hits

august 2012

Bravo, Lysbakken!

SV-leder Audun Lysbakken vl effektivisere staten, skriver avisa Klassekampen i dag fredag. Hvis til og med SV blir opptatt av et stadig voksende byråkrati, er det håp om at vi får gjort noe med det.

Avisa Klassekampen har hatt en serie med artikler om den såkalte målstyringen i staten. Alt skal telles, dokumenteres og rapporteres oppover. Som jeg skrev i saken Politiet i papirmølla, norsk politi minner farlig mye om politiet i TV-serien "The wire". De må prioritere enkle saker, som gir fine tall i statistikken som politikerne skal skryte av til velgerne. De tunge og viktige sakene som tar tid å løse, blir derfor prioritert ned.

Klassekampen har hatt en hel serie artikler om problemene tellekant-logikken skaper i statlig sektor, og ikke bare i politiet. Selvfølgelig er avisens budskap at dette er skapt av høyresiden, som i et forsøk på å effektivisere staten har umyndiggjort de ansatte.

Men det er ikke så farlig at høyresiden får skylda. Det er bare positivt at også folk på venstresiden blir opptatt av hva som egentlig skjer i offentlig sektor, og hvordan arbeidsprosessene kan bli mer effektive. Dessuten har de jo et poeng i beskrivelsen av fortiden.

"Av de 12 000 nye årsverkene vi har fått ved sykehusene de siste ti årene er halvparten administrative stillinger, og samtidig bruker en gjennomsnittslege omtrent femti prosent av arbeidsdagen på andre ting enn medisinsk behandling," sier Lysbakken til Klassekampen.

Han ønsker å redusere byråkratiet i offentlig sektor. Hvis høyre- og venstresiden i politikken får belyst problemet, en ineffektiv offentlig sektor, fra flere kanter, er det bare positivt. Bravo, Lysbakken!

Holdningskampanjer, bortkastede penger?

I går var det premiere på Harde fakta, et nytt aktualitetsprogram på TV2. Jon Hustad tok for seg alle reguleringene for nye bygg, som gjør dem dyrere, mens jeg snakket om statlige holdningskampanjer. Dette sa jeg i går kveld:

En av storprodusentene av statlige holdningskampanjer er Helsedirektoratet. Hvert år bruker de mellom 20 og 50 millioner kroner på holdningskampanjer. For å sette det tallet i perspektiv: 50 millioner kroner tilsvarer all skatten som 650 kassadamer betaler i løpet av et helt år.

I januar i år lanserte Helsedirektoratet en anti-røykekampanje, der man kan se hvor mye tjære som samler seg i lungene på en røyker. Alle vet at røyking er farlig, men Helsedirektoratet mener altså at å spre mer frykt er et godt virkemiddel. Og ifølge deres egne nettsider har slike kampanjer god effekt.

Men i en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, der man har gått gjennom effekten av antirøyke-kampanjer de siste årene, kommer det fram at effekten er marginal. Å skremme folk fra å røyke, det virker ikke.

Lederen i Helsedirektoratet, Bjørn Inge Larsen, svarte greit og sympatisk for seg da han ble spurt ut av Jon Hustad i studio. Han innrømmet at forskningen ikke gir entydig støtte til at kampanjer virker, eller som han sa: Det er vanskelig å identifisere hva virker.

Så da kan vi jo bare fortsette å lure: Hvorfor skal vi bruke skattepenger på ting som kanskje, trolig, muligens virker? Det programmet ikke tok opp er at forskerne er samstemt enige i hva som faktisk virker, for å få folk til å drikke og røyke mindre. Pris og tilgjengelighet virker; Jo dyrere og jo mindre tilgjengelig, jo mindre gjør folk av det.

Skillelinjen politisk bør gå mellom dem som mener alkohol og røyk bør gå opp i pris (fordi det beviselig får folk til å drikke og røyke mindre) og de som mener at det er bra (eller allerede for dyrt) som det er. Det er en mye mer ærlig diskusjon.

Holdningskampanjer er dyre avlats-øvelser. De får det til å se ut som staten gjør noe, mens det man gjør er å slå slag i lufta. Og veldig dyre slag i lufta, på skattebetalernes regning.

Høyrevridd fjernsyn?

Her er Jon Hustad og jeg, og jeg er det myke innslaget.

I kveld, onsdag, kommer "Harde fakta" på TV2. Hvis du skrur på TVn klokka 2245, får du se et aktualitetsprogram som ikke er venstrevridd.

Programleder Jon Hustad er en kranglete vestlending som mener at staten kaster penger etter folk. Og folket vil bare ha mer. "Penger fra staten er som heroin" sa han til Dagbladet.

"Harde fakta" går seks onsdager fremover på TV2. Vi vil vise gjennom harde fakta hvordan skattepenger sløses bort på alt og alle.

Dette er ikke bare underholdning. Det ligger et dypt alvor bak. Statens sløsing kan ikke fortsette.

Jeg ble kastet inn i programmet i siste sving, fordi de trengte et mykt og kvinnelig element. Akkurat den var litt ny. Jeg tar utfordringen, å være programmets myke alibi, på strak arm :-0

Gled dere, dette blir gøy!

 

 

Barnetrygd - En saga blott?

I helgen skrev NRK.no at Fremskrittspartiets programkomite vil erstatte kontantstøtte og barnetrygd med skattelette til småbarnsfamilier. Det er for å hindre arbeidsinnvandrere i å eksportere trygdepenger ut av landet.

Stadig flere østeuropeere får barnetrygd og kontantstøtte, noe også Nettavisen skrev om i august. Da Brochmann-utvalget la fram sin rapport i mai 2011, var eksport av trygd et av de store temaene. Når Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen kommenterte Fremskrittspartiets forslag, var han derfor ganske så velvillig. Han har lest Brochmann-utvalgets rapport. Det burde for øvrig alle gjøre, hvis de vil forstå innvandringens problemer.

Spørsmålet er om SVs parlamentariske nestleder Karin Andersen har lest den. Hun reagerte med en SVs ryggmargsrefleks, at dette ville ramme svake grupper: "Å fjerne barnetrygden og gi skattelette isteden, vil ramme de barnefamiliene i Norge med de laveste inntektene, slik som studenter, trygdede med minsteytelse og mange kvinner med lave inntekter", sa hun.

Nettopp. Innvandring rammer gjerne de svakeste. Det er et av problemene med innvandring.

Kjetil Raknes sin bok: Høyrepopulismens hemmeligheter

Karin Andersen bør, i tillegg til Brochmann-utvalgets rapport, lese Høyrepopulismens hemmeligheter av sin partifelle Ketil Raknes. Han har skrevet en av årets beste bøker om hvorfor Fremskrittspartiet og andre høyrepopulistiske partier i Europa har blitt så store. Raknes, som i dag jobber som statssekretær i miljøverndepartementet, har skjønt det Karin Andersen ikke vil skjønne.

Se boka omtalt her: Høyrepopulismens hemmeligheter. Den anbefales! 

Innvandringen rammer de svakeste i vertslandet mest. Innvandringen truer ikke øvre middelklasse, men den nederste del av arbeiderklassen og trygdeproletariatet. Det er de som blir rammet av lønnspress, det er de som opplever endring i sine bomiljøer og det er de som må slite med et stadig mer kontrollerende NAV. Og - det er de som rammes hardest når trygdeytelser blir borte.

Kontantstøtten er et utmerket eksempel. Statistikken viser at blant nordmenn er det de med lav inntekt i distriktene som bruker den mest. Men fordi somaliere i Oslo bruker den så massivt mye mer, så kan hele ordningen bli borte.

Fremskrittspartiets forslag om skattelette framfor kontantytelser til barnefamliene er fornuftig. Men Karin Andersen har rett: Det vil ramme de svakeste. Velkommen etter Karin Andersen. Dette er en av innvandringens konsekvenser.

Les saken om Brochmannutvalget, fra E24 i 2011: Farvel velferdsstat?

