hits

november 2012

Driv dogging et annet sted

For et par dager siden hadde Nettavisen en reportasje fra Sognsvann. Oslos fineste turområde søples ned av homofile menn som knuller rundt i busk og kratt, og lar kondomer, tørkepapir og glidemiddel ligge igjen etter seg.

Les saken her: Du kan ikke gå noen plass uten å tråkke i kondomer

Jeg opplevde dette under et tv-opptak til en episode av Harde fakta for TV2 i september (se bildet). Vi dro ut til nærmeste skog, Sognsvann, for å lage en sak om rovdyr. Det du ikke ser på bildet er at jeg tråkket rundt i brukte kondomer og ble passelig kvalm.

s TV-opptak i september, et skikkelig griseri

De som er intervjuet i Nettavisens artikkel, en hundeeier, en ansatt i Bymiljøetaten og en talsmann for politiet, er nøye på å ikke fordømme den seksuelle aktiviteten. Åh neida, vi er så fordomsfrie så, så klart homofile må få trekke tissemannen sin ut og stikke den inn der de møtte ønske, bare de tar med seg søpla etterpå.

Hundeeeieren, for eksempel, mener at man skal kunne gjøre som man vil "men man må jo rydde opp etter seg." Det er naivt å tro at menn som treffes for å ha sex i bak et tre, deretter samvittighetsfullt plukker med seg det brukte kondomet. Det er liksom ikke kvikklunsj på skitur i påskefjellet dette her.

Dogging er et treffende begrep. Folk oppfører seg som bikkjer. Og jeg vil slippe å måtte forholde meg til det når jeg går tur i skogen.

For hovedpoenget er ikke at folk skal rydde opp etter seg. Hovedpoenget er at folk skal slutte å ha sex der andre ferdes.

Det er ikke gøy å plutselig se en onanerende mann, slik mange nå opplever på tur rundt Sognsvann. Det er både skremmende og ekkelt. Og det er overraskende at så få tør å si det høyt. Vi er blitt så redd for å fordømme at vi har glemt vanlig skikk og bruk.

Og vanlig skikk og bruk er at sex foregår innendørs, så vi skal slippe å få andres kjønnsliv rett i synet.

Les reportasjen: Du kan ikke gå noen plass uten å tråkke i kondomer

 

 

Christina Vukicevic: Skilsmissebarn eller yrkesutøver?

Var det noen som ikke fikk vondt i magen av å se Christina og Vladimir Vukicevic i går?

Da gikk de to barna til Petar Vukicevic for første gang ut offentlig. Å høre en datter begå karakterdrap på sin mor i all offentlighet, er sjelden kost.

Christina Vukicevic og faren Petar. Foto: Scanpix

"Jeg og min bror er blant de få menneskene i verden som vet hva vår mor er i stand til å gjøre (...). Og vi ber om respekt og forståelse for at vi ikke vil gå dypere inn på det."

Noen skilsmisser er opprivende og grusomme. Bruddet mellom Petar og Turid var åpenbart en slik skilsmisse, som hele ni år etter er like forferdelig. Vukicevic-barna er nå i 20-årene, men i denne sammenhengen er de først og fremst barn. Og de burde sluppet dette.

Noen burde sagt veldig tydelig at de ikke trenger å gå så langt i offentligheten som det de gjorde i går. De tar en for stor sjanse med hensyn til sin egen karriere. Og de lukker for alltid døren til det som kunne vært mulig, i en fjern fremtid, av forsoning .

Kort oppsummert bakgrunn: Barnas mor, Turid Syftestad, har bidratt til at en rekke eposter er blitt sent til Norges Idrettsforbund og Anti-doping Norge. Epostene har ført til at friidrettstreneren Petar Vukicevic er blitt permittert fra trenerjobben i Friidrettsforbundet.

Han på sin side sier eks-kona har manipulert epostene, og at det virker som hun "gjør hva hun kan" for å sverte han og hans familie. Barna er begge aktive friidrettsøvere, har sin far som trener og har ikke hatt kontakt med moren på flere år.

Vi er en tredje, utenforstående og uskyldig part, sa Christina Vukicevic. Og det har hun inderlig rett i. Både Vladimir og Christina har vært dopingtestet regelmessig over tid. Det er ingen mistanke om at de har vært involvert i noe av det faren, og altså treneren deres, nå er i søkelyset for.

Barnas mor, Turid Syftestad. Foto: Aftenposten

Så da er spørsmålet: Hvorfor valgte de to å gå offentlig ut ved så sterke ord? De kunne valgt å sendt en pressemelding om at de støttet og trodde på faren, og ferdig med det. Da ville trykket lettet. I stedet la altså Christina bredsiden til ved å si de dramatiske ordene:

"Jeg og min bror er blant de få menneskene i verden som vet hva vår mor er i stand til å gjøre..."  Og mer vil ikke Christina si. Hun overlater altså til vår fantasi å tenke oss hva det kan være.

Ved å bruke slike ord går ikke bare Christina aktivt inn i konflikten mellom foreldrene, men hun aksentuerer den ytterligere, gjør den mer personlig, mer privat. Vi skjønner at her ligger det jaggu mye.

Har disse barna noen på sin side som ivaretar deres, og kun deres interesser i denne saken? Eller er de drevet med i et spill der de går alt for langt for å støtte sin far?

