hits

september 2012

Fjern flytteskatten

Høyre og Fremskrittspartiet er enige om at formuesskatt og arveavgift skal fjernes. De to skattene utgjør om lag 18 milliarder kroner årlig i statlige inntekter.

Men hva med flytteskatten? Den kalles dokumentavgift, men har ingenting med dokumenthåndtering å gjøre. Denne skatten er bare til for å skaffe staten inntekter. Selve dokumenthåndteringen betales ved tinglysingsgebyret.

Vi betaler 2,5 prosent av boligens verdi i ren flytteskatt hver gang vi kjøper ny bolig. Det utgjør mellom fem og seks milliarder kroner årlig til staten.

Noe må staten skattlegge for å få inntekter. Vi skattlegger derfor arbeid (inntektsskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift) og handel med varer og tjenester (moms), for å nevne de to viktigste. Enhver skatt må vurderes ut fra om den

a) oppleves rettferdig og

b) om den får folk til å oppføre seg på en måte som er ønsket eller uønsket sett fra et samfunnsperspektiv.

Det er dette siste økonomene kaller incentiver.

Å skattlegge flytting gir helt gale incentiver. At folk flytter på seg er jo bra og bør ikke skattlegges. Folk flytter gjerne for å finne en bedre jobb eller ta utdanning. Når alderspensjonister flytter er det også bra, fordi de som regel forlater store boliger for å skaffe seg noe mindre og mer moderne. Det frigjør dermed eneboliger til barnefamilier samtidig som de skaffer bolig der de kan bli boende lengre i sitt eget hjem. Vinn-vinn altså.

Flytteskatten burde stått lenger oppe på lista over skatter som bør fjernes. Å fjerne formuesskatt er viktig fordi den skatten diskriminerer norske eiere. Men flytteskatten burde vært fjernet før vi fjernet arveavgiften.

Stå på, Mæland!

I går 25. september skrev Trygve Hegnar i Finansavisen at Øystein Mælands krav om sluttpakke var meningsløst. Trygve Hegnar har greie på mye, men er neppe noen spesialist på arbeidsrett.

Tidligere politidirektør Øystein Mæland. Foto: NTB

Stridens kjerne er hvorvidt Mæland sa opp jobben sin ved pressemeldingen av 16. august. "Tillit fra justisministeren er selvsagt avgjørende for at jeg kan bli værende i min stilling. Når statsråden og andre politikere ikke utvetydig har kunnet klargjøre dette, gjør det det umulig for meg å gå videre med dette arbeidet. Jeg har derfor i kveld bedt om å fratre min stilling," skrev Mæland. Meldingen ble sendt ut ved ti-tiden om kvelden, rett etter at Grete Faremo i programmet Debatten på NRK hadde sagt at hun hadde bedt om å få vurdert sin habilitet i forhold til Mæland.

Behandlingen av Øystein Mæland er så stygg som personalsak betraktet at det hadde vært gøy å sett den rettslig behandlet. Mannen fikk vite av departementsråden (ikke av statsråden!) at hun plutselig fant det for godt å få vurdert sin habilitet, og at hun ville fortelle folket det på NRK TV samme kveld.

Er det en oppsigelse å bekjentgjøre at det ikke lenger er mulig å utføre arbeidet fordi sjefen ikke har tillit? Mælands advokat mener at det er det ikke. Og jeg mener han har rett.

Øystein Mæland ble utsatt for en totalt uberegnelig arbeidsgiver, og opplevde noe som måtte oppleves som en faktisk oppsigelse fra statsråden, formidlet av tredjeperson. Hvis habilitet var et tema burde jo den ha blitt vurdert lenge før, og håndtert et annet sted enn på direktesendt TV.

Departementet tror det kan kjøpe seg ut av alt, og vil sette mannen på tørkeloftet som spesialrådgiver. Det vil ikke Mæland. Han vil kalle en spade en spade, og sier også gjennom sin advokat at han ønsker full åpenhet rundt sluttavtalen.

Stå på, Mæland! Det er grenser for vilkårlig behandling av folk, også for behandlig av toppledere. Og faktisk særlig for behandlng av toppledere i offentlig sektor.

Mælands advokat Nicolay Skarning har nemlig et meget godt poeng når han sier: På dette nivået innen vårt byråkrati er stillingsvern særlig viktig av hensyn til uavhengigheten. Toppledere i staten må aldri styres av frykt for sin egen økonomi. Da får vi enda verre nikkedukker enn vi allerede har. Derfor er denne saken interessant, ikke bare for Mæland, men for alle som ønsker at toppbyråkrater har integriteten i behold, også når det stormer rundt dem.

