hits

oktober 2012

Nina Johnsrud: En helt

Nina Johnsrud er en av Norges tøffeste journalister. Hun risikerer å bli stående ganske alene.

Nina Johnsrud er krimjournalist i Dagsavisen. 12. oktober skrev hun om norske islamister som tok jaktprøven for å kunne skaffe seg våpen lovlig. Så fikk hun trusler på mail. En journalist i en annen riksavis som har mottatt samme type trusler fra det samme miljøet har valgt å ikke stå frem.

Nina Johnsrud i 2006, da huset hennes ble beskutt. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix

I 2006 ble det skutt mot huset til Nina Johnsrud. Arfan Bhatti ble siktet for det forholdet, men aldri dømt. Arslan Ubaydullah Maroof Hussain (bildet) er nå varetektsfengslet for truslene mot Johnsrud.

Carl I. Hagen var raskt ute og støttet henne denne gang. Johnsrud kommenterte at budskapet fra politikerne ville blitt mye sterkere hvis det også hadde kommet fra flere politiske hold. Eskild Pedersen fulgte opp i Nettavisen i går.

Men uansett er dette for lite støtte, for sent.

Det står om ytringsfriheten, om pressefriheten og om redaktøransvaret. Det står også om samfunnets evne til å avvdekke alvorlig kriminalitet. Så hvorfor er ikke dette blitt en større sak i nyhetsbildet?

Kanskje fordi vi blir påvirket av volden. Trusler om vold fra islamister virker, akkurat slik de ønsker. For hva skjedde i saken om Muhammedkarikaturene? Vebjørn Selbekk fikk ikke særlig støtte fra pressekolleger da han ble truet, han ble tvert i mot fortalt at det var uklokt av ham å trykke karikaturene.

Ingen store avishus fulgte etter og trykket tegningene, til tross for den åpenbare nyhetsverdien det hadde hadde. Dermed ble Vebjørn Selbekk, med et hederlig unntak presseforbundets Per Edgar Kokkvold, ganske alene  som skyteskive.

Politiet råder gjerne de som blir utsatt for trusler om å ligge lavt. Men det praktiske behovet for sikkerhet på kort sikt, kan være i konflikt med viktige politiske mål på lang sikt. I dette tilfelle står det om ytringsfriheten.

20. august 1992 var jeg på Aschehougs hagefest, og opplevde at Salman Rushdie uventet dukket opp i hagen. Han ble avbildet sammen med Gudmund Hernes, altså en norsk statsråd. Det var dengang Norge fortsatt sto opp for ytringsfriheten, med den største selvfølgelighet.

Det samme hadde neppe skjedd i dag. De siste årene er fulle av eksempler på selvsensur overfor ytterliggående islamister. Dette er historien om ytringsfriheten som forsvant, skrev Ronny Spaans nylig i avisa Dag og Tid.

Les artikkelen: Ytringsfridomen som forsvann

Arslan Ubaydullah Maroof Hussain. Foto: Fredrik Varfjell

Truslene mot Nina Johnsrud handler altså om langt mer enn om bare henne. Sporene etter Muhammed-karikaturene skremmer. Nå er det ingen norske aviser som vil trykke tegninger av Muhammed, og generelt er terskelen for religionskritikk overfor islam svært høy.

Vil terskelen for å drive krimjournalistikk mot islamist-miljøer bli like høy om noen år? Trusler om vold virker. Vi kan kalle det alt mulig annet, "respekt for andres tro" eller "vilje til dialog" eller fanden og hans oldemor. Sannheten er både enklere og verre. Vi  trykker ikke islamkritikk fordi vi frykter vold.

Vil norske journalister også slutte å undersøke og skrive om kriminelle islamister, fordi de frykter vold? I saken rundt avsløringene om jaktprøven er det en annen journalist, i en annen redaksjon, som ikke sier et pip. Sikkert etter råd fra politiet og av hensyn til sin og kollegenes sikkerhet. Men dilemmaet er at denne tausheten skader den ene som står fram.

"Den eneste måten å håndtere voldstrusler på er å stå fram offentlig. Man kan jo ikke true hele pressenorge", sa Nina Johnsrud til Nettavisen. 

Nei, man kan ikke true hele pressenorge. Det er mye lettere å true en journalist som står helt alene.

Forsvaret: Best på terror

Hva skjer med mennesker i kriser? Amerikanske offiserer sier det slik: One doesn`t rise to the occasion, one sinks to the level of training. 22. juli viste det seg at "the level of training" i norsk justisvesen var sørgelig lavt.

I forrige uke ble intervjuene med bakgrunnskildene for 22.juli-kommisjonen frigitt. Hadde ikke bakgrunnen vært så dyster, hadde de framstått som nesten komiske.

Professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary. Foto: Trygve Mellvang-Berg, Scanpix.

For alle skylder på alle og sparker i alle retninger. Politikerne skylder på byråkrater og byråkrater skylder på politikere. Politi- og justistoppene, de som skulle hatt ekspertisen, var totalt desorientert da det smalt.

Felles for de beredskapsansvarlige er følgende: De hadde ikke trent på en slik situasjon. Hvorfor ikke? Trolig fordi de aldri trodde at en terroraksjon kom til å skje, til tross for at PST hadde advart gang på gang. De var rett og slett ikke i stand til å se det for seg.

Trening og beredskap er det eneste som kan forbedre reaksjonsmønsteret når katastrofen inntreffer, skriver Aage Storm Borchgrevink i boka En norsk tragedie. Han siterer amerikanske offiserer: One doesn`t rise to the occasion, one sinks to the level of training.

Og nå, ett og et kvart år etter 22. juli har risikoen for terrorangrep i Norge aldri vært større, ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvarets Etterretningsteneste (E-tjenesten). Vi er fortsatt like uforbredt.

Den som har oppsummert tristessen best er Marie Simonsen i Dagbladet. Hun skriver: "Alexandra Bech Gjørv var hensynsfull da hun sa at myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. At de sviktet, antyder at evnen var der."

Stein Ørnhøi. Foto: Ned Alley

Og hvor går vi så herfra? Hele justissektoren, fra nederste politimann, via politidirektøren til justisministeren virker totalt ubehjelpelig. Grete Faremo skal "rydde opp", men det er ingenting ved henne som politiker som tilsier at hun kommer til å klare det.

Gi forsvaret oppgaven i å forsvare innbyggerene mot terror, skrev Janne Haaland Matlary og Stein Ørnhøi i Dagens Næringsliv tirsdag 25. oktober. De er begge medlemmer i UDs sikkerhetspolitiske utvalg.