Les saken om Frisch-senterets underrapport, fra E24 i 2011: Innvandrerne jobber for lite

Politikeren Anders Behring Breivik

Det eneste Anders Behring Breivik ville, var å endre Norge. Det vil han fortsatt. Det viktigste i straffebehandlingen av Breivik er derfor å frata ham datamaskinen og nekte ham mulighet til studier og brevskriving.

Ikke fordi vi er mot hans politiske tanker, deler av tankegodset deles av både lovlydige og fornuftige folk. Nei, Breivik må knebles for å vise at politisk motiverte drap er å melde seg ut av samfunnet. Han må nektes å skrive og lese om det han brenner for.

Vil et slikt skrive- og leseforbud være mulig innenfor vår gjeldende rettspleie? Eller vil tradisjonen om "rehabilitering" sørge for at han får brevveksle med likesinnede, studere statsvitenskap og spre nye kompendier til verden? Jeg vet ikke, men jeg skulle gjerne visst.

"Han skal ikke få gjøre det ofrene aldri fikk gjort", sa Trine E. Aamodt, moren til Diderik Aamodt Olsen (19) som mistet livet på Utøya. "Han skal aldri få gifte seg, få barn, ta fredagspils med kollegaer eller dra på ferier."

Hun minner oss om det grunnleggende begrepet rettferdighet. Både fengsel og forvaringsstraff har tre begrunnelser i Norge: Rehabilitering, beskyttelse av samfunnet og almenpreventive hensyn. Hevn er ikke et tema i norsk strafferett.

Breivik vil nå ha tre rom på Ila, hver på om lag 9 kvadrat, et for soving, et for arbeid og et for trening. Han har en pc, uten internetttilgang, altså en digital skrivemaskin. Han har mottatt mange hundre brev.

Som fange vil han få ro og konsentrasjon som enhver forfatter vil misunne ham. Vel å merke dersom han får motta og skrive brev, dersom han får lese hva han vil, og dersom han får beholde pc-en. Kan noen svare nøyaktig hvordan disse spørsmålene vil bli håndtert av ledelsen på Ila?

Det sies at han ikke vil få internetttilgang. Det er beroligende. Men kan ledelsen garantere at han aldri vil få det i løpet av soningstiden, eller er det bare nå?

Jeg siterer fra dommen:

Tiltalte ga i retten uttrykk for at han vil fortsette sin politiske kamp bak murene. Etter endt soning vil tiltalte etter all sannsynlighet fortsatt ha vilje og evne til å utføre mange og svært brutale drap. De sakkyndige Aspaas og Tørrisen, som mener tiltalte lider av personlighetsforstyrrelser, skriver på side 309 i sin erklæring at « [d]en type personlighetspatologi som er påvist er lite tilgjengelig for terapi. Faktorer som forverrer prognosen for vold, vil være nær kontakt med miljøer som anerkjenner og støtter observandens politiske ideologi og syn på politisk vold ».

La meg gjenta ordene til moren til den drepte Diderik, bare 19 år gammel: "Han skal ikke få gjøre det ofrene aldri fikk gjort". Anders Behring Breivik fratok ikke bare disse unge retten til et vanlig liv. Han fratok dem også muligheten til å gjøre det mange av dem likte aller best: Å jobbe politisk.

Hvis det finnes noen rettferdighet skal derfor Breivik aldri mer få drive med politikk. Det sies at "øye for øye, tann for tann" er primitiv tenkning. Men voldelige handlinger må gi noen konsekvenser. Han skal ikke få gjøre det ofrene aldri fikk gjort. Blir det forstått på Ila?

Jeg håper vi har en presse som aldri slipper taket i Breiviks soningsforhold, og som forstår at det er Breiviks rammer for politisk arbeid, ikke størrelsen på trimrommet, som er viktig.

PS: Advokat Jon Wessel-Aas mener (på twitter) at min holdning til dette er naiv, han har skrevet om Breiviks ytringsfrihet (på et tidligere tidspunkt) i denne bloggposten: Breiviks handlinger - alles ytringsfrihet. I denne bloggposten finner du også lenker til andre som har ment noe om saken.

Les i Nettavisen: Ap-topp vil ha livstidsstraff og Gunnar Stavrum: Ondskapen ingen kunne forestille seg

 

Sykt på sykehjem

Neida, det er ikke bare politietaten som drukner i rapporteringsplikt på alt og ingenting, mens den viktige delen av jobben blir vekk-prioritert. Les bare hva sykehjemslegen Pernille Bruusgaard skriver i siste nummer i Dagens Medisin:

Det mangler ikke på tilsynsinstanser som vurderer arbeidet som utføres i våre sykehjem: Helsetilsynet, Arbeidstilsynet, Kommunerevisjonen, Kvalitetsrevisjonen, Tilsynsutvalget og Tilsynsfarmasøyten ser oss stadig i kortene. Selv om en instans nettopp har vært på befaring, kan ikke den neste benytte resultatene. 

Du kan lese hele artikkelen hennes i Dagens Medisin her. Om behandlere som blir pålagt stadig nye oppgaver, og som halser fra pasient til pasient, mens politikerene over dem bidrar med kombinasjonen store visjoner og krav om tellekanter i meningsløse rapporteringssystemer.

Avisa Klassekampen (tro meg, Norges beste avis for tiden til tross for at redaksjonen er ideologisk på bærtur) har hatt en hel artikkelserie om hvordan tellekant-tyranniet brer seg i staten. Kombinasjonen av å gi sine ansatte mål som er umulige å følge, samtidig som de må fylle dagen med idiot-rapportering, den er drepende på flinke folk.

Nettopp. Drepende på flinke folk, men kjempefin for de udugelige. Legg merke til tittelen på Pernille Bruusgaard, forfatteren av denne utmerkede artikkelen. "Frilans sykehjemslege og skribent". Bruusgaard har vært ansatt i full stilling som sykehjemslege i flere år, før hun valgte å ta en pause. De beste legene slutter, og begynner å frilanse i stedet. Det er bare deprimerende.

Farsen om Øystein Mæland

I Dagens Næringsliv i dag torsdag  tar Janne Haaland Matlary for seg de tørre fakta om ansettelsen av Øystein Mæland. Han er ute av jobben som politidirektør, men vil for alltid bli stående som et symbol på de rødgrønnes svakhet: Troen på at lojalitet er viktigere enn fagkunnskap.

Spørsmålet alle vi i pressen bør stille oss er: Hvorfor reagerte vi ikke før? Hvorfor måtte mannen gå av, for vi gjorde et nummer av hans psykiaterbakgrunn? Og hvorfor skrev ingen av oss om at han var forloveren til Jens? Det i seg selv hadde jo vært verdt en forside eller to.

Og det var bare VGs eminente tegner, Roar Hagen, som turte pirke borti det pussige fenomen at Mæland valgte å gå i foreldrepermisjon, da etaten han ledet var i krise etter 22. juli. Roar Hagen tegnet alltid Mæland med barnevogn foran seg.

Fakta som oppsummeres på en god måte av Haaland Matlary i Dagens Næringsliv er følgende: Stoltenbergs direkte underordnede (Knut Storberget) utnevnte sin sjefs nære venn og forlover til en stilling vennen ikke var kvalifisert for.

Mæland har ikke ansvar for elendigheten 22. juli, det faller på hans forgjenger Ingelin Killengreen. Men han har ansvar for å ha prioritert å ta permisjon for å bli kjent med barnet sitt, framfor å lede etaten gjennom en krise etter at 22. juli var skjedd.

Den pinlige rapporten der politiet frikjente seg selv må ha vært en direkte konsekvens av at Mæland prioriterte tåteflasker framfor etaten han var satt til å lede.

Justisministeren visste at han skulle ta permisjon og valgte altså med åpne øyne en psykiater som skulle være borte et halvt års tid, foran en politifaglig tungvekter som hadde planer om å gå på jobben hver dag.  Hva forteller dette om de rødgrønne prioritering av lojalitet, framfor faglig tyngde og jobbmessig dedikasjon?