Les Gunnar Stavrum om samme sak: Kjøp Mæland fri

 

Varsko! Tintin er rasist!

Og her er Kaptein Haddocks kommentar. Skjermdump fra Instagram ved Herrhallberg.

På Kulturhuset i Stockholm er barnebibliotekets hyller renset for Tintin-tegneserier i følge Dagens Nyheter i dag 25. september.

Tegneserieskaperen Herge`s holdninger til andre folkeslag er ikke slik man vil ha det i Sverige. Nå har kulturhussjefen satt bibliotekarene til å lete etter annen litteratur med "feil" holdninger, slik at barna skal forskånes for denslags.

I Norge har vi hatt mange og lange diskusjoner om Pippis far kan fortsette å hete "negerkonge" eller ei, han er nå blitt til "sydhavskonge". (Se blant annet denne saken om NRKs innføring av "sydhavskonge".)

Og Torbjørn Egners vise om "lille Hoa" som er "hottentott" skaper samme problem. Thomas Hylland Eriksen skrev en artikkel i 2006 der han argumenterte godt for at disse begrepene ikke fungerer lenger.

Noen oversettelser bør moderniseres for at innholdet skal fungere i et moderne samfunn. Samtidig risikerer man at verdifull kulturelle uttrykk går tapt, på de politisk korrektes alter. Personlig synes jeg "sydhavskonge" fungerer bedre i 2012 enn "negerkonge" og viktigst: Å endre ett enkelt ord tar jo ikke fra oss Pippi og hennes fantastiske historie om faren som er konge på en sydhavsøy.

Vesle Hoa er vanskeligere å endre, og er vel en sang som heller bør få gå i glemmeboka enn å endres. Den er søt, men fullt mulig å leve uten for norske barn. Men Tintin? Tintin er tegneseriekunst i verdensklasse. Og bortimot umulig å modernisere uten at selve fortellingen blir endret.

Altså kortslutter svenskene og renser Tintin ut av hyllene på et svensk hovedbibliotek. Det er synd på svenskene. Tenk så mye moro ungene deres går glipp av!

Jonas: En farlig helseminister

Er helseminister Jonas Gahr Støre Norgesmester i avledning? Hans departement har nettopp mottatt en knusende rapport fra Fylkeslegen om at pasientener har vært i fare på Ahus på grunn av lav bemanning.

Og hva snakker Støre om da? Kulturløftet. Ja, du leste riktig. Da Dagens Næringsliv lørdag konfronterte ham med at Norge bruker mindre penger på helse per innbygger nå enn da regjeringen ble etablert i 2005, svarer han: "Uansett er det vanskelig å definere hva en helsekrone er. Et eksempel kan være at det Trond Giske og Anniken Huitfeldt har løftet inn av midler gjennom "kulturløftet" er for meg viktige helsekroner."

Hurra! Til alle pasienter som er redd for å dø på grunn av sloms, rot eller dårlig bemanning: Fatt mot!  Operaen går så det suser! Helsekronene blir brukt der de virkelig monner! På regionteatrene, museene og bibliotekene!

Bent Høie fra Høyre kaller Støres avsporing latterlig i dagens (mandag) utgave av Dagens Næringsliv. Jeg er usikker på om "latterlig" er riktig ord. Jeg synes Jonas Gahr Støre er farlig.

En mann som besvarer ethver presist spørsmål med bevisst tåkelegging eller total avsporing, er farlig. I hvert fall hvis han er statsråd.

 Les artikkelen Ap-fyrsten og folket fra 2008. "Jonas ville aldri kalt en spade for en spade. Han ville sagt "et viktig redskap som gir interessante muligheter i møtet mellom de løfterike elementene jord og luft."

Lut lei av stortingslivet

Kjetil Solvik-Olsen, en av Fremskrittspartiets beste politikere, forteller i Klassekampen i dag 21. september hvorfor han ikke gidder mer. Les intervjuet her: Lut lei av stortingslivet.

Kjetil Solvik-Olsen. Foto: Stortinget

 

Dårlig lønn. Unge, kunnskapsløse broilere får stadig flere posisjoner. Virkelighetsfjerne og innholdsløse debatter. Det er avisas oppsummering av intervjuet.

Solvik Olsen gir et godt bidrag til lønnsdiskusjonen, fordi han viser sammenhengen mellom lønna på rundt 780 000 kroner og en dårlig debattkultur. Lønna tiltrekker seg broilere, mens tungvektere fra samfunns- og organisasjonskultur ikke ønsker seg inn på Stortinget, blant annet på grunn av lønn. Han oppgir lønna som ett element av flere for hvorfor han selv gir seg.