Christina og Vladimir la sin egen karriere i potten som innsats i spillet mellom foreldrene, ved å holde en slik pressekonferanse. De kan jo umulig ha den fulle oversikt over hva denne sakens utfall blir.

Hva hvis det blir bevist at faren faktisk har sendt disse epostene om doping? Da vil Turid Syftestad bli stående igjen som en rettmessig varsler. Og Vukicevic-barna har fått ødelagt sitt omdømme nasjonalt og internasjonalt.

Det har de sannelig ikke fortjent. Det er sjelden vi har sett et så stygt eksempel på foreldre som slåss med barna som innsats.

 

 

 

Ekkelt fra Thomas og Harald

Voksne drikker seg drita i syden. Dagen etter skal de passe småbarn. Er det morsomt? Nei. Jeg snakker om programmet Senkveld på TV2 fredag 23. november.

Thomas og Harald i syden. Foto: TV2

Jeg mener absolutt alt kan tulles med. Men jo mer vondt et tema er, jo mer intelligent må det gjøres. Voksne som drikker for mye  er et reelt og hjerteskjærende problem for mange barn. En fyllesketsj som tok barnas parti kunne vært morsom.

Men dette ble bare litt ekkelt. En moralsk slapp godkjenning av fyllesyke barnepassere. Og en holdning som tilsier at det er de voksne det er synd på, ikke barna. De som hadde kritisert, før de så programmet, hadde faktisk rett.

Denne uka fikk vi to andre nyheter om barn og rusmidler. Den første var om Alex Rosen, som lanserte en egen vin. Han gir barna sine på 4 og 6 år utvannet vin for å forberede smaksløkene deres på det de skal møte senere i livet. Susanne Kaluza satte skapet på plass i blogposten "Pappa, send meg rioja`en". Hun spurte: Hvorfor skal småbarn venne smaksløkene sine til alkohol? Hvorfor?

Den andre nyheten var langt fra så uskyldig. Den handlet om stemoren som satte en sprøyte heroin i armen på 13-åringen, for å hindre henne i å bli narkoman. Jeg gjentar: Hun gjorde det for å å hindre at jenta skulle bli narkoman, ifølge Nettavisen.

Ved å høre denne dustebegrunnelsen fra en heroin-misbruker får vi satt våre egne skjenke-argumenter i perspektiv. For ganske mange mener det er greit å gi en 13-åring -  ikke heroin -  men alkohol, for å lære "å drikke fornuftig". Men 13 år er for tidlig.

Alex Rosen med ny vin. Foto: Side2.

På reise i USA havnet jeg via venners venner hos et middelaldrende par med tenåringsbarn. "Jeg tar alltid kokain sammen med datteren min" sa kvinnen. "Hvordan kan hun ellers lære måtehold? Hun må lære hvor mye kokain som er passe."

Mannen nikket alvorlig til sin kloke kones ord. Jeg trodde ikke mine egne ører. Mente disse menneskene dette alvorlig? Før jeg kom på at det er jo nøyaktig det jeg hører fra mine egne venner i Oslo. Om hvorfor de drikker med barn som går på ungdomsskolen.

Folk snakker på seg all verdens moralske begrunnelser, men som regel vil de bare ha selskap i rusen. Alle rusmisbrukere vil det. Og alkohol er vårt farligste rusmiddel, målt i omfang av sykdom og skade.

Og nettopp derfor må Thomas og Harald skjerpe seg. Man må lage en veldig, veldig god sketsj hvis man skal tulle om barn og alkohol. Og klarer man ikke det, så bør man la være.

 

Hva mener Eivind Roald?

De siste ukene har Eivind Roald, den norske konserndirektøren i SAS, hatt ilddåpen sin i mediene. Han snakker jo godt for seg, men hva er det egentlig han sier?

 

SAS-direktør Eivind Roald. Foto: Magnus Blaker

Torsdag 15. november sa Eivind Roald at det burde bli gratis å fly. Han begrunnet det i at en ny digital tidsalder vil gi helt andre forretningsmodeller.  Litt av et utspill fra en konserndirektør for et selskap på kanten av stupet. Spenstig, kan man si.

På NRK-programmet Debatten samme kveld modererte han seg kraftig, og sa han SAS baserer seg på at prisene skal fortsette å falle. Og dette, sa han, var en ny erkjennelse i SAS, som tidligere hadde lagt planer basert på at prisene skulle øke.

Nøyaktig en uke senere, torsdag 22. november sier han i Dagens Næringsliv at det er lagt inn en prisøkning i den nye planen til SAS. Vi skal bringe et bedre produkt, og da skal vi kunne ta en noe bedre pris, utdyper forklarer Roald.

Det er litt av et spenn i disse uttalelsene, med nøyaktig en ukes mellomrom. Roald synes det bør være gratis å fly torsdag 15. om morgenen. Om kvelden modererer han seg til at prisene skal ned. Og en uke etter spretter han opp og mener at prisene skal øke.

Hva mener han neste uke, tro? Følg med!

 

LO mistet en hærfører da de mistet Valla

Dagens bloggpost er er bare et kort bjeff: Les Erling Kjekstads omtale av Vallas bok. Den er nemlig en analyse av politikk, og ikke bare enda mer tjatring om Yssen-saken.

