hits

august 2014

Utseende viktigere for jobbsøkere

Utseende ditt blir vurdert når du søker en jobb. Det overraskende er at det skjer førdu kommer til intervju. Du bør faktisk være pen for i det hele tatt å bli innkalt. De unge treffes hardest av den nye trenden, der er jo de som skal inn på jobbmarkedet.

Før var det bare klesbutikker og serveringssteder som stilte krav om foto ved søknaden. Men praksisen har bredt seg. Nå bes det om foto for svært mange jobber. Bare gå inn på finn.no og gjør et søk, slik jeg gjorde.

Ekspeditør i skobutikk? "Husk å legge ved både søknad og cv med bilde." Også i regnskapsbransjen bes det om bilde: "Send cv og søknad (gjerne med bilde)." Eller her, fra grafisk design: "Et bilde er ønskelig, men ikke et krav".

Store, seriøse bedrifter som kommuner, energiselskaper og oljeleverandørindustri ber ikke om foto i selve annonsen. Men kandidatene må logge seg inn og fylle ut cv i jobbsøker-systemer, og der oppfordres man til å laste opp bilde slik at det blir en del av søknaden. En fersk masterstudent fra NTNU kunne fortelle meg at minst halvparten av jobbene hun søkte krevet bilde. Og hun søkte kun jobber som krevet høy og spesifikk utdanning innen industriell økonomi. "Last opp foto" var beskjeden hun møtte, fordi dette lå inne i systemet,  altså programvaren.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det stopper ikke der: Studentene Malin Aasebø og Marthe Berget undersøkte hvordan sosiale medier brukes i rekrutteringsbransjen, det som kalles headhuntere. Aasebø og Berget var studenter på HR-linja på Markedshøyskolen, og jeg var veileder for bachelor-oppgaven deres. Både de og jeg ble overrasket over hvor stor vekt utseende får i rekrutteringsprosessen. Headhunternes assistenter gransker Facebook-profiler og LinkedIn-profiler, og legger først merke til bildet. Nettopp disse headhunter-assistentene avgjør hvem som kan komme til intervju.

Det betyr ikke at de bevisst kaller inn pene mennsker, og lar de mer alminnelige bli. Så enkelt er det ikke. Men massiv psykologisk forskning viser at vakre mennesker blir oppfattet mer positivt enn andre; Vi antar automatisk at de pene også er mer intelligente, effektive og sympatiske. Aasebø og Bergets oppgave viste at disse generelle sosialpsykologiske mekanismene slår like sterkt inn hos dem som jobber profesjonelt med rekruttering, som hos oss andre. Faktisk var rekrutteringsekspertene ganske ureflekterte. Mange av dem mente de kunne vurdere kandidatens "personlighet" bare på grunnlag av bildet.  Og bildet var gjerne det første de la merke til, før de leste cv-en.

Jeg jobbet som headhunter selv for ti-femten år siden. Den gangen tok jeg bilde av kandidaten på slutten av intervjuet for å klare å huske vedkommende. Et bilde er mer effektiv som huskelapp enn en CV. Men nå er altså rekkefølgen snudd: Bildet først. Intervju etterpå, hvis det altså blir noe intervju.

Godt dokumenterte sosialpsykologiske mekanismer, kombinert med den praksisen som følger av moderne teknologi, gir de vakre et større forsprang på jobbmarkedet enn de hadde før. Fordi kandidatens utseende blir eksponert før beslutningen blir tatt om hvem som skal kalles inn til intervju.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Du  som leser dette er kanskje godt voksen. Du søkte og fikk deg jobb før webteknologi gjorde bilder til et krav i jobbsøknaden. Men er sønnen din kjekk nok til at noen vil kalle ham inn til intervju? Og likner datteren din nok på en fotomodell til at noen gidder å lese den gode søknaden hun skrev?

Vi har lover mot diskriminering av kvinner, homofile og etniske minoriteter i jobbsøkerprosesser. Jeg ønsker meg ikke noen lov om diskriminering på grunn av utseende. Slike lover virker uansett ikke særlig effektivt. Men det er et paradoks at vi ikke har sjenket en tanke til den mest omfattende diskrimineringen: Den som skjer etter premisset: Generell fysisk attraktivitet.

