trøgstad kommune i indre Østfold har senterpartiordfører. Foto: Olberg Camping.

Folk som ikke er bønder på heltid, men som har noen jorder med grass, et nedlagt småbruk eller jord de forpakter bort, det er partiets nye kjernevelgere. Altså folk med eiendomsinteresser i bygdene. Hvordan tar partiet vare på dem?

Et for nært samarbeid med Arbeiderpartiet og SV er å ta parti for de mest reguleringskåte. De som har eiendom de vil bygge på eller omregulere risikerer å få Senterpartiet som sin nye fiende. For treg saksbehandling og for mange "nei" er å dolke velgerne i ryggen.

Grunneiernes råderett over egen eiendom burde sitte i ryggraden på enhver senterpartist som vil beholde sine kjernevelgere. De konkrete avgjørelsene ute i kommunene er viktigere for partiets framtid enn temperamentet til partilederen.

Ulovlig sex: Oppsigelsesgrunn?

Ville en "vanlig mann" fått sparken etter å ha sexchattet med en 14-åring? I så fall kunne det vært en ulovlig oppsigelse.

Ordførersaken i Vågå handler om en høyst uvanlig jobb; ordførerjobben er et tillitsverv og ikke en ordinær ansettelse. Hva som skjer med ham etter en eventuell dom er altså ikke så relevant i en generell vurdering av sexskandaler og arbeisforhold.

Men mange lesere har antydet at "vanlige folk" hadde ligget tynt an på jobben etter slike avsløringer. Det er ikke helt riktig.

Hva skjer med postbudet som sexchatter med en 14-åring på kveldstid, på sitt eget dataustyr? Postbudet kunne også risikert at det ble kjent for arbeidsgiver, fordi det er straffbart med slik "krenkende atferd" overfor en mindreårig.

Men hvis Posten da hadde sagt ham opp på grunn av dette, kunne postbudet gått til retten med en knallgod sak. Hvis postbudet derimot hadde brukt bedriftens dataustyr, og enda verre, i arbeidstiden, hadde han ligget litt tynnere an. Og hvis Posten til og med hadde interne retningslinjer om databruk som vårt postbud hadde kjent til og likevel brutt, så hadde han ligget enda tynnere an.

Men hva hvis han ikke var postbud, men lærer i en folkeskole? Det ville straks gjort saken mer komplisert. For det er fortsatt ikke en opplagt oppsigelsesgrunn, slik man kanskje skulle tro.

Hver eneste oppsigelse må vurderes for seg, som en konkret sak. I Arbeidsmiljøloven står det at en oppsigelse skal være "saklig". Å si opp noen fordi de har gjort noe straffbart, kan være saklig, men det er langt fra opplagt.

Blir du dømt for overfallsvoldekt vil retten trolig mene det er saklig at du ikke lenger kan være elektriker, fordi jobben vil innebære å komme hjem til kvinner som er alene i huset. Men ikke hvis du kun jobbet på anlegg og aldri var alene med en kvinne.

Men dersom du måtte sone mer enn to måneder kunne du sies opp på grunn av fraværet, rett og slett. Det er blitt en egen praksis, og gjelder altså uansett hva du er dømt for.

Jo mer en sexskandale kan knyttes til selve jobben, jo mer saklig vil det fremstå med en oppsigelse.

I en sak fra 2009 behandlet Agder Lagmannsrett spørsmålet om oppsigelsen av en salgssjef i et telefonsalgsfirma. Han var 40 år og hadde ligget med en 18-årig nyansatt i hotellkorridoren på firmaets julebord og tafset på en annen. Han mente det var usaklig å si ham opp og gikk til sak.

Først tapte han i tingretten og deretter tapte han i lagmannsretten. Men dommen var ikke enstemmig.

Og Rune Øygard i Vågå? Ingen av de to tiltalepunktene er knyttet til selve jobben som ordfører, de gjelder ham som privatperson. Men faktum som er kommet fram hittil viser sexchatting med en alt for ung jente på ordførerkontoret og med kommunens datautstyr. Han tok henne med på jobbrelaterte reiser og på atskillige møter som angikk jobben.

Jeg mener det var riktig av Arbeiderpartiet sentralt å vente med å uttale seg til fredag, da dette kom fram i retten. Men da var AP sentralt, med Jens Stoltenberg i spissen ikke til å misforstå i sin mistillit mot Øygard. Det var riktig reaksjon på riktig tidspunkt.

Men tillit er ikke det samme som strafferett. Jens Stoltenberg sa det glassklart, ordføreren har ikke lenger tillit, men det vedkommer ikke straffesaken mot ham. Men tillit er sentralt i utføringen av vervet som ordfører. Hvis Rune Øygard biter tenna fast i skrivebordet skal det bli spennende å se hvor vanskelig det blir å bære ham ut.

Se saken: Jens har hatt sine gode grunner ... om partiets håndtering av saken

Se saken: Har bommet på Vågå-tiltalen om hvorfor ordføreren ikke kan suspenderes

Senterpartiet: Rett utfor

Senterpartiet har valgt en leder som med jevne mellomrom skjeller ut folk i all offentlighet.

De som er konspiratorisk anlagt mener at konflikten i Senterpartiet kun handler om politikk. De som er psykologisk orientert, mener det kun handler om lederstil. Men selvfølgelig handler det om begge deler.

Senterpartiets høyre- og venstrefløy er så ulike at man skulle tro det var politikere fra ulike partier. Mens Ola Borten Moe fremstår som en bygdevennlig høyremann, fremstår Liv Signe Navarsete en bygdevennlig AP-kvinne. Så ulike politiske grunnsyn er vanskelig å leve med.

Der Navarsete står for den grønne velferdssosialismen, der står Borten Moe (og Sandra Borch) for den kapitalismevennlige agrarnasjonalismen.

Var dette klin umulig å forstå? Nerdene kan gå til denne bloggposten for en forklaring på uttrykket kapitalistvennlig agrarnasjonalist. Dere andre kan trygt lese videre:

Så langt om politikken og over til person: Liv Signe Navarsete eksploderer for et godt ord og skiller seg dermed ut fra norske ledere flest. Skandinaver er nemlig konfliktsky. "Unnvikende" er vårt mest vanlige personlighetsavvik ifølge professor i psykologi Svenn Torgersen. Vår demokratiske lederstil er forsiden av denne medaljen. Overfølsomhet overfor sinte personer er baksiden av den samme medaljem.

Man får sjelden alle gode egenskaper inn i samme person. Den såkalte "trekkteoriene" innen personlighetspsykoloigen dokumenterer hvordan personlighetstrekk gjerne kommer i bunter. En som har positive trekk som høyt engasjement og høyt generelt energinivå har ofte tilsvarendde negative: Lavt tenningspunkt og kraftige sinneutbrudd.

I boka "Lederboka, hodejegerenes beste tips" (2008, utsolgt fra forlaget) går jeg inn for de kloke og rolige lederne i toppledelse, selv om de kan fremstå som litt daffe og lite spennende. De dynamiske og karismatiske er uunnværlige i enhver organisasjon, men gjerne på nivå to.

Trekkteorien, at disse egenskapene ofte kommer buntvis, er dokumenterte vitenskapelige funn. Hvilken type som er best som toppleder er det forsket mye på, men her er resultatene motstridende. At "Navarsete-typen" (dynamisk men eksplosiv) oftest er best som toer, mens "Borten Moe-typen" (klok, men daff) er en god toppledertype er derfor min personlige vurdering, og din vurdering som leser er like god som min.

Det beste for Senterpartiet hadde uansett vært å ha hatt et lederskikt med flere typer personlighet, men med samme type politikk. Men med ên type lederstil og flere typer politikk kan det bare gå videre utfor.

Les Anders Todal Jenssens kloke refleksjoner om Navarsetes sinne og hvorfor partiet krymper.

Agrarnasjonalisme - for nerdene

Her følger forklaringen av det gøyale begrepet agrarnasjonalisme, som jeg brukte i bloggposten " Senterpartiet - heretter går det bare utfor".

Ifølge Oddmund Løkensgard Hoel i foredraget: Frå rørsle til språk – norsk målreising 1885-1950 er agrarnasjonalisme et begrep som brukes om bøndenes retorikk i møte med industrisamfunnet. Nasjonalismen ble del av en forsvarsideologi som var rettet mot de sosiale og økonomiske omveltningene som industrialiseringen og markedsutvikling satte i gang på 1800-tallet. Han viser blant andre til Trond Norby i denne forklaringen.

Ola Borten Moe derimot, er jo slett ingen fiende av industrisamfunnet. Han bruker imidlertid tilknytning til bygda og jordbruket i en effektiv retorikk mot noe annet enn industri, nemlig mot globalisering og internasjonalisering. Han er den selvbergede bonden, med et sterkt forhold til eiendomsrett og individets eget ansvar for eget liv. Altså en kapitalismevennlig versjon av historiens agrarnasjonalister.

Død som en sild

Rune Øygard er død som politiker etter opplesingen av Skype-meldinger i retten i dag. Dette er god gammel griseprat og umulig å bortforklare som noe annet enn at han lot seg hisse opp seksuelt av en ungjentes meldinger og at han aktivt oppsøkte denne situasjonen.

Klassisk sexchatting altså, slikt voksne damer gjør mot betaling i telefon og på nett. Men dette er ikke en voksen dame. Dette er et barn. Et barn Rune Øygard hadde en omsorgsposisjon i forhold til. Hans moralske fall er udiskutabelt.

Men hvilke detaljer vil bli gjengitt i offentligheten? Partene ber jo pressen være varsomme med å gjengi detaljene i Skype-meldingene, og det tar pressen hensyn til.

Som VG skriver: Samtidig skal vi gi dere et riktig bilde av hva som skjer og den totale bevissituasjonen i straffesaken. Dette er en vanskelig avveiing og vi forsøker så godt vi kan å balansere disse to behovene opp mot hverandre.

Nå er salen uansett såpass full at detaljene i språkbruken vil nå alle Øygards sambygninger og alle sentrale tillitsvalgte i hans mange nettverk. Det rettslige derimot, er noe helt annet. Å bevise at griseprat automatisk fører til sex, også om man ligger i dobbelstseng, er jo et langt stykke.

Jeg tror fortsatt dette ikke holder til en fellende dom. Det har jeg skrevet før, og fått mange reaksjoner på. Noen, og det er den største gruppen, tror jeg har skrevet at Rune Øygard er uskyldig, fordi jeg tror han blir frifunnet. De tar feil, og kan bare bla tilbake i tidligere blogposter og lese litt grundigere.

Så er det de som mener at jeg er passe dum som tør å tippe om en rettssak før saken er ferdigført. De har jo rett, men det er mitt eget problem, at jeg tar risikoen på å dumme meg ut. Så er det de som mener at dette er useriøs synsing om en veldig alvorlig sak. Det er en god og interessant innvending, som jeg skal tygge nærmere på.

Tilbake til Øygard: Uansett hva dommen blir i denne saken er løpet kjørt for Rune Øygards karriere og videre liv som politiker. Det er ikke sikkert at vi noen gang får sannheten om de angivelige samleiene. Men vi har fått vite mer enn nok om hva slags alminnelig moral han har.

Rune Øygard har hatt nettsex med en jente som for det første var for ung og for det andre hadde Øygard som en viktig omsorgsperson i livet sitt. Han kan ikke ha noen tillitsverv etter dette.

PS: Pågangen i alle digitale postkasser har vært så voldsom de siste dagene at jeg ikke får fulgt opp. Beklager det!

Holder bevisene i Øygard-saken?

Det er mye som tyder på at Rune Øygard har hatt sex med den nå 16-årige jenta. Men inntrykket så langt, torsdag kveld etter tre dager i retten, er at bevisene neppe kan holde til domfellelse.

Hvis Øygard skulle bli dømt vil han trolig anke til lagmannsretten, og vi får enda en runde uten tekniske bevis.