Les også intervjuet i NA24 i går 20. september: Alt vi har fått til er å flytte en laksefjord 50 meter.

Men først og fremst er intervjuet i Klassekampen et interessant angrep på dyrkingen av "politiske talenter". De som briefer med sitater av Ayn Rand eller Mao tse Tung, men som ikke har peiling på hvordan det de vedtar påvirker samfunnet. Eller de litt større broilerne, som er blitt voksne nok til å avlevere innlærte fraser på løpende bånd:

Helga Pedersen er en floskelmaskin uten like. Det gir ingen mening i å diskutere noe som helst med henne,"  sier Solvik-Olsen til Klassekampen.

Det er sjelden vi leser så direkte tale om Stortinget, ja, om arbeidslivet i det hele tatt. Det er når folk skal slutte at de sier sannheten. Alle sjefer bør gjennomføre intervjuer med de som har sagt opp for å få en usminket rapport. Solvik Olsen gir, heldighvis, den rapporten til pressen.

Intervjuet med Solvik-Olsen: Lut lei av stortingslivet og med NA24 her: Alt vi har fått til, er å flytte en laksefjord 50 meter

Trekk lodd om Munch-museet

Norge har fostret to kunstnere som er virkelig verdensberømte. Det er Henrik Ibsen og Edvard Munch. Pussig nok klarer vi ikke bygge gode monumenter over noen av dem.

Erling Dokk Holm har en artikkel om saken i Dagens Næringsliv i dag torsdag 20. september. Kan ikke Arbeiderpartiet og Høyre trekke lodd om lokaliseringen? Det er jo uenigheten mellom disse to store partiene som gjør at vi aldri får noe museum. AP vil ha nytt museum på Tøyen, Høyre vil ha Lambda i Bjørvika, det skjeve bygget du vet.

"Det partiet som gir seg på lokaliseringen gir hele byen et museum," skriver Dokk Holm. "Det som ikke gir seg gir oss ingenting". Og ettersom ingen ser ut til å gi seg foreslår han loddtrekning.

"Noen vil si det er useriøst, men tvert imot. Det er en effektiv og fornuftig måte å løse et problem på. Det etterlater ingen tapere, og skaper lojalitet til beslutningen. Det finnes en solid tradisjon for å trekke lodd i politikken, både i Hellas i antikken og senere," skriver Dokk Holm, som til daglig underviser på Markedshøyskolen og Arkitektur- og designskolen i Oslo.

Godt forslag. Trekk lodd. Oslo trenger et museum, og det å få bygget det er viktigere enn lokaliseringen.

Stortingsfolk tjener for lite

Mandag varslet både Ola Borten-Moe (Senterpartiet) og Ketil Solvik Olsen (Fremskrittspartiet) at de ikke tar gjenvalg til Stortinget. Begge er ansett som usedvanlig dyktige politikere. De gidder ikke mer.

Sigurd Grytten, en av byens mest erfarne og dyktige PR-rådgivere, mener de folkevalgte må få bedre betalt.  I dag er lønna på Stortinget  777 630 kroner. For noen av representantene er det mye mer enn de kunne fått i det vanlige yrkeslivet, mens for andre er det mye mindre. "Det er et økende problem for partiene at de ikke får de dyktigste til å stille på liste", sier Sigurd Grytten, i dag partner i kommunikasjonsbyrået Zync til Klassekampen i dag 19. september.

I Finansavisen (19/9) tar Christian Tybring-Gjedde, selv stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, til orde for et helt annet lønnssystem for stortingsrepresentanter. Han vil bort fra at alle får lik lønn og foreslår gammel lønn pluss 150 000 kroner, og ekstralønn for høy utdanning.

Ingen representanter har så langt sagt at de sier nei til gjenvalg på grunn av lønn. Men det er klart at det spiller inn. Penger betyr noe. Og kombinasjonen lønn, arbeidstid, pendling og mediepress gjør altså at de beste mister interessen.

777 630 kroner er uansett for lite for å få de beste til å bli, og de beste til å ønske seg en stortingskarriere.

 

Hvem passer til å jobbe?

Denne artikkelen ble trykket i Tidsskrift for Norsk psykologforening nr. 9/2012. Det er en fagartikkel om arbeidsliv, noe som fremgår av taggingen i venstre marg her. Litt tyngre å lese enn "korte bjeff" og "kommentarer" i denne bloggen, men heng på, for dette er viktig stoff og jeg vil gjerne ha kommentarer!

Psykologer kan mye om IQ og personlighet. Men forbausende få kobler dette til arbeidslivets harde data om sykefravær og trygd.