Her er Erling Kjekstad i Nationen: Venstresiden som ble vekk

Denne uka kom Vallas selvbiografi. Jeg har enda ikke fått lest den. Bare bivånet pressedekningen. Og hva handlet den om? Jo, om hva Valla mener om Ingunn Yssen. Og hva hun ikke mener om Ingunn Yssen. Og litt om hva Valla synes om Jens Stoltenberg. Der Gerd-Liv Valla selv er opptatt av politikk, er pressen bare opptatt av å harve opp noe nytt om Valla/Yssen-saken.

Ettersom jeg selv har jobbet for Gerd-Liv Valla, som rådgiver noen korte og hektiske uker under nettopp Yssen-saken, så skal jeg avholde meg fra å kommentere den saken. Men jeg har lyst til å minne om at Gerd Liv Vallas viktigste prosjekt handler om politikk. Jeg er stort sett uenig i alt hun mener om politikk. Men jeg liker folk som brenner for noe.

Da LO mistet Gerd Liv Valla, mistet de en hærfører. Og denne hærføreren skal nå for evig tid måtte svare på: "Angrer du på noe i forhold til Ingunn Yssen?"

Hun skal ikke svare på hva hun mener om lavtlønte kvinner, om sykelønnsordningen, om kommende tariffoppgjør eller lønnspress i bransjer med EØS-innvandring. Neida, hun skal svare på hva hun mener om Ingunn Yssen.

Det er bare veldig, veldig rart at denne saken skal stå igjen som det viktigste i Gerd Liv Vallas ettermæle. Så derfor kan jeg bare gjenta: Les Erling Kjekstad i Nationen, som beskriver hva Valla, og Vallas fall, betydde for den rødgrønne regjeringen.

Erling Kjekstad: Venstresiden som ble vekk.

 

Unngå sex på julebordet

Det er tallrike eksempler på at julebords-sex er bra for karrieren, mener psykologiprofessor Paul Moxnes. Jeg har tallrike eksempler på det motsatte. Fra domstolene.

Illustrasjonsfoto. Flickr/Montasje

En salgsleder i en by på østlandet, mistet ikke bare jobben, men endte også opp med 275 000 i saksomkostninger. Les historien før du går på julebord i år, i hvert fall hvis du har lederansvar:

Bedriften X hadde julebord på et hotell i byen. En nyansatt jente, 18 år gammel, ble så full at hun måtte hjelpes ut. Hennes 40-årige sjef skulle bistå for å få henne trygt hjem.

I stedet for å hjelpe benyttet han anledningen til å sex med den overstadig berusede jenta i en baktrapp på hotellet. De ble oppdaget av betjeningen.

Ganske frustrert over avbrytelsen gikk han løs på en annen jente, også hun nyansatt og 18 år, men her kom han ikke så langt. Det ble med hendene oppunder skjørtet og noen våte kyss før hun fikk dasket ham vekk. Deretter bestilte han drinker, på bedriftens regning og uten lov, til nesten fem tusen kroner.

Dagen etter fikk han sparken. Deretter saksøkte han arbeidsgiver for usaklig oppsigelse. Her er argumentene hans: Han var forgiftet av GHB, som noen hadde hatt i drinken hans (hørt den før?). Julebordet var et privat selskap, uten betydning for arbeidsforholdet. Og til sist: Å slå ned på slik atferd mellom voksne mennesker (sex) var en utilbørlig inngripen i hans handlefrihet

Illustrasjonsfoto: Flickr/Montasje

Han tapte saken i tingretten, og anket. Deretter tapte han i lagmannsretten. Dommen bør leses nøye av alle som har personalansvar. I hvert fall hvis de kan tenkes å kaste seg over yngste kvinnelige ansatte hvis anledningen byr seg.

Lagmannsretten slår fast følgende: Julebord er ikke et privat selskap. Overhodet ikke. Særlig ikke for sjefer. Sex mellom en 40-årig mann med lederansvar og en overstadig beruset 18-åring, som han hadde fått ansvar for å hjelpe, kan ikke aksepteres. Og det der med GHB gadd ikke retten ta med i betraktning en gang

Han fikk altså ikke tilbake jobben, og ble til sammen idømt å betale bedriftens saksomkostninger på 137 000 kroner. Han må ha hatt like høye advokatutgifter selv også, og endte altså med en regning på minst 274 000 korner.

Paul Moxnes, psykologiprofessor , sa i 2007 til VG at julebords-sex kan fremme karrieren. Jeg fatter ikke hvor han det fra. I det virkelige livet er julebords-sex en karriere-risiko. Hvis du ligger med sjefen er risikoen at han ikke hilser dagen etter (særlig hvis han er gift), og langsomt men sikkert sørger for å parkere deg karrieremessig. Og hvis du er sjef selv kan det altså være oppsigelsesgrunn, som i saken over.

Smarte jenter ligger ikke med sjefen på julebordet. De sørger bare for at han får lyst. For det er ikke noe galt i å ha det hyggelig. Varme følelser i fylla er så og si en del av den norske folkesjelen.

Som psykologen Stig Berge Matthiesen sier til BA: På julebord øker utvekslingen av følelsesmessig nærhet. Det er meget presist sagt, og er utelukkende hyggelig, hvis folk bare ikke blir for fulle.

November er høysesong for "gode råd for julebordet" i papir- og nettaviser. Om alt fra hva du skal ha på deg til om det er greit å ligge med sjefen. Januar derimot, er høysesong i advokathusene for personalssaker knyttet til det samme julebordet.