Denne artikkelen sto først på trykk i Vårt Land 24.09.2014

Les saken om bacholor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

Les kronikken av Aasebø/Berget i Aftenposten, søk «Headhunterne går i facebookfellen» (betalingsmur)

Les arbeidsrettsadvokatens reaksjon på bachelor-oppgaven til Aasebø/Berget i Dagens Næringsliv

 

 

Skolesvik i innvandringslandet

Hvilket land kombinerer Europas høyeste innvandringstakt med store problemer i grunnskolen? Riktig svar er Norge.

Mandag er det skolestart. Kronprinsbarn begynner på hver sin privatskole. I den offentlige skolen er lærerne i streik.

En av årets viktigste bøker er "Det store skolesviket" av lektor Karl-Eirik Kval. Den handler om forfallet i skolen paralllelt med flommen av rundskriv, prosjekter og gruppearbeid.

Skolen er de rødgrønnes konkursbo. Men blir det bedre med de borgerlige? Neppe. To tiltak har kommet fra den blåblå regjeringen. Det ene er løftet om etterutdanning. Det andre er innføring av master i lærerutdanningen. Tilsynelatende to positive nyheter.

Men utdanning hjelper ikke hvis råmaterialet er for skralt. I Finland er lærerstudentene blant de fem prosent sterkeste elevene fra gymnaset. I Norge er de blant de 10-20 prosent svakeste elevene, ifølge forskeren Lars Vavik.

Og nå streiker lærerne. Arbeidsgiveren KS ønsker mer styring med lærernes arbeidstid. Dermed fjerner de det eneste virkelige frynsegodet i læreryrket; Friheten. Det gjør at enda færre skolelys får lyst på læreryrket. Men det er skolelysene vi har bruk for. Man må kunne noe, for å klare å lære det bort.

Ifølge forskning på Norges Handelshøyskole ved Kjell G. Salvanes er lærerne som gruppe betraktelig mindre intelligente nå enn før. Intelligens er den enkeltfaktor som ifølge psykometrien påvirker jobbprestasjoner mest. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest. Et fall i intelligens er altså dramatisk for læringsresultatet.

"Mine barn skal gå på privatskole" uttalte en bekjent, en selvsikker mann i 20-årene med topputdanning og gylden karriere foran seg. Han er uten videre enig i lektor Kvals analyse. Men gidder ikke lese boka, ungene hans skal jo ikke gå på offentlig skole uansett. Det er akkurat det som er problemet. De mest ressursterke er ikke interessert lenger.

Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som er sterke nok til å klage ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Skolens forfall er, sammen med innvandringstakten, de to forholdene i Norge som bekymrer meg mest. Og de to henger sammen: Jo bedre offentlig skole, jo bedre går det innvandrerbarna. Hvis den offentlige skolen er dårlig derimot, vil innvandringen bety større klasseskiller og større etniske motsetninger. Skolen er den sterkeste faktoren for utjevning og integrering vi har. Men da må den altså virke.

Tragisk nok starter segregeringen allerede i barnehagen: Shazia Sarwar i VG beskrev nylig hvordan tredje generasjons innvandrerbarn kan bli dårligere i norsk enn sine foreldre. Fordi de barnehageansatte ikke kan norsk og barna bare leker med sine egne, ikke med etnisk norske. Slik er innvandringsbyen Oslo blitt.

To av tre ikke-vestlige innvandrere har for dårlige lese- og skriveferdigheter til å fungere i arbeidslivet, ifølge regjeringens integreringsmelding i 2011.

"Vet du om en skole der barna mine kan lære norsk?" spurte en venninne nylig. "En privatskole, som ikke koster så mye? Der vi bor er det bare innvandrerbarn!?" Hun er annen generasjons innvandrer fra Pakistan og bekymret for ungenes fremtid. Hun vil gjerne flytte til en bydel med flere norske, men der er boligene for dyre.

Jeg ønsker lærerne lykke til med streiken. De bør kjempe for det siste frynsegode de har. De må beholde sin frihet og de bør slippe papirarbeidet og den overdimensjonerte rapporteringen. Sist men ikke minst bør lærerne få høyere lønn.

Fordi gjenreisingen av læreryrket er et nasjonalt anliggende, både samfunnsøkonomisk og kulturelt. Og særlig viktig er dette i en tid da befolkningen endrer seg så raskt.