For de fleste psykologer er betydningen av IQ for jobbprestasjoner velkjent. Men så vidt jeg vet er det kun en rapport om betydningen av IQ for frafall i yrkeslivet. Studien av Gravseth m.fl.[1] viser at lav IQ (slik den er målt ved sesjon i militæret) har en sammenheng med senere risiko for uføretrygding. Min påstand er at denne samvariasjonen mellom lav IQ og uføretrygd bare vil øke jo mer produktivt arbeidslivet blir.

Innovasjonstakten i arbeidslivet er en helt annen enn noen gang tidligere i menneskets historie. Teknologien endres stadig på jobb, og ikke bare for kontorfunksjonærer som må lære ny programvare. En rengjøringsassistent må kunne lese en bruksanvisning på engelsk og stadig kunne forstå nye typer sjekklister for arbeidet. Og hvor ble det av yrket hjelpemann på bil? Han som ikke trengte sertifikat, og ikke å trengte å finne veien? Han skulle bare være sterk, han. Det finnes ingen enkle yrker mer.

Så langt IQ. Men hva med personlighet? I jobben som hodejeger brukte jeg personlighetstester basert på Big Five-modellen. I boka "Personlighet og personlighetsforstyrrelser"[2] av Svenn Torgersen brukes en del av de samme begrepene, og på en måte som er svært relevant for forståelsen av tilpasning til arbeid . På samme måte som høy IQ er bedre enn lav IQ, er noen personlighetstrekk absolutte minustrekk i arbeidslivet. Dette er min konklusjon etter lesning av Torgersen, ikke Torgersens egen. Han behandler nemlig yrkeslivet mer sporadisk i sin tekst, og trekker ingen bastante konklusjoner om tilpasning til jobb. Men det gjør altså jeg. Og min konklusjon er følgende: En god arbeidstaker er høy på kontroll, lav på sårbarhet og middels til høy på intensitet. En slik score kalles "det selvbevisste ordensmenneske" av Torgersen, og de tre personlighetstrekkene tilsvarer det som gjerne kalles planmessighet, nevrotisisme og ektroversjon i Big Five-modellen.

Torgersen opererer med 8 personlighetstyper og 13 typer personlighetsavvik. Jeg mener at færre og færre av disse 8 personlighetstypene, for ikke snakke om de 13 avvikene, lar seg forene med yrkesmessig tilfredshet og suksess. Hvorfor? Jo, på grunn av de stadig økte kravene til relasjonell kompetanse de moderne jobber krever. Sære folk får lettere problemer på jobben i dag enn for hundre år siden. Da krevde mange av de vanligste yrkene lite samspill med andre. Enhver særing kunne finne sin plass, også i arbeidslivet.

Tenk deg seterbudeia, et vanlig kvinneyrke i flere hundre år. En tung, ensom og krevende jobb. Hvis hun var pliktoppfyllende (kanskje inntil det tvangsmessige) kunne hun klare jobben selv med en paranoid eller endog schizotyp personlighetsforstyrrelse. Vis meg en paranoid eller shizotyp person i dag som kan utføre et yrket sitt like godt som denne vrange og innesluttede seterbudeia! Også fiskerbonden kunne være sosialt inkompetent hvis han bare var god til å pelle stein og å skjønne hvor fisken stod. Så ensomme yrker finnes ikke lenger. Disse to tenkte enkeltmenneskene trengte ensomheten for å fungere. "Ensomme yrker"? Beskrivelsen av yrket burde ikke vært avledet av ordet "ensom", men av det mer nøytrale ordet "alene". Så da lager jeg et nytt ord: Så alenestående yrker finnes ikke lenger.

Konklusjon: Arbeidslivet preges av en stadig sterkere innovasjonstakt. Det krever IQ. Arbeidslivet preges også av stadig sterkere krav til samhandling med kolleger, kunder og leverandører. Det krever "riktig" personlighet i form av høy planmessighet, lav nevrotisisme og (ganske) høy ekstroversjon.

En feil personlighet kan reddes av høy IQ og omvendt. Men kravene til en bra mix av disse øker, og disse kravene vil fortsette å øke ettersom produktiviteten øker. Flere vil streve med å finne sin plass i arbeidslivet.

Utfordringen er å finne et system der alle må bidra, innenfor rammene av moderne produksjon. Det må være plikter igjen til både de som er litt dumme og de som er ganske rare. Ellers gidder ikke de med høy IQ og passende personlighet å dra lasset alene.

Hvordan skal vi få til et slikt samfunn? Jeg aner ikke. Men for å få til løsninger må vi i hvert fall forstå problemet.


[1] Gravseth m.fl., publisert i 2008 i European Journal of Public Health, Vol. 18, No. 6, 650–655.