Øygard forklarte torsdag at han og kona var bekymret for jentas forhold til sannhet, hun løy mer enn tenåringer flest. De var også bekymret fordi hun var så opptatt av sex. Samtidig innrømmet han samtaler med seksuelt innhold på skype, og at han delte seng med henne og strøk henne over nakke og rygg som godnattrituale.

De fleste vil mene at dette er en ganske eksplosiv mix, som med stor grad av sannsynlighet vil føre til sex. Men det går også an å tenke seg alternative forklaringer. Han kan jo være veldig god til å ta seg sammen.

Hans forsikringer om at "eg elskar deg, og berre deg" kun var å regne som faderlig omsorg, er ikke troverdig. Men selv om mannen var besatt av forelskelse betyr ikke det nødvendigvis at han hadde sex med henne. Og det betyr i hvert fall ikke at samleier kan sannsynliggjøres ut over rimelig tvil, slik rettssystemet vårt krever.

En helt usedvanlig ressurssterk mann har oppført seg umoralsk og totalt uansvarlig overfor en jentunge i en vanskelig livssituasjon. Det er vanskelig å se for seg at Rune Øygard noen gang kommer tilbake til gamle høyder, uansett hva dommen blir.

På 80/90-tallet ble flere titalls menn ble uskyldig dømt for incest, saker som altså ble gjenopptatt i ettertid, slik at de ble frifunnet. Følgelig har påtalemyndighetene blitt mer forsiktige med å reise tiltale i sedelighetssaker. Trolig er en rekke saker henlagt, selv om overgrepet har skjedd. Og mange gjerningsmenn er trolig frifunnet, selv om de i virkeligheten er skyldige.

I går skrev jeg at jeg ville rådet min egen datter til ikke å reise sak, ved tilsvarende omstendigheter. Påkjenningen ved en rettssak er enorm, og ofte undervurdert. Og utfallet er altså svært usikkert.

Det har haglet med sinte kommentarer på bloggen min etter at jeg skrev dette. Leserne mener konsekvensen er at overgrep da vil bli feid under teppet, og at jenter må leve alene med skammen.

Troen på at rettssystemet finner sannheten er altså stor blant folk. Jeg deler ikke den troen. Jeg tror at vi kanskje aldri får vite sannheten om Øygard-saken. Det er den nøkterne, om ikke spesielt oppløftende konklusjon etter tre dager i retten.

 

 

 

Kontradiksjonens nødvendige helvete

I dag, torsdag morgen, startet med at Rune Øygard flyttet seg så jenta slipper å se ham når hun forklarer seg. Det burde skjedd tidligere. Rune Øygards stirring, hoderisting og oppgitte smil kunne fått hvem som helst til å begynne å gråte.

Onsdag kveld tok jeg en ringerunde til dommer-bekjente for å lufte egne tanker: Er denne jenta tjent med en rettssak, selv om alt hun sier er sant? Det er et vondt spørsmål fordi det dypest sett handler om det er mulig å håndheve loven om seksuell lavalder uten å skade de unge som er berørt.

Og en dommervenn kom med følgende presise svar til mine tanker: Det er et uløselig problem å kombinere vern av mindreårige med en ryddig kontradiktorisk prosess i retten.

Ordførerens forsvarer, Mette Yvonne Larsen, sa i sitt innledningsforedrag tirsdag: Det handler ikke om hvem dere skal tro på, men at dere skal være helt sikre på at èn versjon er riktig.

Det skal altså være hevet over enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig, dersom han skal dømmes. Og da er det forsvarerens jobb å stille de ubehagelige spørsmålene, og å bore metodisk i de detaljene som kan svekke jentas forklaring.

I denne saken er det mange tvil når man kommer til de konkrete detaljene. Og hvilken ungdom vil huske nøyaktig hvor de dro med hvem nøyaktig for flere år siden? Man endrer seg så fort i den alderen, og de færreste tenåringer har elektronisk kalender de kan bla tilbake i.

Hennes troverdighet svekkes ved historiene om moren som kontaktet skolen på grunn av angivelig sexfikserte lærere. Kan jenta ha løyet om sex for å slippe unna et umenneskelig krysspress fra de voksne i livet hennes? Det er forsvarerens jobb å åpne for muligheten.

En straffesak avgjøres ikke på "face value" altså på hvem som virker mest troverdig og sympatisk. En straffesak avgjøres ved å gå inn i detaljene og se om beviskravene holder. Det er derfor Mette Yvonne Larsen borer i detaljer.

Hadde det vært min datter og jeg hadde visst hva en slik rettssak innebar, så hadde jeg sagt: "Drit i den dusten av en ordfører. Glem ham. Hvis han fortsetter å følge etter deg skal jeg nok få stoppet ham. Nå skal du dra på turer og fester med jevnaldrende og ha det gøy." Og det hadde jeg gjort selv om jeg var overbevist om mannens skyld i sexovergrepene.

For å sitere min dommervenn i går: "Mange undervurderer hvor belastende en rettssak blir i slike saker."

Det kunne jeg sagt, ja. Jentas familie har en annen type nettverk og kompetanse, og så på politianmeldelse som det beste vernet av datteren. Når man ser henne i retten i dag, kan man lure på om det er en riktig vurdering.

Men hvis svaret er at det vil skade henne å gå gjennom rettssaken, uansett utfall av den, da er det også umulig å håndheve loven om seksuell lavalder. Det er det store dilemmaet.

Les min forrige kommentar Jentas forklaring og kommentaren Vågå-saken, hva skal vi tro? 

 

Gråtekonene gjør vondt verre for jenta

Den 16-årige jentas advokat vil visst at vi skal se mest mulig tårer. Det er flere enn jeg som har undret seg blant journalistene denne uka. Er dette virkelig måten å beskytte en klient på?

Jenta forklarte seg greit på forsvarer Mette Yvonne Larsens spørsmål onsdag da bistandsadvokat Nina Braaten Hjortdal ba om en pause. Jenta gikk så bort til bistandsadvokaten og ble omfavnet av henne. Gråten og omfavnelsen varte og varte, med hele pressen i samme rom.

Fra rettssalen i dag, onsdag. Foto: Henrik Arneberg, Nettavisen.

Hvorfor tar hun ikke jenta med inn på det rommet som står klar for dem, bak rettssalen? Det er ikke vanlig å la et overgrepsoffer måtte "ta seg inn" foran ti fotografer og 30 journalister. De har et hvilerom nettopp for å kunne være i fred, men bruker det lite.

Etter at retten ble hevet i onsdag, kom flere kvinner til for å trøste jenta (se bildet). Og slik sto de, og det varte og varte, i stedet for at de raskt kunne trukket seg tilbake fra den ganske overfylte rettssalen.

Det ser ut til å være en bevisst mediestrategi. Er det for at vi journalister skal se mest mulig tårer, så vi kan bli revet med og mene at Øygard er skyldig?

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen: Jeg mener Rune Øygard trolig er skyldig i å okkupere et ungt menneske slik at hun har vansker med å komme seg løs. Hans tidsbruk på henne er så unormal at det minner om en besettelse. Og tidsbruken er ubestridt.

Om han er skyldig etter tiltalen, å ha hatt sex med henne, er et helt annet spørsmål. Men påtalemyndigheten har reist tiltale, og det i seg selv tyder på at de har bevis som vil holde i retten. Mye avhenger av jentas egne svar på forsvarerens spørsmål.

At jenta bryter sammen er naturlig, hun er under et umenneskelig press fra mange kanter. Men at hun aldri får fred fra 40 pressefolk, pårørende fra begge leire, et titalls jusstudenter fra høyskolen og noen tilfeldig nysgjerrige fra byen, det er ikke naturlig.

Bistandsadvokat Nina Braaten Hjortdal vil at vi skal se at jenta gråter. Spørsmålet er om dette er en god måte å beskytte en ungjente som trenger beskyttelse på.

Les min forrige kommentar Jentas forklaring og kommentaren Vågå-saken, hva skal vi tro?

 

Jentas forklaring i Øygard-saken

Denne blogposten er skrevet tirsdag kveld og bygger kun på rettssakens første dag, der jentas forklaring dominerte. 

Hva får en femtiårig mann til å bruke så mye tid på en tenåringsjente? At han er veldig, veldig snill?

Det er et overgrep når en 50-åring har sex med et barn, slik Rune Øygard er tiltalt for å ha hatt. Og det er kun dette han kan dømmes for i en rettsal.

Aktor Thorbjørn Klundsæter og jentas bistandsadvokat Nina Braaten Hjortdal. Foto: Berit Roald

Men er ikke det å invadere et ungt menneskes liv like mye et overgrep, moralsk sett? De to sms-et, skypet og snakket sammen kontinuerlig.

Jentas forklaring i dag handlet blant annet om hva denne kontakten gikk ut på. Hun kunne snakke om alt mulig med Øygard. Men av og til kranglet de, eller han kunne være veldig sur og såret, for eksempel hvis hun hadde sovnet før han kom og la seg.

Hvis dette er sant så er det like opprørende som sex. Det er en voksen som setter egne følelser foran barnets, og uhemmet involverer barnet i sine egne behov.

Dersom Øygard ikke hadde sex i tankene, slo det ham ikke at han, som ansvarlig voksenperson, burde sette noen grenser for kontakten dem imellom, for jentas egen del?

Det som var vondest å høre i dag var ikke den presise, nærmest tekniske beskrivelsen av samleiene. Det vondeste var å høre om Øygards sjalusi når jenta traff gutter hun likte på sin egen alder.

Øygards forsvarer Mette Yvonne Larsen, her sammen med aktor. Foto: Berit Roald

Stemmer dette, så gikk han aktivt inn for å hindre at hun fikk et normalt ungjente-liv med flørting, festing og turer med jevnaldrende.

Unge jenter skal ikke bli hengt opp i gamle menn. Selv ikke hvis kontakten bare handler om trivielle ting, og de aldri har sex. Unge jenter skal leve tenåringsliv.

Rune Øygard har trolig, uansett sannheten om de seksuelle overgrepene, gått over alle grenser i sitt behov for beundring fra en jente som gikk på ungdomsskolen.

Selvfølgelig kan han mene det kun var omsorg. I så fall er det ikke noe nytt at folk fyller sine egne sosiale behov under dekke av at de bedriver omsorg.

 

Vågå-saken: Hva skal vi tro?

Tirsdag starter rettssaken mot Rune Øygard i Sør-Gudbrandsdal tingrett. Det er en av årets mest "relateable" nyhetssaker. Alle kan relatere seg til den, altså tenke seg selv inn i saken.

Rune Øygard. Foto: Tore Meek, Scanpix

Hver eneste mann som har lest om Rune Øygard har tenkt: Ville jeg delt hotellrom med en 15-årig jente som jeg ikke var i familie med? Og hver eneste jente har tenkt: Ville jeg sendt og mottatt 50 sms om dagen av en gammel fyr på femti?

De fleste middelaldrende menn ville unngått dobbelseng med en 15-årig jente. Selv med 100 prosent kontroll på sin egen atferd ville de unngått det, fordi de ville vært redd for hva andre ville tenkt og trodd om situasjonen.

Og å sende 50 sms-er fram og tilbake på en dag... sånt gjør bare folk som er nyforelsket. Selv de mest engstelige mødre sender ikke mer enn ti sms i løpet av en dag til tenåringen.

Tja... med mindre det er en handleliste, en sånn: "Husk ketchup" "Har vi melk?" "Ja. Men ikke surkål!". Da kan det jo bli ganske mange. Nettopp slike konkrete sammenlikninger gjør vi oss, om de helt nære hverdagshendelsene: Hvor mange sms er mulig i løpet av en dag?

Øygards advokat Mette Yvonne Larsen. Foto: Chris Kyllingmark

Og dette er bare begynnelsen. Det er satt av fire uker til rettssaken og pressen henger på. I ukene som kommer vil den jevne mann sammenlikne Rune Øygards forklaring med sin egen, for på den måten vurdere Øygards troverdighet. Og hver eneste gifte kvinne vil tenke, "ja men det der ville da aldri mannen min gjort" når Øygard skal forklare sin atferd som uskyldig og normal.