Flere har argumentert for dette tidligere, men da med utgangspunkt i at grensene mellom krig og terror blir stadig mer flytende, både i trusselbildet mot Norge og i internasjonalt mer urolige områder. Matlary og Ørnhøi trekker fram viktige tilleggsmomenter: Forsvaret har kompetansen og ustyret politiet mangler.

Og i motsetning til politiet er forsvaret enda ikke kompromittert. Det er jo noe. Men det viktigste er nøkkelordet trening. Forsvaret trener på angrep, hver eneste dag. Og ikke bare trener, de har folk med erfaring i skarpe oppdrag i et helt annet omfang enn de de (heldigvis) noengang får i politistyrken.

One doesn`t rise to the occasion. One sinks to the level of training. Og i forsvaret er det nivået betydelig høyere enn i politiet.

Politi og leger uten kontroll

Oslo-politiet klarer ikke avhøre barn som har opplevd vold og overgrep i tide. Og Oslo legevakt klarer ikke skrive rapporterer til politiet etter voldtekt. De mangler åpenbart innbokskontroll.

To tilsynelatende helt ulike saker, i to ulike etater. Men mangelen på gode, interne rutiner er likt.

Les artikkelen i VG: Voldsutsatte barn må vente for lenge på avhør.

Lovens krav er at det maksimalt skal gå 14 dager fra anmeldelse til dommeravhør. VG dokumenterer at barna i de ulike distriktene i snitt må vente 63 dager. Oslo politidistrikt er verst, med hele 93 dager i snitt fra anmeldelse til avhør.

Når overgrepsutsatte barn ikke avhøres, forsinker det etterforskningen. Familiene får beskjed om ikke å snakke med barna om overgrepet, for ikke å forstyrre barnas hukommelse før avhør. Hvilke foreldre synes det er greit å ikke få trøste barna sine med samtale når de har opplevd noe fælt?

Hvis politiet ikke klarer å prioritere etterforskning av vold og overgrep mot barn, hva prioriterer de da, egentlig?

I samme gate er avsløringen av forholdene ved Oslo legevakt. Der bruker de opp til 11 måneder å ferdigstille rapporter som skal oversendes politiet etter voldtekt.

Offeret for voldtekten må vente i opp til et år før politiet får underlagsmateriale. Etter det skal politiet etterforske. Det går altså vinter og vår og vinter igjen før man vet om tiltale blir reist. En urimelig belastning for offeret, og en oppmuntring til å voldta oftere for gjerningsmennene.

Les saken: Oslo legevakt bruker 11 måneder på "voldtektsrapport"

Det tar ikke en lege 11 måneder på heltid å skrive en rapport. Det tar 11 måneder å få rapporten unna fordi han fyller dagen sin med alt mulig annet mens ukene går og den halvskrevne rapporten ligger og varmer hylla hans.

Som lege Jørn Kippersund skriver i bloggen sin innbokskontroll: Det er vanskelig å se for seg at det fins noen viktigere saksbehandlings-oppgave for personalet enn å ferdigstille sakkyndige rapporter etter overgrep, til politiet. Han er selv sjef for en interkommunal nattlegevakt og gir en interessant analyse av mulige årsaker til sendrektigheten.

Les Kippersunds bloggpost om manglende innbokskontroll og uakseptabel ventetid.

Handler dette kun om ressurser, slik de ansvarlige i Oslo hevder? I så fall er alle leger som kan skrive voldtektsrapporter så opptatt med å gjøre ting som er viktigere i hele sin arbeidstid, slik at det er umulig å få unna rapportene.

Så ille er vel ikke skadene på Oslo legevakt, at dette er en sannsynlig forklaring. Og dersom de virkelig løper hele dagen, er det desto viktigere å organisere og prioritere tiden riktig.

Det er et lederansvar å sørge for at det viktigste blir gjort, om nødvendig på bekostning av det som er mindre viktig. Det ansvaret tar de hverken i politiet eller i Oslo legevakt.

Senterpartiet er ordførerpartiet

Pressen har sin egen dynamikk. Liv Signe Navarsete jages fra studi0 til studio, stadig mer hektisk smilende og leende, og i kveld fredag dukker hun jomen opp hos Skavlan også.

Leka kommune, lengst syd i Helgeland, har Senterpartiordfører. Foto: Kystriksveien.

Alt dette fordi en ungdsompartileder ville lage maksimal storm om lederens personlighetstrekk. Der lyktes Sandra Borch til fulle.

Men Senterpartiet er mer enn det som skjer mellom noen få mennesker på noen få møter med NRK og TV2 på slep i Oslo sentrum. Senterpartiet er nemlig ordførerpartiet.

Senterpartiet har 94 ordførere, og de klarte å øke antallet (fra 89) også etter hele seks år i regjering. Det er ikke verst. Det er dyktige folk i lokalpolitikken som har gitt senterpartistene ry som gode forhandlere og gode pragmatikere.

Partiets største utfordring nå er hvordan de tar vare på kjernevelgerne sine, bygdefolk med tilknytning til landbruket. For færre og færre, relativt sett, bor på landet. Og av dem igjen er det svært få heltidsbønder.

Trøgstad kommune i indre Østfold har senterpartiordfører. Foto: Olberg Camping.

Folk som ikke er bønder på heltid, men som har noen jorder med grass, et nedlagt småbruk eller jord de forpakter bort, det er partiets nye kjernevelgere. Altså folk med eiendomsinteresser i bygdene. Hvordan tar partiet vare på dem?

Et for nært samarbeid med Arbeiderpartiet og SV er å ta parti for de mest reguleringskåte. De som har eiendom de vil bygge på eller omregulere risikerer å få Senterpartiet som sin nye fiende. For treg saksbehandling og for mange "nei" er å dolke velgerne i ryggen.

Grunneiernes råderett over egen eiendom burde sitte i ryggraden på enhver senterpartist som vil beholde sine kjernevelgere. De konkrete avgjørelsene ute i kommunene er viktigere for partiets framtid enn temperamentet til partilederen.

Ulovlig sex: Oppsigelsesgrunn?

Ville en "vanlig mann" fått sparken etter å ha sexchattet med en 14-åring? I så fall kunne det vært en ulovlig oppsigelse.

Ordførersaken i Vågå handler om en høyst uvanlig jobb; ordførerjobben er et tillitsverv og ikke en ordinær ansettelse. Hva som skjer med ham etter en eventuell dom er altså ikke så relevant i en generell vurdering av sexskandaler og arbeisforhold.

Men mange lesere har antydet at "vanlige folk" hadde ligget tynt an på jobben etter slike avsløringer. Det er ikke helt riktig.

