hits

januar 2013

Hurtigruten styrkes - minutt for minutt

De endringene som nå gjøres i Hurtigruten er trolig riktige. Nesten 40 sies opp i Hurtigruten, melder Nettavisen i dag. De som blir sagt opp er folk i administrasjonen på land. Sentralisering til nytt konsernsenter i Tromsø, utfasing av dagens operasjon i Narvik og overføring av oppgaver og personell til konsernsenteret er trist for Narvik, men trolig nødvendig. (Saken fortsetter under bildet).

Hurtigruten under Tromsøbrua. Foto: NRK/montasje

For Tromsø er det kjærkomment med flere arbeidsplasser i privat sektor. Nord-norges hovedstad har universitet og regionsykehus, og dermed svært mange offentlige arbeidsplasser.

"Hurtigruten sliter, Hurtigruten i hardt vær, tøffe tider for Hurtigruten..."  å google dette selskapet er en studie i hvordan økonomiske problemer kan beskrives på fjorten forskjellige måter på en nyhetsdesk.

Selskapet skaffet seg ekstra mye gjeld ved oppkjøp de siste årene. Men det underliggende problemet er at Hurtigruten er en hybrid mellom "bussrute" og cruseskip. På Finnmarkskysten er Hurtigruten ofte eneste transportalternativ. Derfor krever staten at skipene seiler hele ruta, med anløp på 34 havner, hver eneste dag året rundt.

Flertallet av passasjerene er altså nordmenn som reiser en kort strekning. Men cruiseturistene som reiser hele ruta fra Bergen til Kirkenes tur-retur, er de som gir penger i kassa.

Det er vanskelig å kombinere rollen som transportåre på kysten med det å være et cruiseskip. Å rote rundt i Trollfjorden for å glede 300 tyske pensjonister er kjedelig for han som vil fort frem til kjæresten på Sortland.

Derfor må rederiet drive så effektivt som bare mulig. De tiltakene som annonseres i dag høres helt riktige ut.

NRK: Kutt ut hovmodet

"Jeg har inntrykk av at NRK tenker "hvordan kan vi unngå å ta noen selvkritikk" på en klage." Ordene tilhører Frank Rossavik i Kringkastingsrådet torsdag 24. januar. Dagen etter satt Per Arne Kalbakk, programdirektør i NRK, og forklarte hvorfor det gikk så lang tid før de reagerte på kritikken i Romfolk-saken. Det hørtes ut som om det tok lang tid fordi de prøvde å forhindre at jenta i saken skulle klage dem inn for PFU. Slik forvaltes det "samfunnsannsvaret" journalister er så stolte av. Sjefredaktør i fagbladet Journalisten skrev dette på Facebook etterpå:

 

Den siste uka har NRK Dagsrevyen fått kraftig på pelsen på grunn av en reportasje om romfolk, mange har skrevet om den. Andreas Wiese, respektert kommentor i Dagbladet og Sven Egil Omdal kom sent men godt på banen.  Omdal i Stavanger Aftenblad er ingen hvem som helst, men en av de heteste kandidatene som etterfølger etter Per Edgar Kokkvold som generalsekretær i Norsk Presseforbund.

Både Wiese og Omdal er knusende i sin kritikk. Dermed var det ikke lenger bare "the ususal suspects" fra høyresiden som hadde reagert, men selveste "the establishment" i norsk presse.

Hvorfor er saken så opprørende? Fordi den var forsettlig, som juristene sier. Det var ikke dårlig håndtverk, det var ikke mangel på bakgrunnssjekk, det var ren manipulasjon. Advokat Eirik Vinje satte saken på spissen på Facebook, og der står saker som kjent ofte godt:

Vinteren 2010 var jeg i et selskap med flere avdelingsledere og programfolk i NRK. Vi diskuterte Brennpunkts reportasje om DnBs aktivitet i skatteparadiser, som jeg mente var rent oppspinn. Jeg har jobbet i bank i fem år, og mente jeg kunne litt om dette. Reaksjonen jeg møtte var tankevekkende: "Stoler du virkelig mer på DnB enn på Brennpunkt-redaksjonen?"

NRK-folkene ble opprørt fordi jeg trodde kommunikasjonsdirektøren i DnB snakket sant. Og jeg ble opprørt fordi de ikke var interessert i å sette seg inn i faktum, men uten videre trodde DnB-direktøren løy.

At Finanstilsynet også hadde gått offentlig ut mot programmet betydde ingenting for dem. Deres mangel på finans-kompetanse og faglig nysgjerrighet var like slående som deres urokkelige tro på kollegenes ufeilbarlighet. Det omtalte Brennpunkt-programmet ble siden felt i PFU og står nå som et av NRKs mest pinlige øyeblikk. Dette skrev jeg få dager etter sending i E24 (bildet under):

Brennpunkt/DnB-saken var like feilaktig som romfolk-saken men fikk lite oppmerksomhet utover i pressekretser. Folk er ikke så opptatt av finans. Saken fikk, så vidt jeg vet, ingen konsekvenser for noen i NRK.

I går, torsdag 24. januar, hadde Kringkastingsrådet møte. NRKs etikk sto på dagsorden. NRK topper lista over både klager til PFU og fellelser i PFU (Pressens faglige utvalg). I diskusjonen  falt et par replikker det er verdt å ta vare på. Frank Rossavik sa:

"Sett opp mot produksjonsmengde kommer ikke NRK dårlig ut. Men det ser ut til å ha vært en stigning (i overtramp, min anm.) de siste årene. Og det er kontraintuitivt fordi andre mediehus har opplevd kutt. Det skulle man tro økte faren for overtramp. NRK har hatt stabil økonomi og ikke blitt utsatt for den typen stress. Man skulle tro NRK da kom bedre ut."

Dette er et godt poeng. Mens journalistene i Aftenposten, VG og Dagbladet blir travlere og travlere fordi det er blitt færre av dem som skal fylle samme flater, så har de ikke tapt seg i kvalitet, dersom mange PFU-fellelser er et mål på lav kvalitet (akkurat det kan jo diskuteres).