Men selv om både hotellovernattingene og sms-aktiviteten er uvanlig, så kan uvanlige situasjoner oppstå uten at det er noe galt i det. Spesielle omstendigheter krever spesielle ting. Kanskje Rune Øygard hadde uskyldige, til og med svært aktverdige grunner til å opptre slik han gjorde.

Eller kanskje han bare var dønn forelsket, uten å røre henne overhodet? Forelskelse er jo ikke forbudt. Bare veldig, veldig pinlig. Se, der løper spekulasjonene av gårde i hodet mitt igjen.

Nettopp mangelen på tekniske bevis kombinert med voldsom pressedekning, åpner opp for uhemmet spekulasjon. Lørdag fikk vi vite at den fornærmede jenta og hennes familie tidligere har anklaget to lærere for seksuelle tilnærmelser. De vil vitne mot henne i rettssaken.

Gjør det henne mindre troverdig? Selvfølgelig. Eller ikke. Inspirert av alt fra gode romaner, psykodynamisk teori og egne ungdomserfaringer kan jeg bla opp flere mulige grunner til at dette gjør henne mer troverdig, like mye som mindre troverdig.

For dette er sakens tragiske tilleggselement. At den er så fordømt inspirerende for alle oss sladrekjerringer av begge kjønn.

Jentas bistandsadvokat Nina Braathen Hjortdal. Foto: Tore Meek, Scanpix

Det er ikke en eneste mulig god utgang i denne saken. En korrekt, fellende dom mot Øygard er tragisk for ham og hans familie. En korrekt frifinnelse vil avsløre en ung kvinne i et nettverk av egne løgner. En gal, fellende dom er absolutt mulig, og enda mer tragisk for Rune Øygard. En gal frifinnelse vil være en enorm belastning for en kvinne som har vært utsatt for grove overgrep.

Uansett utfall er de er begge ofre for vår nysgjerrighet. Nysgjerrigheten er grenseløs fordi saken er så "relateable". Samtidig som den er voldsom i sine proposjoner.

For tiltalens første punkt er samleie med barn under 14 år. Og vi snakker om en tiltale. Ikke en mistanke, ikke en siktelse, men tiltale.

Når påtalemyndighetene tar ut tiltale, betyr det at de mener de har bevis nok til en dom. Dette får noen av de andre sex&politikk-skandalene til å virke som tøysete  nachspiel. Denne saken er alvor.

 

 

 

Minister Jonas på legevakta

Helseminister Jonas Gahr Støre er veldig frisk, veldig rik og bor veldig nær Volvat. Er det saklig eller usaklig å kritisere ham for det?

TV2 har i en serie reportasjer i nyhetssendingene påpekt feil og mangler ved legevakttjenesten i Norge. Dokumentasjonen er solid, ikke bare ved TV2s eget arbeid men også ved en rapport fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin. Den rapporten bygger på halvannen million konsultasjoner.

Helseminister Jonas Gahr Støre. Foto: Kyrre Lien, Scanpix.

Konfrontert med dette sier Jonas Gahr Støre til TV2: "Jeg må nesten snakke på min egen efaring. Jeg har brukt legevakten i Oslo og har hatt veldig god erfaring med det". Men Jonas bruker jo ikke legevakten så ofte, han foretrekker Volvat.

TV2 spør derfor hvorfor statsråden velger en privat legevakt for seg og sine barn: "Hvilke valg jeg gjør privat, er en annen sak", sa Jonas til TV 2. Det er her han tar feil. Det er ikke en privat sak.

Les valgforsker Anders Todal Jenssen om Støre: "Det kommer til å bli noen feilskjær fremover".

Jonas Gahr Støre mener at det ikke står så altfor galt til med norske legevakter. Der har han trolig rett. Det trenges nok et faglig løft for mange av dem, og de feilene som er avslørt av TV2 er hjerteskjærende.

Men flere av feilene som blir slått opp, skjer nettopp ved legevakter som har kommet til det faglige nivået legeforeningen ønsker, de er interkommunale og bemannet med hjelpepersonell. Det vil alltid skje feil ved en legevakt, noen av dem med svært tragiske utfall.

At det oftere skjer feil  på legevakt som i legetjenesten forøvrig, bør ikke overraske noen. For hva driver legene med på et vanlig legekontor på dagtid? Attester, sykemeldinger, rutineprøver, gråtetimer, pillemisbrukere, flere sykemeldinger og flere attester. Det blir ikke mange feil, og heller ikke mange TV2-oppslag av sånt.

På legevakt er sjansen for akutt, virkelig sykdom betydelig større, og dermed gir det langt større fallhøyde. I tillegg håndterer de jo ulykker og skader, der det ikke alltid er gitt å prognostisere risikoen for pasienten av f.eks. hodeskader.

Inngangen til Oslo legevakt. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

Det betyr ikke at alt står bra til. Feilene og manglene som er avdekket, både ved rapporten nevnt ovenfor og TV2, er alvorlige. Og legevakten er en så viktig del av helsetjenesten for oss alle at dette må vi ta fatt i.

Jøss, jeg burde visst fått jobben som pr-dame hos Jonas. Mine argumenter i diskusjonen om legevakttjenesten er nemlig bedre enn hans tafatte "egne erfaring", en erfaring vi også vet er meget begrenset.

Men kanskje forskjellen på meg og Jonas rett og slett er interesse for saken? At jeg er interessert i legevakttjenesten, mens han synes saken er nokså uinteressant? Det er nemlig dette som er problemet med Støres gode helse, store formue og nærhet til Volvat.

Det er dette som er selve privatiseringens spøkelse. De som selv har tilgang til private og gode tjenester mister interessen for de offentlige tjenestene og deres kvalitet. Når politikerne, akademikerne og pressefolkene selv bruker private tjenester er det ingen igjen til å klage når det skjer feil i det offentlige.

Jeg skrev om privatiseringens dilemma i A-magasinet i 2009, og om Sylvia Brustads bruk av privat legevakt i E24 i 2008. 

Det er betydelige mangler ved norsk legevakt, men det gjøres også veldig mye godt arbeid. Vi har alle private erfaringer som trekker den ene eller andre veien.

Sylvia Brustad brukte også Volvat som legevakt, da hun var helseminister. Foto: Sara Johannessen, Scanpix.

Helse og skole er selve kjernen i den skandinaviske velferdsmodellen. Så lenge helsetjenester og utdanning er tilgjengelige for alle samfunnslag, er det også mulig for alle familier og skaffe sine barn en god fremtid, uavhengig av inntekt og status.

Det er dette som nå er i ferd med å forvitre i Norge, ved et helsevesen som krakelerer under sin egen tyngde og i politikernes manglende evne til å prioritere mellom pasienter. Skolen på sin side skal også være alt for alle og forsømmer dermed basiskunnskapene.

Det er i dette perspektivet vi ikke vil ha en helseminister som bruker Volvat. Like lite som vi ville hatt en kunnskapsminister som sendte barna sine til kostskole i England.

 

 

Privatiseringens spøkelse

Denne saken sto først i A-magasinet i 2009, men fortjener en nypublisering (lett omskrevet) høsten 2012:

Hva er galt med norsk skole? Spørsmålet ble stilt i avisa Dagens Næringsliv sommeren 2009, i sommerintervjuet med faste spørsmål på baksiden.

Alle, fra milliardærer til byråkrater og kunstnere hadde en mening om saken. For barna til Røkke og barna til sosialklientene går på den samme skolen, med de samme læreplanene og de samme skolebøkene. Selv de kongelige går på offentlig skole.

Er det derfor skolen, i alle valgkamper, er en het politisk sak? Det er vanligvis middel- og overklassen som stiller krav til de tjenestene de mottar. Det er de som klager, fremmer endringsforslag og høylytt sammenligner med skoler i andre land. Dersom de rike hadde gått på egne skoler hadde ikke skolen vært tema i avisenens sommerintervjuer. Samfunnstoppene hadde ikke hatt noe å mene om saken i det hele tatt.

Når det eksisterer gode private alternativer blir det slutt på klagene over de offentlige. Selv sluttet jeg å klage over Oslo Legevakt da jeg begynte å bruke Volvat. Også Sylvia Brustad brukte Volvat da hun var helseminister. Hva har det betydd for den offentlige interessen rundt Oslo Legevakt at rikssynserne og politkerne aldri er der?

I disse dager rystes jeg av det dårlige tilbudet til gamle. En høyt elsket tante er for frisk til å få omsorgsbolig, mener kommunen. Til tross for at hun blir nitti år til vinteren og har en rekke vansker i det daglige. Nå undersøker vi private alternativer.

I månedsvis har eldreomsorg vært høyest på min private interesseagenda. Jeg har lest alt jeg har kommet over om temaet i avisene, diskutert og undersøkt med venner og kjente.

Hvis min tante flytter til et privat omsorgshjem og får det godt der, vil min interesse for det offentlige tilbudet bli borte? Jeg har langt fra gjort meg opp noen bastante meninger om privatisering av omsorgstilbud og helsetjenester. Mitt anliggende her er privatiseringens spøkelse, skyggen som vil følge de ellers gode, privatfinansierte tilbudene.

Når det eksisterer gode, private tilbud, vil det offentlige tilbudet gli ut av middelklassens interessesfære. Det er det som er privatiseringens spøkelse. Mangel på engasjement i saken.

Det er dette spøkelse  jeg frykter har har tatt bolig i Jonas Gahr Støre, vår nye helseminister høsten 2012. Han er rett og slett ikke interessert.

Les hvorfor Støre er hjemsøkt av privatiseringens spøkelse her: Minister Jonas på legevakta

 

Borger vs. Staten: 1-0

Mandag kom dommen i erstatningssaken Alf Harald Tveitens dødsbo anla mot staten. Tveitens familie vant på alle punkter, og staten ble idømt en samlet erstatning på mer enn tre millioner kroner.

Rollag kommune. Foto: Rollag kommune.

Tveiten var 52 år gammel og lensmann i Rollag kommune da han ble dømt til seks måneders fengsel for grovt underslag i 1995. Han sonet aldri straffen, men ble fradømt sin stilling og var arbeidsufør resten av livet.

Han prøvde uten opphold å få saken opp igjen, da han mente han var uskyldig. I 2008 fikk han kreft. Han lå i koma på Buskerud sykehus da Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker endelig gav ham medhold i at saken skulle gjenopptas. Dagen etter, 7. juni 2008, døde Alf Harald Tveiten.

Høyesterett og Agder Lagmannsrett påskyndet saksbehandlingen, og dagen før begravelsen ble Tveiten frifunnet i saken fra 1995. Fordi han døde fem dager før dommen falt mente staten at han ikke kunne få oppreisning. Et økonomisk tap angår arvingene, et tap av livskvalitet kan bare gjelde den personen som lider et slikt tap. Hvis man er man død så er tapet av livskvalitet umulig å erstatte.

Dommen i Oslo tingrett 1. oktober er interessant av minst tre grunner:

a) Retten skjærer tvers igjennom statens argument om at døde ikke kan få oppreisning. Staten er dømt til å betale Tveitens arvinger to millioner kroner i - nettopp - oppreisning.

b) To millioner kroner er også et høyt beløp som oppreisning betraktet, tatt i betraktning av at Tveiten aldri satt i fengsel som følge av den første, gale dommen.

c) Retten gir også Tveitens familie fullt medhold i beregningen av "avsavnsrente". Dette gjelder den delen av erstatningen som ikke er oppreisning.

Oslo tingrett. Foto: Statsbygg

Dette med "avsavnsrente" er ganske teknisk-juridiske saker, og handler om hvordan tapet av likviditet på ett tidspunkt skal berettige erstatning på et senere tidspunkt. Dette punktet er alene nok til at staten kan finne på å anke saken.