[2] Torgersen, Svenn, Gyldendal 2008. Forfatteren er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo og har drevet mye forskning omkring personlighet og personlighetsforstyrrelser.

Ulvebråk i Høyre

Gunnar Gundersen

Det kan bli ulvekrig i Høyre, ifølge Aftenposten 16/9. Gunnar Gundersen, stortingsrepresentant fra Hedmark, vil ha slutt på å verne ulven innenfor norske grenser. Fornuftig nok, i og med at de få ulvene vi har er en del av en diger og livskraftig russisk-skandinavisk ulvestamme, som langt fra er utrydningstruet.

Her er "Harde Faktas" sak om rovdyr på Youtube.  Neste Harde Fakta med Jon Hustad kan du se på TV2 onsdag kveld.

Stortingsrepresentant Nikolai Astrup fra Oslo derimot, vil ha ulv også i Norge. Dermed kan Høyre på neste landsmøte få mye rovdyr-bruduljer når partiprogrammet skal utformes.

Men de er ikke de eneste. I hvert eneste parti i Norge vil det kunne bli bråk rundt rovdyrforvaltningen. Og skillet går mellom by og land,

Nikolai Astrup

eller mer presist mellom de fylkene som har rovdyr (og vil bli kvitt dem) og de fylkene som ikke har rovdyr, og som derfor er mer rovdyrvennlige.

Jeg bor på Majorstua, men har opp gjennom årene hatt mye kontakt med folk i Oppland og Hedmark som sliter med rovdyr. Og jeg er mot at vi skal ha ulv og bjørn i Norge, men for at vi skal ha jerv og gaupe. Ulogisk? Jeg forklarte saken på TV2 onsdag 12. september i år.

Saken kan du se på youtube her. Følg Harde Fakta på TV2 onsdag kveld og på egen Facebook-side: Harde fakta på Facebook.

 

 

Kjeft opp en taxisjåfør!

Blinde får ikke taxi hvis de har med førerhund. VG.no skriver om blinde Tone som blir stående igjen på taxi-holdeplassen mens hun hører andre rundt henne får ledig bil.

Faksmimile fra vg.no lørdag 15. september

Mange muslimer mener hunder er urene, og vil ikke ha dem i bilen. Det er trolig derfor Tone kan bli stående i opptil en time og vente på taxi, mens andre etter henne i køen får bil.

Men hallo, hvorfor finner vi oss i dette? Hvorfor tar ikke hver og en av oss jobben med å slippe fram Tone i køen, kjefte på snikerne og lage et helvetes rabalder når sjåføren later som han ikke ser henne?

Tone må ta mye taxi, nettopp fordi hun er blind. I Oslo er de aller fleste taxisjåfører muslimer, i hvert fall så langt jeg kan gjette etter landbakgrunn.

Både snikerne og taxisjåførene trenger tydeligvis oppdragelse. Kjeft opp en taxisjåfør neste gang blinde med førerhund blir forbigått i køen!

Rikssynserens rasisme

"Hvem er vel for innvandring av genetisk svake analfabeter fra Punjab?" Dette skrev historikeren og forfatteren Nils Rune Langeland på Facebook.

Forfatteren Nils Rune Langeland. Foto: Aschehoug forlag

Facebook-profilen til Langeland er ikke privat, han er en del av "Facebook-høgre", som det kalles. Det som står der blir stadig plukket opp av pressen. Langeland visste at han han uttalte seg som en offentlig person.

Etter Punjab-kommentaren fortsatte han med at Norge blir styrt av et "kulturmarxistisk sykkelnettverk på Majorstua". Han brukte dermed ordet som Anders Behring Breivik gjorde til sitt om dem han drepte: Kulturmarxister.

Det første utsagnet viser en forakt mot pakistanernordmenn som opplever tragedien i å få mange utviklingshemmede barn. Det andre utsagnet viser en flørt med 22. juli som gjør meg kvalm.

Etter Facebook-raptusen har Langeland fått fire helsider i henholdsvis Morgenbladet og Klassekampen der han på akademisk vis presiserer og går tilbake på uttalelser som "kunne virke støtende" eller var "flåsete".

Langeland er den ekleste gutten i klassen. Den som mobber mest, for så å ha det mest tillitvekkende smilet og de beste bortforklaringene når han møter rektor.

Jeg antar at Langeland var på stigende promille da han skrev disse kommentarene. Nå er han edru, og kommenterer seg selv slik: "Jeg ville bare sette på spissen at det tydeligvis finnes visse innvandrergrupper som har spesielle problemer av forskjellig karakter."

Screenshot som ble sendt ut på twitter av Eivind Trædal.

