hits

april 2013

Lippestad skuffer

Det er ett eneste menneske i hele verden som ikke har lov til å svikte Anders Behring Breivik, og det er hans forsvarer. Som nå svikter ham likevel.

Boka ”Det vi kan stå for” av Geir Lippestad er en merkelig bok. Den er tilsynelatende en hyllest til rettsstaten, men i den samme boka bryter Lippestad med helt sentrale regler i -- nettopp ­-- den samme rettsstaten.

Først fikk boka massiv positiv pressedekning.  Men så kom reaksjonene. Først ute var Carl Bore i Dagbladet og  Morten Kinander i Aftenposten. Deretter gikk en rekke advokater ut og sa det samme: Geir Lippestad hadde opptrådt uetisk som advokat ved å utgi denne boken. Den siste helgen i april behandlet advokatforeningens styre saken. Møtet endte med at Lippestad har fått tre uker på å forklare seg til foreningen. Saken er altså ikke avsluttet.

Les John Christian Eldens festlige bloggpost om Lippestad-boken: Mitt liv med Arfan Bhatti

Hva er det Lippestad har gjort? Han har skrevet en bok der han gjengir fortrolige samtaler mellom klienten og forsvarerteamet. Han har også gjengitt egne vurderinger på en måte som er nedsettende overfor klienten. Han bryter altså med både taushetsplikten og lojalitetsplikten.

Lippestads regelbrudd har lite å si for Anders Behring Breivik.  Han er forhåpentligvis innesperret på livstid. Men dersom forsvarer-rollen kan tilpasses slik det passer forsvareren, så har vi ikke lenger en rettsstat. Det er nemlig ett eneste menneske i hele verden som ikke kan svikte Anders Behring Breivik. Og det er hans forsvarer. Som altså nå svikter ham likevel. Og kravene til taushet og lojalitet er ikke tidsbestemt. De gjelder også etter at oppdraget er avsluttet.

Geir Lippestad ble en beundret og respektert person, nettopp fordi han tok det tunge oppdraget å forsvare en mann som hadde begått så store grusomheter. Noen måtte ta jobben med å sette sitt eget omdømme i spill, for å gjøre forsvareroppdraget som hører til i en rettsstat. Lippestad gjorde det.

 Mona Høiness og Tor Erling Staff ut mot Lippestad, les Na24 her.

Vi trodde altså vi fikk en rettferdig rettsprosess. Nå melder tvilen seg: Fikk Anders Behring Breivik det forsvaret han skulle hatt? Sjelden har vi sett en advokat distansere seg slik fra sin klient underveis. Nå har han også skrevet en bok der han fremhever seg selv på klientens bekostning.

Nettopp i de store og grusomme sakene er det rettsstaten settes på prøve. Det er derfor det er så skuffende å se at Lippestad velger brede vei, å svikte klienten, fremfor den smale sti: Å stå lojalt som forsvarer for Norges mest forhatte mann. Det er faktisk ikke noe unntak i advokatetikken for særlig store saker eller for særlig grusomme klienter.

Men man blir ikke et godt menneske av å snakke mye om etikk. Man blir et godt menneske av å opptre etisk.

Denne saken sto først i Vårt Land tirsdag 30. april.

 

Dagbladet: Fortsatt skamløs

Vi er frifunnet for alt vi ble dømt for i tingretten, sier Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen til db.no. Hæ?! Har han og jeg lest samme dom?

Mandag 6. august 2007 ble Ali Farah slått ned i Sofienbergparken. Og det som skjedde senere kjenner vi til, gjennom mediestormen hele høsten, gjennom utallige offentlige utvalg og granskninger og den knusende dommen mot Dagbladet i tingretten, der de ble dømt til å betale den ene av ambulansesjåførene en million kroner i erstatning.

Dagens gladeste: Erik Schjenken

Det er den dommen som Dagbladet anket til lagmannsretten, og dommen derfra falt i dag. Dagbladet tapte. Igjen. Men erstatningssummen ble redusert fra en million kroner til 200 000 kroner. Dommen var akkurat som ventet: Dagbladet tapte, men erstatningsbeløpet var redusert.