For ikke-jurister er det mest iøyenfallende oppreisnings-beløpet. Tradisjonelt har det vært lave erstatningsbeløp for "tort og svie" i norsk rett. Men kanskje er det en utvikling mot høyere beløp i erstatninger som gjelder omdømme og livskvalitet.

Oslo Tingrett dømte for eksempel Dagbladet til å betale en million kroner i erstatning til Erik Schjenken i den såkalte ambulansesaken. Erstatningen gjaldt ærekrenkelser, også et forhold som ikke er direkte økonomisk tap. Dagbladet anket dommen, og den kommer trolig for lagmannsretten kommende vinter.

Hos regjeringsadvokaten vurderer de trolig nå om Tveiten-saken skal ankes.

Det som taler mot en anke er de rent menneskelige forhold. Det har gått svært lang tid fra Tveiten ble uriktig dømt til dommen ble omgjort, og det var somling nettopp hos staten som førte til at Tveiten ikke fikk oppleve sin egen frifinnelse.

Til gjengjeld kan det være at hensynet til andre, kommende saker gjør at saken bør ankes. Kanskje det rett og slett trengs rettspraksis på dette intrikate området som gjelder avsavnsrente, for eksempel.

Jeg håper at staten ikke anker saker. En tingrettsdom har begrenset prejudikatsverdi, som juristene sier. Det betyr at denne dommen ikke får så store konsekvenser for andre rettssaker som likner. Det betyr at staten burde kunne koste på seg at dommen blir stående, av hensyn til Alf Harald Tveitens familie.

Vil du lese dommen? Jeg har lagt den inn her.

 

 

Stå på, Mæland!

I går 25. september skrev Trygve Hegnar i Finansavisen at Øystein Mælands krav om sluttpakke var meningsløst. Trygve Hegnar har greie på mye, men er neppe noen spesialist på arbeidsrett.

Tidligere politidirektør Øystein Mæland. Foto: NTB

Stridens kjerne er hvorvidt Mæland sa opp jobben sin ved pressemeldingen av 16. august. "Tillit fra justisministeren er selvsagt avgjørende for at jeg kan bli værende i min stilling. Når statsråden og andre politikere ikke utvetydig har kunnet klargjøre dette, gjør det det umulig for meg å gå videre med dette arbeidet. Jeg har derfor i kveld bedt om å fratre min stilling," skrev Mæland. Meldingen ble sendt ut ved ti-tiden om kvelden, rett etter at Grete Faremo i programmet Debatten på NRK hadde sagt at hun hadde bedt om å få vurdert sin habilitet i forhold til Mæland.

Behandlingen av Øystein Mæland er så stygg som personalsak betraktet at det hadde vært gøy å sett den rettslig behandlet. Mannen fikk vite av departementsråden (ikke av statsråden!) at hun plutselig fant det for godt å få vurdert sin habilitet, og at hun ville fortelle folket det på NRK TV samme kveld.

Er det en oppsigelse å bekjentgjøre at det ikke lenger er mulig å utføre arbeidet fordi sjefen ikke har tillit? Mælands advokat mener at det er det ikke. Og jeg mener han har rett.

Øystein Mæland ble utsatt for en totalt uberegnelig arbeidsgiver, og opplevde noe som måtte oppleves som en faktisk oppsigelse fra statsråden, formidlet av tredjeperson. Hvis habilitet var et tema burde jo den ha blitt vurdert lenge før, og håndtert et annet sted enn på direktesendt TV.

Departementet tror det kan kjøpe seg ut av alt, og vil sette mannen på tørkeloftet som spesialrådgiver. Det vil ikke Mæland. Han vil kalle en spade en spade, og sier også gjennom sin advokat at han ønsker full åpenhet rundt sluttavtalen.

Stå på, Mæland! Det er grenser for vilkårlig behandling av folk, også for behandlig av toppledere. Og faktisk særlig for behandlng av toppledere i offentlig sektor.

Mælands advokat Nicolay Skarning har nemlig et meget godt poeng når han sier: På dette nivået innen vårt byråkrati er stillingsvern særlig viktig av hensyn til uavhengigheten. Toppledere i staten må aldri styres av frykt for sin egen økonomi. Da får vi enda verre nikkedukker enn vi allerede har. Derfor er denne saken interessant, ikke bare for Mæland, men for alle som ønsker at toppbyråkrater har integriteten i behold, også når det stormer rundt dem.

Les Gunnar Stavrum om samme sak: Kjøp Mæland fri

 

Varsko! Tintin er rasist!

Og her er Kaptein Haddocks kommentar. Skjermdump fra Instagram ved Herrhallberg.

På Kulturhuset i Stockholm er barnebibliotekets hyller renset for Tintin-tegneserier i følge Dagens Nyheter i dag 25. september.

Tegneserieskaperen Herge`s holdninger til andre folkeslag er ikke slik man vil ha det i Sverige. Nå har kulturhussjefen satt bibliotekarene til å lete etter annen litteratur med "feil" holdninger, slik at barna skal forskånes for denslags.

I Norge har vi hatt mange og lange diskusjoner om Pippis far kan fortsette å hete "negerkonge" eller ei, han er nå blitt til "sydhavskonge". (Se blant annet denne saken om NRKs innføring av "sydhavskonge".)

Og Torbjørn Egners vise om "lille Hoa" som er "hottentott" skaper samme problem. Thomas Hylland Eriksen skrev en artikkel i 2006 der han argumenterte godt for at disse begrepene ikke fungerer lenger.

Noen oversettelser bør moderniseres for at innholdet skal fungere i et moderne samfunn. Samtidig risikerer man at verdifull kulturelle uttrykk går tapt, på de politisk korrektes alter. Personlig synes jeg "sydhavskonge" fungerer bedre i 2012 enn "negerkonge" og viktigst: Å endre ett enkelt ord tar jo ikke fra oss Pippi og hennes fantastiske historie om faren som er konge på en sydhavsøy.

Vesle Hoa er vanskeligere å endre, og er vel en sang som heller bør få gå i glemmeboka enn å endres. Den er søt, men fullt mulig å leve uten for norske barn. Men Tintin? Tintin er tegneseriekunst i verdensklasse. Og bortimot umulig å modernisere uten at selve fortellingen blir endret.

Altså kortslutter svenskene og renser Tintin ut av hyllene på et svensk hovedbibliotek. Det er synd på svenskene. Tenk så mye moro ungene deres går glipp av!

Rikssynserens rasisme

"Hvem er vel for innvandring av genetisk svake analfabeter fra Punjab?" Dette skrev historikeren og forfatteren Nils Rune Langeland på Facebook.

Forfatteren Nils Rune Langeland. Foto: Aschehoug forlag

Facebook-profilen til Langeland er ikke privat, han er en del av "Facebook-høgre", som det kalles. Det som står der blir stadig plukket opp av pressen. Langeland visste at han han uttalte seg som en offentlig person.

Etter Punjab-kommentaren fortsatte han med at Norge blir styrt av et "kulturmarxistisk sykkelnettverk på Majorstua". Han brukte dermed ordet som Anders Behring Breivik gjorde til sitt om dem han drepte: Kulturmarxister.

Det første utsagnet viser en forakt mot pakistanernordmenn som opplever tragedien i å få mange utviklingshemmede barn. Det andre utsagnet viser en flørt med 22. juli som gjør meg kvalm.

Etter Facebook-raptusen har Langeland fått fire helsider i henholdsvis Morgenbladet og Klassekampen der han på akademisk vis presiserer og går tilbake på uttalelser som "kunne virke støtende" eller var "flåsete".

Langeland er den ekleste gutten i klassen. Den som mobber mest, for så å ha det mest tillitvekkende smilet og de beste bortforklaringene når han møter rektor.

Jeg antar at Langeland var på stigende promille da han skrev disse kommentarene. Nå er han edru, og kommenterer seg selv slik: "Jeg ville bare sette på spissen at det tydeligvis finnes visse innvandrergrupper som har spesielle problemer av forskjellig karakter."

Screenshot som ble sendt ut på twitter av Eivind Trædal.

Ja ha, ja. Det han kommenterte er i ferd med å bli en tragedie for norskpakistanerne, nemlig inngifte. Det skaper en økt forekomst av alvorlig funksjonshemmede barn, i tillegg til at inngifte også forsinker integrering. Se saken min i E24: Forby ekteskap mellom søskenbarn. 

Men det å sleive i vei om det mest alvorlige er typisk for Langeland: Han berører de mest sentrale spørsmålene. Innvandringen, multikulturalismen, Europas indre spenninger og forvitringen av norsk kulturarv.

Det er et paradoks at seriøse debattanter som Hans Rustad (Document.no), Hege Storhaug (Human Rights Service) og forfatteren Ole Jørgen Anfindsen blir omtalt i landets sentrale avisredaksjoner som en slags avskum, folk man snøfter over eller ler av.

Mens Nils Rune Langeland, som i motsetning til disse åpenbart flørter med fascisme, tas inn i varmen som interessant rikssynser. Hvorfor kan Langeland først være så vulgær, og deretter få breie seg hos kulturelitens egne aviser, Morgenbladet og Klassekampen?

Fordi han er uhyre veltalende, faktisk en språklig virtuos. Han er en av kultureliten selv, til tross for at han koketterer med at han bare er "ein lesande bonde" fra Vestlandet.

Menneskeforakt er ikke bedre hvis det er innpakket i spenstige, elegante eller pene ord. Disse to avisene burde finne klokere innvandringsmotstandere å intervjue enn Nils Rune Langeland.

Les hva Rune Slagstad mener om saken: Postmoderne lekefascisme

Les intervjuet med Nils Rune Langeland: Stompa fra helvete

Sigrid: Trøst i sorgen

Onsdag kveld møttes de som hadde vært med i letingen etter Sigrid Giskegjerde Schjetne. Familiens talsmann og koordinator i letingen,  Bengt Eriksen framførte en takk fra foreldrene.

Hanne Kristin Rohde og Bengt Eriksen i går kveld, onsdag.

"Dere har holdt motet vårt oppe og vært en uvurderlig støtte i denne blytunge marsjen," sa Bengt Eriksen, på vegne av familien til Sigrid.

Politiinspektør Hanne Kristin Rohde, sto ved siden av ham. Hennes folk hadde løst saken, i hvert fall så langt at Sigrid er funnet, og to menn siktet for drapet.

I sorgen over Sigrid står bildet av Bengt Eriksen og Hanne Kristin Rohde igjen som symbolet på at samfunnet fungerer. Den ene av dem representerer statsmakten ved politiet. Den andre representerer det sivile samfunn, altså venner, naboer og alle andre som faktisk bryr seg.

Når tragedien rammer en familie, må både statsmakten og det sivile samfunn fylle sine oppgaver. Det skjer ikke alltid.

Etter 22. juli vet vi nå at politiet sviktet sin oppgave i å beskytte ungdommene på Utøya. Det sivile samfunn derimot, fungerte. Ikke bare ved campinggjestene som rykket ut, men også ved de mange som gikk i rosetog. Folk brydde seg, både da det gjaldt og i sorgen etterpå.

Husker du ungjenta Faiza Ashraf? Vi så stadig ansiktet hennes på skjermen vinteren 2010. Hun var savnet i mer enn tre uker før hun ble funnet død i et skogholt i Asker.

To menn er ble senere dømt for bortføring og drap. Politiet gjorde jobben sin i Faiza-saken, mens det sivile samfunnet sviktet. Før Faiza ble funnet ble familien hennes mistenkeliggjort i pressen. Det sivile samfunn gav dem ikke støtte, men en ekstra tung bør under deres blytunge marsj.

Tre saker, så ulike, men alle handler om unge mennesker som mistet livet på en særlig grusom måte. Og de viser også hvor viktig det er å skille mellom politiets arbeid på den ene siden, og det sivile samfunn på den andre.

Hvorfor er dette skillet så viktig? I alle forsvinningssaker og i etterforskning av drap må det stilles svært ubehagelige spørsmål. Politiet må ettergå både livet til den savnede selv og stille spørsmål som oppleves invaderende og mistenkeliggjørende for de nærmeste. Men nettopp ved å vite at politiet fungerer og snur alle steiner, kan det sivilie samfunn gjøre sin oppgave, som er å hjelpe og støtte de som er igjen.