Mæland var lojal, politisk på linje og behersket forvaltningen og politikken. Dessuten er han god på TV. Perfekt, altså. Bare med den lille pussighet at han ikke hadde politifaglig bakgrunn. Det var det gapende hullet i hans CV vi alle forbigikk i stillhet.

Mælands fagbakgrunn er medsisin og psykiatri. Det er å håpe at han kommer tilbake som toppleder, men da innen helsefeltet, der han faktisk har kompetanse.

Så er det også å håpe at vi pressefolk slutter å være så servile, slutter å være så lamme i bakhodet som vi var da Mæland ble ansatt. Jeg var da kommentator i E24 og jeg skrev overhodet ikke om saken. Så hva feilte det meg egentlig?

Det eneste som skapte rabalder var surrogatbarnet hans, trolig et brudd på norsk lov. Men det var faktisk det minst alvorlige med denne ansettelsen.

 

 

Ledertull fra Hareide

Det er mye å fortviles over i Justissektoren for tiden. Men at avgåtte ledere får tilbud om å bli spesialrådgivere, er ikke noe vi trenger å hisse oss opp over.

Vi trenger embetsmenn som er ubestikkelige, som har integritet og som tør å si sjefene sine imot. For å få til det, må de ha en viss personlig trygghet for at de ikke mister inntekten hvis lederjobben blir borte.

Morten Ruud, tidligere departementsråd i Justisdepartementet, Janne Kristiansen, tidligere PST-sjef, og nå Øystein Mæland i Politidirektoratet. Alle får de tilbud om stillinger som spesialrådgivere, til sin tidlige høye lønn.

Hvis tidligere toppledere i staten må på NAV i det øyeblikket de mister (eller går fra) jobben, vil vi få enda mer servile ledere i staten. Det er vi ikke tjent med.

Det er lang tradisjon i staten for at avgåtte toppledere får tilbud om stillinger som spesialrådgivere, eller på andre måter blir tildelt særlige oppgaver. Det nye er at pressen har begynt å skrive om det.

Tjenestemannsloven gjør embetsmenn nesten uoppsigelige. Det er fordi de skal være så trygge i sitt embete at de ikke går på akkord med sin integritet.

Litt anderledes er det når stillingene er på åremål, slik som Øystein Mæland og Janne Kristiansens jobber. Men som vi vet, begge gikk av før tiden. Selv om det er bra at de blir tatt vare på, bør det ikke være på livstid.

Inntil videre er det dem begge vel unt å ha en stille periode, et kontor å tusle til og noen konkrete oppgaver å få unna, mens mediene langsomt mister interessen for dem.  Begge anser vel stillingen som spesialrådgiver som nokså midlertidig.

Janne Kristiansen fyller 60 i november. Hun drømmer neppe om å støve ned i departmentet når hun kan gjenåpne advokatpraksisen når som helst, og dessuten kan gå av med AFP-pensjon allerede om to år.

Morten Ruud er allerede i AFP-alder. Han hadde en fast stilling og hadde arbeidet i Justisdepartementet i det meste av sitt voksne liv. Å ikke tilby ham en verdig og god retrett, i samme department, hadde vært direkte uanstendig.

Knut Arild Hareide mener det brer seg en ukultur ved at tidligere toppledere i staten får retrettstillinger. Jeg synes Hareide bør bruke tiden sin på noe viktigere enn dette.

Les om Hareides utspill i Nettavisen: En ukultur som sprer seg

Politiet i papirmølla

Har du sett tv-serien "The wire"? Den handler om politiarbeid i Baltimore. Politietaten der må drive dustete rapportering på oppklaringsprosenter, for at politikerne skal bli fornøyd. Dermed prioriteres uviktige saker, med høy oppklaringsprosent, framfor de viktige.

Nøyaktig det samme skjer i Norge, i følge forskeren Christin Tha Watne, som skriver doktorgrad om politiets styringssystem. Hun er intervjuet i avisa Klassekampen 17. august. Politiet har nesten fått doblet bevilgningene fra statsbudsjettet siden 2002, men pengene forsvinner i papirmølla.

Politidirektoratets oppfølgingssamtaler med politidistriktene, handler mest om distriktene leverer på administrative og økonomiske mål, hevnder forskeren. I Klassekampen 18. august følger de tillitsvalgte i Oslo-politiet opp: De er lei av "målingssyken" som ikke tar hensyn til hva som er viktig eller ikke viktig, men til hva som lett lar seg måle.

Tidligere (i mars) har Klassekampen skrevet hvordan politiet prioriterer utkasting av barnefamilier uten lovlig opphold, framfor å kaste ut kriminelle utlendinger. Hvorfor? Vel, det blir jo større utslag i statistikken av å kaste ut en hel familie, enn en enkeltperson, en som til og med kanskje er mye vanskeligere å spore opp ... passe meningsløst altså.

Hovedtillitsvalgt ved Grønland politistasjon, Eldar Meling forteller at Oslo politidistrikt fikk kritikk av Riksrevisjonen for å ha drevet for mye trening av innsatspersonell. Det er et krav med 40 timers årlig trening for å delta i skarpe oppdrag, men i Oslo hadde man 80 timers trening. For mye, påpekte Riksrevisjonen.

22.juli-kommisjonen foreslår å øke treningstimetallet til 130. I Oslo hadde de altså skjønt av seg selv, lenge før 22. juli, at trening er nødvendig. Men dette fikk de altså kjeft for. Er det noe rart politifolk blir frustrerte?

Les min forrige sak om politiet: Politi uten tillit

 

 

 

Jeg savner Kristin Halvorsen

"Hvis det ikke blir full barnehagedekning med SV i regjering, så blir dere kvitt meg", sa Kristin Halvorsen i en TV-debatt i 2005. Uttalelsen er siden kalt "barnehageløftet". SV satset alt på ett eneste kort, og dermed måtte de levere på det også.

Kan vi håpe at noen partier er like konkrete og like kompromissløse før valget neste år? "Hvis vi ikke får gjennomført de 31 punktene i 22.juli-rapporten, så blir dere kvitt meg".

Den kostet jo mye, den barnehageutbyggingen. Skal man få til noe så må man satse. SV puttet til og med sine egne prinsipper om privat vs. offentlig i poten, de tilot private å drive barnehager landet rundt. Og det ble full barnehagedekning.

Nå håper jeg de store partiene tar et liknende eierskap til landets beredskap. Men Debatten i NRK TV i går torsdag var ikke løfterik i så måte. At Justisdepartementet ledes av regjeringens største tåketaler, Grete Faremo, hjelper jo heller ikke.

Jeg håper at et av de tre store partiene kan formulere sitt "beredskapsløfte", like konkret som SVs barnehageløfte foran valget i 2005. (Og mer konkret enn jeg har skissert det ovenfor). Og at de vinner valget på det.

Dette er så viktig at jeg er villig til å stemme på hvilket som helst av dem, også Arbeiderpartiet, dersom de framstår som mest troverdig på akkurat dette feltet.

"Mer drevne regjeringsdeltakere vet at det er dumt å gi garantier. Mulig det, men mer erfarne regjeringsdeltakere har ikke klart å få til full barnehagedekning heller", uttalte Halvorsen om barnehageløftet, midt i sin første regjeringsperiode.

Godt sagt. Man må forplikte seg, for å få til noe. Halvorsen satte alt inn på å gjennomføre en eneste sak, og hun klarte å få den gjennomført. Hvem tør å satse like hardt i valgkampen 2013?

 

Jens Stoltenberg blir spist til frokost

Til tross for litt knurring mot Stoltenberg fredag, vet Erna Solberg at hun sikrest vinner valget ved å ikke være for tøff. Stoltenberg bør bli sittende så hun kan spise ham til frokost på valgdagen.