Som tidligere fagforeningsforhandler, lederrådgiver og personaldirektør har jeg ett og bare ett råd. Det gjelder uansett om du er sjef eller medarbeider. Rådet er enkelt: Ikke bli for full. Drikk pepsi max. I hvert fall etter klokka elve.

PS til jurister: Dommen det refereres til er LA-2009-189015-2

Harald var også jødenes konge

Slottet har fattet en riktig beslutning. Situasjonen var håpløs, uansett hva de gjorde ville det bli galt. Men i valget mellom pest og kolera valgte de det rette, å trekke medaljen til Trond Ali Linstad. Slottet skriver i en pressemelding:

I en ny gjennomgang av denne saken har vi imidlertid heftet oss ved skriftlige ytringer som synes egnet til å mistenkeliggjøre jøder som folkegruppe og som minner om den spesielle floraen av stigmatiserende konspirasjonsteorier om det jødiske folk. 

Her henviser slottet til jødenes spesielle situasjon i Norge. De er fortsatt utsatt. Og slottet viser at det er bevisst den helt spesielle og dypt tragiske historien de har i kongeriket. Om lag 800 norske jøder ble drept, de fleste etter deportasjonen til Tyskland. Gode jødiske nordmenn, i alderen fra fire måneder til 81 år ble hentet, kjørt til kaia og ført ombord i skipet Donau, uten å vite hva som ventet dem.

Det er trolig dette og ikke stigmatiseringen av homofile, eller uttalelsene om Iran, som gjorde utslaget for slottet. Noen måtte ta et klart ansvar. Det har hoffsjefen gjort og det ble gjort forbilledlig raskt og tydelig. Like tydelig, og like nødvendig, som i unnskyldningen til Linstad:

"Jeg beklager sterkt at vi har brakt Linstad opp i denne situasjonen," står det i pressemeldingen, og "jeg" er i dette tilfelle hoffsjef Åge Grutle. En slik beklagelse er også på sin plass. Dette var, det håpløse utgangspunktet tatt i betraktning, en god beslutning.

Les hva Gunnar Stavrum skrev i går, onsdag, om samme sak: Kong Harald er også muslimenes konge

Bye bye Twitter

Lørdag 3 .november slettet jeg twitterkontoen min, etter å ha sendt ut denne tweeten:

 

Dermed ringte VG og kort tid etter ringte yngstemann. Han hadde lest artikkelen på vg-nett. Han var sur. "Mamma, det der var litt som John Arne Riise", sa han, og jeg sa "hæ?" Og han sa: "En fotballspiller. Som slettet twitterkontoen sin på grunn av sjikane. Han også sier mye rart."

Twitter passer ikke for folk med temperament. John Arne Riise. Foto: Lise Åserud, Scanpix.

John Arne Riise er kjent fordi han er god i fotball. Men jeg er kjent fordi jeg skriver om samfunnsspørsmål. Jeg har derfor større behov enn ham for å beklage det når jeg skriver noe dumt, skriving er jo jobben min. Og den tweeten er det mest patetiske og sytete jeg noensinne har publisert. Da NTB sendte ut en melding om saken og Aftenposten ringte rett etterpå, skjønte jeg at nå gjaldt det å holde kjeft i minst en uke. Nå er det gått ni dager så her kommer forklaringen.

Forklaringen på den avskjedstweeten er knyttet til to forhold. Psykologi og teknologi.

Vi har alle noen "soft spots". Det kan være knyttet til bestemte personer eller bestemte måter å uttrykke seg på, tweets som av en eller annen grunn blir særlig sårende. Det kan jo ikke avsenderen vite på forhånd. Jeg har ofte skrevet at folk må slutte å føle seg krenket av alt mellom himmel og jord, de har selv et ansvar for hvordan de mottar budskapet. Siste tilskudd til "jeg er krenket-gjengen" ble altså meg selv. Festlig.

Hvorfor fikk jeg nok akkurat lørdag morgen? Utgangspunktet var Øygard-saken, som jeg hadde blogget om. Jeg hadde mottatt en del sjikane gjennom uka på mail. Seksualiserte, stygge, motbydelige mailer, skrevet av menn (åpenbart) som mente at sex mellom en 14-åring og en 50-årig ordfører ikke bare er greit, men faktisk kjempefint. At jeg da gikk bananas overfor saklige kritikere på twitter er pinlig. Kjempepinlig faktisk.

Det ble mange sånne på nett denne nyhetsfattige lørdagen.

Da jeg så hvor stor oppmerksomhet denne avskjedstweeten fikk, (til sammen ringte fem redaksjoner og ville ha intervju) tenkte jeg: "Nå skal jeg i hvert fall aldri tilbake til twitter". Det holder å ha vært dramaqueen èn gang,  jeg tar ikke risken på at det skjer igjen. Så for meg er avskjeden endelig, selv om formen på den ble tåpelig.

Twitter er uovertruffent som sanntids-medium,  og åpner for raske stemningsskifter om gitte temaer. En stor mengde mentions kan komme når man minst venter det og av og til når man er nedtrykt fra før. Dette er en funksjon av software. Avsenderne ser ikke totalen som treffer den man snakker til/om. Det litt tungvinte i facebooks synlige "tråder", kombinert med vennskapsfunksjonen, er det som gjør facebook til et middagsselskap der twitter er en bar. På godt og vondt.