Hva skjer med postbudet som sexchatter med en 14-åring på kveldstid, på sitt eget dataustyr? Postbudet kunne også risikert at det ble kjent for arbeidsgiver, fordi det er straffbart med slik "krenkende atferd" overfor en mindreårig.

Men hvis Posten da hadde sagt ham opp på grunn av dette, kunne postbudet gått til retten med en knallgod sak. Hvis postbudet derimot hadde brukt bedriftens dataustyr, og enda verre, i arbeidstiden, hadde han ligget litt tynnere an. Og hvis Posten til og med hadde interne retningslinjer om databruk som vårt postbud hadde kjent til og likevel brutt, så hadde han ligget enda tynnere an.

Men hva hvis han ikke var postbud, men lærer i en folkeskole? Det ville straks gjort saken mer komplisert. For det er fortsatt ikke en opplagt oppsigelsesgrunn, slik man kanskje skulle tro.

Hver eneste oppsigelse må vurderes for seg, som en konkret sak. I Arbeidsmiljøloven står det at en oppsigelse skal være "saklig". Å si opp noen fordi de har gjort noe straffbart, kan være saklig, men det er langt fra opplagt.

Blir du dømt for overfallsvoldekt vil retten trolig mene det er saklig at du ikke lenger kan være elektriker, fordi jobben vil innebære å komme hjem til kvinner som er alene i huset. Men ikke hvis du kun jobbet på anlegg og aldri var alene med en kvinne.

Men dersom du måtte sone mer enn to måneder kunne du sies opp på grunn av fraværet, rett og slett. Det er blitt en egen praksis, og gjelder altså uansett hva du er dømt for.

Jo mer en sexskandale kan knyttes til selve jobben, jo mer saklig vil det fremstå med en oppsigelse.

I en sak fra 2009 behandlet Agder Lagmannsrett spørsmålet om oppsigelsen av en salgssjef i et telefonsalgsfirma. Han var 40 år og hadde ligget med en 18-årig nyansatt i hotellkorridoren på firmaets julebord og tafset på en annen. Han mente det var usaklig å si ham opp og gikk til sak.

Først tapte han i tingretten og deretter tapte han i lagmannsretten. Men dommen var ikke enstemmig.

Og Rune Øygard i Vågå? Ingen av de to tiltalepunktene er knyttet til selve jobben som ordfører, de gjelder ham som privatperson. Men faktum som er kommet fram hittil viser sexchatting med en alt for ung jente på ordførerkontoret og med kommunens datautstyr. Han tok henne med på jobbrelaterte reiser og på atskillige møter som angikk jobben.

Jeg mener det var riktig av Arbeiderpartiet sentralt å vente med å uttale seg til fredag, da dette kom fram i retten. Men da var AP sentralt, med Jens Stoltenberg i spissen ikke til å misforstå i sin mistillit mot Øygard. Det var riktig reaksjon på riktig tidspunkt.

Men tillit er ikke det samme som strafferett. Jens Stoltenberg sa det glassklart, ordføreren har ikke lenger tillit, men det vedkommer ikke straffesaken mot ham. Men tillit er sentralt i utføringen av vervet som ordfører. Hvis Rune Øygard biter tenna fast i skrivebordet skal det bli spennende å se hvor vanskelig det blir å bære ham ut.

Se saken: Jens har hatt sine gode grunner ... om partiets håndtering av saken

Se saken: Har bommet på Vågå-tiltalen om hvorfor ordføreren ikke kan suspenderes

Senterpartiet: Rett utfor

Senterpartiet har valgt en leder som med jevne mellomrom skjeller ut folk i all offentlighet.

De som er konspiratorisk anlagt mener at konflikten i Senterpartiet kun handler om politikk. De som er psykologisk orientert, mener det kun handler om lederstil. Men selvfølgelig handler det om begge deler.

Senterpartiets høyre- og venstrefløy er så ulike at man skulle tro det var politikere fra ulike partier. Mens Ola Borten Moe fremstår som en bygdevennlig høyremann, fremstår Liv Signe Navarsete en bygdevennlig AP-kvinne. Så ulike politiske grunnsyn er vanskelig å leve med.

Der Navarsete står for den grønne velferdssosialismen, der står Borten Moe (og Sandra Borch) for den kapitalismevennlige agrarnasjonalismen.

Var dette klin umulig å forstå? Nerdene kan gå til denne bloggposten for en forklaring på uttrykket kapitalistvennlig agrarnasjonalist. Dere andre kan trygt lese videre:

Så langt om politikken og over til person: Liv Signe Navarsete eksploderer for et godt ord og skiller seg dermed ut fra norske ledere flest. Skandinaver er nemlig konfliktsky. "Unnvikende" er vårt mest vanlige personlighetsavvik ifølge professor i psykologi Svenn Torgersen. Vår demokratiske lederstil er forsiden av denne medaljen. Overfølsomhet overfor sinte personer er baksiden av den samme medaljem.

Man får sjelden alle gode egenskaper inn i samme person. Den såkalte "trekkteoriene" innen personlighetspsykoloigen dokumenterer hvordan personlighetstrekk gjerne kommer i bunter. En som har positive trekk som høyt engasjement og høyt generelt energinivå har ofte tilsvarendde negative: Lavt tenningspunkt og kraftige sinneutbrudd.

I boka "Lederboka, hodejegerenes beste tips" (2008, utsolgt fra forlaget) går jeg inn for de kloke og rolige lederne i toppledelse, selv om de kan fremstå som litt daffe og lite spennende. De dynamiske og karismatiske er uunnværlige i enhver organisasjon, men gjerne på nivå to.

Trekkteorien, at disse egenskapene ofte kommer buntvis, er dokumenterte vitenskapelige funn. Hvilken type som er best som toppleder er det forsket mye på, men her er resultatene motstridende. At "Navarsete-typen" (dynamisk men eksplosiv) oftest er best som toer, mens "Borten Moe-typen" (klok, men daff) er en god toppledertype er derfor min personlige vurdering, og din vurdering som leser er like god som min.

Det beste for Senterpartiet hadde uansett vært å ha hatt et lederskikt med flere typer personlighet, men med samme type politikk. Men med ên type lederstil og flere typer politikk kan det bare gå videre utfor.

Les Anders Todal Jenssens kloke refleksjoner om Navarsetes sinne og hvorfor partiet krymper.

Agrarnasjonalisme - for nerdene

Her følger forklaringen av det gøyale begrepet agrarnasjonalisme, som jeg brukte i bloggposten " Senterpartiet - heretter går det bare utfor".

