hits

mars 2013

Pappvin er den nye kaffen

"Jeg pleier å bruke et skikkelig kaffekrus til rødvinen om ettermiddagen," sa en småbarnsmor til meg, "jeg vil ikke at barna skal se hva jeg drikker."

Hun var en "rødvinsenke", som generalsekretær i Actis, Anne-Karin Kolstad kaller det. En rødvinsenke er en skilt kvinne som bor alene med barn, og som alltid har en pappvin på gang. Kvinner drikker stadig mer pappvin nemlig, noe også avisa Vårt Land tar opp i dag.

Generalsekretær Anne-Karin Kolstad i Actis

Her er intervjuet med Kolstad i TV2 og her er den gode og informative saken i Vårt Land.

Så da passer det å kjøre reprise av "Rødvin er den nye kaffen", en sak jeg skrev for A-magasinet i 2007 og senere brukte i boka Det glade vanvidd. Er du litt for glad i pappvinen så kos deg med denne:

"I likhet med de fleste karrierekvinner på min alder har jeg et avslappet, men kontrollert forhold til alkohol. Jeg drikker meg aldri full, men unner meg en halv vodka etter Dagsrevyen.

            Dette er selvfølgelig ren og skjær løgn. Jeg liker ikke brennevin, i likhet med de fleste damer på min alder. Nei, vi drikker vin, vi. Vin er akseptert. Vin er Middelhavet, sødme og generell dannelse. Å bære på en polpose årgangsvin er rett og slett et tegn på vellykkethet.

            Alkoholforbruket blant kvinner har økt voldsomt siden 70-tallet. Yrkeskvinner drikker mye mer enn hjemmeværende kvinner, og yrkeskvinner med god råd drikker aller mest, ifølge organisasjonen Actis.

            «Hvem er det som ikke tar et glass vin om kvelden, egentlig?» sa en kollega over kantinebordet forleden. «Jeg mener, hver kveld,» fortsatte hun, «alle gjør vel det?» Total stillhet blant de vellykkede damer. Var det fordi vi var sjokkert? Fordi alle andre enn henne bare drikker skummet melk etter Dagsrevyen? Elller var det fordi vi følte oss truffet? Ikke vet jeg. Men damen hadde berørt et tabu: Hverdagsdrikkingen blant voksne kvinner.

            Alle synes de kan kose seg med et glass vin. Å spise kaker i ensomhet har vi sluttet med. Det er jo patetisk å trøstespise. Vin, derimot, det er kultur!

            «Et glass vin» er det samme som «en kopp kaffe» i gamle dager. Å ta «en kopp kaffe» betyr ikke nøyaktig én kopp. Det betyr å drikke så mye kaffe man har lyst på. Og denne vanen er lett å overføre til vin, særlig dersom man drikker den fra pappkartong. Er det rart vi elsker disse pappkartongene? Ingen kan jo se hvor mye vi drikker. Man oppnår maks fyll og null skyldfølelse. Ett glass vin blir til fem før kvelden er over.

            Men det finnes ingen gratis lunsj. Det finnes ingen daglig rødvinsglede uten spor av avhengighet. På tide å ta fram den gode, gamle gram-vekten, med andre ord. Den vi pleide å bruke når vi var på slankekur.

            Her er forslaget til neste lille mamma-aktivitet: Mor veier vinen fra pappkartongen og skriver opp, hver kveld, hvor mange gram hun har drukket. Så tar hun fram kalkulatoren og regner om til brennevinsekvivalenter. Deretter går hun til speilet og sier til seg selv: «Den siste uken har jeg drukket to helflasker vodka.»"

Det var altså mitt bidrag til debatten. Vei hvor mye du drikker, skriv det daglig opp på et ark på kjøleskapsdøren! Dersom du har tenkt å bli alkoholiker, så er det i hvert fall greit å ha full kontroll på prosessen.

 

 

Venstrevridd NRK i romfolkfella

Jeg tror ikke NRK er Arbeiderpartiets Rikskringkasting, slik Carl I. Hagen hevder med sitt uttrykk "ARK". Men journalistenes politiske holdninger er likevel et problem. Romkvinne-saken er en godt eksempel på det.

Fredag snakket Runar Henriksen Jørstad, journalisten bak romkvinne-reportasjen ut for første gang."Jeg gikk meg blind", sa han ifølge fagbladet Journalisten. "Vi var med dem i over to måneder og så hvor vondt de hadde det. Vi gikk i sympatifella og ble sittende fast der."

Han avviser at han og NRK hadde en politisk agenda i saken. Det tror jeg ham på. Men politikk er ikke bare å ha en villet agenda. Det er også holdninger og følelser overfor ulike grupper. Det er her journaliststanden generelt, ikke bare i NRK men i alle store mediehus, har et problem.

Det er nemlig for lite intern opposisjon i redaksjonene. Det er særlig  i saker som "eies" av den politiske venstresiden at opposisjonen mangler.