Joda, Solberg har skjerpet retorikken noe, ved å "ikke utelukke" mistillitsforslag. Men som Elisabeth Skarsbø Moen skriver i VG: Dette er neppe mer enn en skjerpet retorikk.

Men sakens bakgrunn, 22.juli-kommisjonen, hadde fortjent et mistillitsforslag og mer enn det. Avisa VG har, for første gang i sin historie, skrevet at landets statsminister bør gå, og det på eget initiativ.

Mens andre kommentatorer slenger om seg med harde ord som "nådeløs" og "katastrofal", så er det bare VG som trekker den logiske og moralsk riktige konsekvens av dette og skriver at regjeringen derfor bør gå av.

Jens Stoltenberg har forsikret oss at han blir sittende og på den måten vil "ta ansvaret". Men han tok det jo ikke da han faktisk hadde det. Hver eneste dag må han ha sett feilparkerte biler i Grubbegata. Han brydde seg ikke.

Nei, Jens kommer aldri til å ville gå av selv. Og for de borgerlige er det prima å ha ham offentlig i skammekroken som statsminister, slik han er nå. Der blir han stående og vil ha det ganske ille, helt til valget neste høst.

Er det egentlig mulig å kaste regjeringen i det hele tatt, på denne saken? Ja, det er det. Og dersom vi tenkte rent moralsk, og ikke praktisk, så burde han bli kastet.

Parlamentarismens regler er slik: Dersom regjeringen får flertallet mot seg i Stortinget, må den gå av. Og det er fullt mulig, om enn svært urealistisk, også i dagens Storting.

Fremskrittspartiet har i flere omganger opplevd at representanter har meldt seg ut av partiet, og likevel blitt værende på Stortinget, men da fri for partipisken. Disse representantene fulgte sin samvittighet, de følte seg kun ansvarlig overfor velgerne.

Det samme har enhver representant fra både SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet myndighet til å gjøre også i dag. Dermed kan de være med å felle en Stoltenberg-regjering. At de borgerlige vil ønske å felle Stoltenberg nå, og at de skulle få med seg noen representanter fra regjeringspartiene, er vilt usannsynlig.

Men det hadde vært moralsk riktig, sett i lys av kommisjonsrapportens konklusjoner. Samfunnet har sviktet i sin aller viktigste oppgave: Å sørge for innbyggernes fysiske sikkerhet, eller i hvert fall gjøre sitt beste for nettopp det.

Men det viktige i politikk er ikke hvem som har rett, men hvem som vinner. Dermed vakler Jens videre. Han kommer til å bli så lei av å være statsminister at vi vil se det på ham.

Siv og Erna gnir seg i hendene. For å sitere Trygve Hegnar i Finansavisen i dag: "Nå gjelder det for opposisjonen å holde stø kurs. Ingen eksperimenter, ingen ettårsregjering. Opposisjonen trenger fire år."

Evolusjonen bryr seg ikke hvem som har rett, men om hvem som vinner, skriver forfatteren Bjørn Vassnes i Klassekampen i dag 16. august. Nettopp. Siv og Erna har gode valgkamp-gener.

Jens Stoltenberg blir spist til frokost. Men først til neste år.

 

 

 

 

 

Færre manualer og flere øvelser

I morges ble jeg stum på TV2. Programlederen spurte hvordan man kan få en bedre organisasjonskultur etter 22. juli. Det gikk mange sekunder før jeg svarte, og det ganske dårlig.

Jeg burde sagt det opplagte. Man må trene. Trene igjen og igjen på nye kriser.

Kommentator Eva Grinde i Dagens Næringsliv er den første som griper virkelig fatt i kommisjonens viktige anbefaling: En bedre ledelseskultur.

Grinde mener at en lederkultur med toleranse for feil vil føre til at det blir begått færre feil, ikke flere, når krisa kommer. Det er godt reflektert og saken bør leses av alle med interesse for ledelse. (Den er på s.2 i Dagens Næringsliv, i dag 15. august).

"Når en bombe går av i regjeringskvartalet eller skyting pågår, sier det seg selv at det ikke er tid til å slå opp i ringperm 3, kapittel sju, avsnitt 11 og lese seg fram til hva som skal gjøres."

Nettopp. Rutinene må være drillet inn, systemene må virke. Bare når systemer virker er det rom for improvisering. Krisehåndtering er like banalt som idrett. Det går ikke an å bli god uten å trene, om og om igjen, og bruke øvelsene aktivt for å bli bedre.

Og så kommer Eva Grindes poeng, direkte sitert igjen:

Implisitt i strenge hierarkier ligger ideen om at lavere nivåer ikke er de rette til å vurdere fakta og ta viktige beslutninger. I stedet dyrkes en blanding av blind tiltro til at kommandolinjen fungerer, kombinert med en redsel for å gjøre personlige feil.

Det er mennesker som får strategier til å virke. Jeg har slått et slag for cowboyene tidligere i denne bloggen, de som handler uten å søke i tre eksemplarer først.

Et velsmurt maskineri av god IKT-infrastruktur, sjefer som er trent på krise og uredde folk i ytterste ledd er det som trengs. Folk som bruker sin intuisjon og handler, i stedet for å vente på beskjed.

Intuisjonen må trenes opp. Dens treffsikkerhet øker nemlig drastisk med erfaring. Det er derfor øvelser, og mange øvelser, er så avgjørende for hvordan kriser blir taklet når de faktisk oppstår, skriver Eva Grinde.

Nå er det tid for trening. Mange øvelser, og færre manualer.

Les min forrige kommentar om 22. juli: Landet uten konsekvenser

Landet uten konsekvenser

To setninger dukker fram fra bakhodet etter kommisjonens dom i dag. Den ene er fra C.J.Hambro og hans berømte tale i Odelstinget i 1948. Den andre setningen har jeg fra en standupkomiker.

 

"De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom". Dette sa C.J.Hambro, i diskusjonen om hvem som hadde ansvaret for at Norge var så uforbredt på et tysk angrep.

Vi var visst like uforbredt på 9. april som vi var på 22. juli. Den gang var det Arbeiderpartiets regjering som måtte ta den sterkeste kritikken, det var de som "gjorde så godt de kunne" på 30-tallet, da de satset på nøytralitet og et svakt forsvar.

Maktens senter, før det smalt. Stedet der planer om beredskap ikke ble fulgt opp.

Likheten mellom de to situasjonene er denne: Man hadde all den informasjonen man trengte. I minst ett tiår før 22. juli 2011 har vi visst at beredskapen var for dårlig og at politiets organisasjon har flaskehalser som ble avslørt i alle kriseøvelser. Det ble bare ikke gjort noe med det.

Akkurat som Nygaardsvold visste mer enn nok om tyskernes opprustning og politiske aggresjon.

Norge er et godt land for dårlige ledere. Det er landet uten konsekvenser.

Hadde politiet og departementene hatt en konsekvenskultur, så hadde ikke Breivik kunnet plassert bomben i Grubbegata 22. juli. Gata var jo vedtatt stengt fra lang tid tilbake, det var bare ikke blitt fulgt opp. Det samme gjaldt manglene i politiet, både med hensyn til samband, utstyr, bemanning og beslutningsstruktur.

Vi har hatt oppsmuldring av ansvar og til dels fullstendig resignasjon over at vedtak ikke blir fulgt opp, for å sitere Alexandra Bech Gjørv i dag. Og hun fortsatte: "Ansvaret forstås på det intellektuelle plan, men erkjennes ikke dypt nok slik at det gir handling."

Breivik hadde vært stanset dersom Norge ikke hadde vært et U-land innen elementær organisasjon og ledelse.

Jens Stoltenberg forsøker å berolige i dag, ved og si at mye allerede er gjort. Politiet og PST er tilført økte ressurser, helikopterberedskapen er styrket og den sentrale kriseledelsen er styrket på flere områder. Dessuten lover han at Stortinget skal få en rapport om saken.