Papiravisene er twitters motpol. De er ubrukelige når det skjer noe i nyhetsbildet, på grunn av trykketiden. Men som bakgrunnsstoff er de gode fordi man ikke blir avbrutt av selve mediet mens man leser. Her kreves ingen tilbakemelding, man kan hverken trykke "like" eller rt-e uten å legge fra seg avisa og google opp artikkelen (hvis den finnes) på nett. Det er så tungvint at man lar være. Man får kort og godt konsentrert seg om å lese innenat.

Min nye twitter-bio

Twitterkontoen min er gjenopprettet (se over), jeg autotweeter bloggposter (som denne) uten å være på twitter. De som vil snakke med meg får altså ikke noe ut av nye @orjas. Men de som bare ønsker å lese sakene mine vil fortsatt ha glede av å følge den kontoen.

Er twitter eller facebook "best" i offentlige ordskifter? Eller er kanskje det døde papiret uovertruffent? Der man kan lese uten å bli avbrutt av at journalistens venner og fiender ubedt popper opp fra siden og roper ut sine synspunkter på saken?

Vet ikke. Enhver får finne ut av hvilke medier som passer en best. Twitter var for  en gøyal reise, men nok er nok. Nå er det bare blogging for min del. Her er det, som du ser, et kommentarfelt under som er knyttet til den enkeltes facebook-profil. Velkommen hit!

PS: Takk til @festbrems som sendte et brev med morsomme onelinere og fargeblyant-tegninger. Brevpapirets tekniske funksjonalitet gjør det egnet til å feste på kjøleskapsdøren med magneter. En veldig kul funksjon!

 

Europa: Flerkulturelt og dødsmerket

Jeg har lest årets beste bok. Så hvordan beskriver man en slik leseopplevelse? Man siterer forlagets baksidetekst (redigert av meg):

Asle Toje. Foto: Universitetet i Oslo

Hvorfor styrkes islam når kristendommen svekkes? Hva skjer når Europa ikke gjør plass til de unge i arbeidsmarkedet? Hva skjer når arbeiderklasse blir trygdeklasse? Hvorfor er multikulturalismen så farlig? Hvorfor vokser de nye høyrepartiene seg sterke i Europa - og hvor har det blitt av sosialismen? Asle Toje foretar en reise gjennom Europa. Hvordan står det til med og det europeiske demokrati, vår Frihet, Likhet og Brorskap?

Jeg leser alltid bøker jeg eier med pennen i hånd, for å understreke gode setninger eller streke i margen langs gode avsnitt. Kjekt å ha hvis man skal blogge om boka etterpå. I Tojes bok er det til absolutt ingen hjelp. Om lag halve teksten er nemlig merket når jeg er ferdig.

Første kapittel foregår i Hellas, der Toje drar for å besøke en gammel kompis og de bøtter ned med alkohol. Jeg følte meg som et Munch-maleri da jeg våknet opp, skriver Toje. Formiddagen tilbringes på tur og på cafe: Jeg har hørt mye jævlig folkemusikk på mine reiser, men bouzouki tar kaka. Det får panfløyene på Karl Johan til å virke som Mozart. Og i denne lettleste og slentrende stilen siger politikken inn: Blandingen av sosialistisk retorikk og voldelig nasjonalisme er ikke til å ta feil av. Gyllen morgengry er virkelig nynazister. Her skriver han om det greske partiet som vil nasjonalisere banker og industri, parallelt med at deres medlemmer driver rundt i gjenger i gatene og

Shane MacGowan, Irlands største dranker og nasjonalhelt.

"rydder" parker og plasser for asylsøkere. Med balltre.

Hellas-kapittelet er slett ikke det beste, men karakteristisk for stilen. Kapitlene fra Glasgow, byen med nord-eruopas verste slum, og Irland, der Toje intervjuer sin store helt Shane MacGowan (vokalist og låtskriver i The Pogues) gjør sterkest inntrykk på meg. I tillegg til beskrivelsen av utvandringen fra Nederland, der den opprinnelige befolkningen rømmer fedrelandet fordi det er for flerkulturelt.

Asle Toje slentrer rundt i Nekropolis, og skiller seg fra andre innvandringsmotstandere ved sin åpenbare kjærlighet til menneskene, sin nysgjerrighet og enorme kunnskap om historie og politikk.

Her om sexindustrien i Praha: Hvordan skal jeg beskrive en pornoaudition? For meg var det først og fremst pinlig, omtrent som å ha møtt til kostymefest uten kostyme. De vet du er den eneste som ikke oppfører deg som en idiot, men du føler deg likevel inderlig beklemt. Jentene stripper ned til nettoen og forteller kameraet at hvis det har lyst til å se mer, så får det betale. Her står Toje blant kameramenn og nakne jenter og funderer over sammenhengen tsjekkisk politisk historie, porno og metamfetamin. Det siste er ifølge Toje en nødvendig faktor landets pornoindustri, og framstilling av metamfatemin er nærmest for husflid å regne i dette landet.

Kan man lage en "feelgood" bok om Europas undergang? Kan man slentre rundt i Nekropolis med et vennlig blikk? Asle Toje kan det. Hans politiske budskap er at vi må gjenreise nasjonalstaten, og at masseinnvandring, flerkultur og velferdsstat er en umulig kombinasjon. Europa må velge.

Boka "Rødt, hvitt & blått. Om demokratiet i Europa." Dreyer, 2012.