Hanne Kristin Rohde takket også de fremmøtte i går kveld. Hun sa at saken hadde vist at en stor frivillig leteaksjon faktisk kunne kombineres med en bred politietterforskning. Trolig var det mulig fordi de sivile, ledet av Bengt Eriksen, forsto sin rolle, altså hva de skulle gjøre og hva de skulle overlate til politiet å gjøre.

Fra folkemøtet i går kveld, onsdag. Politiet og familien, ved Bengt Eriksen, takker de fremmøtte.

Det vi lærte av Sigrid-saken, så langt, er at det går faktisk an at både politiet og det sivile samfunn gjør det de skal. Det er en trøst, også i sorgen over Sigrid. Og noe å strekke seg etter, når tragedien rammer igjen.

Ønsker du å kommentere denne saken? Bli tilhenger på Facebook-siden min og diskuter der, den finner du her: Elin på Facebook

 

Hvem skal bygge veiene?

Det tar lenger tid å ta toget fra Oslo til Larvik i dag, enn da Vestfoldbanen åpnet. Og E18 gjennom Østfold er en landevei på deler av norsk side. Hvorfor får vi ikke orden på Oslofjord-regionen?

Det handler om penger. Alle store infrastrukturprosjekter krever finansiering, og denne regjeringen vil ikke binde opp mye penger for fremtidige statsbudsjetter.

Det er fornuftig tenkt. Men det finnes metoder som forener myndighetenes behov for sparsommelighet med det å få bygd vei og jernbane raskt.

Torsdag avholdes seminaret Thinking outside the box, arrangert av advokatfirmaet DLA Piper og SEB (svensk storbank). Hit kommer nok det meste som teller innen kapitalmarkedsmiljøer og entreprenører i inn- og utland.

Seminaret handler nemlig om finansieringsmetoder for infrastruktur, kalt OPS (offentlig privat samarbeid) av politikerne. Det er dette Høyre har mast om i årevis, men til døve ører hos regjeringspartiene.

Hvorfor er de rødgrønne så motstander av at vi skal finansiere vei og jernbane slik de gjør det andre steder i Europa? OPS betyr at du gir en stor privat aktør oppgaven å bygge en vei, eller en jernbane, eller noe annet.

Den private aktøren finansierer, bygger og tar risikoen, og staten leier da veien (eller jernbanen), i for eksempel 25 år. Etter det mottar staten veien vederlagsfritt tilbake. Dette er gjennomført i dag for tre veistrekninger i Norge, og alle tre fungerer godt.

For eksempel E18 mellom Grimstad og Kristiansand: Denne ble bygget av den tyske entreprenøren Bilfinger Berger og det tok tre år, og ikke sju år som staten brukte på en tilsvarende strekning gjennom Vestfold.

Bilfinger Berger tapte penger på prosjektet, fordi de feilkalkulerte grunnforholdene. Men det var altså Bilfinger Bergers problem. Hadde veien vært finansiert på vanlig måte, gjennom statsbudsjettet, så hadde det blitt skattebetalernes problem.

Selvfølgelig vil de fleste OPS-prosjekter gå med overskudd, men risikoen for feil kalkyler er alltid der, og den trenger altså ikke staten å ta på vegne av borgerne.

Men den største fordelen med OPS er at det fører til at veien, eller jernbanen, faktisk blir bygget. Staten må gjøre planarbeidet, men etter det kan andre gjøre selve jobben, og da blir den altså gjort.

Det som kanskje haster alle mest i Oslo-regionen er å få dobbeltspor i triangelet Halden - Lillehammer - Skien, med Oslo S som navet. Det vil gi raskere transport av gods, noe som vil komme hele landet til gode.

Det vil også lette boligprisene i Oslo, fordi det vil bli lettere å pendle. Men det vil også gjøre det langt lettere å etablere næringsvirksomhet i Vestfold og Østfold-byene, samt langs Mjøsa opp mot Gudbrandsdalen.

Vi har verdens beste land, men vi får ikke brukt det på grunn av dårlig infrastruktur. En rekordstor innvandring gjør ikke sammenklumpingen i Oslo bedre. Det haster med å binde Oslo sammen med omlandet med effektiv vei og bane.

Internasjonale reguleringer av bank og forsikring (Basel III og Solvency II) gjør det dyrere og vanskeligere å sikre banklån til OPS-prosjekter, men derimot kan andre finansieringskilder bli mer tilgjengelig. Det krever kunnskap og tilrettelegging slik at staten får utnyttet mulighetene til sikker og fordelaktig finansiering av viktige prosjekter.

  Så da strømmer vel politikerne til seminaret på torsdag, Thinking outside the box? Tja, det gjenstår å se. To fra Stortinget har meldt seg på så langt. Det bør bli flere. Vi trenger samme fandenivoldske vilje hos politikerne på samferdselsområdet som Kristin Halvorsen viste i barnehagesaken.

For hvis man virkelig vil noe, så får man det til. Halvorsen svelget kameler for å få bygget barnehager, hun lot jo private aktører bygge dem for å få jobben gjort. Det samme bør vi gjøre innen vei- og bane.

Det er bedre å la kapitalistene bygge jernbane, enn ikke å få jernbane i det hele tatt.

Barnetrygd - En saga blott?

I helgen skrev NRK.no at Fremskrittspartiets programkomite vil erstatte kontantstøtte og barnetrygd med skattelette til småbarnsfamilier. Det er for å hindre arbeidsinnvandrere i å eksportere trygdepenger ut av landet.

Stadig flere østeuropeere får barnetrygd og kontantstøtte, noe også Nettavisen skrev om i august. Da Brochmann-utvalget la fram sin rapport i mai 2011, var eksport av trygd et av de store temaene. Når Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen kommenterte Fremskrittspartiets forslag, var han derfor ganske så velvillig. Han har lest Brochmann-utvalgets rapport. Det burde for øvrig alle gjøre, hvis de vil forstå innvandringens problemer.

Spørsmålet er om SVs parlamentariske nestleder Karin Andersen har lest den. Hun reagerte med en SVs ryggmargsrefleks, at dette ville ramme svake grupper: "Å fjerne barnetrygden og gi skattelette isteden, vil ramme de barnefamiliene i Norge med de laveste inntektene, slik som studenter, trygdede med minsteytelse og mange kvinner med lave inntekter", sa hun.

Nettopp. Innvandring rammer gjerne de svakeste. Det er et av problemene med innvandring.

Kjetil Raknes sin bok: Høyrepopulismens hemmeligheter

Karin Andersen bør, i tillegg til Brochmann-utvalgets rapport, lese Høyrepopulismens hemmeligheter av sin partifelle Ketil Raknes. Han har skrevet en av årets beste bøker om hvorfor Fremskrittspartiet og andre høyrepopulistiske partier i Europa har blitt så store. Raknes, som i dag jobber som statssekretær i miljøverndepartementet, har skjønt det Karin Andersen ikke vil skjønne.

Se boka omtalt her: Høyrepopulismens hemmeligheter. Den anbefales! 

Innvandringen rammer de svakeste i vertslandet mest. Innvandringen truer ikke øvre middelklasse, men den nederste del av arbeiderklassen og trygdeproletariatet. Det er de som blir rammet av lønnspress, det er de som opplever endring i sine bomiljøer og det er de som må slite med et stadig mer kontrollerende NAV. Og - det er de som rammes hardest når trygdeytelser blir borte.

Kontantstøtten er et utmerket eksempel. Statistikken viser at blant nordmenn er det de med lav inntekt i distriktene som bruker den mest. Men fordi somaliere i Oslo bruker den så massivt mye mer, så kan hele ordningen bli borte.

Fremskrittspartiets forslag om skattelette framfor kontantytelser til barnefamliene er fornuftig. Men Karin Andersen har rett: Det vil ramme de svakeste. Velkommen etter Karin Andersen. Dette er en av innvandringens konsekvenser.

Les saken om Brochmannutvalget, fra E24 i 2011: Farvel velferdsstat?

Les saken om Frisch-senterets underrapport, fra E24 i 2011: Innvandrerne jobber for lite

Politikeren Anders Behring Breivik

Det eneste Anders Behring Breivik ville, var å endre Norge. Det vil han fortsatt. Det viktigste i straffebehandlingen av Breivik er derfor å frata ham datamaskinen og nekte ham mulighet til studier og brevskriving.

Ikke fordi vi er mot hans politiske tanker, deler av tankegodset deles av både lovlydige og fornuftige folk. Nei, Breivik må knebles for å vise at politisk motiverte drap er å melde seg ut av samfunnet. Han må nektes å skrive og lese om det han brenner for.

Vil et slikt skrive- og leseforbud være mulig innenfor vår gjeldende rettspleie? Eller vil tradisjonen om "rehabilitering" sørge for at han får brevveksle med likesinnede, studere statsvitenskap og spre nye kompendier til verden? Jeg vet ikke, men jeg skulle gjerne visst.

"Han skal ikke få gjøre det ofrene aldri fikk gjort", sa Trine E. Aamodt, moren til Diderik Aamodt Olsen (19) som mistet livet på Utøya. "Han skal aldri få gifte seg, få barn, ta fredagspils med kollegaer eller dra på ferier."

Hun minner oss om det grunnleggende begrepet rettferdighet. Både fengsel og forvaringsstraff har tre begrunnelser i Norge: Rehabilitering, beskyttelse av samfunnet og almenpreventive hensyn. Hevn er ikke et tema i norsk strafferett.

Breivik vil nå ha tre rom på Ila, hver på om lag 9 kvadrat, et for soving, et for arbeid og et for trening. Han har en pc, uten internetttilgang, altså en digital skrivemaskin. Han har mottatt mange hundre brev.

Som fange vil han få ro og konsentrasjon som enhver forfatter vil misunne ham. Vel å merke dersom han får motta og skrive brev, dersom han får lese hva han vil, og dersom han får beholde pc-en. Kan noen svare nøyaktig hvordan disse spørsmålene vil bli håndtert av ledelsen på Ila?

Det sies at han ikke vil få internetttilgang. Det er beroligende. Men kan ledelsen garantere at han aldri vil få det i løpet av soningstiden, eller er det bare nå?

Jeg siterer fra dommen:

Tiltalte ga i retten uttrykk for at han vil fortsette sin politiske kamp bak murene. Etter endt soning vil tiltalte etter all sannsynlighet fortsatt ha vilje og evne til å utføre mange og svært brutale drap. De sakkyndige Aspaas og Tørrisen, som mener tiltalte lider av personlighetsforstyrrelser, skriver på side 309 i sin erklæring at « [d]en type personlighetspatologi som er påvist er lite tilgjengelig for terapi. Faktorer som forverrer prognosen for vold, vil være nær kontakt med miljøer som anerkjenner og støtter observandens politiske ideologi og syn på politisk vold ».

La meg gjenta ordene til moren til den drepte Diderik, bare 19 år gammel: "Han skal ikke få gjøre det ofrene aldri fikk gjort". Anders Behring Breivik fratok ikke bare disse unge retten til et vanlig liv. Han fratok dem også muligheten til å gjøre det mange av dem likte aller best: Å jobbe politisk.

Hvis det finnes noen rettferdighet skal derfor Breivik aldri mer få drive med politikk. Det sies at "øye for øye, tann for tann" er primitiv tenkning. Men voldelige handlinger må gi noen konsekvenser. Han skal ikke få gjøre det ofrene aldri fikk gjort. Blir det forstått på Ila?

Jeg håper vi har en presse som aldri slipper taket i Breiviks soningsforhold, og som forstår at det er Breiviks rammer for politisk arbeid, ikke størrelsen på trimrommet, som er viktig.