Mens Frp-ere typisk vil stille kritiske spørsmål til sympatisaker om romfolk, fordi Frp-ere er harde i justis- og utlendingspolitkk, vil SV-ere og RV-ere mene slike sympatisaker skaper nødvendig balanse. Vi mennesker velger jo også parti i forhold til hvilke grupper vi føler for. En følelsesladet reportasje om formuesskattens ødeleggelser vil møtt sunn motstand i Dagsrevyen, en tilsvarende reportasje om en romkvinne gjorde det ikke.

Det finnes nemlig ikke Frp-ere i Dagsrevyen, dersom de er som andre nyhetsredaksjoner. Dersom kun journalister hadde stemmerett ville ikke Fremskrittspartiet finnes på Stortinget i det hele tatt, til tross for at de har hele 41 mandater på Stortinget. Tallene er fra Frank Aarebrots årlige måling av dette, presentert av fagbladet Journalisten. Disse tallene er fra 2012, og jeg sammenlikner altså med stortingsvalget 2009.

Senterpartiet ville bare ha ett mandat i journalistenes storting, mens de har 11 mandater på Stortinget. Kristelig Folkeparti ville hatt bare ett journalistmandat, mens de har 10 mandater i Stortinget.

Kilde: Journalisten (se lenke i tekst), grafikken er egen.

Derimot ville partiet Rødt, som ikke finnes i dagens Storting overhodet, hatt hele 13 mandater i journalistenes storting. SV ville hatt 23 mandater (mot 11 i dagens storting) og Venstre ville hatt 24 mandater (mot dagens fattige to). De innvandringvennlige partiene ville altså ha en voldsom tyngde i journalistenes storting. Arbeiderpartiet og Høyre er begge større i redaksjonene (hhv. 66 og 41) enn de er i Stortinget (hhv. 64 og 30).

Bildet er altså dels at journalister er mer venstrevridd enn folket, med bare ett parti på høyresiden. Men enda mer er bildet at alle andre opposisjoner enn venstresidens egen opposisjon (RV) enten er vekk eller bitte-bittesmå. Det er dermed ingen journalister i redaksjonene som stiller kritiske spørsmål knyttet til innvandring og justis (Slik en Frp-er ville gjort), om avkristningen av Norge (slik en Krf-er ville gjort) eller til Oslo-dominansen (slik en senterpartist ville gjort).

Vaktsjefen som bestemte at reportasjen skulle sendes, Cecilie Roang Bostad

Romkvinne-saken kom på vaktsjefens bord samme ettermiddag som den ble sendt, hun kjente til at reportasjen manglet sentrale fakta men mente likevel at den var flott og at det ville "komplisere saken" å komme med sannheten.  At kvinnen det gjaldt hadde solgt sin egen 11-årige datter til å bli voldtatt av voksne menn, ikke en, men flere ganger, var bare en av flere graverende fakta som ble utelatt i reportasjen.

Det var en hard diskusjon i redaksjonen før sending. Kanskje hadde opponentene vunnet dersom de bare hadde vært ørlite grann sterkere. Dersom redaksjonen hadde vært sammensatt av folk politisk på linje med nordmenn flest, og ikke på linje med journalistenes storting.

For problemet med journalistenes politiske sympatier er ikke at de driver partipolitikk. For det gjør de ikke. Nei, problemet består i at det ikke tenkes fra mange nok kanter i en redaksjon.

Journalister flest mener de er alt for profesjonelle til å la seg påvirke av egne politiske sympatier. Men der overvurderer de nok seg selv. Vi er alle politiske dyr, og særlig de/vi som er mer enn alminnelig interessert i samfunnsstoff og nyheter.

Runar Henriksen Jørstad gikk i sympatifella. Men hele NRK, og hele norsk presse, går i ensidighetsfella. Hadde jeg ikke vært mot kvotering av alle slag, så skulle jeg foreslått at Frp-ere, Krf-ere og senterpartister skulle kvoteres inn i redaksjonene.

Statistikk: leksjon 1

"Kvinner kan ikke lukeparkere." Hvis jeg kjeder meg på en fest, så kan jeg bare si noe sånt. Det er garantert noen som blir rasende.

Dette er en av kjepphestene mine. Ikke lukeparkering altså, ikke kjønnsforskjeller heller. Nei, kjepphesten er forskjellen på små og store tall, også kalt gruppenivå versus individnivå. Dette MÅ du forstå dersom du skal delta i samfunnsdebatten. Følg med nå:

At kvinner ikke kan lukeparkere er sant på gruppenivå, altså i store tall. Men ikke på individnivå, altså i små tall. Hvis jeg arrangerer en lukeparkeringskonkurranse mellom ti tusen kvinner og ti tusen menn, så er det helt sikkert at mannelaget vinner. Hvorfor? Jo, fordi menn, i store tall, er bedre til å navigere generelt enn kvinner (altså å intuitivt forstå vinkler og avstander). Dette er godt kjent av spesialister innen psykometri, en egen gren innen psykologifaget. Dessuten har menn flere timer bak rattet enn kvinner, som befolkningsgruppe betraktet kjører de rett og slett mere. Så kvinner kan faktisk ikke lukeparkere, i forhold til menn, hvis man ser det hele fra månen, altså i store tall.