hits

februar 2013

Var det rasisme?

Påstandene om rasisme mangler enhver dokumentasjon, men preget hele landet i månedsvis.

Tirsdag satt jeg i retten og hørte lydloggene fra da Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. En av dem gjorde skikkelig vondt. Det var Erik Schjenkens makker som beskrev Ali Farah i samtale med AMK (sentralen).

Dagbladets forside 9. august.

Det var en dypt uprofesjonell utskjelling av en pasient. Den har blitt referert tidligere, og rimer godt med vitnebeskrivelsene av at ambulansemannen kalte Farah ”en svin” og liknende.

Men var det rasisme? Jeg hørte ikke så mye som et komma i denne forstemmende lydloggen som kunne tyde på at reaksjonen kom fordi Farah var svart.

Makkeren til Schjenken taklet ikke å få tiss på buksebeina, noe en ambulansemann definitivt bør takle. Han beskrev også publikum som ”masse hippier og greier”. En  uprofesjonell språkbruk som tyder på en uprofesjonell holdning.

Rasisme – hvilken?

Allerede dagen etter hendelsen i Sofienbergparken haglet beskyldningene i pressen om rasisme. Helseminister Sylvia Brustad gikk på banen, som den første av en hel rad politikere som ønsket å stå opp mot rasisme. Men hvor kom nettopp rasismen fra?

Nei, den var bare en påstand, først og fremst fra vitnene i parken og Ali Farahs kjæreste. De beskyldte fra første stund sjåførene for rasisme og bare det.  Hvorfor? Fordi Ali Farah var svart. Og bare derfor. Det var ingenting ellers som kunne tyde på at dette handlet om rasisme. Ingenting i ordbruken, som altså var mildest talt uten kontroll.

Er det slik at hvite nordmenn aldri blir utsatt for ubehøvlede eller uprofesjonelle folk i helsetjenesten? Nei, selvfølgelig ikke. Men det vekker ikke hele landet i moralsk raseri når det skjer.

Dabladets forside 16. august

Hvite nordmenn må, dersom de opplever slikt, bare erkjenne at det handler om folk som har feil jobb og så prøve å få gjort noe med det i etterkant ved å klage til tilsynsmyndighetene.

Hvite folk opplever ikke i slike situasjoner landets statsråder til å gå av skaftet fordi politikerne helt automatisk antar at enhver dårlig behandling av dem har en uetisk og kriminell motivasjon.

Ved å la denne saken utelukkende handle om rasisme ble alle alternative forklaringer glemt. Som for eksempel ren alminnelig udugelighet, noe som bare er mulig når lederne over lar det forekomme.

Denne saken burde endt opp som en tøff diskusjon om utdanning for, utvelgelse og personalpolitikk i ambulansetjenesten. Men ordet ”rasisme” fenger jo så mye mer.

Prisgitt kollegaer og sjefer

Det var Schenkens og makkerens aller første vakt sammen. Den ble skjebnesvanger. Mannen i gata er ikke bare prisgitt sin sjef når det smeller på jobben. Han er også prisgitt sine kolleger.

Men vanligvis blir den lille mann skjermet av pressen. Det sitter i ryggmargen på de fleste journalister at det er makta som skal tas, og kjendisene, ja, også en og annen lege eller direktør, slike anses som ressurssterke. En vanlig fyr derimot, i en lavtlønnsjobb og uten medieerfaring, vil nesten alltid behandles hensynsfullt.

Denne vanlige ryggmargsrefleksen hos journalister sviktet totalt i ambulansesaken. Sjåførene opplevde at både politikere og presse konkluderte med at dette handlet om rasisme, og at det var hovedsaken. Dermed mistet man en annen mulig forklaring av syne: En forklaring knyttet til svakheter i Ullevåls egen personalpolitikk.

Fra første dag regnet politikere og presse rasisme som eneste mulige forklaring fordi feilen var begått mot en svart mann. Rasisme er kriminelt og bør også være det, etter min oppfatning. Derfor er også beskyldningen om det så alvorlige.

Kortslutningen var at dette med nødvendighet handlet om rasisme og den kortslutningen ga enorme konsekvenser for omtalen av ambulansesjåførene. Det gav også noen konsekvenser i det vi ikke fikk: Viktige endringer i utdannings- og ansettelsespolitikk for en bedre ambulansetjeneste.

Dagbladet gikk lengst

Dagbladet gikk lengst, slik Dagbladet gjerne gjør.  I deres forsvar i retten legger de stor vekt på at de bare gjengav det alle andre sa. Vitnene mente jo at dette handlet om rasisme. Det samme gjorde politikerne med Abid Raja i fremste rekke av "jump-to-conclusions"-gjengen.

Dagladet bare ”refererte”. Det er interessant at dette blir brukt så tungt som juridisk argument. Fordi alle andre mente det var rasisme, så er Dagbladet totalt uten skyld, selv om de gikk lengst i å fordreie fakta til fordel for rasismeteorien. Å forsterke trykket ytterligere var ifølge Dagbladet å reise en ”viktig debatt” og det er jo pressens plikt, ikke sant?

Jusen i saken gjelder jo sondringen mellom ytringsfrihet og personvern. Hvis en sak har stor nok almen interesse så kan personvernet ryke. At vitnene mente det var rasisme gjør at Schjenken og kollegaen mistet personvernet, ifølge denne logikken.