Ja ha, ja. Det han kommenterte er i ferd med å bli en tragedie for norskpakistanerne, nemlig inngifte. Det skaper en økt forekomst av alvorlig funksjonshemmede barn, i tillegg til at inngifte også forsinker integrering. Se saken min i E24: Forby ekteskap mellom søskenbarn. 

Men det å sleive i vei om det mest alvorlige er typisk for Langeland: Han berører de mest sentrale spørsmålene. Innvandringen, multikulturalismen, Europas indre spenninger og forvitringen av norsk kulturarv.

Det er et paradoks at seriøse debattanter som Hans Rustad (Document.no), Hege Storhaug (Human Rights Service) og forfatteren Ole Jørgen Anfindsen blir omtalt i landets sentrale avisredaksjoner som en slags avskum, folk man snøfter over eller ler av.

Mens Nils Rune Langeland, som i motsetning til disse åpenbart flørter med fascisme, tas inn i varmen som interessant rikssynser. Hvorfor kan Langeland først være så vulgær, og deretter få breie seg hos kulturelitens egne aviser, Morgenbladet og Klassekampen?

Fordi han er uhyre veltalende, faktisk en språklig virtuos. Han er en av kultureliten selv, til tross for at han koketterer med at han bare er "ein lesande bonde" fra Vestlandet.

Menneskeforakt er ikke bedre hvis det er innpakket i spenstige, elegante eller pene ord. Disse to avisene burde finne klokere innvandringsmotstandere å intervjue enn Nils Rune Langeland.

Les hva Rune Slagstad mener om saken: Postmoderne lekefascisme

Les intervjuet med Nils Rune Langeland: Stompa fra helvete

Subprime på norsk

Stortingsrepresentant Jørund Rytman fra Fremskrittspartiet raser mot Husbankens ordning med Startlån. Det er bra. For det er på tide at opposisjonen ser nærmere på denne låneordningen. Den er skadelig for låntakerne, skadelig for boligmarkedet og skadelig for skattebetalerne.

Tom Staavi i Dine Penger skrev en god analyse av dette i august i år:

Det er flust av eksempler på at folk med en, for å si det forsiktig, meget rufsete betalingshistorikk og lave inntekter fra NAV, får låne 100 prosent til boligkjøp. For bankene er disse lånene neppe noe problem. Hvis en bank kan bidra med 80 prosent og lempe topprisikoen over på skattebetalerne, har banken fått en helt ok deal.

Det er skattebetalerne som tar topprisikoen for lånene til folk som ikke burde fått låne penger. Og da bør spørsmålet melde seg fort: Vi har 429 kommuner i Norge. En kommune skal håndtere svært mange ulike spørsmål, alt fra vei, vann og kloakk, til skole, plan-og bygningslov, barnevern, eldreomsorg og en røys av andre oppgaver.

Har vi kompetanse rundt om i kommune-Norge til å vurdere kredittverdighet og forsvarligheten av å låne ut skattebetalernes midler på denne måten? Jeg tviler på at den kompetansen er god nok.

Nettopp. Are Sauren i Husbanken som ble intervjuet av NTB/Bygg.no i oktober i fjor, bekreftet at de skjerpede egenkapitalkravene i bankene bidrar til økt pågang til Husbanken. Og lånesøknadene avgjøres altså av folk uten kompetanse, slik Rytman forklarer til Nettavisen/NA24 i dag mandag og som Staavi skrev forrige måned. Selv omtalte jeg ordningen i september i fjor:

Med andre ord, statens Husbank overtar der bankene ikke tør, eller ikke får lov av Finanstilsynet. Regjeringen kaller startlån sitt viktigste verktøy for å hjelpe vanskeligstilte i boligmarkedet. I realiteten kan startlånet være det som dytter folk utfor gjeldsstupet, skrev jeg i E24.

Det er på tide at politikerne våkner opp og ser hvor vill denne Husbank-praksisen er. Det er subprime på norsk, for øvrig overskriften til både min og Tom Staavis artikkel. De minst betalingsdyktige dyttes utfor gjeldsstupet og skattebetalerne får regningen. Det er en skikkelig tap-tap-situasjon.

Sigrid: Trøst i sorgen

Onsdag kveld møttes de som hadde vært med i letingen etter Sigrid Giskegjerde Schjetne. Familiens talsmann og koordinator i letingen,  Bengt Eriksen framførte en takk fra foreldrene.

Hanne Kristin Rohde og Bengt Eriksen i går kveld, onsdag.

"Dere har holdt motet vårt oppe og vært en uvurderlig støtte i denne blytunge marsjen," sa Bengt Eriksen, på vegne av familien til Sigrid.

Politiinspektør Hanne Kristin Rohde, sto ved siden av ham. Hennes folk hadde løst saken, i hvert fall så langt at Sigrid er funnet, og to menn siktet for drapet.