Ifølge Oddmund Løkensgard Hoel i foredraget: Frå rørsle til språk – norsk målreising 1885-1950 er agrarnasjonalisme et begrep som brukes om bøndenes retorikk i møte med industrisamfunnet. Nasjonalismen ble del av en forsvarsideologi som var rettet mot de sosiale og økonomiske omveltningene som industrialiseringen og markedsutvikling satte i gang på 1800-tallet. Han viser blant andre til Trond Norby i denne forklaringen.

Ola Borten Moe derimot, er jo slett ingen fiende av industrisamfunnet. Han bruker imidlertid tilknytning til bygda og jordbruket i en effektiv retorikk mot noe annet enn industri, nemlig mot globalisering og internasjonalisering. Han er den selvbergede bonden, med et sterkt forhold til eiendomsrett og individets eget ansvar for eget liv. Altså en kapitalismevennlig versjon av historiens agrarnasjonalister.

OBOS: Dårlig humor

De som tar T-banen i Oslo har i mange uker kunnet humre over dumme spanjoler og italienere. For det er tydelige søreuropeere OBOS bruker i sin reklame for medlemsskap.

Noen foretrekker å bo hjemme hos mor. Andre er kloke, og melder seg inn i OBOS, kan vi lese.

OBOS-reklame, fotografert av meg på Grønland T-banestasjon i morges.

Ja, er det ikke festlig med disse spanske og italienske mennene som bor hjemme hos mor, dere? OBOS-spøken er bare smakløs. For å vise til Aftenpostens artikkel om Eurosonen i sommer:

Eurokrisen har skapt et todelt arbeidsmarked i Europa, med et klart skille mellom nord og sør. Skillet er enda tydeligere når det gjelder ungdomsledigheten, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Hellas og Spania topper statistikken med en ungdomsledighet på over 50 prosent. Men også i euroland som Italia og Portugal er ungdomsledigheten raskt voksende og har nå passert 30 prosent.

Sentralbanksjefen i Europa mener det vil ta sju-åtte år å få ned ledigheten i regionen. Sør-Europa står overfor en tapt generasjon, de som ble ferdige med dyre studier samtidig som finanskrisen rammet, og som opplever at årene går uten at de får seg jobb.

De er nødt til å bo hjemme hos mor, enten de vil eller ikke. De har ikke råd til å flytte for seg selv. Det kan vi le av her oppe i oljelandet vårt. Men spøken til OBOS er ikke morsom, når bakgrunnsteppet er så dystert.

Død som en sild

Rune Øygard er død som politiker etter opplesingen av Skype-meldinger i retten i dag. Dette er god gammel griseprat og umulig å bortforklare som noe annet enn at han lot seg hisse opp seksuelt av en ungjentes meldinger og at han aktivt oppsøkte denne situasjonen.

Klassisk sexchatting altså, slikt voksne damer gjør mot betaling i telefon og på nett. Men dette er ikke en voksen dame. Dette er et barn. Et barn Rune Øygard hadde en omsorgsposisjon i forhold til. Hans moralske fall er udiskutabelt.

Men hvilke detaljer vil bli gjengitt i offentligheten? Partene ber jo pressen være varsomme med å gjengi detaljene i Skype-meldingene, og det tar pressen hensyn til.

Som VG skriver: Samtidig skal vi gi dere et riktig bilde av hva som skjer og den totale bevissituasjonen i straffesaken. Dette er en vanskelig avveiing og vi forsøker så godt vi kan å balansere disse to behovene opp mot hverandre.

Nå er salen uansett såpass full at detaljene i språkbruken vil nå alle Øygards sambygninger og alle sentrale tillitsvalgte i hans mange nettverk. Det rettslige derimot, er noe helt annet. Å bevise at griseprat automatisk fører til sex, også om man ligger i dobbelstseng, er jo et langt stykke.

Jeg tror fortsatt dette ikke holder til en fellende dom. Det har jeg skrevet før, og fått mange reaksjoner på. Noen, og det er den største gruppen, tror jeg har skrevet at Rune Øygard er uskyldig, fordi jeg tror han blir frifunnet. De tar feil, og kan bare bla tilbake i tidligere blogposter og lese litt grundigere.

Så er det de som mener at jeg er passe dum som tør å tippe om en rettssak før saken er ferdigført. De har jo rett, men det er mitt eget problem, at jeg tar risikoen på å dumme meg ut. Så er det de som mener at dette er useriøs synsing om en veldig alvorlig sak. Det er en god og interessant innvending, som jeg skal tygge nærmere på.

Tilbake til Øygard: Uansett hva dommen blir i denne saken er løpet kjørt for Rune Øygards karriere og videre liv som politiker. Det er ikke sikkert at vi noen gang får sannheten om de angivelige samleiene. Men vi har fått vite mer enn nok om hva slags alminnelig moral han har.

Rune Øygard har hatt nettsex med en jente som for det første var for ung og for det andre hadde Øygard som en viktig omsorgsperson i livet sitt. Han kan ikke ha noen tillitsverv etter dette.

PS: Pågangen i alle digitale postkasser har vært så voldsom de siste dagene at jeg ikke får fulgt opp. Beklager det!

Holder bevisene i Øygard-saken?

Det er mye som tyder på at Rune Øygard har hatt sex med den nå 16-årige jenta. Men inntrykket så langt, torsdag kveld etter tre dager i retten, er at bevisene neppe kan holde til domfellelse.

Hvis Øygard skulle bli dømt vil han trolig anke til lagmannsretten, og vi får enda en runde uten tekniske bevis.

Øygard forklarte torsdag at han og kona var bekymret for jentas forhold til sannhet, hun løy mer enn tenåringer flest. De var også bekymret fordi hun var så opptatt av sex. Samtidig innrømmet han samtaler med seksuelt innhold på skype, og at han delte seng med henne og strøk henne over nakke og rygg som godnattrituale.

De fleste vil mene at dette er en ganske eksplosiv mix, som med stor grad av sannsynlighet vil føre til sex. Men det går også an å tenke seg alternative forklaringer. Han kan jo være veldig god til å ta seg sammen.

Hans forsikringer om at "eg elskar deg, og berre deg" kun var å regne som faderlig omsorg, er ikke troverdig. Men selv om mannen var besatt av forelskelse betyr ikke det nødvendigvis at han hadde sex med henne. Og det betyr i hvert fall ikke at samleier kan sannsynliggjøres ut over rimelig tvil, slik rettssystemet vårt krever.

En helt usedvanlig ressurssterk mann har oppført seg umoralsk og totalt uansvarlig overfor en jentunge i en vanskelig livssituasjon. Det er vanskelig å se for seg at Rune Øygard noen gang kommer tilbake til gamle høyder, uansett hva dommen blir.