For moro skyld spurte jeg en strafferettsadvokat hvordan et slikt argument ville stått seg ved en massevoldtekt. Det er jo også en sak der mange deltar, hisser hverandre opp og mister alle motforestillinger. Omtrent som en middels pressejakt på enkeltpersoner. Hva hvis en av mennene i retten hadde hevdet at ”jeg voldtok jo bare dama fordi alle de andre gjorde det?”

Vel, da hadde det vært skjerpende, svarte advokaten. Fordi i tilllegg til det individuelle ansvaret for hver enkelt voldtekt får man et ansvar for det kollektive, at man ikke protesterte.

Konsekvensen av Dagbladets argumentasjon i retten er at jo flere som sparker en som ligger nede, jo større hjemmel har Dagbladet for å sparke hardest, ved å begynne å dikte: Dagbladet konstaterte at ambulansepersonellet nærmest la igjen en bevisstløs mann med tiss i buksa for å dø – på grunn av hans hudfarve, mens realiteten var at han ble nektet bil fordi han urinerte på personell og bil, og fem minutter kom seg inn i en taxi og til legevakten, der han måtte vente ganske lenge.

Se min forrige sak: Dagbladet i retten

Pressen liker å kalle seg ”vaktbikkje”. En som fortjente uttrykket ”vaktbikkje” ville jo nettopp bringe alternative forklaringer til torgs når inntrykket ble for ensidig.

Erik Schjenken var en vanlig mann. Han har aldri søkt offentlighet og hadde intet apparat til å hjelpe seg da det smalt.

Ytringsfriheten innskrenkes, ifølge jusen, raskere når det er snakk om mannen i gata, nøyaktig slik ryggmargsrefleksen til norske journalister vanligvis fungerer. Vanligvis. Unntatt når offeret er en svart mann. For da har det almen interesse, må vite og da er det fritt fram.

Gjør du en feil overfor en hvit mann så gjør du en feil. Gjør du en feil overfor en svart mann så mister du alt. Det er det dystre perspektivet i ambulansesaken.

Denne bloggposten bygger på lesning av sakens rettslige dokumenter og samtaler med anonyme kilder ansatt i ambulansetjenesten i Oslo, samt tilstedeværelse første dag i Borgarting Lagmannsrett. Der går nå Dagbladets ankesak etter at Erik Schjenken vant en million i erstatning fra Dagbladet i tingretten. Saken i Borgarting avsluttes i slutten av neste uke og dom er ventet om noen uker. Les forrige sak om Dagbladets faktafeil Den er imøtegått av vitner i parken som skriver i Dagbladet i dag torsdag om Sannheten i ambulansesaken.

 

 

Dagbladet i retten

Sofienbergparken i Oslo

I dag tirsdag starter ankesaken Erik Schjenken mot Dagbladet. Det handler om den store nyhetssaken sommeren 2007.

Husker du ambulansesjåførene som forlot bevisstløse Ali Farah i Sofienbergparken? Da husker du noe som aldri skjedde, men som Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser.

Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst.

Før dette skjedde følgende: Ambulansefolkene åpnet døren for at Farah skulle få komme inn i bilen. Da åpnet han smekken, dro fram penis og tisset på en av dem, tok et par skritt og fullførte på ambulansen. Sjåførene trakk den konklusjon at han burde fraktes til legevakten i politibil, på grunn denne oppførselen.

En feilvurdering

Den konklusjonen ville også en trenet lege ha trukket, uttalte en professor i akuttmedisin i saken . Han beskrev hvordan en hjerneblødning en sjelden gang kan føre til at urinering kan se viljesstyrt ut, når den faktisk er et første tegn på alvorlig skade.

Ambulansesjåførene gjorde altså en feilvurdering av Farahs tilstand, men en feilvurdering som de fleste leger ville vurdert på samme måte som ambulansesjåførene.

Etter at ambulansen dro fra stedet ventet ikke Farahs venner på politibilen men fikk fatt i en drosje. Farah gikk selv inn i drosjen og selv ut av den og inn på legevakten, han ble innregistrert der kl. 1734. Så måtte han vente ganske lenge. Først da Farah ble dårligere en drøy time senere, bestilte Legevakten ambulanse for å ta røntgen på Ullevål.

Han ankom Ullevål kl 19.13. Heller ikke der ble alarmen slått med det samme. Etter å ha tatt CT-røntgen ca kl 20.00 ble Farah lagt til observasjon i flere timer. Først ved midtnatt ble han lagt i kunstig koma (respirator) og han ble til slutt operert kl 01.00,

Dagbladet er en stor redaksjon med ressurser til å dobbeltsjekke fakta. Som en del av norsk presse har de en selvpålagt plikt til å formidle sannheten. Likevel holdt de standhaftig liv i en feilaktig fortelling fordi det passet dem.

Djevelen ligger i detaljene

Ifølge Dagbladet lot ambulansesjåførene være å behandle en bevisstløs mann, så utslått at han hadde tisset i buksen. Men han var altså hverken bevisstløs eller hadde tisset i buksen. Djevelen ligger i detaljene. Disse detaljene endret Dagbladet effektivt for å skape et inntrykk av at ambulansesjåførene grovt forsømte å gjøre jobben sin fordi Ali Farah var afrikaner.

Schjenken selv kunne ikke gå ut med sakens faktum på grunn av taushetsplikten. Arbeidsgiveren hadde også gitt ham munnkurv i alle forhold vedrørende saken.