Frank Rossavik, kommentar i Bergens Tidende og medlem av Kringkastingsrådet.

Rossavik sa videre: "NRK ønsker jo å være bedre, og har en institusjonell selvtillit. Da må det også være relevant for den vekt NRK legger på disse problemstillingene. Der lurer jeg på om den store institusjonelle selvtilliten også smitter over på medarbeiderne på en, noen ganger, ugunstig måte. At medarbeiderne tenker "Jeg er NRK-journalist, og kan nesten ikke gjøre feil"."

Her berører Rossavik noe viktig. En for stor institusjonell selvtillit er livsfarlig, det er starten på korrupsjon, uetisk virksomhet og dermed tap av tillit i befolkningen. I banken der jeg jobbet var det også en voldsom institusjonell selvtillit. Jeg vil kalle det institusjonelt hovmod.

Det var den samme banken som Brennpunkt-programmet nevnt ovenfor angrep (jeg jobbet i Sparebanken NOR, som ble innfusjonert i DnB). Men de angrep banken på noe latterlig feilaktig, nemlig angivelig lyssky aktivitet i skatteparadiser. Der denne banken, da under navnet DnB NOR, gjorde sin store feil var på området strukturert sparing. Det foregikk i årevis, uten at noen internt reagerte (og de har vel ikke tatt noe særlig selvkritikk enda).

Tom Staavi, redaktør i Dine Penger.

De som avslørte DnB Nors uetiske virksomhet på spareområdet var bladet Dine Penger, i tillegg til professorer på Handelshøyskolen og rådgiverselskapet Pengedoktoren. NRK var aldri på sporet en gang. De rotet rundt i sanden på Cayman Island og bygde sandslott, bokstavelig talt (reporteren gravde faktisk i sanden for å illustrere hvor fæle DnB var til å gjemme unna penger, noe som altså bare var tøv).

Det finnes god journalistikk og dårlig journalistikk. Den dagen NRK kvitter seg med sitt institusjonelle hovmod kan de igjen bli en viktig samfunnsinstitusjon. Å rundjule NRK for romfolk-reportasjen er faktisk gjort i beste mening.

Vi er mange som elsker NRK. Den man elsker tukter man.

Les min første sak om Romfolk-reportasjen: Dagsrevyens forsvar av romfolk

Norge må hjelpe Bhatti

"Vi har fått mange henvendelser fra nordmenn i utlandet som reagerer på manglende oppfølging når de kommer i skade for å smugle narkotika, drepe eller voldta lokalbefolkningen, sier førstekonsulent Bjørnar Brandtzæg i UD."

Arfan Bhatti. Foto: Scanpix

Vel, han sa ikke det. Dette er et sitat fra morostedet 5080. Deres klassiker "UD tilbyr oppblåsbar velfedststat til norske turister i utlandet" gikk som en farsott nettopp internt i UD, der de ansatte kan bli veldig lei av nordmenn som forventer at staten skal rydde opp når de "kommer i skade for" å være tvers i gjennom kriminelle.

Men at vi kan le av den generelle holdningen, så skal vi ikke le av folk som er savnet. Også de vi ikke kan fordra er våre landsmenn. Det siste døgnet har jeg lest litt for mange gøyale tweets og Facebook-oppdateringer om Arfan Bhatti. Om hvor fint det er hvis han er død. Og om hvor lite folk bryr seg. Det er respektløst overfor hans familie.

Arfan Bhatti har altså vært savnet i de nordvestlige områdene (trolig) i Pakistan et sted, og familien meldte onsdag kveld fra til UD at de var urolige for ham. Så hva kan UD gjøre? Nettavisen skriver om det i denne saken: Dette har Bhatti krav på i hjelp fra Norge.

Men om vi ikke bør vitse om Arfan Bhatti nå, så kan vi gjerne vitse litt om Ubaydullah Hussein, som nå hyler om at den norske staten skal rykke ut og hjelpe Arfan Bhatti. Det er komisk, slik det ofte er komisk når folk først er grunnleggende uansvarlige, og så forventer at andre skal rydde for dem.

Men nettstedet Vepsen setter det hele på riktig plass: "Grunnen til at norske myndigheter bør bruke krefter på å finne ut hvor Arfan Bhatti er, er en helt annet enn at Ubaydullah Hussein skriker om hjelp fra staten.

Grunnen til at myndighetene bør forsøke å finne Bhatti er at (...) vi skal bevise at rettsstaten og demokratiet er overlegne.

Det viktigste prinsippet i en rettsstat er nemlig likhet for loven. Den norske stat skal dømme oss likt for like forbrytelser, den skal sikre oss like rettigheter og den skal ivareta disse rettighetene på samme måte overfor alle innbyggere."

Nettstedet Vepsen skriver videre, morsomt og treffende at:

Ubaydullah Hussein oppfører seg selvfølgelig som en feig skrikerunge der han står og roper på den staten han hele tiden viser sin forakt for. Jada, vi er skitne kuffar, og hvis Ubaydullah fikk bestemme skulle det helt sikkert bli en annen dans og alldeles ikke på roser og noen og enhver av oss skulle få smake sverdet. Det er lett å sitte på Facebook å øse edder og galle over det samfunnet som har gitt en utdannelse og jobb og hvor NAV holder en i live. Men sannheten er jo at det bak det overdimensjonerte skjegget og alle skjellsordene skjuler seg en redd guttunge som ikke forstår verden rundt seg og ikke har annet forsvar mot alt som er vondt og vanskelig enn bannskap og stormannsgale drømmer om en egen stat i en liten flik av Oslo.

Les saken her: Ubaydullah og rettstaten.

Det føles ikke særlig ok å skulle hjelpe til å finne Arfan Bhatti ved norske skattepenger. Men det ville føles enda verre å la være. Det ville jo være det samme som å godta at vi er i krig med hverandre. Det er vi ikke, selv om islamister tolker verden slik.