På 80/90-tallet ble flere titalls menn ble uskyldig dømt for incest, saker som altså ble gjenopptatt i ettertid, slik at de ble frifunnet. Følgelig har påtalemyndighetene blitt mer forsiktige med å reise tiltale i sedelighetssaker. Trolig er en rekke saker henlagt, selv om overgrepet har skjedd. Og mange gjerningsmenn er trolig frifunnet, selv om de i virkeligheten er skyldige.

I går skrev jeg at jeg ville rådet min egen datter til ikke å reise sak, ved tilsvarende omstendigheter. Påkjenningen ved en rettssak er enorm, og ofte undervurdert. Og utfallet er altså svært usikkert.

Det har haglet med sinte kommentarer på bloggen min etter at jeg skrev dette. Leserne mener konsekvensen er at overgrep da vil bli feid under teppet, og at jenter må leve alene med skammen.

Troen på at rettssystemet finner sannheten er altså stor blant folk. Jeg deler ikke den troen. Jeg tror at vi kanskje aldri får vite sannheten om Øygard-saken. Det er den nøkterne, om ikke spesielt oppløftende konklusjon etter tre dager i retten.

 

 

 

Kontradiksjonens nødvendige helvete

I dag, torsdag morgen, startet med at Rune Øygard flyttet seg så jenta slipper å se ham når hun forklarer seg. Det burde skjedd tidligere. Rune Øygards stirring, hoderisting og oppgitte smil kunne fått hvem som helst til å begynne å gråte.

Onsdag kveld tok jeg en ringerunde til dommer-bekjente for å lufte egne tanker: Er denne jenta tjent med en rettssak, selv om alt hun sier er sant? Det er et vondt spørsmål fordi det dypest sett handler om det er mulig å håndheve loven om seksuell lavalder uten å skade de unge som er berørt.

Og en dommervenn kom med følgende presise svar til mine tanker: Det er et uløselig problem å kombinere vern av mindreårige med en ryddig kontradiktorisk prosess i retten.

Ordførerens forsvarer, Mette Yvonne Larsen, sa i sitt innledningsforedrag tirsdag: Det handler ikke om hvem dere skal tro på, men at dere skal være helt sikre på at èn versjon er riktig.

Det skal altså være hevet over enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig, dersom han skal dømmes. Og da er det forsvarerens jobb å stille de ubehagelige spørsmålene, og å bore metodisk i de detaljene som kan svekke jentas forklaring.

I denne saken er det mange tvil når man kommer til de konkrete detaljene. Og hvilken ungdom vil huske nøyaktig hvor de dro med hvem nøyaktig for flere år siden? Man endrer seg så fort i den alderen, og de færreste tenåringer har elektronisk kalender de kan bla tilbake i.

Hennes troverdighet svekkes ved historiene om moren som kontaktet skolen på grunn av angivelig sexfikserte lærere. Kan jenta ha løyet om sex for å slippe unna et umenneskelig krysspress fra de voksne i livet hennes? Det er forsvarerens jobb å åpne for muligheten.

En straffesak avgjøres ikke på "face value" altså på hvem som virker mest troverdig og sympatisk. En straffesak avgjøres ved å gå inn i detaljene og se om beviskravene holder. Det er derfor Mette Yvonne Larsen borer i detaljer.

Hadde det vært min datter og jeg hadde visst hva en slik rettssak innebar, så hadde jeg sagt: "Drit i den dusten av en ordfører. Glem ham. Hvis han fortsetter å følge etter deg skal jeg nok få stoppet ham. Nå skal du dra på turer og fester med jevnaldrende og ha det gøy." Og det hadde jeg gjort selv om jeg var overbevist om mannens skyld i sexovergrepene.

For å sitere min dommervenn i går: "Mange undervurderer hvor belastende en rettssak blir i slike saker."

Det kunne jeg sagt, ja. Jentas familie har en annen type nettverk og kompetanse, og så på politianmeldelse som det beste vernet av datteren. Når man ser henne i retten i dag, kan man lure på om det er en riktig vurdering.

Men hvis svaret er at det vil skade henne å gå gjennom rettssaken, uansett utfall av den, da er det også umulig å håndheve loven om seksuell lavalder. Det er det store dilemmaet.

Les min forrige kommentar Jentas forklaring og kommentaren Vågå-saken, hva skal vi tro? 

 

Gråtekonene gjør vondt verre for jenta

Den 16-årige jentas advokat vil visst at vi skal se mest mulig tårer. Det er flere enn jeg som har undret seg blant journalistene denne uka. Er dette virkelig måten å beskytte en klient på?

Jenta forklarte seg greit på forsvarer Mette Yvonne Larsens spørsmål onsdag da bistandsadvokat Nina Braaten Hjortdal ba om en pause. Jenta gikk så bort til bistandsadvokaten og ble omfavnet av henne. Gråten og omfavnelsen varte og varte, med hele pressen i samme rom.

Fra rettssalen i dag, onsdag. Foto: Henrik Arneberg, Nettavisen.

Hvorfor tar hun ikke jenta med inn på det rommet som står klar for dem, bak rettssalen? Det er ikke vanlig å la et overgrepsoffer måtte "ta seg inn" foran ti fotografer og 30 journalister. De har et hvilerom nettopp for å kunne være i fred, men bruker det lite.

Etter at retten ble hevet i onsdag, kom flere kvinner til for å trøste jenta (se bildet). Og slik sto de, og det varte og varte, i stedet for at de raskt kunne trukket seg tilbake fra den ganske overfylte rettssalen.

Det ser ut til å være en bevisst mediestrategi. Er det for at vi journalister skal se mest mulig tårer, så vi kan bli revet med og mene at Øygard er skyldig?

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen: Jeg mener Rune Øygard trolig er skyldig i å okkupere et ungt menneske slik at hun har vansker med å komme seg løs. Hans tidsbruk på henne er så unormal at det minner om en besettelse. Og tidsbruken er ubestridt.

Om han er skyldig etter tiltalen, å ha hatt sex med henne, er et helt annet spørsmål. Men påtalemyndigheten har reist tiltale, og det i seg selv tyder på at de har bevis som vil holde i retten. Mye avhenger av jentas egne svar på forsvarerens spørsmål.

At jenta bryter sammen er naturlig, hun er under et umenneskelig press fra mange kanter. Men at hun aldri får fred fra 40 pressefolk, pårørende fra begge leire, et titalls jusstudenter fra høyskolen og noen tilfeldig nysgjerrige fra byen, det er ikke naturlig.

Bistandsadvokat Nina Braaten Hjortdal vil at vi skal se at jenta gråter. Spørsmålet er om dette er en god måte å beskytte en ungjente som trenger beskyttelse på.