Erik Schjenken ble fordømt av en rekke statsråder og politikere, blant dem Kristin Halvorsen, Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen, Heidi Grande Røys, Manuela Ramin Osmundsen og Erling Lae. Selv om ingen publiserte navnet hans, visste alle han kjente at dette var ham.

Det ble arrangert demonstrasjoner med krav om han skulle miste jobben. De som forsøkte å nyansere saken ble drapstruet. Schjenken ble tilbudt å flytte på hemmelig adresse med politibeskyttelse. Han ble ute av stand til å arbeide og var ved flere anledninger på randen av selvmord. Samboeren flyttet fra ham. I dag, snart seks år senere, er han sterkt preget av saken.

 

Advokat Carl Urquieta Bore vant saken for Schjenken i Tingretten og fører denne uken saken i Lagmannsretten.

Schjenken vant i Tingretten

Sommeren 2010 stevnet Erik Schjenken Dagbladet med krav om oppreisning etter ærekrenkelse. Tingretten gav Erik Schjenken fullt medhold og Dagbladet ble dømt til å betale ham èn million kroner i erstatning.

I dommen står det: ?Det er etter norsk rettspraksis uvanlig med oppreisningskrav i en slik størrelsesorden. Preventive hensyn må imidlertid kunne tillegges vekt ved utmålingen, ikke minst hensett til at skadevolderen i denne saken utvilsomt har betalingsevne og ganske åpenbart har tjent penger på oppslagene?. De endte altså på en million kroner i erstatning.

Pressen liker å fremstille seg som samfunnets vaktbikkje. I denne saken var Dagbladet vaktbikkja med rabies.

Sakens konsekvenser for pressen

Dersom Dagbladet taper denne saken, er det fortsatt en viss logikk i pressens selvbilde som noe annet og bedre enn en hvilken som helst blogg. For dersom pressen må betale erstatning når de lyver, betyr det at man kan forvente at de ikke lyver til vanlig.

Dersom Dagbladet vinner saken betyr det at journalister heretter kan skrive hva som helst og at deres arbeid er like mye verdt som et middels skribleri på en dovegg.

Journalister flest bør altså følge saken med interesse, og håpe på at Schjenken vinner enda mer knusende i denne rettsrunden enn i den forrige. De handler ikke bare om Schjenkens ære, men også om journalisters yrkesstolthet.

Les min forrige sak: Document setter Høire-damene på plass

Document setter Høiredamene på plass

Nina Hjerpset-Østlie, journalist i Document.no

Ukas bloggpost er viet partiet Høyres verste side: Overklassens ignorante holdning overfor realitetene. I og for seg en historisk gjenganger, men denne gangen gjelder det Høyre-kvinnenes lovprising av innvandringen, og deres totalt manglende interesse for sammenhengen mellom demografi og økonomi.

Resten av bloggposten er en sterkt forkortet (og redigert) versjon av Nina Hjerpset-Østlies artikkel "Nu går alt så meget bedre"på nettstedet Document.no. Hun setter Høyre-damene på plass. Les artikkelen i sin helhet eller få kortversjonen her:

"Oslos befolk­ning øker vold­somt, og veks­ten er hoved­sa­ke­lig inn­vand­rings­dre­vet. I en pro­gno­se av Sta­tis­tisk Sen­tral­byrå (SSB) for­ven­tes antall inn­byg­gere i byen å være omtrent 800.000 i 2030. Nes­ten halv­par­ten av inn­byg­gerne i Oslo i 2040 vil være inn­vand­rere eller barn av to inn­vand­rede for­eldre, og rundt syv av ti av byens inn­vand­rer­be­folk­ning vil ha bak­grunn fra land utenfor EU/EØS-området.

Agenda Kau­pang, spe­sia­lister på sam­funns­ana­lyse, har utre­det befolk­nings­veks­tens økono­miske kon­se­kven­ser i tiden frem mot 2030. Utred­nin­gen kon­klu­de­rer med at kom­mu­nens låne­gjeld vil måtte øke fra 20.000 kro­ner til 107.000 kro­ner pr. inn­byg­ger de neste syt­ten årene.

Med så stor til­flyt­ting skulle man kan­skje tro at det enkelt ville la seg finan­siere av økt skatte­til­gang, men det mest sann­syn­lige er at Oslo kom­mu­nes skatte­inn­tek­ter vil bli mindre, sam­ti­dig som sosial­bud­sjet­tet vil øke.

En stor del av veks­ten i Oslo skyl­des nemlig til­flyt­ting fra utlan­det. SSB har gjort kjø­rin­ger som viste skatte­inn­gan­gen for disse per­sonene. Skatte­inn­tek­tene ble bereg­net i for­hold til år etter boset­ting. Resul­ta­tet viste svært lav skatte­inn­gang.

Skatte­inn­tek­tene går altså ned og sosial­ut­gif­tene opp, fordi inn­vand­rere jevnt over har lavere inn­tekt og er større for­bru­kere av trygde­ytel­ser - slik også Brochmann-utvalget påpekte i 2011.

Finansbyråd i Oslo Kristin Vinje.

Dette aner ikke finans­by­råd for Høyre, Kris­tin Vinje, noe om. I et inter­vju i Finans­avi­sen går det frem at de nye inn­byg­ger­nes skatte­evne ikke er blitt vur­dert, og at noen slik vur­de­ring hel­ler ikke kom­mer på tale. Og stilt over­for fakta om flytte­mønst­rene i hoved­sta­den, påbe­ro­per Oslos finans­by­rå­d seg lyk­ke­lig uvitenhet: Den sta­ti­stik­ken kjen­ner jeg ikke, svarer hun ganske enkelt når hun blir spurt om saken."