Arfan Bhatti er forsvunnet, og vi aner ikke hva som har skjedd. Han kan leve i beste velgående og bli trent for terroraksjoner han senere vil gjøre på norsk jord. Han kan være fengslet. Han kan være drept.

Vi bør snarest mulig få på plass en terrorlov som gjør det straffbart å ta i mot terrortrening i utlandet. Men det går an å ha to tanker i hodet på en gang, eller rettere sagt nøyaktig den samme tanken: Med lov skal landet bygges. Og loven skal gjelde alle. Islamistiske terrorister skal ikke få endre på det.

Norske myndigheter skal bistå Arfan Bhattis pårørende på samme måte som de bistår alle andre. Det er liksom det som er en rettsstat.

 

 

 

Ikke stol på Dagsrevyen

Flere kilder bekrefter at det var heftige diskusjoner i Dagsrevy-redaksjonen om romfolk-reportasjen før den ble sendt. Den gode nyheten er altså at fornuftige folk i redaksjonen protesterte. Den dårlige nyheten er at de ikke ble hørt. Reportasjen ble jo sendt, uten at det ble opplyst at kvinnen var dømt for sex-salg av sitt eget barn. Hun fikk ti tusen euro for at den elveårige jenta ble voldtatt.

Siste: NRK beklager skikkelig

Jeg tok altså feil da jeg skrev lørdag at de neppe kunne ha lest dommen før de sendte reportasjen. De som laget saken hadde lest dommen. Og møtt mange protester internt fordi de underslo innholdet i den. Dagsrevyen villedet oss bevisst. Det gjør jo ikke akkurat saken bedre.

Les saken: Dagsrevyens forsvar av romfolk

NRKs redaksjonsleder Ole Evind Henden sier , ifølge fagbladet Journalisten, at hensikten med reportasjen var å sette søkelys på det prinsipielle: "Den gikk inn i det vi har kjent til i mange år med at romfolk reiser rundt med barn og selger smykker. Så er det jo et interessant spørsmål om det at barna deltar i dette og eventuell kriminell virksomhet rammes av menneskehandelparagrafen."

Nina Owing presenterer Romfolk-saken

Javel. Det er selvfølgelig et interessant akademisk spørsmål. Problemet er at de i farten hopper bukk over helt sentrale journalistiske prinsipper: At det vesentlige i en sak skal fram. Det er ikke første gang Dagsrevyen firer på journalistiske krav.

I Veidekke-saken skjedde noe av det samme. Her siterer jeg Bernt Olufsen, tidligere mangeårig sjefredaktør i VG om den saken i juni 2011:

Den 25. januar gikk Dagsrevyen på luften med et av de lengste nyhetsinnslagene jeg hadde sett i den kanalen på lang tid. I avslørende ordelag og med velkjent Brennpunkt-dramaturgi ble det gjennom 12 minutter og åtte sekunder avdekket at Veidekke i en årrekke drev omfattende ulovlig prissamarbeid om asfalteringsoppdragene i Midt-Norge. (…)I løpet av 14 dager kringkastet NRK 15 TV-reportasjer, to radioinnslag og 29 nettsaker om Veidekke-skandalen.

Det som ikke ble sagt i Dagsrevyen var at NRKs hovedkilde, Odin Kringen, ikke var en varsler, men tvert i mot selve skurken og den som hadde vært drivende kraft i ulovlighetene og fått sparken for det. Og at selskapet selv, et helt år før Dagsrevyreportasjen, selv hadde meldt fra til Konkurransetilsynet og bedt om å bli etterforsket. Kringen hadde tapt sin sak (om avskjeden) mot Veidekke i to rettsinstanser, og Lagretten slo fast at han hadde drevet ren utpressing mot selskapet. Veidekke klaget Dagsrevysaken inn for Pressens Faglige utvalg, men NRK ble ikke felt i PFU på Veidekke-saken.

"Det er greit nok." skrev jeg i E24. "Men som alminnelig seer blir jeg ikke ferdig med saken. Fordi jeg forventer mer av NRK enn at de klarer å la være å bryte pressens interne justisregler. Nettopp Dagsrevyen, av alle redaksjoner, har råd til å lage skikkelig TV."

I 2011 fikk NRK mer enn 4,7 milliarder kroner i lisensinntekt fra seerne, trolig ble det noe mer i fjor. Det sier noe om hvilket enormt privilegium NRK har, i forhold til andre medier. Vi har rett til å stille krav om gode reportasjer. Og for en statskanal må det etter min mening være balanserte reportasjer der faktum ikke bare er sjekket, men også presentert slik at bildet blir mest mulig fullstendig. Det er her det svikter for Dagsrevyredaksjonen.

Fra Dagsrevyens reportasje

Jeg har tråkket ut og inn av NRK-huset (som intervjuobjekt) siden 2004 og har blitt kjent med en rekke folk der. Det er gode journalister og dårlige journalister her i verden. Og i NRK er det veldig mange gode.

Problemet er at de gode journalistene, de som er trofaste mot de journalistiske idealene, de taper kampen om hvordan sakene skal presenteres. Det må være et lederproblem, og bare et lederproblem.

Etter heftige diskusjoner i redaksjonen om romfolk-saken, der alle var kjent med dommens innhold, trumfet noen gjennom en gal beslutning. Hvem var det? Får det noen konsekvenser? Noen, trolig en mellomleder valgte at vi som seere ikke skule få vite hva kvinnen var dømt for.

Dagsrevy-redaksjonen glemmer at vi lever i et åpent samfunn, der enhver interessert idiot, som undertegnede, kan ringe domstolene og få tak i dommene i saken. For ikke å snakke om den nye åpenheten på nettet.

Så hvorfor skal vi da se på Dagsrevyen? Fordi vi er vant til at NRK er til å stole på. NRK har arvet vår tillit gjennom en lang historie. Tilliten fra det norske folk er NRKs seer-kontrakt og dermed deres kapital. Som de nå skusler vekk.