Det er ikke beroligende i det hele tatt. Det er jo ikke planene, ikke en gang bevilgningene det er noe galt med. Det er gjennomføringsevnen. Og en ny rapport er verdiløs dersom den ikke fører til handling.

For Norge er landet uten konsekvenser. Det har jeg fra en standupkomiker: Freddy Kjensmo. Hver gang han kommenterer politikk på twitter hashtager han det med #LandetUtenKonsekvenser.

Sjelden har det vært så treffende som akkurat i dag.

Se mine to forrige kommentarer om 22. juli: Brutale fakta og Politi uten tillit.

Politi uten tillit

Grensen mellom politi og forsvar er teoretisk glassklar. Politiet håndterer angrep innenlands, forsvaret håndterer angrep fra fremmede stater. Problemet er at dette i praksis er en gråsone.

I timene etter at det smalt 22. juli visste ingen om det var utenlandske terrorister, en hjemlig kriminell eller for den saks skyld starten på et krigsutbrudd vi sto overfor.

Kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv

Mandag 13. august legges rapporten fram fra kommisjonen som har undersøkt 22. juli. Den er ledet av advokat Alexandra Bech Gjørv (bildet). Lekkasjer tyder på at det blir en knallhard dom over politiet, samt ledelsen i Justis- og beredskapsdepartementet.

Politiet sviktet fra øverste leder til nederste politibetjent. Den siste tok oppstilling for å dirigere trafikken på Sundvolden i stedet for å følge "skyting pågår"-instruksen (kilde: VG).

Slik kan det bli i en etat der den øverste lederne er mer opptatt av å tekkes politikerne enn av å gjøre godt operativt politiarbeid. Gjennom mange år har det blåst en vind over etaten som handler om mer teori, mer byråkrati og mer HMS. Kort sagt; Mindre cowboy-kultur.

Men cowboyer betyr ikke bare triggerhappy machomenn. Det betyr også folk som er i stand til å handle raskt og riktig uten å vente på ordre fra fjorten instanser.

I enkelte situasjoner trenger man cowboyer. Man trenger folk som skyter uten å spørre om tillatelse  for å stoppe en attentatmann. Ikke alle situasjoner kan løses ved korrekt saksbehandling eller pedagogisk dialog.

"Hadde oberst Eriksen på Osarsborg 9. april 1940 fulgt omstendelige ordreprosedyrer i stedet for å tenke og handle selv, så hadde Blücher seilt rett gjennom og inn til Oslo".

Sitatet er fra psevdonymet Mimisbrunnr i en svært god artikkel på Document.no. (For ordens skyld, jeg har sjekket identiteten hans, han eksisterer definitivt, men ønsker ikke å bli navngitt).

Mimisbrunnr tar for seg to problemer i politiet: Avstanden fra topp til bunn. Og balansen mellom å beskytte sine ansatte og det å løse oppdraget.

Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen

Man kan ikke alltid handle etter detaljerte ordre. Krisehåndtering er å agere raskt og riktig ved uventede hendelser, på basis av usikker informasjon.

I en eneste statlig etat er det faktisk dette de trener på hele tiden. Nemlig i forsvaret. Krig er kaos. Det er bare uventede hendelser og usikker informasjon. De fremste ekspertene på å handle selvstendig i total usikkerhet er spesialkommandosoldaten.

Vi må ha folk som er i stand til å handle, uten en detaljert ordre og som ikke er redd for å gå rett inn i en skyting-pågår-situasjon.

Spesialkommandosoldatene på Rena er vant til å jobbe nettopp slik. I tillegg hadde vi HV016, som var lokalisert i de fire største byene. Men avdelingen ble lagt ned av forsvarssjef Harald Sunde. Han uttalte at de var "ute av kontroll", en totalt urimelig påstand. (Hvis du har glemt Sundes utfall i denne saken finner du fullstendig sitater i en egen bloggpost her).

Dette ble sagt av samme mann som falt sine Afghanistansoldater i ryggen fordi de ikke førte politisk korrekt tale. «Det er en hån mot de som ga sitt liv i denne jobben,» sa Harald Sunde da Afghanistan-soldater ble sitert på at «krig er bedre enn sex» i et mannfolkblad. (Jeg skrev om Alfa-saken i 2010: "Profesjonelle krigere liker seg på jobben".)

En større avstand mellom forsvarstoppen og gutta i krig, de som hadde mistet kamerater, skal man lete lenge etter. Dette sviket mot sine egne kommer alltid til å hefte ved Harald Sunde.

Man skulle tro at Harald Sunde og Ingelin Killengreen hadde lært av hverandre. Tilfredstill dine sjefer oppover, i stedet for å være lojal mot dine ansatte. Og kanskje har de nettopp det. Kanskje dette er den type etatsledere politikerne har fått, fordi de har bedt om det.

Forsvarssjef Harald Sunde

Rapporten mandag må starte en revolusjon i politiet hvis vi som borgere skal ha tillit til at de kan ta ansvar i en terrorsituasjon.

Alternativt bør politiet nå fratas ansvaret for å agere ved terror. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen mener det bør etableres en helt ny type kriseledelse, og da basert på Forsvarets eksisterende organisasjon. (Les hva Sverre Diesen skrev om HV016 i egen bloggpost her og les nyhetsoppdateringer om HV016 her). Dette kommer fram i Dagens Næringslivs fyldige og gode artikkel om forholdet mellom politi og forsvar i går, 11. august.

Alternativene som vil stå igjen etter rapporten mandag er følgende: Enten å gjøre store endringer i politiet. Eller å overlate ansvaret til forsvaret, kanskje etter en slik modell Diesen foreslår.

Vil rapporten mandag få konsekvenser for Ingelin Killengreen? Forhåpentligvis. Men vil den også få konsekvenser for Harald Sunde? Trolig ikke.

Nedleggelsen av HV016 kunne fått store konsekvenser dersom den første bomben hadde vært forløperen til et nytt angrep i Oslo sentrum. Har vi egentlig politkere som er i stand til å beskytte befolkningen?

Trolig bør topplederne for både politi (i dag Øystein Mæland) og forsvar byttes ut, før Norge kan få bygget en bedre beredskap mot terror. Kanskje vi også må bytte regjering.

 Min forrige kommentar om 22. juli-kommisjonen kan du lese her: 22. juli: Brutale fakta

Hva sa Sunde om HV016?

I morgen kommer en enda en sak fra meg om 22.juli-kommisjonen og i researchen kom jeg over HV016-saken. Igjen.

Det er en gråsone mellom krig og kriminalitet, og det er terror. Det er en gråsone mellom politi og forsvar i operative operasjoner, og den gråsonen ble fylt av HV-016. Forsvarssjef Harald Sunde la ned avdelingene, og ingen har til dags dato forstått hvorfor. Men her er hans egen begrunnelse. Den sier vel mer om Harald Sunde enn om HV016 og fortjener derfor en repetisjon før kommisjonsrapporten om 22. juli legges fram i morgen.

NRK Kveldsnytt 8. november 2010:

Intro fra programleder: "Han sier….avdelingen har vært ute av kontroll og har misforstått sine arbeidsoppgaver."

Intervjuer: ”Har HV-016 vært litt ute av kontroll?”

Harald Sunde:  "HV-016 har nettopp fordi oppgavene er bortfalt og ingen har tatt hånd om en videreutvikling av disse oppgavene så har de vært for mye alene. De har funnet rasjonale i sine oppgaver på egenhånd”

Sunde-intervju i Aftenpostens nettutgave 17. november 2010:

– Er det av økonomiske grunner, eller avvikler du nå 016 fordi du mener avdelingen er utenfor kontroll, at den er blitt en stat i staten?

– Jeg har ikke brukt uttrykket stat i staten. Men avdelingen, som har laget seg sine egne oppgaver, er ikke lenger relevant. Den skulle være livvakt for toppoffiserer på i alt fire nivåer i det store, gamle invasjonsforsvaret. I dagens forsvar er det ett slikt sjikt igjen, meg selv og de fire generalinspektørene for hær, HV, sjø og luftforsvar, sier Sunde.