Les min forrige kommentar Jentas forklaring og kommentaren Vågå-saken, hva skal vi tro?

 

Jentas forklaring i Øygard-saken

Denne blogposten er skrevet tirsdag kveld og bygger kun på rettssakens første dag, der jentas forklaring dominerte. 

Hva får en femtiårig mann til å bruke så mye tid på en tenåringsjente? At han er veldig, veldig snill?

Det er et overgrep når en 50-åring har sex med et barn, slik Rune Øygard er tiltalt for å ha hatt. Og det er kun dette han kan dømmes for i en rettsal.

Aktor Thorbjørn Klundsæter og jentas bistandsadvokat Nina Braaten Hjortdal. Foto: Berit Roald

Men er ikke det å invadere et ungt menneskes liv like mye et overgrep, moralsk sett? De to sms-et, skypet og snakket sammen kontinuerlig.

Jentas forklaring i dag handlet blant annet om hva denne kontakten gikk ut på. Hun kunne snakke om alt mulig med Øygard. Men av og til kranglet de, eller han kunne være veldig sur og såret, for eksempel hvis hun hadde sovnet før han kom og la seg.

Hvis dette er sant så er det like opprørende som sex. Det er en voksen som setter egne følelser foran barnets, og uhemmet involverer barnet i sine egne behov.

Dersom Øygard ikke hadde sex i tankene, slo det ham ikke at han, som ansvarlig voksenperson, burde sette noen grenser for kontakten dem imellom, for jentas egen del?

Det som var vondest å høre i dag var ikke den presise, nærmest tekniske beskrivelsen av samleiene. Det vondeste var å høre om Øygards sjalusi når jenta traff gutter hun likte på sin egen alder.

Øygards forsvarer Mette Yvonne Larsen, her sammen med aktor. Foto: Berit Roald

Stemmer dette, så gikk han aktivt inn for å hindre at hun fikk et normalt ungjente-liv med flørting, festing og turer med jevnaldrende.

Unge jenter skal ikke bli hengt opp i gamle menn. Selv ikke hvis kontakten bare handler om trivielle ting, og de aldri har sex. Unge jenter skal leve tenåringsliv.

Rune Øygard har trolig, uansett sannheten om de seksuelle overgrepene, gått over alle grenser i sitt behov for beundring fra en jente som gikk på ungdomsskolen.

Selvfølgelig kan han mene det kun var omsorg. I så fall er det ikke noe nytt at folk fyller sine egne sosiale behov under dekke av at de bedriver omsorg.

 

Vågå-saken: Hva skal vi tro?

Tirsdag starter rettssaken mot Rune Øygard i Sør-Gudbrandsdal tingrett. Det er en av årets mest "relateable" nyhetssaker. Alle kan relatere seg til den, altså tenke seg selv inn i saken.

Rune Øygard. Foto: Tore Meek, Scanpix

Hver eneste mann som har lest om Rune Øygard har tenkt: Ville jeg delt hotellrom med en 15-årig jente som jeg ikke var i familie med? Og hver eneste jente har tenkt: Ville jeg sendt og mottatt 50 sms om dagen av en gammel fyr på femti?

De fleste middelaldrende menn ville unngått dobbelseng med en 15-årig jente. Selv med 100 prosent kontroll på sin egen atferd ville de unngått det, fordi de ville vært redd for hva andre ville tenkt og trodd om situasjonen.

Og å sende 50 sms-er fram og tilbake på en dag... sånt gjør bare folk som er nyforelsket. Selv de mest engstelige mødre sender ikke mer enn ti sms i løpet av en dag til tenåringen.

Tja... med mindre det er en handleliste, en sånn: "Husk ketchup" "Har vi melk?" "Ja. Men ikke surkål!". Da kan det jo bli ganske mange. Nettopp slike konkrete sammenlikninger gjør vi oss, om de helt nære hverdagshendelsene: Hvor mange sms er mulig i løpet av en dag?

Øygards advokat Mette Yvonne Larsen. Foto: Chris Kyllingmark

Og dette er bare begynnelsen. Det er satt av fire uker til rettssaken og pressen henger på. I ukene som kommer vil den jevne mann sammenlikne Rune Øygards forklaring med sin egen, for på den måten vurdere Øygards troverdighet. Og hver eneste gifte kvinne vil tenke, "ja men det der ville da aldri mannen min gjort" når Øygard skal forklare sin atferd som uskyldig og normal.

Men selv om både hotellovernattingene og sms-aktiviteten er uvanlig, så kan uvanlige situasjoner oppstå uten at det er noe galt i det. Spesielle omstendigheter krever spesielle ting. Kanskje Rune Øygard hadde uskyldige, til og med svært aktverdige grunner til å opptre slik han gjorde.

Eller kanskje han bare var dønn forelsket, uten å røre henne overhodet? Forelskelse er jo ikke forbudt. Bare veldig, veldig pinlig. Se, der løper spekulasjonene av gårde i hodet mitt igjen.

Nettopp mangelen på tekniske bevis kombinert med voldsom pressedekning, åpner opp for uhemmet spekulasjon. Lørdag fikk vi vite at den fornærmede jenta og hennes familie tidligere har anklaget to lærere for seksuelle tilnærmelser. De vil vitne mot henne i rettssaken.

Gjør det henne mindre troverdig? Selvfølgelig. Eller ikke. Inspirert av alt fra gode romaner, psykodynamisk teori og egne ungdomserfaringer kan jeg bla opp flere mulige grunner til at dette gjør henne mer troverdig, like mye som mindre troverdig.

For dette er sakens tragiske tilleggselement. At den er så fordømt inspirerende for alle oss sladrekjerringer av begge kjønn.

Jentas bistandsadvokat Nina Braathen Hjortdal. Foto: Tore Meek, Scanpix

Det er ikke en eneste mulig god utgang i denne saken. En korrekt, fellende dom mot Øygard er tragisk for ham og hans familie. En korrekt frifinnelse vil avsløre en ung kvinne i et nettverk av egne løgner. En gal, fellende dom er absolutt mulig, og enda mer tragisk for Rune Øygard. En gal frifinnelse vil være en enorm belastning for en kvinne som har vært utsatt for grove overgrep.

Uansett utfall er de er begge ofre for vår nysgjerrighet. Nysgjerrigheten er grenseløs fordi saken er så "relateable". Samtidig som den er voldsom i sine proposjoner.

For tiltalens første punkt er samleie med barn under 14 år. Og vi snakker om en tiltale. Ikke en mistanke, ikke en siktelse, men tiltale.

Når påtalemyndighetene tar ut tiltale, betyr det at de mener de har bevis nok til en dom. Dette får noen av de andre sex&politikk-skandalene til å virke som tøysete  nachspiel. Denne saken er alvor.