Dommen er grundig, omfattende og balansert. Dommerne skriver at Dagbladets dekning de første dagene måtte ligge innenfor det slingringsmonnet media må ha for unøyaktig dekning. Dette klarer Dagbladets redaktør å lese som ros, forstå det den som kan: Vi registrer at dommen sier at alt vi har gjort fram til 16. august er bra sier Markussen, Dagbladets sjefredaktør.

Jeg siterer fra dommen: Etter lagmannsrettens syn, vil uansett den upresise påstanden isolert sett (om manglende undersøkelse, min anm.), i hvert fall frem til 16. august, ligge innenfor det rom avisen har for feil og unøyaktigheter, sett hen til den faktiske situasjonen rundt den mangelfulle undersøkelsen.

At noe er innenfor slingringsmonnet for akseptable feil, feirer altså Dagbla-redaktøren som ros fra dommeren.

Denne dommen er en god skole i den vanskelige avveiningen mellom ytringsfrihet og personvern, og trekker inn både EMD-avgjørelser og Høyesterettsdommer for å begrunne konklusjonen.

Sentralt står Dabladets gjentatte påstander om at Farah var ble forlatt i bevisstløs tilstand og hadde "tisset på seg". Begge deler var som kjent feil, han sto oppreist, holdt i penis og tisset ut over, slik menn gjør når de tisser, ikke "i klærne" som dommeren forklarer. Formuleringen "tisset på seg" ble trykket i ikke mindre enn åtte faktabokser og på Dagbladets forside 16. august.

Det er faktisk en vesentlig forskjell på å tisse på seg i bevisstløs tilstand og å tisse på en bil mens man står oppreist. Det var det siste som skjedde da ambulansemennene besluttet å la politiet frakte Ali Farah til legevakten, og dette lot Dagbladet ikke almenheten få vite.

16. august var Dagbladets tiende dag med dekning av saken. Da hadde redaksjonen uten tvil tilgang til både faktum og til ambulansesjåførenes egne forklaringer. Det gav Dagbladet en god dag i, de fortsatte med sin egen eventyrfortelling. Eller for å sitere dommen: Dagbladet synes i denne situasjonen ikke å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.

Advokat Carl Bore i Dalan førte Schjenkens sak til seier både i tingrett og lagmannsrett.

Etter dette finner lagmannsretten at Dagbladet ved oppslaget 16. august og i perioden etter, ikke på tilfredsstillende vis tilstrebet balanse i dekningen eller var tilstrekkelig aktsom i sin dekning av saken. Lagmannsretten tolker oppslaget 16. august i lys av dekningen som hadde vært i de ni forutgående dagene, hvor uriktige eller upresise påstander og beskyldninger daglig ble fremmet, og finner at oppslaget sementerer inntrykket av en graverende pasientbehandling, uten på en redelig måte å balansere inntrykket basert på det materialet avisen beviselig satt med, og som Dagbladet pretenderte skulle være ambulansemennenes egen versjon.

En interessant side av denne saken er sondringen mellom faktastoff (nyhetsreportasjer) og kommentarer. Den erfarne pressemannen Sven Egil Omdal har skrevet klokt om dette i kommentaren Halve dommen kan vi leve med (om den forrige dommen, den i Tingretten). Der skriver han det er  greit at avisa ble dømt for feil faktumgjengivelse, men feil at de ble dømt for kommentarene. Lagmannsretten kommenterer dette slik:

Dagbladet har hevdet at det er et ytterligere friere rom ved avisens kommentarer enn øvrig nyhetsstoff, for å sikre den frie meningsdannelsen. Det bemerkes kort at den frie meningsdannelsen, i form av verdiutsagn, etter lagmannsrettens syn må ha et grunnlag i det faktiske forhold for å være vernet av ytringsfriheten.

Jeg tror dommen kommer til å bli anket. Det er ikke sikkert at Høyesterett tar den inn, men da kan den bringes inn for EMD, den europeiske mennskerettighetsdomstolen. De har behandlet norske saker om ytringsfrihet noen ganger før nå. Dersom denne dommen reflekterer gjeldende rett på området er det vel ikke sikkert at de tar den inn der heller.

Siste ord kan derfor være sagt i denne saken. Dagbladet tapte. Schjenken vant. Men Dagbladet feirer det som en seier, og kaller dommen "et stort skritt i riktig retning". Forstå det den som kan.