– 016 har overlevd ved en inkurie, en forglemmelse, sier han.”

Les hva forgjengeren til Sunde, Sverre Diesen mener om saken i en bloggpost her.

Les mer om 22. juli-kommisjonen i 22. juli: Brutale fakta og 22. juli: Politi uten tillit.

 

 

HV016 - Hva mener Diesen?

Sverre Diesen var forsvarssjef i Norge fra 2005 til 2009 . Her er to sitater fra boken hans «Fornyelse eller forvitring: Forsvaret mot 2020» gitt ut på CappelenDamm i februar 2011:

?Et godt eksempel på hva som er mulig med dedikerte, frivillige mannskaper som er innstilt på å legge ned trening og innsats langt utover det fastsatte antall dager per år er de såkalte 016-avdelingene i de større byene. Disse avdelingene holder et meget høyt ferdighetsnivå, og er basert på streng seleksjon gjennom både harde opptaksprøver og høye krav til deltagelse på avdelingens treningssamlinger og øvelser. Det har ført til at de har tiltrukket seg mannskaper med bakgrunn som fallskjermjegere eller fra annen krevende førstegangstjeneste ? mannskaper som synes det er tilfredsstillende å vedlikeholde ferdighetene sine på denne måten. 016-avdelingene har også vært karakterisert ved et meget høyt innslag av frivillige med høy utdannelse og typisk sivile statusyrker.? (side 203)

«?.Som et generelt prinsipp vil det aldri være lurt å kvitte seg med de beste ? de som har vist i praktisk handling at de både kan og vil. Dem vil det alltid være bruk for, og de vil normalt utrette ting som langt overstiger det som kan forventes ut fra deres antall. Mannskaper som derimot ikke er verken spesielt motivert eller særlig godt trent vil man aldri få noe ut av, uansett hvor mange de er ? selv ikke hvis oppgaven begrenser seg til enkle vaktoppdrag.? (side 207)

Jeg har lest hele boka, den anbefales på det varmeste. Ikke minst gir den en god forklaring på hvorfor moderne forsvar er så dyrt (knyttet til teknologi, veldig interessant lesning). Men akkurat nå, i forbindelse med kommisjonsrapporten 22. juli, er disse avsnittene om HV016 de mest aktuelle.

Les hva forsvarssjef Harald Sunde sa da han nedla HV016 her, og mer om 22. juli kommisjonen i bloggpostene "Brutale fakta" og "Politi uten tillit".

22. juli: Brutale fakta

Rapporten om 22. juli er den viktigste av sitt slag siden rapporten etter krigen. Vil 22. juli-kommisjonen vise samme grad av mot som undersøkelseskommisjonen av 1945?

Regjeringen Nygaardsvold ble hudflettet for sin naivitet i kommisjonsrapporten etter krigen. De hadde vært så ideologisk blokkert, som "nøytrale" pasifister, at de nektet å ta inn over seg Tysklands militarisering. Mer om dette nedenfor.

Både VG og Aftenposten skrev fredag 10. august om hva som venter i 22.juli-kommisjonens rapport.

Skal vi tro disse to avisene blir dommen hard, både over den sentrale krisehåndteringen (ledet av justisdepartementet) og over politiets håndtering fra øverste til nederste ledd, for å nevne noe.

Les om alt som sviktet i Nettavisen: Kraftig kritikk mot politiet i 22.juli-rapport

Dette er ikke uventet. I Kjetil Stormarks bok Da terroren rammet Norge som kom ut i fjor høst, er det to kapitler om nettopp de beredskapsmessige sidene ved 22. juli. Det er rystende lesning.

Den samme Stormark sa i Klassekampen fredag at han frykter at kommisjonen ikke går langt nok i sin kritikk. Han hevder folk på høyt nivå i politi og regjering har forsøkt å legge lokk på sannheten overfor kommisjonen.

Det er et betimelig spørsmål om kommisjonen vil gå langt nok. For å gjøre det må også kommisjonen gå et stykke tilbake i tid.

La oss sammenlikne med undersøkelseskommisjonen av 1945. Slik lød kommisjonens dom der de slår fast at regjeringen Nygaardsvold ikke hadde forstått de brutale fakta på 30-tallet:

(...) de fleste av regjeringens medlemmer var bundet av sin egen og partiets fortid, og de maktet ikke å frigjøre seg fra «sin ungdoms idealer». Både statsministeren, utenriksministeren og andre av statsrådene nærte en sterk uvilje mot alt som smakte av «opprustning», dette må sies å gjelde i særlig grad statsministeren. Og han ble synlig irritert hvis andre tok initiativ til økning av militærbudsjettet»(s. 42, nyeste utgave).

Da hadde kommisjonen, under ledelse av høyesterettssadvokat Gustav Heiberg, gått helt tilbake til 20-tallet for å forstå de forsvars- og sikkerhetsmessige forholdene som gjorde Norge så uforbredt på 9. april. Særlig fikk utenriksminister Halvdan Koht unngjelde:

«det [har] vært hans[Kohts] ønske å unngå alt som kunne skremme folket opp. Særlig var Koht redd for å vekke en fryktstemning som kunne skape et grunnlag for en forsvarsagitasjon.  Den bød ham imot fra dypet av hans sjel og et fast gjennomarbeidet livssyn»(s. 40)

Det gjør vondt å lese dette i dag. Vi har ikke, som folk, forandret oss. Vi vil ikke se de brutale fakta. Vi vil at verden skal være god.

For hva var de brutale fakta opp mot 22. juli 2011? Terroraksjoner hadde lenge vært den nye trusselen. Soloterrorister var en økende fare på grunn av internett og globalisering, som gjør det mulig for hvermansen å lage bombe og å skaffe seg nødvendig utstyr.

Legg til at Norge har tradisjon for høyreekstrem vold, fra nynazistene på 70-tallet, deretter Hadelandsdrapene, Kyviks bombe i 1. maitoget og det tragiske drapet på Benjamin Hermansen.

Dette er svært ulike saker men med samme bakgrunn: Høyreradikale nordmenn er de facto mer voldelige enn venstreradikale nordmenn. Legg til et vedvarende og stort misforhold mellom store gruppers holdning til innvandring og politikernes holdning, så skjønner vi at her er det mange nordmenn som kan bli farlige.

Dette handler altså ikke bare om politiets svikt 22. juli, ikke en gang bare om manglende beredskap siden 2005. Det handler også om at PST burde forstått at faren for høyreradikal soloterrorisme i Norge var, og fortsatt er, overhengende.

Dette er et tillegg, ikke en motsetning til den like aktuelle faren for islamistisk terror. Ja, de høyreradikale og islamistene har en åpenlys interesse av å forsterke hverandre.

I skrivende stund har vi ikke det hele bildet av kommisjonens dom, den får vi først på mandag. I kommisjonsrapporten av 1945 handlet det om forsvar og utenrikspolitikk. Mandag vil det handle om krisekoordinering, politi (begge sorterer under justisdepartementet) og regjeringskvartalet (hvis sikkerhet sorterer under administrasjonsdepartementet).

La oss igjen sitere fra kommisjonen av 1945:

«Til tross for at kommisjonen således ikke finner å kunne la de militære sjefer gå fri for kritikk, må den rette hovedkritikken for de utilstrekkelige tiltak mot regjeringen, i første rekke forsvarsministeren, utenriksministeren og statsministeren.»

Bytt ut til de tilsvarende etater og statsråder etter 22. juli, og du får:

«Til tross for at kommisjonen således ikke finner å kunne la de politiets sjefer gå fri for kritikk, må den rette hovedkritikken for de utilstrekkelige tiltak mot regjeringen, i første rekke justisministeren, administrasjonsministeren og statsministeren.»