 

 

 

Massemord? Mammas skyld!

Det måtte komme. En litteraturviter som hevder at 22. juli er mors feil. Breiviks mor var ingen god mor, ifølge boka En norsk tragedie av Aage Storm Borchgrevink, derfor blir barnet massemorder.

Pressen har latt være å publisere detaljer om terroristens barndom fordi det vil ramme en uskyldig tredjepart, blant dem moren. Men der VG følger noen alminnelige normer for presseskikk, der kaster forlaget Gyldendal alle hemninger. De lar en litteraturviter komme med ren spekulativ synsing om årsaksforholdet mellom vond barndom og massemord.

I vår kultur er det lang tradisjon for å skylde på mor når noe går galt. På 50-tallet var det for eksempel  rådende teori blant psykiatere at "kalde, intellektuelle mødre" gjorde barna til autister. Min egen mor var så uheldig å ha en magistergrad i pedagogikk, hun var altså intellektuell. Da hun fikk en psykisk utviklingshemmet sønn med autistiske trekk passet teorien som fot i hose.

En slik forklaring for psykisk utviklingshemning framstår i dag som direkte lattervekkende. Men det var neppe særlig moro for de mødrene det rammet den gangen.

Autisme-teorien havnet på historiens skraphaug, men mor er fortsatt hovedskurken i en rekke forklaringsmodeller om det som kan gå galt i et menneskes liv.

At psykiatrien er full av spekulasjoner, forkledt som vitenskap, er altså ikke noe nytt. Psykologene har en utdanning som er mer egnet til å forstå menneskesinnet enn psykiaterenes lille tilleggsutdannig til det ordinære medisinstudiet. Men også innen psykologien er det en rekke ulike forklaringsmodeller. Mens noen psykologer fortsatt mener mor har skylda for det meste, vil andre henvise til genetikk og medfødte personlighetstrekk.

Det kan hende Breivik hadde en jævlig barndom, og det kan hende han ble utsatt for en syk mor og at hun burde mistet omsorgen for ham. Alt dette kan være tilfelle. Det er alt for mange barn som blir utsatt for omsorgssvikt, også i Norge. Men bare ett av disse barna endte som massemorder.

Minister Jonas på legevakta

Helseminister Jonas Gahr Støre er veldig frisk, veldig rik og bor veldig nær Volvat. Er det saklig eller usaklig å kritisere ham for det?

TV2 har i en serie reportasjer i nyhetssendingene påpekt feil og mangler ved legevakttjenesten i Norge. Dokumentasjonen er solid, ikke bare ved TV2s eget arbeid men også ved en rapport fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin. Den rapporten bygger på halvannen million konsultasjoner.

Helseminister Jonas Gahr Støre. Foto: Kyrre Lien, Scanpix.

Konfrontert med dette sier Jonas Gahr Støre til TV2: "Jeg må nesten snakke på min egen efaring. Jeg har brukt legevakten i Oslo og har hatt veldig god erfaring med det". Men Jonas bruker jo ikke legevakten så ofte, han foretrekker Volvat.

TV2 spør derfor hvorfor statsråden velger en privat legevakt for seg og sine barn: "Hvilke valg jeg gjør privat, er en annen sak", sa Jonas til TV 2. Det er her han tar feil. Det er ikke en privat sak.

Les valgforsker Anders Todal Jenssen om Støre: "Det kommer til å bli noen feilskjær fremover".

Jonas Gahr Støre mener at det ikke står så altfor galt til med norske legevakter. Der har han trolig rett. Det trenges nok et faglig løft for mange av dem, og de feilene som er avslørt av TV2 er hjerteskjærende.

Men flere av feilene som blir slått opp, skjer nettopp ved legevakter som har kommet til det faglige nivået legeforeningen ønsker, de er interkommunale og bemannet med hjelpepersonell. Det vil alltid skje feil ved en legevakt, noen av dem med svært tragiske utfall.

At det oftere skjer feil  på legevakt som i legetjenesten forøvrig, bør ikke overraske noen. For hva driver legene med på et vanlig legekontor på dagtid? Attester, sykemeldinger, rutineprøver, gråtetimer, pillemisbrukere, flere sykemeldinger og flere attester. Det blir ikke mange feil, og heller ikke mange TV2-oppslag av sånt.

På legevakt er sjansen for akutt, virkelig sykdom betydelig større, og dermed gir det langt større fallhøyde. I tillegg håndterer de jo ulykker og skader, der det ikke alltid er gitt å prognostisere risikoen for pasienten av f.eks. hodeskader.

Inngangen til Oslo legevakt. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

Det betyr ikke at alt står bra til. Feilene og manglene som er avdekket, både ved rapporten nevnt ovenfor og TV2, er alvorlige. Og legevakten er en så viktig del av helsetjenesten for oss alle at dette må vi ta fatt i.

Jøss, jeg burde visst fått jobben som pr-dame hos Jonas. Mine argumenter i diskusjonen om legevakttjenesten er nemlig bedre enn hans tafatte "egne erfaring", en erfaring vi også vet er meget begrenset.

Men kanskje forskjellen på meg og Jonas rett og slett er interesse for saken? At jeg er interessert i legevakttjenesten, mens han synes saken er nokså uinteressant? Det er nemlig dette som er problemet med Støres gode helse, store formue og nærhet til Volvat.

Det er dette som er selve privatiseringens spøkelse. De som selv har tilgang til private og gode tjenester mister interessen for de offentlige tjenestene og deres kvalitet. Når politikerne, akademikerne og pressefolkene selv bruker private tjenester er det ingen igjen til å klage når det skjer feil i det offentlige.

Jeg skrev om privatiseringens dilemma i A-magasinet i 2009, og om Sylvia Brustads bruk av privat legevakt i E24 i 2008. 

Det er betydelige mangler ved norsk legevakt, men det gjøres også veldig mye godt arbeid. Vi har alle private erfaringer som trekker den ene eller andre veien.

Sylvia Brustad brukte også Volvat som legevakt, da hun var helseminister. Foto: Sara Johannessen, Scanpix.

Helse og skole er selve kjernen i den skandinaviske velferdsmodellen. Så lenge helsetjenester og utdanning er tilgjengelige for alle samfunnslag, er det også mulig for alle familier og skaffe sine barn en god fremtid, uavhengig av inntekt og status.

Det er dette som nå er i ferd med å forvitre i Norge, ved et helsevesen som krakelerer under sin egen tyngde og i politikernes manglende evne til å prioritere mellom pasienter. Skolen på sin side skal også være alt for alle og forsømmer dermed basiskunnskapene.