"Nei, da så", skriver Nina Hjerpset-Østlie lakonisk. Hun siterer også fra en diskusjon på Facebook med lederen for Oslo Høyres Kvinneforum, Berit Solli. Og denne damen bringer innvandringsdiskusjonen til nye høyder, les bare:

"Så begeist­ret er hun for byens strå­lende frem­tids­ut­sik­ter at tall­ma­te­riale og forsk­nings­rap­por­ter prel­ler av som vann på gåsa.," skriver Hjerpset-Østlie. "Der jeg bare var bevæp­net med ultra­kje­de­lige argu­men­ter som sta­ti­stik­ker og utred­nin­ger, var Solli bevæp­net med tro, håp og kjærlighet."

Berit Solli, leder av Høyre-kvinnene.

Nina Hjerpset-Østlie bør altså leses i sin helhet, artikkelen finner du her, og den handler mest om hovedstadens økonomiske fremtid. Men adrenalinet mitt koker litt ekstra ved sitatene fra Kristin Vinje og Berit Solli. Den ene er, med forbehold om at hun er riktig sitert, ignorant.

Den andre, Berit Solli, oppfører seg som en lett eksaltert overklassekvinne ved å  lalle i vei om Richard Florida, mens byen hun bor i er på sikker vei inn i dype og langvarige økonomisk problemer. Den amerikanske professoren Richard Florida er kjent for sine bøker om "den kreative klassen". De er lite relevante for en liten hovedstad i et bittelite land, som opplever en demografisk endring av historiske dimensjoner.

Innvandringen til Oslo er historisk ny både fordi den er så voldom, men også fordi de innvandrede er fattigere enn den opprinnelige befolkning. Dette siste er helt nytt i historisk sammenheng. Høyrefolkets evige mas om hanseater og dess like som påvirket vårt land i positiv retning, overser begge disse nye trekkene i demografien.

Du kjenner historien om Marie Antoinette? Den er trolig ikke helt sann, men alt for god til ikke å siteres: Da rasende demonstranter, Paris` fattige befolkning, demonstrerte for brød utenfor slottet, så hun ned på dem fra sin balkong og sa: "Har de ikke brød? Men da kan de vel spise kake i stedet?"

Omtrent som lederen av Oslo Høires (unnskyld, Høyres) kvinneforum altså: "Skatter og slikt? Denslags som skal dekke skoler, omsorg og sykehjem for byens befolkning? Kan vi ikke bare glemme skattene og bli litt kreative alle sammen, i stedet?"

Høyres store problem i hovedstaden er at de fremstår som overklassepartiet. Dersom stortingskandidatene viser samme ignorans overfor demografiske og økonomiske realiteter som Berit Solli, har jeg stemt Høyre for siste gang.

Stakkars BI-professorer

Så bærer det løs igjen. Ledelsen på våre to ledende handelshøyskoler (NHH og BI) blir angrepet i mediene av de akademisk ansatte.

Avisa Dagens Næringsliv følger sakene, og det eneste som er felles med dem er altså mistillit til ledelsen.

Professorer og amanuenser har landets frieste og mest utviklende jobber, men mener seg stadig utsatt for hårreisende dårlig ledelse. Det kan umulig være sunt å ha det for bra.

De har fri arbedeidstid og er velsignet fritatt for den type stress som finnes i de fleste andre jobber Men det er noen årsaker til denne bisarre situasjonen.

Tom Colbjørnsen, rektor på BI, anklages med jevne mellomrom for det meste.

Akademikerne blir utsatt for andre og mer spesielle belastninger på jobben: Det er knivskarp konkurranse om å være den som betyr noe faglig, og som dermed får forskningsmidler og enda mer frihet.

Jobbsuksess er knyttet til menneskelig verdi, på annen måte enn i de fleste andre deler av arbeidslivet. Slikt gir gode vekstvilkår for intriger og klikkdannelser.

Enda viktigere er mangel på turnover. Har man først fått ansettelse så slutter man aldri. Nøyaktig slik som i utenriksjenesten, der hele 9,7 prosent følte seg mobbet på jobben i 2008, da de målte saken.

I næringslivet og i store deler av offentlig sektor kan man bytte jobb, dersom er sur på sjefen. Det er mye vanskeligere å få til i akademia, fordi jobbene er så få og så spesialiserte.

Er du sjef selv, og anklages for mobbing? Boka Bedre ledelse gir konkrete råd.

Når ”exit”, altså å skifte jobb, ikke er en opsjon, så legger man maksimalt inn på å endre forholdene til egen fordel. Og akademikere har tid og anledning til å gjøre maksimalt ut av sin misnøye, også i mediene.

I en undersøkelse i 2008 på BI kom det fram at en av ti vitenskapelig ansatte følte seg mobbet på jobben. På humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo samme år var det én av åtte, altså hele 12 prosent.

Det er et paradoks at folk som har fri arbeidstid, liten undervisningplikt og mulighet til å forske på det som interesserer dem mest, blir så konfliktglade.

Paradoksalt ja, men ikke særlig nytt. Dette er akademias minst sjarmerende side.

Hvorfor er kvinner mer sykmeldt enn menn? Les min forrige sak 11 grunner til syke kvinner.