I mars 2010 sendte Lørdagsrevyen en reportasje om tatere, der voldsom dramaturgi gav inntrykk av at taterne ble sterilisert, lobotomert og fratatt barna sine i Norge fordi de var tatere, at det altså var rasemessig motivert. De var et "fantefolk som ikke skulle få formere seg", sa reporteren." Men som frilansjournalist Terje Carlsen skrev i fagbladet Journalisten:

Det finnes i dag ikke noe forskningsmessig grunnlag for å hevde at noe sånt skjedde på rasemessige grunnlag. Tiltak mot tatere var i all hovedsak sosialt begrunnede. Han klaget saken inn for Pressens faglige utvalg. Carlsen beskriver hva som skjedde i utvalget:

Pressens Faglige Utvalg valgte i møte 27. mai ikke å ta stilling til om undertegnede har påvist feil eller usannheter i NRK Lørdagsrevyens virkelighetsfremstilling i strid med god presseskikk. Utvalget skriver: «Utvalget har ikke grunnlag for å avvise at klageren har funnet feil i NRKs framstilling». Med andre ord sier de at de ikke har giddet å sette seg inn i kunnskapsgrunnlaget for klagen. Da gjør de det lett for NRK å slakke på kravene til sann nyhetsinformasjon.

Saken om romfolket lørdag 12. januar er bare en av mange, der den redelige journalistikken taper. Redaksjonens ønske om sterk dramaturgi (tatersaken), å virke som man avslører noe (Veidekke-saken) eller å vri på faktum for å få fram en prinsipiell diskusjon (Romfolk-saken) handler egentlig bare om det samme. Det stilles ikke krav til sann nyhetsinformasjon der vesentlige punkter kommer fram, og er korrekte.

Det har statskanalen vår ikke råd til. For NRKs kapitalgrunnlag er ikke lisensen. Kapitalgrunnlaget er seernes tillit. Den dagen tilliten forsvinner kan ikke heller lisensen forsvares.

 

 

Dagsrevyens forsvar av romfolk

"Hun reiste rundt i Europa og solgte smykker sammen med barna sine, slik romfolk har gjort i generasjoner" introduserte Nina Owing i Dagsrevyen lørdag 12. januar. Det handlet om en rumensk kvinne av romfolket som satt fengslet i Norge for menneskehandel. Var hun en "enke, som har gjort alt hun maktet for at barna hennes skal slippe å sulte" eller en "menneskehandler som har tvunget barna til å stjele, tigge og selge falske smykker på gata"? I NRKs verden er visst ting enten-eller. Det ulykkelige er at svaret trolig er både-og.

Reportasjens underliggende og sterke budskap var at dette var en urimelig dom: At moren ble urettmessig dømt for sin kultur. Se reportasjen her. 

Vet du hva Dagsrevyen glemte å fortelle? At moren som ble intervjuet også er dømt for medvirkning til voldtekt av sin egen datter da jenta var 11 år. Moren fikk da penger for salget av jentas kropp, ti tusen Euro. Ifølge tiltalen skjedde dette igjen da jenta var tolv og igjen da hun var tretten, til nye "ektefeller" og hver gang for et anseelig Euro-beløp. Kun det første forholdet, da datteren var 11, ble bevist godt nok til dom, men dette forholdet var altså årsaken til at fengselsstraffen ble på over to år.

"Eva" ble solgt, voldtatt og tvunget til tigging. Les Bergensavisens historie om den yngste datteren her.

Hvorfor utelot Dagsrevyen det mest sentrale punktet i tiltale og dom? Nina Hjerpset-Østlie i Document.no var først ute med å skrive om saken, mandag 14. januar. Jon Hustad i ukeavisa Dag og Tid skrev om den fredag 18. januar, Når Dagsrevyen ikke forteller sannheten:

De dømte i saken fikk til sammen fjorten år og ti måneder i fengsel. Moren fikk en straff på to år og fire måneder. (...) «Handlingene er så avskyelige og forkastelige at man aller helst ønsker å tro at de ikke hadde funnet sted», sa aktor i sluttprosedyren sin. Etter dommen var han lettet. 

Denne jenta, solgt som 11-åring og trolig også som 12- og 13-åring,  lever nå på hemmelig adresse i Sverige. Moren er også idømt en erstatning på 200 000 kroner i tillegg til en felleserstatning på 40 000 kroner og til besøksforbud i tre år. Heller ikke det nevnt, selvfølgelig, i Dagsrevyen.

Hva kan vi forvente av landets største nyhetsredaksjon, fullfinansiert av skattebetalerne, nettopp for å lage kvalitetsjournalistikk? Vi bør forvente at de setter seg inn i hva folk er dømt for, og forteller det til seerne, før de slipper dem til i en følelsesladd og partisk reportasje.

Romfolkets historie er en europeisk tragedie. Enkeltskjebner fortjener å bli behandlet med et større alvor enn dette. Selv om det er ubehagelig. Dagsrevyen setter "kultur" opp mot "kriminalitet" på en alt for enkel måte. Ifølge dommen og ekspertene som ble hentet inn der er det nettopp en del av romfolkets kultur å bortføre jenter til ekteskap ("rituell kidnapping") mens de enda er barn etter norsk målestokk, 11-12 eller 13 år gamle, som et annet offer i denne saken var da hun ble gift. Og det skjer ved økonomiske forhandlinger mellom foreldre på hver side. Det er også en del av deres kultur at barna ikke får gå på skole, slik at de blir analfabeter og at de reiser rundt med foreldrene og driver organisert kriminalitet.

Det måtte en Jon Hustad til for å stille spørsmål ved Dagsrevyen.

Dette er så alvorlig, og så problematisk, at det fortjener en klokere behandling enn denne reporteren var i stand til. Reportasjen var på til sammen åtte og et halvt minutt, altså en lang og påkostet reportasje, også i Dagsrevy-sammenheng. I løpet av reportasjen kom aktor til orde i til sammen 35 sekunder, og han var den eneste kritiske stemmen. For øvrig var det kun kvinnen, hennes slektninger , forsvareren  og en partisk og emosjonelt engasjert reporter som fylte tiden.