Selv velger han innvandringsmotstand for å berge velferdsstaten, og vi aner hans egen klassebakgrunn som fundament for denne holdningen. Toje har årelang erfaring fra som industriarbeider. Han står både politisk og kulturelt i sterk kontrast til norske liberalister som Civita-miljøet og partiet Venstre, som vil ha mer innvandring, om nødvendig på bekostning av sikkerhetsnettet for opprinnelige nordmenn.

Asle Toje er bitende god i sin analyse av klassesamfunnet. Hvis Toje kan beskyldes for å bebreide noen, så er det ikke innvandrerne, men den kulturelle overklassen i de europeiske landene, de som har sviktet sine egne ved å prate og praktisere multikulturalismen.

Toje er inntil margen arbeiderklassens mann, for ham er Shane MacGowan en helt, uten ironisk distanse eller ønske om å pynte seg med white trash, slik et kobbel norske rockejournalister gjorde i punkens og new wavens glansdager.

Så hvem er da Asle Toje selv? Jeg har truffet ham en gang til en kaffe som research til denne saken i E24. Den handlet om at Toje, som internasjonalt anerkjent ung forsker ikke fikk jobb, fordi han ble assosiert med Fremskrittspartiet. Nå, to år senere, er Toje forskningssjef på Nobelinstituttet og underviser på Universitetet.

Det viser at også de politisk mest ukorrekte kan få den plassen de fortjener, hvis de bare holder ut lenge nok og bevarer vettet når hyeneflokken vil utstøte dem på grunn av deres meninger.

Hva vil Asle Toje med denne boka?  Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett, skriver Toje i en mail til meg, når jeg spør ham.

Innvandringsmotstanderne har nå fått en talsmann som selv ikke Dagbladet kan klare å latterliggjøre. Han har sin doktorgrad og er endelig inne i varmen som ansatt på Nobelinstituttet (Thank God for Geir Lundestad). Demokratiet virker faktisk, kunnskap nytter, også når det ser som mørkest ut.

Les min forrige sak om innvandring, om boka til Gerhard Helskog: USA, innvandrernes supermakt

PS til tekst-interesserte om Tojes bok: Det er mye å sette fingeren på rent faglitterært, uten at jeg vet om det skyldes forfatter eller forlag. I forordet antydes det at dette er en antologi, uten at vi får vite nøyaktig hva som er trykket før og hvor. Valget å droppe fotnoter er feil, slik jeg ser det. Jeg savner litteraturliste, men liker det gode registeret bak. Det burde vært en grundigere språkvask og noen avsnitt her og der kunne vært strøket. Så med Årets beste bok mener jeg ikke at den er lytefri, fullendt eller litterært nyskapende. Men i den forstand at den gir meg personlig mer enn noen annen lest bok i år. Boka har for øvrig en typografi som gjør den lettlest, god papirkvalietet og nydelig design.

USA: Innvandrernes supermakt

USA stiller krav til innvandrerne, i motsetning til hva vi gjør her hjemme. Kunne Obama sagt det klarere enn i sin tale 7. november?

"Hvis du er villig til å jobbe hardt, så spiller det ikke noen rolle hvem du er, eller hvor du kommer fra, om du er svart eller hvit, asiat eller hispanic eller innfødt amerikaner, rik eller fattig, homo eller hetero.... You can make it here in America, if you want to try." Han startet altså med: "Hvis du er villig til å jobbe hardt..." og avsluttet med "If  you want to try".

Gerhard Helskogs bok "Innvandrernes supermakt" handler om hvorfor USA lykkes med innvandring, mens Norge feiler. USA stiller krav, de har ingen romslig trygd å by på, bare hardt arbeid. Til gjengjeld får innvandrerne et tilbud: De kan bli amerikanere like gode som noen, og det etter kort tid. Her i Norge er alt omvendt, her kan vi si: "Naboen min er amerikaner, han flyttet hit i 1950." En innvandrer blir aldri norsk. Til gjengjeld slipper han å jobbe, dels fordi trygdesystemet er så generøst, dels fordi lave inntekter beskattes så hardt at det ikke er verdt strevet.

Boka til Gerhard Helskog: Innvandrernes supermakt.

USA er ikke et land, men en ide, skriver Gerhard Helskog. Og nettopp derfor kan alle bli amerikanere, hvis de tror på ideen. Og ideen er at alle er født like, og at alle har like muligheter, hvis de, altså, er villig til å jobbe hardt. Tegnet på at du er ekte amerikaner er at du er patriot.

Helskog beskriver hvordan skolebarna hver morgen står med høyre hånd over hjertet og sverger troskap til det amerikanske flagget. Mens vi nordmenn seriøst diskuterer å la innvandrerne veive sine egne lands flagg på 17. mai. Vi fornekter verdien av det å være norsk. Vi har virkelig ingenting å by på, unntatt gode trygdeordninger.

Dette er selvfølgelig en grov forenkling av Helskogs bok. Men etter å ha hørt Obamas tale i går natt (og ja, jeg fikk tårer i øyekrokene) begynte jeg å lese boka om igjen. En bok alle bør lese hvis de er opptatt av innvandringsspørsmål.

Ideologien om at alle har samme muligheter kommuniseres sterkt og enkelt i amerikansk valgkamp, så "tabloid" at europeeiske intellektuelle holder seg for nesen. Men de overser at nettopp ideologi, framstilt enkelt og lettfattelig, gjør det mulig å bli en fullverdig amerikaner for alle innvandrerne. Mens de europeeiske landene fornekter sin ideologi med slapp multikulturalisme. Dermed forblir Europa territorier, med hver sin historie det er umulig å bli en del av, hvis du ikke har bodd her i generasjoner.

