hits

november 2014

LO-ansatt uten rettigheter

Fredag 14. november sto det streikevakter utenfor Folkets hus. De streiket ikke for høyere lønn, De streiket for å få tilgang til lønnsstatikk, slik at forhandlingene om lønn får et godt, felles faktisk grunnlag.

De streikende er organisert i Handel og Kontor, en fagforening som også har tariffavtale med hovedorganisasjonene Virke og NHO. Og disse store hovedorganisasjonene, befolket av ekte kapitalister, utarbeider selvfølgelig lønnsstatistikker. Disse statistikkene får begge parter innsyn i, det er jo nettopp det som er poenget med å lage dem.

NHO og Virke gir altså ut lønnstall for alle stillingskategorier og for både uorganiserte og organiserte. Dette er samletall, og uhyre viktige samletall fordi de gir et felles forhandlingsgrunnlag.

Den lille dusteorganisasjonen "Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening" klarer ikke såpass. Ja, verre enn det, de vil ikke gi ut lønnsstatistikk. Det er oppsiktsvekkende. For arbeiderbevegelsens historisk sett vellykkede lønnskamp handler om om tre ting: Å være solidarisk med de lavtlønte, ved å holde "lønnsgulvet" oppe. Å være realistiske, ved å la konkurranseutsatt industri danne malen i lønnsoppgjørene. Og sist men ikke minst: Å være faktabaserte.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det siste innebærer at man forhandler ut fra relevante lønnsstatistikker. Selve grunnplanken i alle lønnsoppgjør er arbeidet til teknisk beregningsutvalg, som har som oppgave å skape et felles faktagrunnlag for lønnsoppgjørene.

I tillegg til disse elementære arbeidsformene og prinsippene i norsk organisert arbeidsliv, kommer også at LO som organisasjon stadig ønsker å presse arbeidsgiverne til enda mer åpenhet om lønn. Arbeidsretten har hatt rettsaker nettopp om tillitsvalgtes tilgang til lønnsopplysninger, og denne retten er sentral også i forhold knyttet til  arbeidsinnleie. Der hvor tariffavtalene er allmenngjort har tillitsvalgte innsyn i lønn for alle ansatte og hos de ansatte hos underleverandørene.

Innsynsrett i lønn er og har vært en av fagbevegelsens viktigste kampsaker, om enn med ulike type utforming av kravet i ulike bransjer.

I denne situasjonen må de Handel- og kontoransatte i LOs egne forbund streike for å få tilgang til korrekt lønnsstatistikk. Det er til å le seg ihjel av. Trolig vil ikke Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening vise kontorfunksjonærene hvor mye unge akademikere tjener, disse nyutdannede som etterhvert strømmer inn i Folkets hus og på Lilletorvet.

Så ubehjelpelig er LO-folket som arbeidsgivere. De tør ikke se sine ansatte i øynene og innrømme at en nyutdannet jurist er mer verdt enn en 55-årig kontordame. Så da velger de minste motstands vei, nemlig å nekte sine ansatte den elementære rettigheten som er en selvfølge alle andre steder: Retten til å få fakta på bordet.

 Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Hvordan dør leger?

I går ble jeg kalt nazist Av en reflektert og fornuftig dame fra Lillehammer på twitter. Intervjuet i Nettavisen viste nazistisk tenkning, skrev hun. Der gikk jeg inn for å la folk få dø i tide. Men dette er ikke nazisme. I lys av de siste ti-årenes medisinske utvikling er et helt nødvendig standpunkt. Folk kan holdes i live i det uendelige.

En venninne av meg er lege. Da hennes nittiåårige demente mor fikk enda en lungebetennelse, sa hun til sykehjemslegen: "Kanskje vi skal la naturen gå sin gang?"

Men søsknene, en lærer og en journalist protesterte: "Mor må da behandles!" Så da ble moren  "frisk", i den grad en sykehjemspasient blir frisk Hun levde deretter fem år i mental forvirring, med angstanfall og kroniske smerter døgnet gjennom. 365 lange, lidelsesfulle døgn. Fem slike år, hvert av dem med like forbannet mange dager. Så, endelig, døde hun.

"Dette skal aldri skje meg", freser min venninne. "Jeg vil dø i tide!" Hun beskriver hvordan gamle blir tvangsmatet på sykehjem, stappet fulle av medisiner, får slanger ut og inn av kroppen for å forlenge livet. I årevis.

Hvordan har vi endt opp slik, i strid med naturen?