PS: Advokat Jon Wessel-Aas mener (på twitter) at min holdning til dette er naiv, han har skrevet om Breiviks ytringsfrihet (på et tidligere tidspunkt) i denne bloggposten: Breiviks handlinger - alles ytringsfrihet. I denne bloggposten finner du også lenker til andre som har ment noe om saken.

Les i Nettavisen: Ap-topp vil ha livstidsstraff og Gunnar Stavrum: Ondskapen ingen kunne forestille seg

 

Farsen om Øystein Mæland

I Dagens Næringsliv i dag torsdag  tar Janne Haaland Matlary for seg de tørre fakta om ansettelsen av Øystein Mæland. Han er ute av jobben som politidirektør, men vil for alltid bli stående som et symbol på de rødgrønnes svakhet: Troen på at lojalitet er viktigere enn fagkunnskap.

Spørsmålet alle vi i pressen bør stille oss er: Hvorfor reagerte vi ikke før? Hvorfor måtte mannen gå av, for vi gjorde et nummer av hans psykiaterbakgrunn? Og hvorfor skrev ingen av oss om at han var forloveren til Jens? Det i seg selv hadde jo vært verdt en forside eller to.

Og det var bare VGs eminente tegner, Roar Hagen, som turte pirke borti det pussige fenomen at Mæland valgte å gå i foreldrepermisjon, da etaten han ledet var i krise etter 22. juli. Roar Hagen tegnet alltid Mæland med barnevogn foran seg.

Fakta som oppsummeres på en god måte av Haaland Matlary i Dagens Næringsliv er følgende: Stoltenbergs direkte underordnede (Knut Storberget) utnevnte sin sjefs nære venn og forlover til en stilling vennen ikke var kvalifisert for.

Mæland har ikke ansvar for elendigheten 22. juli, det faller på hans forgjenger Ingelin Killengreen. Men han har ansvar for å ha prioritert å ta permisjon for å bli kjent med barnet sitt, framfor å lede etaten gjennom en krise etter at 22. juli var skjedd.

Den pinlige rapporten der politiet frikjente seg selv må ha vært en direkte konsekvens av at Mæland prioriterte tåteflasker framfor etaten han var satt til å lede.

Justisministeren visste at han skulle ta permisjon og valgte altså med åpne øyne en psykiater som skulle være borte et halvt års tid, foran en politifaglig tungvekter som hadde planer om å gå på jobben hver dag.  Hva forteller dette om de rødgrønne prioritering av lojalitet, framfor faglig tyngde og jobbmessig dedikasjon?

Mæland var lojal, politisk på linje og behersket forvaltningen og politikken. Dessuten er han god på TV. Perfekt, altså. Bare med den lille pussighet at han ikke hadde politifaglig bakgrunn. Det var det gapende hullet i hans CV vi alle forbigikk i stillhet.

Mælands fagbakgrunn er medsisin og psykiatri. Det er å håpe at han kommer tilbake som toppleder, men da innen helsefeltet, der han faktisk har kompetanse.

Så er det også å håpe at vi pressefolk slutter å være så servile, slutter å være så lamme i bakhodet som vi var da Mæland ble ansatt. Jeg var da kommentator i E24 og jeg skrev overhodet ikke om saken. Så hva feilte det meg egentlig?

Det eneste som skapte rabalder var surrogatbarnet hans, trolig et brudd på norsk lov. Men det var faktisk det minst alvorlige med denne ansettelsen.

 

 

Ledertull fra Hareide

Det er mye å fortviles over i Justissektoren for tiden. Men at avgåtte ledere får tilbud om å bli spesialrådgivere, er ikke noe vi trenger å hisse oss opp over.

Vi trenger embetsmenn som er ubestikkelige, som har integritet og som tør å si sjefene sine imot. For å få til det, må de ha en viss personlig trygghet for at de ikke mister inntekten hvis lederjobben blir borte.

Morten Ruud, tidligere departementsråd i Justisdepartementet, Janne Kristiansen, tidligere PST-sjef, og nå Øystein Mæland i Politidirektoratet. Alle får de tilbud om stillinger som spesialrådgivere, til sin tidlige høye lønn.

Hvis tidligere toppledere i staten må på NAV i det øyeblikket de mister (eller går fra) jobben, vil vi få enda mer servile ledere i staten. Det er vi ikke tjent med.

Det er lang tradisjon i staten for at avgåtte toppledere får tilbud om stillinger som spesialrådgivere, eller på andre måter blir tildelt særlige oppgaver. Det nye er at pressen har begynt å skrive om det.

Tjenestemannsloven gjør embetsmenn nesten uoppsigelige. Det er fordi de skal være så trygge i sitt embete at de ikke går på akkord med sin integritet.

Litt anderledes er det når stillingene er på åremål, slik som Øystein Mæland og Janne Kristiansens jobber. Men som vi vet, begge gikk av før tiden. Selv om det er bra at de blir tatt vare på, bør det ikke være på livstid.

Inntil videre er det dem begge vel unt å ha en stille periode, et kontor å tusle til og noen konkrete oppgaver å få unna, mens mediene langsomt mister interessen for dem.  Begge anser vel stillingen som spesialrådgiver som nokså midlertidig.

Janne Kristiansen fyller 60 i november. Hun drømmer neppe om å støve ned i departmentet når hun kan gjenåpne advokatpraksisen når som helst, og dessuten kan gå av med AFP-pensjon allerede om to år.

Morten Ruud er allerede i AFP-alder. Han hadde en fast stilling og hadde arbeidet i Justisdepartementet i det meste av sitt voksne liv. Å ikke tilby ham en verdig og god retrett, i samme department, hadde vært direkte uanstendig.

Knut Arild Hareide mener det brer seg en ukultur ved at tidligere toppledere i staten får retrettstillinger. Jeg synes Hareide bør bruke tiden sin på noe viktigere enn dette.

Les om Hareides utspill i Nettavisen: En ukultur som sprer seg

Jens Stoltenberg blir spist til frokost

Til tross for litt knurring mot Stoltenberg fredag, vet Erna Solberg at hun sikrest vinner valget ved å ikke være for tøff. Stoltenberg bør bli sittende så hun kan spise ham til frokost på valgdagen.

Joda, Solberg har skjerpet retorikken noe, ved å "ikke utelukke" mistillitsforslag. Men som Elisabeth Skarsbø Moen skriver i VG: Dette er neppe mer enn en skjerpet retorikk.

Men sakens bakgrunn, 22.juli-kommisjonen, hadde fortjent et mistillitsforslag og mer enn det. Avisa VG har, for første gang i sin historie, skrevet at landets statsminister bør gå, og det på eget initiativ.

Mens andre kommentatorer slenger om seg med harde ord som "nådeløs" og "katastrofal", så er det bare VG som trekker den logiske og moralsk riktige konsekvens av dette og skriver at regjeringen derfor bør gå av.

Jens Stoltenberg har forsikret oss at han blir sittende og på den måten vil "ta ansvaret". Men han tok det jo ikke da han faktisk hadde det. Hver eneste dag må han ha sett feilparkerte biler i Grubbegata. Han brydde seg ikke.

Nei, Jens kommer aldri til å ville gå av selv. Og for de borgerlige er det prima å ha ham offentlig i skammekroken som statsminister, slik han er nå. Der blir han stående og vil ha det ganske ille, helt til valget neste høst.

Er det egentlig mulig å kaste regjeringen i det hele tatt, på denne saken? Ja, det er det. Og dersom vi tenkte rent moralsk, og ikke praktisk, så burde han bli kastet.

Parlamentarismens regler er slik: Dersom regjeringen får flertallet mot seg i Stortinget, må den gå av. Og det er fullt mulig, om enn svært urealistisk, også i dagens Storting.

Fremskrittspartiet har i flere omganger opplevd at representanter har meldt seg ut av partiet, og likevel blitt værende på Stortinget, men da fri for partipisken. Disse representantene fulgte sin samvittighet, de følte seg kun ansvarlig overfor velgerne.

Det samme har enhver representant fra både SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet myndighet til å gjøre også i dag. Dermed kan de være med å felle en Stoltenberg-regjering. At de borgerlige vil ønske å felle Stoltenberg nå, og at de skulle få med seg noen representanter fra regjeringspartiene, er vilt usannsynlig.

Men det hadde vært moralsk riktig, sett i lys av kommisjonsrapportens konklusjoner. Samfunnet har sviktet i sin aller viktigste oppgave: Å sørge for innbyggernes fysiske sikkerhet, eller i hvert fall gjøre sitt beste for nettopp det.

Men det viktige i politikk er ikke hvem som har rett, men hvem som vinner. Dermed vakler Jens videre. Han kommer til å bli så lei av å være statsminister at vi vil se det på ham.

Siv og Erna gnir seg i hendene. For å sitere Trygve Hegnar i Finansavisen i dag: "Nå gjelder det for opposisjonen å holde stø kurs. Ingen eksperimenter, ingen ettårsregjering. Opposisjonen trenger fire år."

Evolusjonen bryr seg ikke hvem som har rett, men om hvem som vinner, skriver forfatteren Bjørn Vassnes i Klassekampen i dag 16. august. Nettopp. Siv og Erna har gode valgkamp-gener.

Jens Stoltenberg blir spist til frokost. Men først til neste år.

 

 

 

 

 

Landet uten konsekvenser

To setninger dukker fram fra bakhodet etter kommisjonens dom i dag. Den ene er fra C.J.Hambro og hans berømte tale i Odelstinget i 1948. Den andre setningen har jeg fra en standupkomiker.

 

"De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom". Dette sa C.J.Hambro, i diskusjonen om hvem som hadde ansvaret for at Norge var så uforbredt på et tysk angrep.

Vi var visst like uforbredt på 9. april som vi var på 22. juli. Den gang var det Arbeiderpartiets regjering som måtte ta den sterkeste kritikken, det var de som "gjorde så godt de kunne" på 30-tallet, da de satset på nøytralitet og et svakt forsvar.

Maktens senter, før det smalt. Stedet der planer om beredskap ikke ble fulgt opp.

Likheten mellom de to situasjonene er denne: Man hadde all den informasjonen man trengte. I minst ett tiår før 22. juli 2011 har vi visst at beredskapen var for dårlig og at politiets organisasjon har flaskehalser som ble avslørt i alle kriseøvelser. Det ble bare ikke gjort noe med det.

Akkurat som Nygaardsvold visste mer enn nok om tyskernes opprustning og politiske aggresjon.

Norge er et godt land for dårlige ledere. Det er landet uten konsekvenser.

Hadde politiet og departementene hatt en konsekvenskultur, så hadde ikke Breivik kunnet plassert bomben i Grubbegata 22. juli. Gata var jo vedtatt stengt fra lang tid tilbake, det var bare ikke blitt fulgt opp. Det samme gjaldt manglene i politiet, både med hensyn til samband, utstyr, bemanning og beslutningsstruktur.

Vi har hatt oppsmuldring av ansvar og til dels fullstendig resignasjon over at vedtak ikke blir fulgt opp, for å sitere Alexandra Bech Gjørv i dag. Og hun fortsatte: "Ansvaret forstås på det intellektuelle plan, men erkjennes ikke dypt nok slik at det gir handling."

Breivik hadde vært stanset dersom Norge ikke hadde vært et U-land innen elementær organisasjon og ledelse.

Jens Stoltenberg forsøker å berolige i dag, ved og si at mye allerede er gjort. Politiet og PST er tilført økte ressurser, helikopterberedskapen er styrket og den sentrale kriseledelsen er styrket på flere områder. Dessuten lover han at Stortinget skal få en rapport om saken.

Det er ikke beroligende i det hele tatt. Det er jo ikke planene, ikke en gang bevilgningene det er noe galt med. Det er gjennomføringsevnen. Og en ny rapport er verdiløs dersom den ikke fører til handling.

For Norge er landet uten konsekvenser. Det har jeg fra en standupkomiker: Freddy Kjensmo. Hver gang han kommenterer politikk på twitter hashtager han det med #LandetUtenKonsekvenser.

Sjelden har det vært så treffende som akkurat i dag.