Den vakreste (uoffisielle) nasjonalsangen jeg vet om var opprinnelig en protestvise, skrevet av Phil Ochs. Han var rasende på myndighetene, og, som mange i hans generasjon, særlig rasende på krigen i Vietnam. Han sa at han stadig måtte lete etter FBI-mikrofoner i sine egne suppetallerkener. Og hva gjorde han så med dette hatet mot sin egen regjering?

Asle Toje: Rødt, hvit og blått.

Han skrev patriotiske sanger. Du har sikkert hørt en av dem, Power and the glory, framført av andre artister. Kan du se for deg norske venstreradikaler lage en feiende sang om nordmannens makt og storhet i protest mot krigen i Afghanistan? Ikke det, nei.

Phils Ochs døde i 1976. Du kan høre ham synge Power and the glory: Phil Ochs i et gammelt opptak på youtube.

Selv venstreradikalerne er patrioter i USA. Selv ferske innvandrere blir amerikanere. Selv sønnen til en afrikaner blir president. Men for å lykkes må man altså jobbe hardt og dessuten bekjenne seg til flagget. Nettopp patriotismen gjør USA til innvandrernes supermakt.

En annen berømt nasjonal hymne, American Tune, har referanser til Mayflower, den første månelandingen og frihetsgudinnen. Den sangen vi kan dra opp som tilsvarende er søtsuppen "Barn av regnbuen". En slapp tekst med reaksjonære innslag ("noen tror at vi kan leve av, plast og syntetisk mat". Hallo?!).

Her er American Tune med Willie Nelson på youtube.

Gunnar Stavrum skrev i går, 7. november, hvordan Obamas seier er en seier for et flerkulturelt USA. For tiden leser jeg nok en bok som gjør voldsomt inntrykk: Asle Tojes nye bok om det flerkulturelle Europa.

Han beskriver et Europa i forfall, der innvandringen gjør vondt så mye, mye verre. Demografien er under dramatisk endring, mens politikerne ikke har noen andre svar enn å anklage sine opprinnelige innbyggere for å være fordomsfulle, uvitende rasister. Dermed får voldelige høyreekstremister vind i seilene. Asle Toje beskriver hvorfor multikulturalismen er farlig.

Europa avkristnes, mens islam er på voldsom fremmarsj. Flere land har tapte generasjoner arbeidsledig, høyt utdannet opprinnelig befolkning. Mens den opprinnelige arbeiderklassen er blitt trygdeklasse.

Les begge disse bøkene, den ene om USA, den andre om Europa, hvis du ønsker å forstå hva som er feil med norsk innvandringspolitikk. Jeg skriver om Asle Tojes bok på lørdag og kan si allerede nå: For meg er det årets beste bok.

Du kan kjøpe Gerhard Helskogs bok her og Asle Tojes bok her. (lenkene er til Bokkilden).

 

Skjønnheten og udyret

Ærlig talt, hun kan jo ikke ha vært forelsket i ham, sa min jevnaldrende venninne. For det første er han gammel og  - her stanset hun litt opp - så ser han jo ikke akkurat ut som Clint Eastwood da.

Rune Øygard. Foto: Henrik Arneberg

Jeg hadde nettopp fortalt henne hvordan jenta i saken ser ut. Hun er klassisk vakker, rett og slett en nydelig jente. Men hun var altså forelsket i ham, i hvert fall etter sms- og skypekontakten å dømme. Der var hun mest aktiv og rundhåndet med kjærlighetserklæringer.

Så det som er vilt usannsynlig kan altså skje. Det er en av de vanligste drømmer hos menn til alle tider.

Rune Øygard opplevde det. En blendende vakker og ren jomfru beundret ham over alt på jord og gjorde seg seksuelt tilgjengelig for nettopp ham, den ene. At en slik situasjon foregikk på skype er dokumentert. Jenta hevder det også skjedde i virkeligheten, gjennom rundt 50 samleier.

Islamister belønnes med 70 jomfruer i himmelen og Cornelis Vreeswijk sang visen om Cecilia Lind. Hun som hvisket "Jag fyller snart sjutton" da hun lå i armene til den gamle Fredrik Åkare, som for å overbevise ham om at hun var gammel nok.

Kombinasjonen ung, vakker kvinne og gammel, stygg mann er en vinner, rent dramaturgisk. Hvor grensen går mellom kvinne og barn er uklart i vise- og romankunsten. Som den er det i en annen fiksjonsverden: pornoen.

Tegning: Elin Fagertun

Sex med spedlemmede unge kvinner, utkledd som skolejenter, er en god gammel sjanger i porno. Er "skolepikene" virkelig så unge som de illuderer, da er det kriminalitet.

For det som er uklart i kunsten, der det er lov å sprenge grenser, ja nærmest en del av kunstens vesen, det er desto klarere i jusen. Norge har en seksuell lavalder på 16 år.

I filmen American Beauty forelsker den middelaldrende Lester seg hodestups i sin datters venninne. Men i det de er i ferd med å gå til sengs oppfatter han plutselig hvor ung hun er. Hvor usikker og redd hun er bak den bråkjekke, sexualiserte væremåten.