Vil du lese dommen? Ring Bergen Tingrett, de sender dommen  i PDF på mail til alle som spør. Saksnummeret er 11-194827MED-BBYR/01. Ta fram markeringstusjen for å holde styr på de seks tiltalte, de mange tiltalepunktene og de mange barna involvert, merk deg særlig barnas fødselsår i forhold til når forholdene tiltalen gjaldt, fant sted.

Det er litt av en jobb å sette seg inn i saken, du trenger en times tid faktisk. Det var vel det som ble for mye for Dagsrevyens reporter.  Se reportasjen i Dagsrevyen her.

PS: Nettavisen Journalisten.no publiserte to saker om dette lørdag 19. januar. I den siste innrømmer Dagsrevyen at de gjorde en tabbe. Vi håper NRK vil følge opp med et grundig svar om hva som egentlig skjedde.

Innvandring truer velferdsstaten

"Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil."

Jon Hustad. Foto: TV2

Thorbjørn Egners kardemommelov har blitt kalt reaksjonær denne uka. Men den er et godt innspill i debatten Jon Hustad startet i Aftenposten om norsk kultur og innvandring.

Hustads poeng var at kulturelle særtrekk får konsekvenser for økonomien. Og han har fått mye pepper for å henvise til taxi-svindelsaken. Men den er svært relevant på grunn av dens enorme omfang, helt ulikt det man tidligere har sett.

Totalt 2500 sjåfører var innblandet. Tre av fire svindlere var pakistanernordmenn. Altså var en stor del av det pakistansknorske miljøet i Oslo berørt. Det ble unndratt 625 millioner kroner fra beskatning. Godt over 100 millioner kroner ble feilaktig utbetalt i trygd til sjåførene som kjørte svart.

Tallene er hentet fra boka Svindel uten grenser. Tre navngitte toppbyråkrater, fra hhv. Nav, Skatteetaten og Oslo Kommune, blir sitert på at innvandrerbefolkningen ser ut til å ha et annet forhold til trygdesvindel og svart arbeid, i den samme i boka. Og da bygger de på sin samlede erfaring i jobben, ikke på denne saken alene.

Det samsvarer med flere anonyme og sentralt plasserte kilder i NAV jeg har hatt kontakt med. De er sjokkert over viljen til å snyte staten hos nyankomne innvandrere. De har ingen annen forklaring enn det de kaller "kultur".

Filmen TAXI er en fritttående filmatisering av boka om drosjesvindelen. Adil Khan i hovedrollen, Ulrik Imtiaz Rolfsen regissør.

I Storbritannia er det ti ganger flere korrupsjonsanklager mot politimenn med muslimsk-asiatisk bakgrunn enn blant dem med etnisk britisk bakgrunn. Det forklares i rapporten (som er omstridt) med press fra storfamilien på den enkelte politimann. Altså, en del av familiekulturen.

Som Eirik Vinje skrev i Aftenposten: I klansamfunn i Asia og Afrika tar man vare på familien, mens man har null tillit til staten. Ofte har man god grunn til å anse staten som en fiende. I Norge er det nærmest omvendt. Staten er den som aldri svikter oss, mens familien kan det være så som så med.

Det nye i Norge er to demografiske forhold: Det første er at innvandrerbefolkingen er mye større enn det vi har opplevd i tidligere tider (se grafen under, der grønn farge er  innvandrere fra Asia og Afrika og deres barn). Det andre er at de som kommer er fattigere enn majoritetsbefokningen, ikke rikere, slik f.eks. hanseatene var. Alle som forteller oss at "det har alltid vært innvandring til Norge og hanseatene beriket oss jo" , de overser helt fundamentale fakta om innvandrere i forhold til totalbefolkningen.

Innvandring til Norge 1970-2010, første- og annengenerasjon. Grønn farge er Asia, Afrika og øvrig 3. verden, rød farge er EU-land i Øst- og Sentral-Europa mens den blå kurven er innvandrere og etterkommere fra vestlige land.

Det tredje nye, som ikke er demografi men statsfinanser, er at vi har en velferdsstat som bygger på livslang botid og at folk selv gjør sitt beste for å unngå trygd. Miksen av disse tre kan bli ødeleggende for velferdsstaten.

Det hadde vært rart hvis overgangen fra et land der all trygghet ligger i familie og klan, til et land der all trygghet ligger i staten, foregår uten friksjon. Følgende avsnitt i boka Svindel uten grenser, der en pakistansknorsk jente blir intervjuet, gjør inntrykk:

 

Shazia Sarwar, nå journalist i VG.

Etter å ha lest om taxi-svindelen forsto Shazia hvorfor foreldrenes hus var så lite, sammenliknet med de andre norsk-pakistanernes hus i Pakistan. Faren hadde flere jobber samtidig for å kunne forsørge seg selv, sine slektninger i hjemlandet og samtidig klare å spare til husbygging. Foreldrene var nesten aldri hjemme, de bare jobbet. De betalte sin skatt, og de misbrukte ikke trygdesystemet. Og endte med det minste huset.

Her er vi ved kjernen. Første- og annengenerasjon må oppleve at de blir belønnet for å jobbe hardt og ikke snyte staten. I taxi-svindelsaken, som altså omfattet et stort miljø, skjedde det motsatte. Den norske velferdsstaten var vid åpen for dem som ønsket å utnytte den. Norsk kultur viste sine svakheter i møte med den pakistanske.

Tall om annengenerasjons pakistanernordmenn er oppmuntrende, de er høyt utdannet, arbeidssomme og lovlydige. Det hjelper bare så lite at èn etnisk gruppe lykkes i å knekke kodene, når det stadig kommer nye grupper innvandrere. De fleste innvandrerne kommer nå fra Øst-Europa, der tilliten til staten også er så som så. De fleste nyankomne fra 3. verden kommer nå fra Afrika, fra land med utpreget klankultur og en ikke-fungerene stat, slik denne SSB-statistikken viser.