Vi vet ikke hva som kommer mandag. Og vi vet ikke hvem som må ta konsekvensen av det. Som land har vi nå lallet formålsløst om kjærlighet i mer enn ett år, hvilket vil si omtrent ti måneder for lenge. En naturlig sørgeperiode der rosetog er den beste lindring, må endelig gå over i å konfrontere oss som nasjon med de brutale fakta.

For som dikteren Rudolf Nilsen skrev: Intet er mere som skrift i sand, enn løfter om kjærlighet. Nå er tiden kommet for et oppgjør med vår manglende beredskap. Vi trenger ikke flere løfter om kjærlighet.

Vil du vite mer om denne bloggen kan du lese her

 

 

 

 

 

Facebook + inkontinens

Hvor mange ganger må Facebook minne meg på hvor TRIST livet er etter fylte femti? Reklamen for inkontinens-produkter kommer stadig opp i høyre marg på Facebook-profilen min. Eller reklame for "Slanking40+", anticelluittkrem eller antirynkekrem.

Kanskje aldersspesifikke annonser ikke er så lurt. Akkurat nå er jeg mest interessert i kajakk-padling. Må jeg endre profil til "mann 18-30"? Hvem padler egentlig kajakk?

Poenget er: Nettet er til for den lange halen. Jeg kan jo bare google "kajakk". Og hadde jeg vært inkontinent, så hadde jeg jo bare googlet det også. Det hadde jeg gjort når jeg var i modus for å fordype meg i helseproblemer, i stedet for å få inkontinensen min i trynet når jeg skulle kose meg med vennene mine på Facebook.

Annonser på Facebook funker ikke i det hele tatt. Folk er der for å ha det hyggelig. Ikke for å shoppe.

Les om hvorfor jeg startet bloggen i bloggposten Kommentarer og korte bjeff.

Kvinner har dårlig arbeidsmoral

Sykefraværet er høyere blant kvinner enn blant menn, melder Dagsrevyen mandag 28. januar. Og det gjelder for alle type yrker. Dette er "yesterdays news" i arbeidslivsforskningen og jeg har skrevet om det mange ganger før.

Det er ikke en, men minst 11 grunner til at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Flere av dem er gjensidig forsterkende.  Lista nedenfor er en oppsummering av forskning på feltet, og nederst i saken finner du min egen konklusjon på hva som bør gjøres med saken.

1. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de har bedre familiemoral. De velger sykefravær som en strategi for å mestre hverdagen når tidsklemma tar dem. Menn derimot, velger heller å la familien lide. At den store økningen i sykefravær er for lette psykiske lidelser og almenne/uspesifiserte diagnoser, underbygger denne hypotesen. Før var man sliten, nå har man en "depressiv reaksjon", altså en diagnose.

2. Kvinner har dårligere arbeidsmoral fordi de ikke kan gjøre karriere uansett. Det er relativt flere kvinner i lavstatus jobber enn menn. Er du i en typisk karrierejobb vil du intenst forsøke å unngå lange fravær. Er du ufaglært pleiemedhjelper har du lite å tape på lange fraværsperioder. Dette bygger på samme argumentasjon som i punkt 1, at sykefravær kan være et valg.

3. Kvinner har dårligere psykisk helse enn menn. Dette er en forklaring som lyder hårreisende i mange feministers ører, men det er ikke vanskelig å finne psykologer som mener det er riktig, og at det faktisk kan være en kjønnsforskjell som er biologisk betinget. I måling, nasjonalt og internasjonalt av personlighet og personlighetsavvik er det almen kunnskap at "sårbarhet" (også kalt "nevrotisisme") er høyere generelt hos kvinner enn hos menn.

4. Kvinner blir gravide. Store deler av sykefraværet for kvinner mellom 20 og 39 år kan forklares ved graviditet og redusert kapasitet i forbindelse med dette. Dette slår hardt ut på statistikken fordi kvinner ofte er i fysisk tunge og/eller ensidige jobber. Det er lettere å være gravid direktør enn gravid bak disken i en butikk, og kvinnelige direktører er det få av.

5. Kvinner er overrepresentert i bransjer der sykefraværet er stort. Det kan jo være som høna og egget, at sykefraværet er stort på grunn av kvinnene. Men like fullt har helse- /omsorgsbransjen mange tunge løft og høyt tidspress, noe som gjør at sykemelding blir eneste alternativ ved helsesvikt.

6. Kvinner er overrepresentert i offentlig sektor, i jobber med liten fleksibilitet. Det er fast arbeidstid, gjerne på en vaktliste. De kan ikke, som en høyere funksjonær, sitte hjemme og samtidig være online. Jo mindre fleksibel en jobb er, jo raskere vil lett sykdom føre til totalt fravær.

7. Sykmeldingsgrad i fysisk tunge og ensidige jobber, har sammenheng med noe så banalt som manglende muskelstyrke, ifølge arbeidsmedisiner Ebba Wergeland. Innen rengjøring og omsorg, med mange tunge tak, er kvinner overrepresentert til tross for at de egentlig er dårlig rustet til det fra naturens side. Resultatet er mange og lange sykemeldinger når kvinnene blir eldre.

8. Høyt sykefravær blant eldre kvinner kan også forklares ved at de ikke har opptjent gode nok trygderettighetere til å kunne ta ut AFP eller uføretrygd. De klamrer seg i større grad til full jobb fordi de må, med flere lange sykemeldingsperioder som konsekvens.

9. Kvinner er mer slitne, fordi de gjør mer husarbeid. De får ikke hentet seg inn etter arbeidstid, slik som menn. Fortsatt gjør kvinner 60 prosent av alt husarbeid ifølge Statistisk sentralbyrå. Menn bruker til gjengjeld mer tid på jobben, så forskjellen i fritid er neglisjerbar.

10. Kvinner er oftere aleneforsørgere enn menn. Det gjør at punkt 1 slår desto tyngre inn (sykefravær for å mestre hverdagen).

11. Det er ikke uvanlig med sykemelding ved arbeidskonflikter. Kanskje kvinner lettere velger en slik «verdig timeout» enn menn, både fordi de har mer enn nok å henge fingrene i hjemme. De mister ikke status ved å fremstå som ofre som blir «syke av sjefen». Menn vil vegre seg mer for en slik offerrolle.

Konklusjon: Det høye sykefraværet for kvinner er en logisk konsekvens av kvinners posisjon i hjem og arbeidsliv, i tillegg kan det også være en biologisk komponent (punkt 3). Men kvinners høye sykefravær er også en konsekvens av at kostnaden ved sykemelding er kroner null for arbeidstaker (med visse unntak for høytlønte, altså menn).

Selv om vår romslige sykelønnsordning er svært kvinnevennlig, bør den endres. For alt som er gratis gir overforbruk.

Kvinner som jobber frivillig fast deltid, og dem er det mange av, har tatt konsekvensen av kvinners slitsomme liv, og ofte egen svake psyke. De bærer selv den økonomiske kostnaden selv ved at de ikke kan jobbe mye. Det livsvalget står det respekt av.

Artikkelen er en bearbeidet og oppdatert versjon av en tilsvarende sak i E24 23.09.2009.

Følg Ørjasæter på Twitter (@orjas) og Facebook.

Skrekkfilm med tre uhyrer

Halvannet år etter at finanskrisen skremte oss, våknet et enda større uhyre. Gjeldsuhyret, som Europas ledere fortsatt basker med i stadig nye omganger. Men bak det igjen lurer det tredje og største monsteret: Eldreuhyret.

Det er som en klassisk skrekkfilm. Først blir den snille hovedpersonen kraftig skremt, av noe som så viser seg å være ufarlig, eller i hvert fall håndterbart. Og i det vi lener seg avslappet tilbake med popcorn-knaskingen igjen, dukker det virkelige uhyret opp. Da er det alvor.

Finanskrisen var det første grøsset. Som Norge løste ved statlige bankgarantier og ved å grave litt dypere i oljepenge-posen. Andre vestlige stater økte gjeldsgraden. Men gjeld forsvinner ikke selv om man flytter den fra privat til offentlig sektor. Dermed våknet gjeldsuhyret.