Det er som vi kan se ereksjonen krympe ved endringen i Lesters ansikt når han brått rykkes ut av kåtheten og ser henne som det hun er: En forvirret og ulykkelig tenåring.

Scene fra American beauty

Lester reiser seg fra sofaen der hun ligger halvnaken og inviterende. Han får henne påkledt og ut på kjøkkenet der han lager kakao og småsnakker hyggelig mens hun gråter.

Hun gråter fordi han ikke ville ligge med henne likevel. Hun føler seg forlatt og utilstrekkelig. Lester trøster, slik bare en snill og klok voksen kan trøste. Han er trådt ut av rollen som elsker og har inntatt rollen som farsfigur.

Det er en vakker scene, i tillegg til at den jo også er ganske morsom. Livet er jo slik, vi mennesker i all vår skrøpelighet gjør ofte feil, men av og til gjør vi det helt rette.

Myten om skjønnheten og udyret er en arketypisk fortelling som tiltrekker, skremmer og fascinerer. I American Beauty forvandler udyret seg foran øynene våre. En sexdrevet Lester i sofaen blir, på få sekunder, den sterke, snille mannen som vil beskytte en utsatt og usikker jentunge.

I historien om skjønnheten og udyret i Vågå endte det ikke like godt. Øygard våknet nemlig aldri opp, slik Lester gjorde. Han virker i dag som han angrer på sexpratet på skype fordi han ble tatt. Ikke fordi det var galt. Han tar fortsatt ikke ansvar som voksenperson.

Det har jenta god grunn til å være bitter for, om nå samleiene har funnet sted eller ikke. Og selv om han blir frikjent har hun klart å vise verden at han sviktet.

Vil du lese om jusen i saken kan du lese saken jeg skrev i går: Tiltalepunktene som mangler

Tiltalepunktene som mangler

Det er synd at Rune Øygard ikke er tiltalt for annet enn samleier. Statsadvokaten valgte å spille høyt ved å satse på kun de mest alvorlige punktene av de mulige. Tiltalen lyder på samleie med barn under 14 år og samleie med barn mellom 14 og 16.

Derfor kan Rune Øygard bli fullstendig frikjent. Til tross for at han fortjener en fellende dom for å oppføre seg så upassende overfor et barn. Dersom han hadde vært tiltalt for krenkende atferd (straffelovens paragraf 201) eller misbruk av stillingen som ordfører (straffelovens 325) så hadde han etter all sannsynlighet blitt dømt. Disse forholdene er jo bevist.

Les om dette i Statsadvokaten bommet på tiltalen

Rune Øygard erkjenner ikke en millimeter mer enn det som til enhver tid er bevist. De nye sms-bevisene som dukket opp i går var derfor svært viktige.

Men hva beviste de egentlig? At Øygard og jenta hadde et kjæresteforhold. Ikke samleier. Kan en voksen mann la være å ligge med en jente han er hodestups forelsket i og som oppfatter at de har et forhold? Kan han la være å ligge med henne fordi hun er for ung for eksempel? Det var hun jo virkelig.

Selvfølgelig kan han det. Øygards beskrevne sjalusi, til dels dokumentert i sms-er, er jo nærmest forståelig hvis han hadde lagt seg på en slik vente-til-hun-er-lovlig-strategi. I så fall gjorde hun det slutt rett før han skulle få lønn for strevet, sett fra hans synspunkt.

Ville spekulasjoner, slike som denne, er saklig, i den forstand at de åpner opp for alternativer til jentas forklaring. Jeg tror jentas forklaring er riktig og at han har hatt samleie med henne. Men det er absolutt ikke eneste mulige forklaring. En fellende dom krever at samleier kan sansynliggjøres ut over enhver rimelig tvil.

Dersom jeg noen gang blir tiltalt i en straffesak vil jeg ha Mette Yvonne Larsen som forsvarer. Hun er så forbannet saklig. Hennes rolle er å så tvil om jentas forklaring er den eneste mulige.

Hennes rolle er ikke å overbevise retten om at mannen er uskyldig, langt mindre å få folk flest til å like ham. Hun bruker all sin kraft (og den er ikke liten) på å bore i detaljer som gjør andre forklaringer enn jentas forklaring mulige.

Der får hun ikke mye hjelp av Øygard selv. Han har hatt to strategier: Hans rettslige strategi er å ikke innrømme en millimeter mer enn det som kan bevises, til enhver tid. Det gjør at hans troverdighet er blitt temmelig tynn.

Hans informasjonsstrategi var å gi intervjuer før rettssaken for å få sympati. Det kan ha bidratt til at rettssaken ble ført for åpne dører. Det var jo jenta som ønsket åpenhet, slik at også hennes versjon skulle komme frem i offentligheten.

Dermed har hele Norge lest Øygards pinlige skype- og sms-meldinger. I løpet av fire uker har bildet endret seg fra hedersmann til kåt bukk, eller gammel gris, eller hvilket uttrykk man nå foretrekker. Alle dialekter har et ord for gamle menn som sikler på alt for unge jenter.

Men om han fremstår som en gammel gris betyr ikke det at han er skyldig i tiltalen. I det jeg publiserer denne bloggposten har aktor begynt å lese sin prosedyre der han siterer Høyesterettsdommer som skal klargjøre hva "rimelig tvil" egentlig er for noe.

Hva dommen blir, fremstår i dag 1. november, når prosedyren nettopp har startet, som helt åpent.