Hva skal vi gjøre? Regjeringen Stoltenberg skal ha ros for å ha satt ned Brochmann-utvalget, som forsøkte å svare. Men det er blitt merkelig stille om utvalgets dystre data etterpå. Christian Tybring Gjedde og Hadia Tajik snakker om pølser i lompe og pinnekjøtt. Er hele befolkningen blitt så dårlig i matte at vi ikke klarer å diskutere det som er viktig? Hustads utgangspunkt var jo nettopp kulturens konsekvenser for økonomien. Det klarer visst ingen å følge opp.

Christian Tybring Gjedde og Hadia Tajik diskuterte norsk kultur i Dagsrevyen

Shazia, jenta som ble sitert i boka om taxisvindelen er nå journalist i VG. Der har hun blant annet annet skrevet en rekke svært gode artikler om innvandring og integrering. Hun har vist oss at det også er positive sider ved at innvandrere samler seg i Groruddalen. Poenget er at hvis innvandrere fra samme land flytter nær hverandre er ikke det så farlig, ja, det er også mange fordeler med det, så lenge folk holder seg til samfunnskontrakten. Og i Groruddalen har kriminaliteten sunket, samtidig som innvandrerandelen har økt. I tillegg er det rimelig å anta at det sparer staten for masse penger at storfamilien bor fysisk nær hverandre, slik at folk kan hjelpe hverandre i hverdagen.

Desto viktigere er det å formulere samfunnskontrakten presist. At folk må bli en del av "den norske kulturen" er både uklart og storforlangende. Sin kultur må folk velge selv, så lenge de forsørger seg selv og er lovlydige. (Saken fortsetter under grafen)

Øverste kurve viser yrkesaktivitet blant etniske dansker, rundt 73 % i 1997. Tilsvarende for ikke-vestlige innvandrere i Danmark var 34 %, et tall som ville knekt velferdsstaten hvis det hadde vart.

Men gjør de det? Problemene med sysselsetting hos første generasjon innvandrere fra tredje verden ser ut til å være enorme. Det hjelper ikke at annengenerasjon blir leger og jurister, når det stadig kommer store mengder nye innvandrere. I Danmark var det de dramatiske tallene for sysselsetting blant ikke-vestlige innvandrere som førte til tilstrammingen i familegjenforenings-reglene (se grafen over og billedteksten under den).

Tall fra Frisch-senteret i Norge viser at første generasjons innvandrere fra tredje verden bare er i arbeid ti-femten år, også de som var arbeidsinnvandrere. Foreløpig vet vi lite om hvordan nyinnvandrede østeuropeerne vil tilpasse seg over tid. I Brochmann-utvalget antydes det at vi kan risikere samme korte yrkeskarriere hos dem, samtidig som deres eksport av trygd kan bli et økende problem.

Kardemommeloven. Fra Guro`s verden (blogg).

Blant mine bekjente er det de "gammeldagse" personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.

Man kan ikke gjøre noe med andres kultur. Men man kan gjøre noe med sin egen. Det er i møte mellom norsk kultur og klan-kultur at trygdebruken går over stag. I USA får man trygd bare noen få måneder etter ankomst, etter det er det brått slutt. Somaliere i USA klarer seg mye bedre der enn i Norge, slik Gerhard Helskog forklarte i sin bok om innvandring. Problemet i norsk kultur er i så fall at vi ikke klarer å si nei til trygd selv om folk er fullt arbeidsføre.

Kom deg i arbeid og vær lovlydig. Noe mer kan vi virkelig ikke forlange av folk. Om man spiser pølse med lompe på 17. mai eller halalkjøtt? Det er ikke viktig. Thorbjørn Egner formulerte det presist i Kardemomme-loven.

PS: Den første foilen er hentet fra Brochmannutvalgets presentasjon. Den andre er ikke på nett, den ble presentert på NHO-konferansen 2011 av professor ved Rockwool Fondens Forskningsenhed i Danmark. 

Jens diktet om samehets

Husker du statsministerens hyllest av den samiske jenta som ble forsøkt påtent i Trondheim? Jens Stoltenberg roste Eli Anne Nystad for å ha stått opp mobbing. I NRK har han senere indirekte bekreftet NRKs versjon: At det handlet om samehets, altså en variant av rasisme.

Jens Stoltenberg: Nyttårstalen

Nå er saken ferdig etterforsket og her er konklusjonen, sakset fra Adresseavisa: Vi mener heller ikke at det lå rasistiske ord og uttrykk bak. Her er det én person som har fått et forelegg på 8000 kroner for å ha tent på kragen hennes. Denne boten har ikke noe med rasisme å gjøre, sier politiinspektør Alf Rune Nilsen ved Sør-Trøndelag politidistrikt. 

Farsen blir total når studenten som tente på jentas krage unnskylder seg med at han trodde hun kom med rasistiske skjellsord mot ham.

Rasismekortet brukes altså både av statsministeren, uten grunnlag, og av gjerningsmannen, sikkert med like lite grunnlag. Saken er at man tenner ikke på folk.

Studenten og kameratene hans var beruset. Hvorfor får vi ikke en opinion mot drita ungdommer på byen, når unges drikking fører til så mye ulykker, skader og vold? Rasisme er en total avsporing.

At jenta tolket det slik er hennes rett, hun er den fornærmede part. Men at statsministeren bruker anledningen til politisk agitasjon er stygt.

Ganske komisk også, etter alle beskjedene fra statsministerens kontor i Øygard-saken før den kom opp i retten. Da het det at de ikke kunne kommentere en sak som ikke var behandlet av rettsapparatet. Neivel nei.

Så han kan ikke kommentere en Ap-ordfører og god venn under en svært alvorlig tiltale, men han kan uttale seg friskt om en ung og for ham ukjent student. Dessverre er det et mønster her: Flere statsråder gikk ut i avisene og forhåndsdømte de to ambulansjesjåførene som forlot Ali Farah i Sofienbergparken sommeren 2007, lenge før saken var ferdig etterforsket.

De mente feilvurderingen hos sjåførene var rasistisk motivert. Året etter klarte Knut Storberget å gi et samlet Fremskrittsparti skylda for skudd mot et asylmottak i 2008.