11 grunner til syke kvinner

Denne blogposten finnes oppdatert på www.orjas.no.

Sykefraværet er høyere blant kvinner enn blant menn, ifølge statistikken. Og dette gjelder for alle type yrker. Dette er "yesterdays news" i arbeidslivsforskningen og jeg har skrevet om det mange ganger før, både i E24 og i boka Det glade vanvidd.

Det er ikke en, men minst 11 grunner til at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Flere av dem er gjensidig forsterkende. Lista nedenfor er en oppsummering av forskning på feltet, uten vekting, og nederst i saken finner du min egen konklusjon på hva som bør gjøres med saken (hvis noe bør gjøres).

1. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de har bedre familiemoral. De velger sykefravær som en strategi for å mestre hverdagen når tidsklemma tar dem. Menn derimot, velger heller å la familien lide. At den store økningen i sykefravær er for lette psykiske lidelser og almenne/uspesifiserte diagnoser, underbygger denne hypotesen. Før var man sliten, nå har man en "depressiv reaksjon", altså en diagnose som gir sykepenger.

2. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de ikke kan gjøre karriere uansett. Det er relativt flere kvinner i lavstatus jobber enn menn. Er du i en typisk karrierejobb vil du intenst forsøke å unngå lange fravær. Er du underordnet i en stilling uten karrieremuligheter, men med et godt stillingsvern, har du lite å tape på lange fraværsperioder. Dette bygger på samme argumentasjon som i punkt 1, at sykefravær kan være et valg.

3. Kvinner har dårligere psykisk helse enn menn. Dette er en forklaring som lyder hårreisende i mange feministers ører, men det er ikke vanskelig å finne psykologer som mener det er riktig, og at det faktisk kan være en kjønnsforskjell som er biologisk betinget. I måling, nasjonalt og internasjonalt av personlighet og personlighetsavvik er det almen kunnskap at "sårbarhet" (også kalt "nevrotisisme") er høyere generelt hos kvinner enn hos menn.

4. Kvinner blir gravide. Store deler av sykefraværet for kvinner mellom 20 og 39 år kan forklares ved graviditet og redusert kapasitet i forbindelse med dette. Dette slår hardt ut på statistikken fordi kvinner ofte er i fysisk tunge og/eller ensidige jobber. Det er lettere å være gravid direktør enn gravid bak disken i en butikk, og kvinnelige direktører er det få av.

5. Kvinner er overrepresentert i bransjer der sykefraværet er stort. Det kan jo være som høna og egget, at sykefraværet er stort på grunn av kvinnene. Men like fullt har helse- /omsorgsbransjen mange tunge løft og høyt tidspress, noe som gjør at sykemelding blir eneste alternativ ved helsesvikt.

6. Kvinner er overrepresentert i offentlig sektor, i jobber med liten fleksibilitet. Det er fast arbeidstid, gjerne på en vaktliste. De kan ikke, som en høyere funksjonær, sitte hjemme og samtidig være online. Jo mindre fleksibel en jobb er, jo raskere vil lett sykdom føre til totalt fravær.

7. Sykmeldingsgrad i fysisk tunge og ensidige jobber, har sammenheng med noe så banalt som manglende muskelstyrke, ifølge arbeidsmedisiner Ebba Wergeland. Innen rengjøring og omsorg, med mange tunge tak, er kvinner overrepresentert til tross for at de egentlig er dårlig rustet til det fra naturens side. Resultatet er mange og lange sykemeldinger når kvinnene blir eldre.

8. Høyt sykefravær blant eldre kvinner kan også forklares ved at de ikke har opptjent gode nok trygderettighetere til å kunne ta ut AFP eller uføretrygd. De klamrer seg i større grad til full jobb fordi de må, med flere lange sykemeldingsperioder som konsekvens.

9. Kvinner er mer slitne, fordi de gjør mer husarbeid. De får ikke hentet seg inn etter arbeidstid, slik som menn. Fortsatt gjør kvinner 60 prosent av alt husarbeid ifølge Statistisk sentralbyrå. Menn bruker til gjengjeld mer tid på jobben, så forskjellen i fritid er neglisjerbar.

10. Kvinner er oftere aleneforsørgere enn menn. Det gjør at punkt 1 slår desto tyngre inn (sykefravær for å mestre hverdagen).

11. Det er ikke uvanlig med sykemelding ved arbeidskonflikter mellom kolleger eller sjef/underordnet. Kanskje kvinner lettere velger en slik «verdig timeout» enn menn, både fordi de har mer enn nok å henge fingrene i hjemme. De mister ikke status ved å fremstå som ofre som blir «syke av sjefen». Menn vil vegre seg mer for en slik offerrolle.

Konklusjon: Det høye sykefraværet for kvinner er en logisk konsekvens av kvinners posisjon i hjem og arbeidsliv, i tillegg kan det også er biologiske komponenter (punkt 3, 4 og 7). Men kvinners høye sykefravær er også en konsekvens av at kostnaden ved sykemelding er kroner null for arbeidstaker (med visse unntak for noen få høytlønte, stort sett i mannsdominerte bransjer).

Selv om vår romslige sykelønnsordning er svært kvinnevennlig, bør den endres. For alt som er gratis gir overforbruk.

Kvinner som jobber frivillig fast deltid, og dem er det mange av, har tatt konsekvensen av kvinners slitsomme liv. De bærer selv den økonomiske kostnaden selv ved at de ikke kan jobbe mye. Det livsvalget står det respekt av.