Se mine to forrige kommentarer om 22. juli: Brutale fakta og Politi uten tillit.

Politi uten tillit

Grensen mellom politi og forsvar er teoretisk glassklar. Politiet håndterer angrep innenlands, forsvaret håndterer angrep fra fremmede stater. Problemet er at dette i praksis er en gråsone.

I timene etter at det smalt 22. juli visste ingen om det var utenlandske terrorister, en hjemlig kriminell eller for den saks skyld starten på et krigsutbrudd vi sto overfor.

Kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv

Mandag 13. august legges rapporten fram fra kommisjonen som har undersøkt 22. juli. Den er ledet av advokat Alexandra Bech Gjørv (bildet). Lekkasjer tyder på at det blir en knallhard dom over politiet, samt ledelsen i Justis- og beredskapsdepartementet.

Politiet sviktet fra øverste leder til nederste politibetjent. Den siste tok oppstilling for å dirigere trafikken på Sundvolden i stedet for å følge "skyting pågår"-instruksen (kilde: VG).

Slik kan det bli i en etat der den øverste lederne er mer opptatt av å tekkes politikerne enn av å gjøre godt operativt politiarbeid. Gjennom mange år har det blåst en vind over etaten som handler om mer teori, mer byråkrati og mer HMS. Kort sagt; Mindre cowboy-kultur.

Men cowboyer betyr ikke bare triggerhappy machomenn. Det betyr også folk som er i stand til å handle raskt og riktig uten å vente på ordre fra fjorten instanser.

I enkelte situasjoner trenger man cowboyer. Man trenger folk som skyter uten å spørre om tillatelse  for å stoppe en attentatmann. Ikke alle situasjoner kan løses ved korrekt saksbehandling eller pedagogisk dialog.

"Hadde oberst Eriksen på Osarsborg 9. april 1940 fulgt omstendelige ordreprosedyrer i stedet for å tenke og handle selv, så hadde Blücher seilt rett gjennom og inn til Oslo".

Sitatet er fra psevdonymet Mimisbrunnr i en svært god artikkel på Document.no. (For ordens skyld, jeg har sjekket identiteten hans, han eksisterer definitivt, men ønsker ikke å bli navngitt).

Mimisbrunnr tar for seg to problemer i politiet: Avstanden fra topp til bunn. Og balansen mellom å beskytte sine ansatte og det å løse oppdraget.

Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen

Man kan ikke alltid handle etter detaljerte ordre. Krisehåndtering er å agere raskt og riktig ved uventede hendelser, på basis av usikker informasjon.

I en eneste statlig etat er det faktisk dette de trener på hele tiden. Nemlig i forsvaret. Krig er kaos. Det er bare uventede hendelser og usikker informasjon. De fremste ekspertene på å handle selvstendig i total usikkerhet er spesialkommandosoldaten.

Vi må ha folk som er i stand til å handle, uten en detaljert ordre og som ikke er redd for å gå rett inn i en skyting-pågår-situasjon.

Spesialkommandosoldatene på Rena er vant til å jobbe nettopp slik. I tillegg hadde vi HV016, som var lokalisert i de fire største byene. Men avdelingen ble lagt ned av forsvarssjef Harald Sunde. Han uttalte at de var "ute av kontroll", en totalt urimelig påstand. (Hvis du har glemt Sundes utfall i denne saken finner du fullstendig sitater i en egen bloggpost her).

Dette ble sagt av samme mann som falt sine Afghanistansoldater i ryggen fordi de ikke førte politisk korrekt tale. «Det er en hån mot de som ga sitt liv i denne jobben,» sa Harald Sunde da Afghanistan-soldater ble sitert på at «krig er bedre enn sex» i et mannfolkblad. (Jeg skrev om Alfa-saken i 2010: "Profesjonelle krigere liker seg på jobben".)

En større avstand mellom forsvarstoppen og gutta i krig, de som hadde mistet kamerater, skal man lete lenge etter. Dette sviket mot sine egne kommer alltid til å hefte ved Harald Sunde.

Man skulle tro at Harald Sunde og Ingelin Killengreen hadde lært av hverandre. Tilfredstill dine sjefer oppover, i stedet for å være lojal mot dine ansatte. Og kanskje har de nettopp det. Kanskje dette er den type etatsledere politikerne har fått, fordi de har bedt om det.

Forsvarssjef Harald Sunde

Rapporten mandag må starte en revolusjon i politiet hvis vi som borgere skal ha tillit til at de kan ta ansvar i en terrorsituasjon.

Alternativt bør politiet nå fratas ansvaret for å agere ved terror. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen mener det bør etableres en helt ny type kriseledelse, og da basert på Forsvarets eksisterende organisasjon. (Les hva Sverre Diesen skrev om HV016 i egen bloggpost her og les nyhetsoppdateringer om HV016 her). Dette kommer fram i Dagens Næringslivs fyldige og gode artikkel om forholdet mellom politi og forsvar i går, 11. august.

Alternativene som vil stå igjen etter rapporten mandag er følgende: Enten å gjøre store endringer i politiet. Eller å overlate ansvaret til forsvaret, kanskje etter en slik modell Diesen foreslår.

Vil rapporten mandag få konsekvenser for Ingelin Killengreen? Forhåpentligvis. Men vil den også få konsekvenser for Harald Sunde? Trolig ikke.

Nedleggelsen av HV016 kunne fått store konsekvenser dersom den første bomben hadde vært forløperen til et nytt angrep i Oslo sentrum. Har vi egentlig politkere som er i stand til å beskytte befolkningen?

Trolig bør topplederne for både politi (i dag Øystein Mæland) og forsvar byttes ut, før Norge kan få bygget en bedre beredskap mot terror. Kanskje vi også må bytte regjering.

 Min forrige kommentar om 22. juli-kommisjonen kan du lese her: 22. juli: Brutale fakta

22. juli: Brutale fakta

Rapporten om 22. juli er den viktigste av sitt slag siden rapporten etter krigen. Vil 22. juli-kommisjonen vise samme grad av mot som undersøkelseskommisjonen av 1945?

Regjeringen Nygaardsvold ble hudflettet for sin naivitet i kommisjonsrapporten etter krigen. De hadde vært så ideologisk blokkert, som "nøytrale" pasifister, at de nektet å ta inn over seg Tysklands militarisering. Mer om dette nedenfor.

Både VG og Aftenposten skrev fredag 10. august om hva som venter i 22.juli-kommisjonens rapport.

Skal vi tro disse to avisene blir dommen hard, både over den sentrale krisehåndteringen (ledet av justisdepartementet) og over politiets håndtering fra øverste til nederste ledd, for å nevne noe.

Les om alt som sviktet i Nettavisen: Kraftig kritikk mot politiet i 22.juli-rapport

Dette er ikke uventet. I Kjetil Stormarks bok Da terroren rammet Norge som kom ut i fjor høst, er det to kapitler om nettopp de beredskapsmessige sidene ved 22. juli. Det er rystende lesning.

Den samme Stormark sa i Klassekampen fredag at han frykter at kommisjonen ikke går langt nok i sin kritikk. Han hevder folk på høyt nivå i politi og regjering har forsøkt å legge lokk på sannheten overfor kommisjonen.

Det er et betimelig spørsmål om kommisjonen vil gå langt nok. For å gjøre det må også kommisjonen gå et stykke tilbake i tid.

La oss sammenlikne med undersøkelseskommisjonen av 1945. Slik lød kommisjonens dom der de slår fast at regjeringen Nygaardsvold ikke hadde forstått de brutale fakta på 30-tallet:

(...) de fleste av regjeringens medlemmer var bundet av sin egen og partiets fortid, og de maktet ikke å frigjøre seg fra «sin ungdoms idealer». Både statsministeren, utenriksministeren og andre av statsrådene nærte en sterk uvilje mot alt som smakte av «opprustning», dette må sies å gjelde i særlig grad statsministeren. Og han ble synlig irritert hvis andre tok initiativ til økning av militærbudsjettet»(s. 42, nyeste utgave).

Da hadde kommisjonen, under ledelse av høyesterettssadvokat Gustav Heiberg, gått helt tilbake til 20-tallet for å forstå de forsvars- og sikkerhetsmessige forholdene som gjorde Norge så uforbredt på 9. april. Særlig fikk utenriksminister Halvdan Koht unngjelde:

«det [har] vært hans[Kohts] ønske å unngå alt som kunne skremme folket opp. Særlig var Koht redd for å vekke en fryktstemning som kunne skape et grunnlag for en forsvarsagitasjon.  Den bød ham imot fra dypet av hans sjel og et fast gjennomarbeidet livssyn»(s. 40)

Det gjør vondt å lese dette i dag. Vi har ikke, som folk, forandret oss. Vi vil ikke se de brutale fakta. Vi vil at verden skal være god.

For hva var de brutale fakta opp mot 22. juli 2011? Terroraksjoner hadde lenge vært den nye trusselen. Soloterrorister var en økende fare på grunn av internett og globalisering, som gjør det mulig for hvermansen å lage bombe og å skaffe seg nødvendig utstyr.

Legg til at Norge har tradisjon for høyreekstrem vold, fra nynazistene på 70-tallet, deretter Hadelandsdrapene, Kyviks bombe i 1. maitoget og det tragiske drapet på Benjamin Hermansen.

Dette er svært ulike saker men med samme bakgrunn: Høyreradikale nordmenn er de facto mer voldelige enn venstreradikale nordmenn. Legg til et vedvarende og stort misforhold mellom store gruppers holdning til innvandring og politikernes holdning, så skjønner vi at her er det mange nordmenn som kan bli farlige.

Dette handler altså ikke bare om politiets svikt 22. juli, ikke en gang bare om manglende beredskap siden 2005. Det handler også om at PST burde forstått at faren for høyreradikal soloterrorisme i Norge var, og fortsatt er, overhengende.

Dette er et tillegg, ikke en motsetning til den like aktuelle faren for islamistisk terror. Ja, de høyreradikale og islamistene har en åpenlys interesse av å forsterke hverandre.

I skrivende stund har vi ikke det hele bildet av kommisjonens dom, den får vi først på mandag. I kommisjonsrapporten av 1945 handlet det om forsvar og utenrikspolitikk. Mandag vil det handle om krisekoordinering, politi (begge sorterer under justisdepartementet) og regjeringskvartalet (hvis sikkerhet sorterer under administrasjonsdepartementet).

La oss igjen sitere fra kommisjonen av 1945:

«Til tross for at kommisjonen således ikke finner å kunne la de militære sjefer gå fri for kritikk, må den rette hovedkritikken for de utilstrekkelige tiltak mot regjeringen, i første rekke forsvarsministeren, utenriksministeren og statsministeren.»

Bytt ut til de tilsvarende etater og statsråder etter 22. juli, og du får:

«Til tross for at kommisjonen således ikke finner å kunne la de politiets sjefer gå fri for kritikk, må den rette hovedkritikken for de utilstrekkelige tiltak mot regjeringen, i første rekke justisministeren, administrasjonsministeren og statsministeren.»

Vi vet ikke hva som kommer mandag. Og vi vet ikke hvem som må ta konsekvensen av det. Som land har vi nå lallet formålsløst om kjærlighet i mer enn ett år, hvilket vil si omtrent ti måneder for lenge. En naturlig sørgeperiode der rosetog er den beste lindring, må endelig gå over i å konfrontere oss som nasjon med de brutale fakta.

For som dikteren Rudolf Nilsen skrev: Intet er mere som skrift i sand, enn løfter om kjærlighet. Nå er tiden kommet for et oppgjør med vår manglende beredskap. Vi trenger ikke flere løfter om kjærlighet.

Vil du vite mer om denne bloggen kan du lese her

 

 

 

 

 

Kvinner har dårlig arbeidsmoral

Sykefraværet er høyere blant kvinner enn blant menn, melder Dagsrevyen mandag 28. januar. Og det gjelder for alle type yrker. Dette er "yesterdays news" i arbeidslivsforskningen og jeg har skrevet om det mange ganger før.