I sorgen over Sigrid står bildet av Bengt Eriksen og Hanne Kristin Rohde igjen som symbolet på at samfunnet fungerer. Den ene av dem representerer statsmakten ved politiet. Den andre representerer det sivile samfunn, altså venner, naboer og alle andre som faktisk bryr seg.

Når tragedien rammer en familie, må både statsmakten og det sivile samfunn fylle sine oppgaver. Det skjer ikke alltid.

Etter 22. juli vet vi nå at politiet sviktet sin oppgave i å beskytte ungdommene på Utøya. Det sivile samfunn derimot, fungerte. Ikke bare ved campinggjestene som rykket ut, men også ved de mange som gikk i rosetog. Folk brydde seg, både da det gjaldt og i sorgen etterpå.

Husker du ungjenta Faiza Ashraf? Vi så stadig ansiktet hennes på skjermen vinteren 2010. Hun var savnet i mer enn tre uker før hun ble funnet død i et skogholt i Asker.

To menn er ble senere dømt for bortføring og drap. Politiet gjorde jobben sin i Faiza-saken, mens det sivile samfunnet sviktet. Før Faiza ble funnet ble familien hennes mistenkeliggjort i pressen. Det sivile samfunn gav dem ikke støtte, men en ekstra tung bør under deres blytunge marsj.

Tre saker, så ulike, men alle handler om unge mennesker som mistet livet på en særlig grusom måte. Og de viser også hvor viktig det er å skille mellom politiets arbeid på den ene siden, og det sivile samfunn på den andre.

Hvorfor er dette skillet så viktig? I alle forsvinningssaker og i etterforskning av drap må det stilles svært ubehagelige spørsmål. Politiet må ettergå både livet til den savnede selv og stille spørsmål som oppleves invaderende og mistenkeliggjørende for de nærmeste. Men nettopp ved å vite at politiet fungerer og snur alle steiner, kan det sivilie samfunn gjøre sin oppgave, som er å hjelpe og støtte de som er igjen.

Hanne Kristin Rohde takket også de fremmøtte i går kveld. Hun sa at saken hadde vist at en stor frivillig leteaksjon faktisk kunne kombineres med en bred politietterforskning. Trolig var det mulig fordi de sivile, ledet av Bengt Eriksen, forsto sin rolle, altså hva de skulle gjøre og hva de skulle overlate til politiet å gjøre.

Fra folkemøtet i går kveld, onsdag. Politiet og familien, ved Bengt Eriksen, takker de fremmøtte.

Det vi lærte av Sigrid-saken, så langt, er at det går faktisk an at både politiet og det sivile samfunn gjør det de skal. Det er en trøst, også i sorgen over Sigrid. Og noe å strekke seg etter, når tragedien rammer igjen.

Ønsker du å kommentere denne saken? Bli tilhenger på Facebook-siden min og diskuter der, den finner du her: Elin på Facebook

 

Høye boligpriser er dårlig nytt

"Boligprisene vokser raskere enn selv de mest optimistiske ekspertene spådde i fjor", lyder forsiden av Finansavisen i dag tirsdag. Som vanlig jubler avisa over stigende boligpriser. Årsveksten er nå på 8,1 prosent, ifølge eiendomsmeglerne. 

Finansavisen er i selskap med det meste av norsk presse, som stadig forteller hvor mye rikere gjennomsnittsnordmannen er fordi boligen hans blir mere verdt.

Men stigende boligpriser er grunnleggende usosialt. Det er kun de som har overskuddsmasse av bolig som tjener på det, slik makroøkonomen Olav Chen forklarte i denne artikkelen fra E24 i 2009.

Stigende boligpriser er dårlig nytt for alle unge og halleluja for feite femtiåringer. Det er bra for dem som sitter med nedbetalte hus og hytter og deres barn, som får god hjelp til å kjøpe den første leiligheten. Stigende boligpriser gir større klasseforskjeller mellom de unge som får egenkapitalen hjemmefra, og de som ikke får det.

Så hva må gjøres? Det må tas en rekke grep samtidig for å styrke tilbudet på boligsiden. Det viktigste å gjøre reguleringsprosessen av tomter enklere, og å bygge ut infrastrukturen (tog!) i Oslo-området, slik at Østfold og Vestfold blir en del av stor-Oslo.

Se min artikkel om fiansiering av infrastruktur Hvem skal bygge veiene?

I tillegg må de nye byggeforskriftene, blant annet med det vanvittige kravet om rullestol-tilgjengelighet for alle småleiligheter, endres. Til sammen fordyrer dette leilighetene med om lag sekshundretusen kroner, ifølge ledelsen i Selvaag.