Artikkelen er en bearbeidet og oppdatert versjon av en tilsvarende sak i E24 23.09.2009. Les mer om kvinner og sykefravær i Ebbas hjørne. Dette er publiseringslisten til Ebba Wergeland, en av de fremste arbeidsmedisinerne. Hun er for øvrig sterkt mot en reduksjon av sykelønnsordningen!

Følg Ørjasæter på Twitter (@orjas) og Facebook.

VIL journalister bli lavtlønte?!

I kveld torsdag er det møte i Oslo Journalistlag. NRKs journalistlag (fagforening) er opprørt over at så vel journalisten Runar Henriksen Jørstad som vaktsjef Cecilie Roang Bostad er blitt ansvarliggjort av enkelte kritikere. Og særlig er de opprørt over at fagbladet Journalisten skal ha bidratt til det.

"Jeg synes Jour­na­lis­ten har for­latt redak­tør­an­sva­ret som prin­sipp", sa Atle Bjur­strøm, leder av redak­sjons­klub­ben i Dags­revyen, i et inter­vju med Kam­panje. I et inn­legg på Journalisten.no med tit­te­len “Tørs­ten etter blod” ga NJ-leder Elin Flo­berg­ha­gen uttrykk for mis­nøye med at det fokuseres på enkelt­med­ar­bei­dere i NRK, og ikke bare på kringkastingssjefen, som altså har ansvaret etter hennes mening.

Journalistlaget bør tenke seg om en gang til. Først det opplagte: Dersom journalister ikke kan navngis og ansvarliggjøres når ting går dårlig, er det jo rart at de blir det når ting går bra. Som Nina Hjerpset-Østlie skriver her: Skal NRK-sjefen heretter motta SKUP-priser på vegne av en anonym journalist? Det ville jo være latterlig.

Les hele saken på Document.no: Et tusenbein i flombelysning

Men å insistere på at det kun er redaktørenes ansvar og ikke medarbeidernes når ting går galt, er også å bidra til at journalistene blir proletarisert. Vi har en tradisjon med synlige, ansvarlige og dyktige NRK-journalister, mange av dem høyt profilert. Når høyt profilerte folk gjør en feil står det respekt av å innrømme det, beklage det, og trekke seg litt tilbake en periode for så  kanskje å komme sterkere tilbake.

Den motsatte strategien, å insistere på retten til ikke å bli navngitt (når navnet allerede brukes som rutine, ved byline og rulletekst!) er å nedvurdere jobben som både vaktsjef og journalist. Det er livsfarlig fagforeningspolitikk, i en tid da journalistyrket er under sterkt press på grunn av strukturendringene i bransjen.

Redaktørene i NRK bør ikke på noen måte diskutere personalpolitiske grep offentlig. Men medlemmene i Oslo Journalistlag bør ikke protestere på at andre utenfor huset gjør det. Det gjør de da selv, enten som kommentatorer eller intervjuere, som en selvfølgelig del av jobben, når noe går galt i andre bedrifter i offentlig sektor og i næringslivet.

Journalistyrket er under endring, og ikke til det bedre. I alle redaksjoner sitter det unge mennesker som "klipp-journalister" og jobber under høyt press og tempo, og det publiseres alt for mange saker på nett uten byline og dermed uten ansvarlige journalister. Ønsker journalistlaget høyt profilerte og respekterte individer som medlemmer, eller anonyme innholdsprodusenter på samlebånd? Det bør de også diskutere på kveldens møte.

Les min forrige NRK-sak: Noen må gå

 

Bokseforbudet mangler grunnlag

Det er bare Nord-Korea, Cuba, Iran og Norge som forbyr sine innbyggere å drive proffboksing. Nå vil Cuba snart oppheve forbudet.

Les saken her: Snart står de alene utenfor ringen

Da Cecilia Brækhus vant sin siste verdensmestertittel fikk hun en hjertelig gratulasjon av Hadia Tajik på twitter. Hadia er kultur- og idrettsminister. Hadde Tajik glemt at proffboksing er forbudt i Norge?

Begrunnelsen da forbudet ble innført i 1981, var at sporten førte til hodeskader og at det var for mange dødsfall i sporten.

Siden den gang er rutinene i proffboksing betydelig skjerpet. Risikoen for hodeskader er fortsatt større enn i en del andre idretter, men en idrett som rugby, som er tilltatt i Norge, har flere hodeskader enn i proffboksing.

Ser man på alle typer skader kommer boksingen bedre ut enn for eksempel håndball og fotball. Fotball er er av de farlige idrettene, både når det gjelder hodeskader og andre skader. Ingen vil vel forby fotball av den grunn.

Anniken Huitfeldt hevdet da hun var kulturminister at proffboksing førte til en rekke dødsfall. Men Huitfeldt refererte til tall på verdensbasis. Akkurat som bilkjøring har skyhøye dødsrater i en del 3.verden-land, så har boksing det samme. De bokser med helt andre regler for når en utøver kan gå i ringen, og hva slags medisinsk oppfølging som gjelder.

I Europa derimot, er boksingen underlagt streng kontroll. I vår verdensdel har idretter som riding, motorsport, fallskjermhopping, fjellklatring og dykking langt flere dødsulykker enn proffboksing.