Denne saken sto i avisa Vårt Land i juli 2014.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

 

Hvem eier Fredrik Græsvik?

"Som privatperson kan jeg melde at 415 barn er drept i Gazakrigen", skrev Fredrik Græsvik på twitter i går (se bilde). Han skrev også at han var kalt hjem fra Midt-Østen på grunn av "feil fokus", mens TV2-ledelsen sier til Dagbladet at dette ikke stemmer. Trolig handler denne saken mer om Græsviks bruk av twitterkontoen sin, enn om reportasjene hans. Han har stadig oppdatert med døde barn i Gaza, en type oppdatering som vitner om et sterkt personlig engasjement i saken.

Det måtte komme et kræsj en dag, mellom TV2-ansatte og ledelsen om bruken av sosiale medier. For noen år siden ble journalistene der aktivt oppfordret til å ta i bruk sosiale medier, og å bruke TV2 i navnene sine der, slik "TV2Fredrik" har gjort. De siste årene har tonen vært langt strammere, og medarbeiderne er bedt om å "vise varsomhet". De som har gått over streken (som jo ikke er særlig lett å definere) har gjerne fått en telefon eller tilsnakk. Så mange er helt tause, mye tausere enn de ville vært dersom de hadde en vanlig jobb som postbud eller pleiemedhjelper.




Jeg er langt mer Israel-vennlig generelt, enn det Græsvik trolig er. Men ettersom faget mitt er HR; og ikke utenrikspolitikk, langt mindre Midt-Østen-kunnskap, er temaet for denne bloggposten Fredriks rolle som arbeidstaker: Kan han gjøre kontoen sin "privat", sånn helt plutselig?

Det kan han selvfølgelig ikke, og det vet han godt. Rollen i TV2, sammen med hans egen twitteraktivitet, har gitt ham 43 000 følgere. Hvem eier den kontoen? Og kan han frata TV2 ansvar for det han skriver (slik han tvitrer at han gjør), når han faktisk er ansatt der og tvitrer om det samme som han rapporterer om?

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Senest i går diskuterte jeg sosiale medier med en arbeidsrettsadvokat, og temaet var, som vanlig, grensen mellom ytringsfrihet for ansatte og lojalitetskravet til arbeidsgiver. Græsvik-saken går rett inn i dette, selv om rollen som journalist er anderledes enn for andre. Rammene er trangere for journalister enn for andre, paradoksalt nok. Men det er jo fordi både de og redaktørene deres har bygget opp troen på "den objektive journalist". Men journalister er aldri objektive. Så snart de begynner å tvitre for egen maskin ser vi hvor lite objektive de er.

En ansatt  og høyprofilert journalist blir aldri en privatperson på twitter, hvor mye han enn vil. Det kan derfor hende ledelsen har (juridisk) rett til å kreve varsomhet, ja nærmest taushet, fra sine ansatte. Men er publikum tjent med det? Nei, det er vi ikke, vi er tjent med å vite hvor vi har folk. Derfor liker jeg Græsviks ville tvitring siste døgnet. Fremtiden tilhører frilansjournalistene. De høyprofilerte journalistene vil mer og mer bli en merkevare som seg selv, altså navnet sitt, mer enn redaksjonen de jobber for.

Sondringen mellom arbeidstakers ytringsfrihet og lojalitetsplikten til arbeidsgiver burde prøves rettslig langt oftere. Og for ansatte journalister er som sagt rammene trolig trangere enn for andre. Det som vil tvinge seg fram er flere dyktige frilansere, som selger sine produkter til de tv-kanalene og avisene som vil ha dem. Og oppdaterer sine konti nøyaktig som de vil.

Mitt råd til Fredrik Græsvik er altså å si opp jobben (hvis han har økonomi til å ta sjansen). Han vil tjene på å bli en fri mann. Publikum vil tjene på å vite hvor vi har ham. Jeg vil mye heller se reportasjene til en Græsvik som er seg selv på twitter, enn en Græsvik som mener det samme som før, men som ikke tør å tvitre det av frykt for å miste jobben. 

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken. Er du interessert i foredrag om sosiale medier og arbeidstakers ytringsfrihet kontakt meg på elin@orjas.no.