Det er i dette perspektivet vi ikke vil ha en helseminister som bruker Volvat. Like lite som vi ville hatt en kunnskapsminister som sendte barna sine til kostskole i England.

 

 

Privatiseringens spøkelse

Denne saken sto først i A-magasinet i 2009, men fortjener en nypublisering (lett omskrevet) høsten 2012:

Hva er galt med norsk skole? Spørsmålet ble stilt i avisa Dagens Næringsliv sommeren 2009, i sommerintervjuet med faste spørsmål på baksiden.

Alle, fra milliardærer til byråkrater og kunstnere hadde en mening om saken. For barna til Røkke og barna til sosialklientene går på den samme skolen, med de samme læreplanene og de samme skolebøkene. Selv de kongelige går på offentlig skole.

Er det derfor skolen, i alle valgkamper, er en het politisk sak? Det er vanligvis middel- og overklassen som stiller krav til de tjenestene de mottar. Det er de som klager, fremmer endringsforslag og høylytt sammenligner med skoler i andre land. Dersom de rike hadde gått på egne skoler hadde ikke skolen vært tema i avisenens sommerintervjuer. Samfunnstoppene hadde ikke hatt noe å mene om saken i det hele tatt.

Når det eksisterer gode private alternativer blir det slutt på klagene over de offentlige. Selv sluttet jeg å klage over Oslo Legevakt da jeg begynte å bruke Volvat. Også Sylvia Brustad brukte Volvat da hun var helseminister. Hva har det betydd for den offentlige interessen rundt Oslo Legevakt at rikssynserne og politkerne aldri er der?

I disse dager rystes jeg av det dårlige tilbudet til gamle. En høyt elsket tante er for frisk til å få omsorgsbolig, mener kommunen. Til tross for at hun blir nitti år til vinteren og har en rekke vansker i det daglige. Nå undersøker vi private alternativer.

I månedsvis har eldreomsorg vært høyest på min private interesseagenda. Jeg har lest alt jeg har kommet over om temaet i avisene, diskutert og undersøkt med venner og kjente.

Hvis min tante flytter til et privat omsorgshjem og får det godt der, vil min interesse for det offentlige tilbudet bli borte? Jeg har langt fra gjort meg opp noen bastante meninger om privatisering av omsorgstilbud og helsetjenester. Mitt anliggende her er privatiseringens spøkelse, skyggen som vil følge de ellers gode, privatfinansierte tilbudene.

Når det eksisterer gode, private tilbud, vil det offentlige tilbudet gli ut av middelklassens interessesfære. Det er det som er privatiseringens spøkelse. Mangel på engasjement i saken.

Det er dette spøkelse  jeg frykter har har tatt bolig i Jonas Gahr Støre, vår nye helseminister høsten 2012. Han er rett og slett ikke interessert.

Les hvorfor Støre er hjemsøkt av privatiseringens spøkelse her: Minister Jonas på legevakta

 

Borger vs. Staten: 1-0

Mandag kom dommen i erstatningssaken Alf Harald Tveitens dødsbo anla mot staten. Tveitens familie vant på alle punkter, og staten ble idømt en samlet erstatning på mer enn tre millioner kroner.

Rollag kommune. Foto: Rollag kommune.

Tveiten var 52 år gammel og lensmann i Rollag kommune da han ble dømt til seks måneders fengsel for grovt underslag i 1995. Han sonet aldri straffen, men ble fradømt sin stilling og var arbeidsufør resten av livet.

Han prøvde uten opphold å få saken opp igjen, da han mente han var uskyldig. I 2008 fikk han kreft. Han lå i koma på Buskerud sykehus da Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker endelig gav ham medhold i at saken skulle gjenopptas. Dagen etter, 7. juni 2008, døde Alf Harald Tveiten.

Høyesterett og Agder Lagmannsrett påskyndet saksbehandlingen, og dagen før begravelsen ble Tveiten frifunnet i saken fra 1995. Fordi han døde fem dager før dommen falt mente staten at han ikke kunne få oppreisning. Et økonomisk tap angår arvingene, et tap av livskvalitet kan bare gjelde den personen som lider et slikt tap. Hvis man er man død så er tapet av livskvalitet umulig å erstatte.

Dommen i Oslo tingrett 1. oktober er interessant av minst tre grunner:

a) Retten skjærer tvers igjennom statens argument om at døde ikke kan få oppreisning. Staten er dømt til å betale Tveitens arvinger to millioner kroner i - nettopp - oppreisning.

b) To millioner kroner er også et høyt beløp som oppreisning betraktet, tatt i betraktning av at Tveiten aldri satt i fengsel som følge av den første, gale dommen.

c) Retten gir også Tveitens familie fullt medhold i beregningen av "avsavnsrente". Dette gjelder den delen av erstatningen som ikke er oppreisning.

Oslo tingrett. Foto: Statsbygg

Dette med "avsavnsrente" er ganske teknisk-juridiske saker, og handler om hvordan tapet av likviditet på ett tidspunkt skal berettige erstatning på et senere tidspunkt. Dette punktet er alene nok til at staten kan finne på å anke saken.

For ikke-jurister er det mest iøyenfallende oppreisnings-beløpet. Tradisjonelt har det vært lave erstatningsbeløp for "tort og svie" i norsk rett. Men kanskje er det en utvikling mot høyere beløp i erstatninger som gjelder omdømme og livskvalitet.

Oslo Tingrett dømte for eksempel Dagbladet til å betale en million kroner i erstatning til Erik Schjenken i den såkalte ambulansesaken. Erstatningen gjaldt ærekrenkelser, også et forhold som ikke er direkte økonomisk tap. Dagbladet anket dommen, og den kommer trolig for lagmannsretten kommende vinter.

Hos regjeringsadvokaten vurderer de trolig nå om Tveiten-saken skal ankes.

Det som taler mot en anke er de rent menneskelige forhold. Det har gått svært lang tid fra Tveiten ble uriktig dømt til dommen ble omgjort, og det var somling nettopp hos staten som førte til at Tveiten ikke fikk oppleve sin egen frifinnelse.

Til gjengjeld kan det være at hensynet til andre, kommende saker gjør at saken bør ankes. Kanskje det rett og slett trengs rettspraksis på dette intrikate området som gjelder avsavnsrente, for eksempel.

Jeg håper at staten ikke anker saker. En tingrettsdom har begrenset prejudikatsverdi, som juristene sier. Det betyr at denne dommen ikke får så store konsekvenser for andre rettssaker som likner. Det betyr at staten burde kunne koste på seg at dommen blir stående, av hensyn til Alf Harald Tveitens familie.

Vil du lese dommen? Jeg har lagt den inn her.