Det er ikke en, men minst 11 grunner til at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Flere av dem er gjensidig forsterkende.  Lista nedenfor er en oppsummering av forskning på feltet, og nederst i saken finner du min egen konklusjon på hva som bør gjøres med saken.

1. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de har bedre familiemoral. De velger sykefravær som en strategi for å mestre hverdagen når tidsklemma tar dem. Menn derimot, velger heller å la familien lide. At den store økningen i sykefravær er for lette psykiske lidelser og almenne/uspesifiserte diagnoser, underbygger denne hypotesen. Før var man sliten, nå har man en "depressiv reaksjon", altså en diagnose.

2. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de ikke kan gjøre karriere uansett. Det er relativt flere kvinner i lavstatus jobber enn menn. Er du i en typisk karrierejobb vil du intenst forsøke å unngå lange fravær. Er du ufaglært pleiemedhjelper har du lite å tape på lange fraværsperioder. Dette bygger på samme argumentasjon som i punkt 1, at sykefravær kan være et valg.

3. Kvinner har dårligere psykisk helse enn menn. Dette er en forklaring som lyder hårreisende i mange feministers ører, men det er ikke vanskelig å finne psykologer som mener det er riktig, og at det faktisk kan være en kjønnsforskjell som er biologisk betinget. I måling, nasjonalt og internasjonalt av personlighet og personlighetsavvik er det almen kunnskap at "sårbarhet" (også kalt "nevrotisisme") er høyere generelt hos kvinner enn hos menn.

4. Kvinner blir gravide. Store deler av sykefraværet for kvinner mellom 20 og 39 år kan forklares ved graviditet og redusert kapasitet i forbindelse med dette. Dette slår hardt ut på statistikken fordi kvinner ofte er i fysisk tunge og/eller ensidige jobber. Det er lettere å være gravid direktør enn gravid bak disken i en butikk, og kvinnelige direktører er det få av.

5. Kvinner er overrepresentert i bransjer der sykefraværet er stort. Det kan jo være som høna og egget, at sykefraværet er stort på grunn av kvinnene. Men like fullt har helse- /omsorgsbransjen mange tunge løft og høyt tidspress, noe som gjør at sykemelding blir eneste alternativ ved helsesvikt.

6. Kvinner er overrepresentert i offentlig sektor, i jobber med liten fleksibilitet. Det er fast arbeidstid, gjerne på en vaktliste. De kan ikke, som en høyere funksjonær, sitte hjemme og samtidig være online. Jo mindre fleksibel en jobb er, jo raskere vil lett sykdom føre til totalt fravær.

7. Sykmeldingsgrad i fysisk tunge og ensidige jobber, har sammenheng med noe så banalt som manglende muskelstyrke, ifølge arbeidsmedisiner Ebba Wergeland. Innen rengjøring og omsorg, med mange tunge tak, er kvinner overrepresentert til tross for at de egentlig er dårlig rustet til det fra naturens side. Resultatet er mange og lange sykemeldinger når kvinnene blir eldre.

8. Høyt sykefravær blant eldre kvinner kan også forklares ved at de ikke har opptjent gode nok trygderettighetere til å kunne ta ut AFP eller uføretrygd. De klamrer seg i større grad til full jobb fordi de må, med flere lange sykemeldingsperioder som konsekvens.

9. Kvinner er mer slitne, fordi de gjør mer husarbeid. De får ikke hentet seg inn etter arbeidstid, slik som menn. Fortsatt gjør kvinner 60 prosent av alt husarbeid ifølge Statistisk sentralbyrå. Menn bruker til gjengjeld mer tid på jobben, så forskjellen i fritid er neglisjerbar.

10. Kvinner er oftere aleneforsørgere enn menn. Det gjør at punkt 1 slår desto tyngre inn (sykefravær for å mestre hverdagen).

11. Det er ikke uvanlig med sykemelding ved arbeidskonflikter. Kanskje kvinner lettere velger en slik «verdig timeout» enn menn, både fordi de har mer enn nok å henge fingrene i hjemme. De mister ikke status ved å fremstå som ofre som blir «syke av sjefen». Menn vil vegre seg mer for en slik offerrolle.

Konklusjon: Det høye sykefraværet for kvinner er en logisk konsekvens av kvinners posisjon i hjem og arbeidsliv, i tillegg kan det også være en biologisk komponent (punkt 3). Men kvinners høye sykefravær er også en konsekvens av at kostnaden ved sykemelding er kroner null for arbeidstaker (med visse unntak for høytlønte, altså menn).

Selv om vår romslige sykelønnsordning er svært kvinnevennlig, bør den endres. For alt som er gratis gir overforbruk.

Kvinner som jobber frivillig fast deltid, og dem er det mange av, har tatt konsekvensen av kvinners slitsomme liv, og ofte egen svake psyke. De bærer selv den økonomiske kostnaden selv ved at de ikke kan jobbe mye. Det livsvalget står det respekt av.

Artikkelen er en bearbeidet og oppdatert versjon av en tilsvarende sak i E24 23.09.2009.

Følg Ørjasæter på Twitter (@orjas) og Facebook.

Skrekkfilm med tre uhyrer

Halvannet år etter at finanskrisen skremte oss, våknet et enda større uhyre. Gjeldsuhyret, som Europas ledere fortsatt basker med i stadig nye omganger. Men bak det igjen lurer det tredje og største monsteret: Eldreuhyret.

Det er som en klassisk skrekkfilm. Først blir den snille hovedpersonen kraftig skremt, av noe som så viser seg å være ufarlig, eller i hvert fall håndterbart. Og i det vi lener seg avslappet tilbake med popcorn-knaskingen igjen, dukker det virkelige uhyret opp. Da er det alvor.

Finanskrisen var det første grøsset. Som Norge løste ved statlige bankgarantier og ved å grave litt dypere i oljepenge-posen. Andre vestlige stater økte gjeldsgraden. Men gjeld forsvinner ikke selv om man flytter den fra privat til offentlig sektor. Dermed våknet gjeldsuhyret.

Det finnes to måter et land kan redusere sin gjeldsgrad på, uten seddelpresse eller mislighold. Den ene måten er økonomisk vekst, og det er faktisk den vanligste. Verden har jo gått framover, i økonomiske termer, i hvert fall inntil 2008.

Den andre veien til redusert gjeldsgrad er at staten kutter utgifter og øker inntekter. Det er den harde måten. Og alvoret for Vesten er at det er eneste alternativ. Den vanlige veien, redusert gjeldsgrad gjennom vekst, lar vente på seg.

I 2009 anslo IMF gjeldsgraden i G20-landene tilå  være nesten 100 prosent, for ventelig å øke til 120 prosent de neste tre år. Det var en stor økning, fra stabile 80 prosent tidligere.

Og hva hadde skjedd siden anslagene var så endret? Finanskrisen. En finanskrise setter økonomien vesentlig tilbake, blant annet som følge av høyere arbeidsledighet. Og da øker altså gjeldsgraden, målt som offentlig bruttogjeld i prosent av BNP.

Når statene må kutte i offentlige utgifter for å redusere gjeldsgraden, så vil nasjonalproduktet synke enda mer. Det blir en negativ spiral, den vi er inne i akkurat nå.

Men så kommer det største uhyret, selve hopp-i-stolen-grøsset: Eldrebølgen har bare såvidt begynt. Ifølge IMF vil de demografiske endringene koste oss OECD-landene ti ganger mer enn finanskrisen. Les om igjen: Ti ganger mer. Europa og Japan vil bli tøffest rammet.

Kilde for alle tallene i denne artikkelen er DnB NORs «Økonomiske utsikter 2/2010». Og rapportens kapittel «Oppgjørets time?» konkluderer med at det eneste som kan redde Europa, er en kraftig omlegging av pensjonssystemet. Pensjonsalderen må blant annet heves.

I skrivende stund, høsten 2012 har flere land kuttet radikalt i pensjoner og andre offentlige utgifter. Men det er også betydelig politisk uro og framvekst av høyreradikale partier.

Spørsmålet er hvor mye det er mulig å kutte i folks velferd i et demokrati. De eldre blir jo flere og flere, også som velgere, og vårt politiske system fordrer at politikerne blir gjenvalgt.

I en vanlig skrekkfilm vil helten klare seg til slutt, etter at uhyrene har jafset i seg en eller flere sympatiske bipersoner. Kanskje velferdsstaten er en slik sympatisk person som dør underveis mens først gjeldsuhyret og så eldreuhyret tråkker seg tungt gjennom Europa.

Så hvem er da helten i denne skrekkfilmen, helten som for all del ikke må dø? Kanskje det er selveste demokratiet.

Det er ikke opplagt at demokratiet vil overleve eldrebølgen i den vestlige verden. Demografi pluss demokrati kan bli for dyrt.

 Artikkelen er en bearbeidet oppdatering av en tilsvarende sak i E24 18.05.2010

Er utdanning en boble?

«Ingenting er sikrere å investere i enn utdanning». Nettopp en slik tro på at noe lønner seg i seg selv, er grunnlaget for en finansiell boble.

Det oppstår bobler i økonomien når noe er systematisk overvurdert. Dotcom-boblen sprakk ved årtusenskiftet, og den amerikanske boligboblen sprakk i 2008. Er det noe «alle» tror nå, så er det at utdanning er lønnsomt.

I USA betaler de fleste foreldre utdanningen til sine barn, både ved penger direkte til universitetet, men også oppholdsutgifter.

Nå setter flere spørsmålstegn ved om det er lurt, som i denne artikkelen i The Pelican Post, der illustrasjonen over er hentet fra. Universitetspengene har steget uforholdsmessig mye mer enn konsumprisindeksen.

«Consumers who have questioned whether it is worth spending $1,000 a square foot for a home are now asking whether it is worth spending $1,000 a week to send their kids to college. There is a growing sense among the public that higher education might be overpriced and under- delivering,» skrev Joseph Marr Cronin og Howard E. Horton i The Chronicle of higher education i 2009.

Her i Norge er høstsemesteret i gang igjen på universiteter og høyskoler. Titusenvis av ungdommer studerer, i trygg forvissing om at utdanning i dag vil lønne seg på sikt. Blir de lurt?

I 1992 studerte 22 prosent av befolkningen mellom 19 og 24 år på et universitet eller høyskole. I 2010, 18 år senere, er tallet 31 prosent ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Hvor fornuftig er det egentlig, at folk i sin beste alder holdes ute av produktivt arbeid? «Jo større og mer kompleks utdanningssektoren blir, jo mindre tydelig er bidraget til produktiviteten», skriver Alison Wolf i boka «Does Education Matter».

Likevel er forskjellen stor mellom USA og Norge: I Norge er utdanning gratis ved de aller fleste studiesteder og staten bidrar ved stipend og billig lån i Statens lånekasse. Det er altså samfunnet som taper på overinvestering i utdanning, ikke den enkelte.

Dessuten har vi et arbeidsmarked som absorberer de fleste, også de mange som studerer fag uten særlig opplagt nytteverdi. En medieviter kan ha det økonomisk helt greit som som kundebehandler på et callsenter. Og lønnsforskjellen på kundebehandleren og professoren er mindre enn i de fleste andre land.

Men fordi det økonomiske tapet ved utdanning ikke rammer den enkelte, kan det også ta lengre tid før vi oppdager at ikke all utdanning er nyttig.

Ifølge en britisk undersøkelse, referert av Jon Hustad i Dag og Tid, er det grunnleggende kunnskaper i språk og matte som gir et samfunn avkastning, ikke lange universitetsstudier av alle mulige slag. Høyere krav til, og høyere lønn til lærere i grunnskolen, er altså mer fornuftig enn flere universitetsstudenter.

Det kan det ta tid før vi oppdager. Nettopp fordi det er samfunnet som tar tapet i Norge, ikke den enkelte, som i USA.

Artikkelen er en bearbeidet og oppdatert versjon av en tilsvarende sak i E24  19.september 2011.