Det finnes to måter et land kan redusere sin gjeldsgrad på, uten seddelpresse eller mislighold. Den ene måten er økonomisk vekst, og det er faktisk den vanligste. Verden har jo gått framover, i økonomiske termer, i hvert fall inntil 2008.

Den andre veien til redusert gjeldsgrad er at staten kutter utgifter og øker inntekter. Det er den harde måten. Og alvoret for Vesten er at det er eneste alternativ. Den vanlige veien, redusert gjeldsgrad gjennom vekst, lar vente på seg.

I 2009 anslo IMF gjeldsgraden i G20-landene tilå  være nesten 100 prosent, for ventelig å øke til 120 prosent de neste tre år. Det var en stor økning, fra stabile 80 prosent tidligere.

Og hva hadde skjedd siden anslagene var så endret? Finanskrisen. En finanskrise setter økonomien vesentlig tilbake, blant annet som følge av høyere arbeidsledighet. Og da øker altså gjeldsgraden, målt som offentlig bruttogjeld i prosent av BNP.

Når statene må kutte i offentlige utgifter for å redusere gjeldsgraden, så vil nasjonalproduktet synke enda mer. Det blir en negativ spiral, den vi er inne i akkurat nå.

Men så kommer det største uhyret, selve hopp-i-stolen-grøsset: Eldrebølgen har bare såvidt begynt. Ifølge IMF vil de demografiske endringene koste oss OECD-landene ti ganger mer enn finanskrisen. Les om igjen: Ti ganger mer. Europa og Japan vil bli tøffest rammet.

Kilde for alle tallene i denne artikkelen er DnB NORs «Økonomiske utsikter 2/2010». Og rapportens kapittel «Oppgjørets time?» konkluderer med at det eneste som kan redde Europa, er en kraftig omlegging av pensjonssystemet. Pensjonsalderen må blant annet heves.

I skrivende stund, høsten 2012 har flere land kuttet radikalt i pensjoner og andre offentlige utgifter. Men det er også betydelig politisk uro og framvekst av høyreradikale partier.

Spørsmålet er hvor mye det er mulig å kutte i folks velferd i et demokrati. De eldre blir jo flere og flere, også som velgere, og vårt politiske system fordrer at politikerne blir gjenvalgt.

I en vanlig skrekkfilm vil helten klare seg til slutt, etter at uhyrene har jafset i seg en eller flere sympatiske bipersoner. Kanskje velferdsstaten er en slik sympatisk person som dør underveis mens først gjeldsuhyret og så eldreuhyret tråkker seg tungt gjennom Europa.

Så hvem er da helten i denne skrekkfilmen, helten som for all del ikke må dø? Kanskje det er selveste demokratiet.

Det er ikke opplagt at demokratiet vil overleve eldrebølgen i den vestlige verden. Demografi pluss demokrati kan bli for dyrt.

 Artikkelen er en bearbeidet oppdatering av en tilsvarende sak i E24 18.05.2010

Er utdanning en boble?

«Ingenting er sikrere å investere i enn utdanning». Nettopp en slik tro på at noe lønner seg i seg selv, er grunnlaget for en finansiell boble.

Det oppstår bobler i økonomien når noe er systematisk overvurdert. Dotcom-boblen sprakk ved årtusenskiftet, og den amerikanske boligboblen sprakk i 2008. Er det noe «alle» tror nå, så er det at utdanning er lønnsomt.

I USA betaler de fleste foreldre utdanningen til sine barn, både ved penger direkte til universitetet, men også oppholdsutgifter.

Nå setter flere spørsmålstegn ved om det er lurt, som i denne artikkelen i The Pelican Post, der illustrasjonen over er hentet fra. Universitetspengene har steget uforholdsmessig mye mer enn konsumprisindeksen.

«Consumers who have questioned whether it is worth spending $1,000 a square foot for a home are now asking whether it is worth spending $1,000 a week to send their kids to college. There is a growing sense among the public that higher education might be overpriced and under- delivering,» skrev Joseph Marr Cronin og Howard E. Horton i The Chronicle of higher education i 2009.

Her i Norge er høstsemesteret i gang igjen på universiteter og høyskoler. Titusenvis av ungdommer studerer, i trygg forvissing om at utdanning i dag vil lønne seg på sikt. Blir de lurt?

I 1992 studerte 22 prosent av befolkningen mellom 19 og 24 år på et universitet eller høyskole. I 2010, 18 år senere, er tallet 31 prosent ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Hvor fornuftig er det egentlig, at folk i sin beste alder holdes ute av produktivt arbeid? «Jo større og mer kompleks utdanningssektoren blir, jo mindre tydelig er bidraget til produktiviteten», skriver Alison Wolf i boka «Does Education Matter».

Likevel er forskjellen stor mellom USA og Norge: I Norge er utdanning gratis ved de aller fleste studiesteder og staten bidrar ved stipend og billig lån i Statens lånekasse. Det er altså samfunnet som taper på overinvestering i utdanning, ikke den enkelte.

Dessuten har vi et arbeidsmarked som absorberer de fleste, også de mange som studerer fag uten særlig opplagt nytteverdi. En medieviter kan ha det økonomisk helt greit som som kundebehandler på et callsenter. Og lønnsforskjellen på kundebehandleren og professoren er mindre enn i de fleste andre land.

Men fordi det økonomiske tapet ved utdanning ikke rammer den enkelte, kan det også ta lengre tid før vi oppdager at ikke all utdanning er nyttig.

Ifølge en britisk undersøkelse, referert av Jon Hustad i Dag og Tid, er det grunnleggende kunnskaper i språk og matte som gir et samfunn avkastning, ikke lange universitetsstudier av alle mulige slag. Høyere krav til, og høyere lønn til lærere i grunnskolen, er altså mer fornuftig enn flere universitetsstudenter.

Det kan det ta tid før vi oppdager. Nettopp fordi det er samfunnet som tar tapet i Norge, ikke den enkelte, som i USA.

Artikkelen er en bearbeidet og oppdatert versjon av en tilsvarende sak i E24  19.september 2011.

Kommentarer og korte bjeff

Velkommentil bloggen, "Kommentarer og korte bjeff". Bakgrunnen min er følgende: Hodejeger, forhandler i fagforening, Cand.Philol, gründer, personaldirektør og forfatter, oppgitt i tilfeldig rekkefølge.

Vinteren 2008 begynte jeg som kommentator i E24, et ganske voldsomt karriereskift for en hodejeger. Vinteren 2012 tenkte jeg at nok var nok i pressen, og begynte som PR-rådgiver. Men kommentator-dyret våknet igjen etter bare få uker i PR-bransjen... :-)

Kors på halsen, jeg passer ikke som PR-rådgiver. Gode PR-rådgivere bør være diskret, aldri PR-kåte på egne vegne og dessuten ikke starte politiske krangler med kundene... Eh...

Så nå er jeg tilbake i offentlig debatt, men denne gangen med egen blogg på Nettavisen. I tilegg til bloggingen holder jeg foredrag om kommunikasjon og ledelse. Jeg driver også bedriftsinterne seminarer innen endringsledelse, rekruttering og annen HR.

Er du interessert i foredrag eller bedriftsintern undervisning, se nettsidene mine www.orjas.no. Der finner du også fullstendig CV og omtale av bøkene mine.

Kommentarer i bloggen er skikkelige artikler som tar noen minutter å lese. Det jeg kaller korte bjeff er akkurat det, kjappe og ikke fullt så overveide utfall om det som faller meg inn.

Jeg samarbeider med Nettavisen om bloggen, og du vil finne de viktigste sakene der. Vil du ha "alt" bør du abonnere via RSS eller følge meg på Facebook. Jeg legger også ut sakene på Twitter (@orjas).

Send meg gjerne mail, elin@orjas.no, dersom du har forslag eller innspill til saker på bloggen!

Elin Ørjasæter