For eksempel har det de siste årene, vært sju dødsulykker innen sykling i Europa.  En amerikanske studie som sammelikner dødsfall i ulike idretter, finner at ridning har hundre ganger så stor dødsrisiko som boksing.

Hvor mange ungdommer skader seg ikke i alpinbakkene hvert år? Idrett er faktisk farlig. Men det er bare boksing vi forbyr.

Så hvis boksing ikke gir flere hodeskader enn andre lovlige idretter, generelt sett færre skader enn våre mest populære skader og overhodet ingen dødsfall, hvorfor er det da forbudt? Kanskje fordi det er vold satt i system. Men hvis det er argumentet må vi også forby karate og tae kwon do.

Det er helt i orden å mislike boksing. Men hvis noe skal forbys, så bør man ha gode argumenter. Det er ikke lenger noen holdbare argumenter for å forby proffboksing.

NRK: Noen må gå

Sjefene i NRK vil ikke omplassere noen som følge av romkvinnesaken. Derimot skal alle medarbeidere kurses i etikk. Dette er klassisk hjelpeløst lederskap. Man iverksetter store tiltak som ikke treffer.

Per Arne Kalbakk, programdirektør i NRK. Foto: NRK/montasje

Tenk deg en oljearbeider som blir avslørt med promille i rutinesjekk på vei ut til Nordsjøen. Sjefen forsikrer at dette får  ingen konsekvenser for ham det gjelder, han får gå om bord i helikopteret for å jobbe som vanlig. Sjefen på sin side “tar ansvaret” og bestemmer at alle på plattformen skal gjennom et grundig AKAN-opplegg på grunn av episoden. Samtlige ansatte skal også ved hvert eneste hvert skiftstart på plattformen diskutere verdien av edruskap.

Les om den opprinnelige saken: Dagsrevyens forsvar av romfolk og se reportasjen her, på Journalisten.no

Komisk? Ikke i NRK. Hans Tore Bjerkås sier til Dagens Næringsliv fredag at NRK nå skal sluse alle programfolk gjennom et grundig etikk-kurs. Ja, den etikk-håndboken de har fra før skal sogar innarbeides bedre. Tenk det. Hele forbedringslisten til NRK ser slik ut:

1. Redaktør på jobb frem til kl. 2000

2. Alle gravesaker skal godkjennes av redaktør eller redaksjonssjef før publisering

3. Fast og systematisk evaluering av sendingene foretatt av eksterne

4. Presseetikk skal være punkt i all programevaluering

5. Bedre opplæring i etikk av nye medarbeidere

6. Alle redaksjonelle medarbeidere i NRK skal innen 1. juni delta i en gjennomgang av det etiske regelverket for å øke bevisstheten rundt dette

7. Forbedre rutiner for håndtering av feilvurderinger

Punkt 1 og 2 på lista forutsetter at det er dyktige folk som sitter som redaktører og redaksjonssjefer, og heller ikke de kan ta rette beslutninger dersom de blir feilinformert av journalistene i ytterste ledd. Og nettopp bevisst feilinformasjon var jo saken her. Romkvinnesaken bommet også på den tradisjonelle presseetikken, men det var ikke det vesentligste. Det vesentlige var at journalisten helt bevisst manipulerte faktum slik at det skulle bli til den historien han hadde lyst til å fortelle.

Les Nina Hjerpset-Østlie i Document om NRK: Når angrep ikke er det beste forsvar

Stein Bjøntegård, nyhetsredaktør i NRK. Foto: Dagbladet/montasje

Det er nesten komisk at NRK nå ikke vil trekke den enkle konsekvens av romkvinnesaken. Vaktsjef Cecilie Roang Bostad som overkjørte sine medarbeidere ved å sende reportasjen, bør ikke lenger være vaktsjef. Og journalist Runar Henriksen Jørstad som laget saken må få tettere oppfølging i sitt videre arbeid. De mange gode medarbeiderne som presenterer fakta og ikke fiksjon derimot, bør få mer, ikke mindre frihet.

Er det så vanskelig? Det finnes ikke en bedrift i dette land der man ikke av og til må flytte på folk. Små feil bør føre til en samtale. Større feil bør gi en advarsel og store feil gjør at man blir flyttet på. Romkvinne-reportasjen var en stor feil.

“… du må også huske på at jeg som leder må behandle mine medarbeidere slik vi forventer av ledere andre steder”, sier Per Arne Kalbakk til Journalisten. Men han har ikke skjønt at andre steder så gjør ledere stadig grep overfor folk som ikke klarer jobben.

Når Kalbakk ikke vil diskutere denne sakens personalmessige sider offenlig gjør han det helt riktige. Men når han samtidig forsikrer at ingen vil oppleve konsekvenser internt i NRK, misforstår han lederjobben. Ledere skal kombinere taushet (om personalmessige forhold) utad med aktiv handling innad.

Kjernen i denne saken er at Dagsrevyen ikke lenger er en nyhetsformidler men en boulevard-avis. Romkvinnesaken er ikke enestående, den er bare verst. Og utviklingen fra faktabasert, balansert nyhetsformidling til reportasjer som er så hardt vinklet at de ikke er sanne lenger, den utviklingen har både Bjøntegård og Kalbakk stått som garantister for i flere år. Kanskje de til og med har vårt pådrivere, gjennom sin personalpolitikk.

Dette betyr ikke at de to som konkret hadde ansvaret denne kvelden går fri.