Les min sak fra 2008: Skuddene på Hvalstad

Når mistanken er rasisme glemmer Ap-politikerne alt om maktdelingsprinsippet, for ikke å snakke om alminnelig skikk og bruk. Både statsminister og justisminister mister sin alminnelige vurderingsevne. Det er ikke særlig betryggende.

Senere etterforsking og en dom i Tingretten (mot Dagbladet) slår fast at ambulansesjåførenes feilvurdering av Farahs helsetilstand ikke handlet om rasisme. Og mannen som skøt mot Hvalstad Asylmottak viste seg å være ravende psykotisk.

Er det så vanskelig egentlig? All vold, alle trusler og all tjenesteforsømmelse er galt. Men hvorfor det skjer? Det bør vi overlate til etterforskningen og senere til retten, med mindre gjerningsmannen selv feier all tvil til side.

Studenten som tente på Eli Anne Nystad fikk 8000 kroner i forelegg. Jeg synes det er for lite. Dette kunne gått skikkelig galt. Gutten får jo, fra staten, nesten 6938 pr. måned i studielån, og hele 18 498 i august og januar.

Å la en unggutt slippe så billig er å fortelle ham at det ikke er så farlig å tenne på folk, egentlig. Det er farlig når statsledere blander  jus og politikk etter eget forgodtbefinnende. Særlig når det gjentar seg.

Les Gunnar Stavrums vurdering av nyttårstalen til Jens Tynn nåttårstale

Callsenter-blues

Denne saken er først publisert i magasinet Det gode liv

Skal jeg sende deg et tilbud på skadeforsikring, kanskje? spør den vennlige damen i den andre enden av telefonlinjen. Jeg hadde ringt til banken for å åpne en konto. Nå var damen på callsenteret i gang med å selge meg skadeforsikring, noe jeg absolutt ikke trengte.

Der samlebåndsarbeideren selger sin håndkraft åtte timer daglig, der selger callsenter-arbeideren sin sjel. Denne damen blir målt på om hun tilbyr meg skadeforsikring eller ei. Dersom hun er en klok og samvittighetsfull person, så forstår hun at jeg ikke trenger det, men hun er likevel nødt til å foreslå det.

Et callsenter er et kontorlandskap der medarbeiderne sitter med hodetelefoner og tar inn telefonsamtaler fra kunder. Flyselskaper, banker, telefonoperatører og strømleverandører, alle sammen har callsenter som tar imot bestillinger, spørsmål og klager.

En callsentermedarbeider kan måles på alt. Hvor lang tid hun bruker på samtalene, hvor mange samtaler hun får tatt i løpet av dagen og ikke minst, hvor fornøyde kundene er etter samtalen. Hun kan til og med måles på om hun går ofte på do.

Etter å ha avsluttet med den hyggelige damen får jeg en sms: «Hvor fornøyd er du med hjelpen du nå fikk? Svar på denne tekstmeldingen ved å skrive et tall fra 1 til 5, hvor 5 er mest fornøyd. Takk for hjelpen!» Jeg taster 5.

Men der kommer det jammen en sms til! «Opplevde du å bli informert om andre tjenester og produkter enn din opprinnelige forespørsel? Svar ved å sende ja eller nei. Takk for hjelpen!»

Jeg har en venninne som har jobbet på callsenter i en storbank i mange år. Noen år blir hun og kollegene målt på kvalitet, altså på hvor fornøyd kundene er. Andre år blir de bare målt på tempo, altså på hvor mange telefoner de klarer på en dag. Hva de måles på varierer med de strategiske prioriteringene i toppledelsen. De siste to årene er hun blitt målt på mersalg. Hvor mange ekstra produkter og tjenester klarer hun å selge til kunden som egentlig ringte for noe helt annet?

Du må ha et sjelsliv som en bøffel for å klare dette uten å ta det for personlig. Følgelig passer denne jobben best for unge mennesker som fortsatt er passe ureflekterte.

Callsenteret er den rendyrkede kapitalismen. Jeg liker jo egentlig kapitalisme. Jeg liker alle de materielle godene som kommer ut av dette systemet, og jeg ser ikke ett eneste godt alternativ. Følgelig ser jeg heller ikke noe alternativ til callsenteret, der arbeiderne måles på alt de gjør.

En callsenteransatt kan altså oppleve at hyppige dobesøk blir tema i neste medarbeider­samtale. Derfor gjør jeg det lille jeg kan for å gjøre arbeidsdagen litt enklere for de an­satte: Uansett hva jeg egentlig synes så taster jeg 5 på telefonen. «Svært fornøyd.»

Hurra, en konservativ biskop!

Den nyutnevnte biskopen i Agder, Stein Reinertsen, vil ikke vie fraskilte. Han er som den første hestehoven om våren. Nå blir det snart sommer!

Stein Reinertsen

La meg forklare: Reinertsen er tegnet på en kirke som er fri; endelig løsrevet fra staten. Snart vil vi, forhåpentligvis, ha et stort mangfold av ulike likestilte kirkesamfunn. Dette avløser den store beklemmende statskirken, der alle skulle være enige hele tiden, både innbyrdes og med den til enhver tid sittende statsråd.

Kravet om enighet, i alt fra homofile samliv til abort og kvinnelige prester, spiste opp teologien innenfra. Bare de uendelige diskusjonene som fører fram til komplett uforståelige kompromisser sto igjen som kirkens morkne ryggrad. Men fra mai 2012 kom kirkevåren. Da opphørte statskirken ved det såkalte kirkeforliket.

Biskop Reinertsen ble den første bispeutnevnelsen etter kirkeforliket. Reinertsen ble valgt gjennom en ganske intrikat valgordning av menigheter, kirkeansatte og biskoper. Han var den mest konservative av kandidatene. Ved juletider oppdaget rikspressen at han ikke vil vie fraskilte og da ble det rabalder.

Helga Pedersen fra Arbeiderpartiet sa at Reinertsen truer mangfoldet i kirken, og Lars Peder Brekk fra Senterpartiet hevdet at han truer folkekirken. SVs Kristin Halvorsen besværet seg over at han ikke vil hjelpe folk som hadde "funnet kjærligheten".