Stigende boligpriser er ikke bra. Det er dårlig for de som skal betale pensjonene våre, nemlig de unge. Derfor er det også dårlig nytt for oss som er middelaldrende.

Les Gunnar Stavrum: Bygg bolig i kornåkrene

 

 

Hvem skal bygge veiene?

Det tar lenger tid å ta toget fra Oslo til Larvik i dag, enn da Vestfoldbanen åpnet. Og E18 gjennom Østfold er en landevei på deler av norsk side. Hvorfor får vi ikke orden på Oslofjord-regionen?

Det handler om penger. Alle store infrastrukturprosjekter krever finansiering, og denne regjeringen vil ikke binde opp mye penger for fremtidige statsbudsjetter.

Det er fornuftig tenkt. Men det finnes metoder som forener myndighetenes behov for sparsommelighet med det å få bygd vei og jernbane raskt.

Torsdag avholdes seminaret Thinking outside the box, arrangert av advokatfirmaet DLA Piper og SEB (svensk storbank). Hit kommer nok det meste som teller innen kapitalmarkedsmiljøer og entreprenører i inn- og utland.

Seminaret handler nemlig om finansieringsmetoder for infrastruktur, kalt OPS (offentlig privat samarbeid) av politikerne. Det er dette Høyre har mast om i årevis, men til døve ører hos regjeringspartiene.

Hvorfor er de rødgrønne så motstander av at vi skal finansiere vei og jernbane slik de gjør det andre steder i Europa? OPS betyr at du gir en stor privat aktør oppgaven å bygge en vei, eller en jernbane, eller noe annet.

Den private aktøren finansierer, bygger og tar risikoen, og staten leier da veien (eller jernbanen), i for eksempel 25 år. Etter det mottar staten veien vederlagsfritt tilbake. Dette er gjennomført i dag for tre veistrekninger i Norge, og alle tre fungerer godt.

For eksempel E18 mellom Grimstad og Kristiansand: Denne ble bygget av den tyske entreprenøren Bilfinger Berger og det tok tre år, og ikke sju år som staten brukte på en tilsvarende strekning gjennom Vestfold.

Bilfinger Berger tapte penger på prosjektet, fordi de feilkalkulerte grunnforholdene. Men det var altså Bilfinger Bergers problem. Hadde veien vært finansiert på vanlig måte, gjennom statsbudsjettet, så hadde det blitt skattebetalernes problem.

Selvfølgelig vil de fleste OPS-prosjekter gå med overskudd, men risikoen for feil kalkyler er alltid der, og den trenger altså ikke staten å ta på vegne av borgerne.

Men den største fordelen med OPS er at det fører til at veien, eller jernbanen, faktisk blir bygget. Staten må gjøre planarbeidet, men etter det kan andre gjøre selve jobben, og da blir den altså gjort.

Det som kanskje haster alle mest i Oslo-regionen er å få dobbeltspor i triangelet Halden - Lillehammer - Skien, med Oslo S som navet. Det vil gi raskere transport av gods, noe som vil komme hele landet til gode.

Det vil også lette boligprisene i Oslo, fordi det vil bli lettere å pendle. Men det vil også gjøre det langt lettere å etablere næringsvirksomhet i Vestfold og Østfold-byene, samt langs Mjøsa opp mot Gudbrandsdalen.

Vi har verdens beste land, men vi får ikke brukt det på grunn av dårlig infrastruktur. En rekordstor innvandring gjør ikke sammenklumpingen i Oslo bedre. Det haster med å binde Oslo sammen med omlandet med effektiv vei og bane.

Internasjonale reguleringer av bank og forsikring (Basel III og Solvency II) gjør det dyrere og vanskeligere å sikre banklån til OPS-prosjekter, men derimot kan andre finansieringskilder bli mer tilgjengelig. Det krever kunnskap og tilrettelegging slik at staten får utnyttet mulighetene til sikker og fordelaktig finansiering av viktige prosjekter.

  Så da strømmer vel politikerne til seminaret på torsdag, Thinking outside the box? Tja, det gjenstår å se. To fra Stortinget har meldt seg på så langt. Det bør bli flere. Vi trenger samme fandenivoldske vilje hos politikerne på samferdselsområdet som Kristin Halvorsen viste i barnehagesaken.

For hvis man virkelig vil noe, så får man det til. Halvorsen svelget kameler for å få bygget barnehager, hun lot jo private aktører bygge dem for å få jobben gjort. Det samme bør vi gjøre innen vei- og bane.

Det er bedre å la kapitalistene bygge jernbane, enn ikke å få jernbane i det hele tatt.