Cecilie Roang Bostad var vaktsjefen som kjørte romkvinne-saken. Foto: NRK/montasje

Redaktøransvaret betyr ikke at journalistene selv er uten ansvar. Alle mennesker, i alle jobber, har et individuelt ansvar. En kelner som spytter på maten før servering får ikke servere videre mens hovmesteren høytidelig sier at det er hans ansvar, fordi han er hovmester.

I pressen burde det individuelle ansvaret være enda mer opplagt enn i andre bedrifter. Fordi journalister har et selvstendig ansvar nedfelt i Vær Varsom-plakaten og fordi de skriver sine saker under eget navn.

Journalister får altså offentlig og personlig anerkjennelse når de gjør noe bra. Da må de også leve med skammen.

Bladet Journalisten spurte Per Arne Kalbakk om ikke NRK burde ta konsekvensene av feil, slik de mener at andre samfunnsinstitusjoner må gjøre. Kalbakk svarer: Jeg forstår den reaksjonen. Men når vi retter søkelys mot andre, treffer det ikke den enkelte sykepleier eller tilsvarende underordnede, men ledelsen i disse organisasjonene. Det samme bør gjelde oss.

Men dette stemmer ikke. Det er selvfølgelig den enkelte sykepleier som mister autorisasjonen hvis hun blander sammen medisinen før hun setter sprøyte. Det er ikke sykehusdirektøren som må gå, selv om pressen intervjuer direktøren og ikke sykepleieren. Det finnes til enhver tid suspenderte, omplasserte og oppsagte helsearbeidere, nettopp etter behandlingsfeil eller mistanke om det.

Runar Henriksen Jørstad laget reportasjen om romkvinnen. Foto: Arve Danielsen/montasje

Sykehusdirektøren mister bare jobben dersom det er påvist en systemsvikt som styret erkjenner bør lastes nettopp direktøren. Og det hender jo. Og dersom Hans Tore Bjerkås hadde ment at det var en slik systemsvikt, så måtte Kalbakk og/eller Bjøntegård ha gått av som ledere.

Det har ikke skjedd. Hvis man da mener det man sier, at denne saken er en graverende enkeltsak, så må Roang Bostad og Henriksen Jørstad oppleve konsekvenser. Det skjer heller ikke.

Les Sven Egil Omdal: Dagsrevyen er Cæsars hustru

Her er altså tre sjefer oppå hverandre, Bjerkås, Kalbakk og Bjøntegård, som forsikrer at de tar sitt ansvar ved ikke å gå, og dessuten sørge for at heller ingen av dem som manipulerte seerne skal fratas sine oppgaver. Det som derimot skjer er at man setter i verk en rekke nye rutiner for alle de andre, de som passer jobben sin godt.

Men kanskje sjefene har en god grunn til å ikke flytte på de som gjorde feilen? Kanskje de innerst inne vet at det var helt tilfeldig, fordi problemet ikke var en isolert løgnaktig reportasje som ble avslørt, men en hel journalistisk skole som har spilt fallitt? Og at de selv, som ledere, nettopp har heiet fram denne type boulevard-journalistikk i NRK?

En trofast NRK-seer skriver følgende i en mail til meg: Umiddelbart skulle man tro at det var Dagsrevyens store avvik fra faktum som gjorde saken om romkvinnen unik. Ved nærmere ettertanke er jeg ikke så sikker. Når Dagsrevyen har hatt kritiske reportasjer om saker jeg selv har kjennskap til, har jeg skuffende ofte sett at kjensgjerninger har vært silt eller misforstått, tilsynelatende styrt av en vinkling.

Kanskje det som gjør denne saken unik, er at faktum har vært ubestridelig og allment tilgjengelig. For en gangs skyld har Dagsrevyen kommet i skade for å gi en alternativ, misvisende fremstilling av et saksforhold som er nøye gjort rede for i en regulær dom, slått fast av en domstol. En oppvakt person med sans for rettferdighet, som Jon Hustad, Nina Hjerpset-Østlie eller du, har enkelt kunnet finne frem til sannheten og sammenligne og bedømme.

Det normale hvis noen skulle rammes av en kritisk, men mindre objektiv Dagsrevyen-reportasje, er at vedkommende ikke har noen en slik fremstilling av faktum (som denne dommen) tilgjengelig og derfor må prøve å godtgjøre sannheten selv, på sparket. Det vil de færreste klare. Dagsrevyen får dø i synden.

Det som skiller denne saken fra andre er rett og slett at de blir tatt. Dagsrevyen kjørte U-båten rett opp i fjæresteinene.

Mannen har rett, dette var ikke et engangstilfelle, slik jeg har forklart i denne bloggposten og denne. Men romkvinnesaken er bunnpunktet i NRKs journalistiske glideflukt, fra å være en solid og god nyhetsleverandør til å bli en boulevard-kanal som vinkler sakene så hardt at de blir meningsløse.

Kalbakk og Bjøntegård klarte ikke å gjøre det enkle grepet å gi en vaktsjef nye og mindre krevende oppgaver. Enten fordi de er geniunt tafatte i ledergjerningen, eller fordi de innser at de selv er medskyldige ved å heie frem denne type journalistikk gjennom flere år.

Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at organisasjonsendring handler om mennesker. Det er mennesker som må flyttes på når resultatene er for dårlige.

Les Andreas Wiese: Dagsrevyens groteske journalistikk og NRK må gi oss fakta.

Les min forrige sak: NRK, kutt ut hovmodet