Og dette sier de til tross for at Reinertsens syn ikke gir noen andre konsekvenser for giftelystne enn at de må finne seg en annen enn biskopen til å vie seg. For Reinertsen har, i likhet med andre prester med samme konservative syn, som fast regel å henvise slike par til en mer liberal prest, slik Thor-Bjarne Bore forklarer på bloggen Bore-aktuelt.

Tidligere var det slik at når kirken og staten kranglet om tilsettinger i kirken, så vant staten fordi kirkestatsråden var sjef over bispekollegiet. Men etter kirkeforliket i fjor kan ikke polikerne gjøre annet enn å protestere. Heldigvis.

Alle de årene der kirken var underlagt staten, hadde store negative konsekvenser for kirken. De prestene som ikke mente så mye, som lettest underla seg statlig kontroll, de trivdes best og gjorde raskest karriere i Den norske kirke.

Jens Torstein Olsen til høyre, partner Erling Lae til venstre, sammen i homo-regnbue-tog.

Dette slo begge veier. Teologen Jens Torstein Olsen fikk ikke lov å jobbe som prest før i år 2000, fordi han var registrert partner med en mann. Hadde det ikke vært for statskirkeordningen hadde Norge trolig hatt et mangfold av kirkesamfunn på 90-tallet, den gang Olsen gikk arbeidsløs.

Et slikt mangfold ville gitt grobunn for menigheter som ikke bare ville godtatt, men kanskje bent fram hadde ønsket seg en homofil prest som levde som i et livslangt forpliktende monogamt forhold, slike som Jens Torstein Olsen.

Børre Knutsen på sin side ble kastet ut av kirken til tross for at han var svært populær i Balsfjord menighet. Statskirken hadde ikke plass til avvik, hverken til høyre eller venstre.  Det viktigste var å holde på formene og bevare den store lodne enighet.

Det ble ikke noen gründerånd i kirkene her til lands så lenge statskirken var den store, dominerende aktør med alle sine privilegier. Jens Torstein Olsen prøvde aldri å starte for seg selv som homoprest, en åpenbar nisje i kirkemarkedet på 90-tallet. Børre Knutsen gjorde det faktisk, ved "Strandebarm prosti" for kristenfundamentalister. Men det var tøft å konkurrere under så ulike forhold. 1- 0 til staten. Igjen.

Nå bør endelig kirken framstå som et sted med plass til ekte tro, uten for mye sidesyn til hva som er politisk passende og karrierefremmende. Dermed blir det også plass til biskoper som ikke vil vie fraskilte. Forhåpentligvis vil det også bety at andre menigheter igjen blir mer radikale.

For mangfold betyr ikke at alle skal være enig med Helga Pedersen, slik Helga Pedersen tror. Mangfold i kirkesaken betyr at mange ulike kirker kan leve side om side. En konsekvens av det er at alle giftermål bør skje borgerlig, og at folk kan feire bryllupet med hva slags religise sermonier de bare ønsker. Etterpå.

Les Thor-Bjarne Bore i Bore-aktuelt: Alle ekteskap bør inngås sivilt

På samme måte bør også begravelser være et statlig ansvar, så får folk selv velge i hvilken religiøs ramme det skal skje i. Mandag legger det såkalte Stålsett-utvalget fram utredningen om hva som nå skal skje videre med kirken, både den gamle statskirken og de mange andre andre trossamfunnene. Det skal bli spennende å se hva de foreslår.

Jeg håper på en fullstendig likestilling av alle trossamfunn i Norge. Det betyr i så fall flere lovendringer. Jeg håper også, som kristen, at en renere konkurranse vil gi en ny giv og sterkere gründerånd i kristne menigheter. En likestilling av alle trossamfunn vil kanskje lokke fram killerinstinktet hos lutherske prester? Det hadde vært strålende.

Så selv om du er uenig med Reinertsen i synet på at fraskilte gifter seg påny, så bør du likevel støtte hans rett til å mene det. Statskirken er død. Leve de mange kirkene!

PS: Fikk du med deg Bjørn Stærks lange og gode kronikk i Aftenposten om de intolerante ikke-kristne? Her forteller han også om sin familie i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Kronikken finner du her: Den skjulte minoritet, konservative kristne i Norge.

 

 

 

 

Statsstøtte til slanketips

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe i dag, 2. januar. Men da jeg så dette avis-stativet, med Dagbladets og VGs forsider om slanking, så ble det likevel et kort formiddags-bjeff.

Legg merke til hvor like forsidene er den første arbeidsdagen i det nye året. Begge aviser bruker nøyaktig samme Scanpix-bildet av Anders Jacobsen i venstre hjørne. Begge aviser har også den drepte 23-åringen i Egersund på forside (dog i motsatte hjørner). Og begge har et byrå-illustrasjonsbilde av ung jente som trener på forsida med ditto slankeoverskrifter.

Forside-redigererne i Dagbladet og VG er ikke dumme, de vet hva vi vil ha. Og de var synkront skråsikre på at slanking var tingen på forsida i dag. Er det virkelig ingen som har som nyttårsforsett å gjøre noe bra for verden i 2013? Eller i det minste lese noen nye bøker, som for å styrke hjernen litt, ikke bare buken?

Og et lite PS til Hadia Tajik, som lar begge disse avisene få flere titalls millioner i pressestøtte (momsfritak) hvert år for å gjøre oss enda mer navlebeskuende (bokstavelig talt). Hva er vitsen? Mitt nyttårsforsett å være enda mer grinete på skattebetalernes vegne i 2013 som jeg var i 2012.

Kutt ut momsfritaket, og dropp de ville planene om å gi Dagbladet mer direkte produksjonstilskudd.  Vi trenger ikke enda flere mageøvelser og slanketips på statsstøttede forsider.

Les Gunnar Stavrum: Journalister får mer i statsstøtte enn bønder

Les også Gunnar Stavrum i dag 2. januar om nyttårsforsetter: Gi meg et nytt liv