Les dommen i sin helhet her.

Borten Moe i klebrig trykksverte

Ola Borten Moe: Danset han naken?

Samme dag som Elisabeth Skarsbø Moen lanserer sin bok om Ola Borten Moe, ble det holdt en stillferdig boklansering på Litteraturhuset. Jon Wessel-Aas har kommet med boka Jus og sosiale medier.

Loven er lik for alle. Det finnes ikke egne lover for sosiale medier. Enten du skriver en blogg eller redigerer forsida på VG må du forholde deg til både personvernet og ytringsfriheten, forklarte Wessel-Aas. Men jo større nedslagsfelt du har, jo mer skjerpende vil det være for en eventuell erstatning dersom du krenker personvernet i det du skriver. Kunsten er å bruke de reglene vi allerede har også på sosiale medier.

Du kan si mye fælt om et menneske uten at det er ærekrenkende, men ganske lite om folks privatliv før det er ærekrenkende, ifølge Wessel-Aas. "Din forbanna hæstkuk" er i de fleste tilfelle greit, å påstå at den samme hæstkuken har ligget med noen på julebordet kan ofte være et lovbrudd. Fordi det er en påstand om noe som faktisk har skjedd, og som tilhører privatlivets fred, enten det nå er sant eller ikke.

Jon Wessel-Aas: Forklarer jusen.

At Skarsbø Moen mener Borten Moes driv etter makt gjør at han skifter syn alt etter hvor han kan få innflytelse, er helt greit juridisk sett. At hun derimot presenterer en faktapåstand om nakenhet på fyllefest natten før et viktig møte, er mer alvorlig.

Så har Elisabeth Skarsbø Moen brutt loven ved å skrive om Borten Moes nachspiel-ablegøyer? Det dreier seg jo om hans privatliv? Neppe. Skarsbø Moen er nemlig smart nok til å sette historien i riktig "kontekst" som det heter. Hun bruker historien til å si noe av (angivelig) samfunnsmessig betydning, fordi det viser at statsråden mangler dømmekraft.

Elisabeth Skarsbø Moen: Lur forfatter

Dagens juridiske stilling er slik at hvis faktapåstanden er et ledd i en tekst av samfunnsmessig betydning, så er det mye større slingringsmonn for å påstå både det ene og det andre om folk.

Heng med nå: Hvis du bare skriver at "Tone Damli har ligget med X og Y", så vil du lett kunne bli dømt til erstatning. Hvis du derimot pynter deg men noen intellektuelle fjær og skriver "Tone Damli har ligget med X og Y, og det er dypt problematisk i forhold til hennes bruk av mediene i de og de sammenhengene fordi... etc.". Ja, da slipper du mye lettere unna med det.

Bloggeren Burmeister, som skrev om Tone Damlis angivelige hopp i halmen, var litt for dum til å pynte seg med en slik intellektuell kontekst. Han bare sa det som han mente det var, uten dikkedarer. Hadde han hatt en master i medievitenskap kunne han lett laget en vakker ramme rundt disse faktaopplysningene, som hadde gjort det vanskeligere for Tone Damli å stoppe bloggen.

Spørsmålet er: Er det andre regler for Jørgen Hattemaker, den ikke altfor analytisk skarpe bloggeren, og Kong Salomo, nemlig kommentariatet, akademikerne og de anerkjente rikssynserne? De som kan kunsten å late som de driver samfunnskritikk, når de egentlig bare forteller fra et nachspiel?

Christian Burmeister: Ikke så lur forfatter

Det er i hvert fall verdt å tenke over. Skarsbø Moen har for øvrig bygget mye av boka si på anonyme kilder, men det er "gode kilder" forteller hun. Hadde en gjennomsnittlig blogger forsikret om det samme, hadde kommentariatet fnyst hånlig og kalt det totalt useriøst.

Jeg skal bruke helgen på å lese boka til Wessel-Aas, for å lære om jus i sosiale medier. Og det jeg egentlig lurer på er om den statsstøttede, så kalt kulturelle bokbransjen nå faktisk er verre enn en gjennomsnittlig kjendis-blogger.