Det siste året har jeg fått flere venner som er leger. De forteller om en en uhyggelig ny verden, en verden av overbehandling. Så mange gamle overbehandles inn i årelang lidelse. Men også yngre , som kreftpasienter, kan overbehandles. Behandlingen er livsforlengende, ikke helbredende. Og det er ofte behandlingen, ikke kreften i seg selv som gjør den siste tiden til et mareritt. De færreste har medisinsk kunnskap og overskudd til å kunne velge om de virkelig ønsker noen måneder ekstra til en slik pris.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Artikkelen "How Doctors Die" av legen Ken Murray ble kåret til et av de beste essay i USA i 2011 og gikk sin seiersgang på nett verden rundt. Selv fikk jeg den tilsendt, nettopp, av en lege. Murray avslører at amerikanske leger velger å få mindre behandling enn andre når de får kreft. Jeg gjentar, de vil ha mindre behandling, ikke mer, slik vi skulle tro at en lege med både medisinsk kompetanse og personlig nettverk ville sørge for å få. Legene vet nemlig at det er bedre å leve et års tid og ha det fint, enn å leve i to år og ha det forferdelig. De kan bedre enn oss andre måle kostnad og gevinst i form av noen flere måneder på jorden Du finner artikkelen ved å google tittel og forfatter, den er på fire knappe A4-sider og vel verdt å lese.

Så hva gjør man for å spare seg for ekstra år i smerte og forvirring? Ifølge min legevenninne bør man skrive følgende brev når man blir skrøpelig: "Kjære familie. Jeg innser at det er i ferd med å gå mot slutten. Hvis jeg etterhvert blir så dårlig at jeg ikke selv er i stand til å kommunisere vil jeg at dere skal vite følgende: Jeg ønsker å få lindring mot smerte og ubehag, men jeg ønsker ikke å bli utsatt for omfattende behandling der målet kun er å utsette døden litt."

Et sånt brev er en god ide! Jeg skal slenge på en ekstra setning: "Jeg vil ha masse morfin, så mye jeg kan få!" Særlig før barnebarna kommer på besøk vil jeg heller framstå som  sløv og blid enn som en skrekkfilm i "real life".

Så mange valg i livet. Utdanning, ektefelle, bosted, karriere. Alt handler om valg. Ikke hadde jeg trodd at det også var et siste valg: Hvordan jeg vil dø.

"Vi bruker store ressurser på helsetjenester i Norge. Det skal vi fortsatt gjøre. Men ressursene våre er ikke uutømmelige. Prioriterer vi ett område, blir det mindre på et annet. Derfor trenger vi kriterier og systemer for prioritering. Dette er nødvendig for at vi skal få en rettferdig fordeling av helsetjenester i Norge", sa helse- og omsorgsminister Bent Høie da Prioriteringsutvalget la frem sin innstilling 12. november.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Og jeg er ikke nazist. Damen fra Lillehammer som kalte meg det la ved en artikkel, der nazismen innerste vesen ble forklart som forakt for svakhet. Selv viser hun en total ignorans overfor en ny medisinsk virkelighet. Prioriteringsutvalget kom på overtid.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Denne saken er også publisert på orjas.no

Sannheten om Tabu-Abu

"Det er litt sånn - arrangert - slash - love marriage" forklarer Abubakar Hussain om sitt kommende bryllup. "Jeg er litt sånn - offer - slash - - prøvekanin, ha ha".  Abubakar er en av fire hovedfigurer i Ulrik Imtiaz Rolfsens film "Frivillig tvang" som ble sendt på Brennpunkt NRK 2130 tirsdag 4. november og som fortsatt kan sees på nett-tv.

Vi kjenner Abu best fra "Tabu med Abu" nett-TV på NRK. På Brennpunkt fikk du sannheten om Abu. En mann som er glad i mammaen sin, og som er mer pakistansk i sitt hjerte enn du skulle tro når han jodler rundt på Marienlyst.

For Fatima var det bare tvang, ikke mye "love marriage". Hun trasset seg til pysjamasparty med norske venninner da hun var 13 år. Da ble hun kalt hore av foreldrene, sendt til Pakistan og stengt inne, mishandlet med belter, tvangsgiftet og voldtatt jevnlig av mannen til hun ble gravid, 16 år gammel. Hun er den eneste av de fire som framstår anonymt. To år senere satt hun alene i en leilighet med to barn, men med friheten tilbake. Hva drev de norske venninnene med da? spør Ulrik Imtiaz, mannen bak filmen. "De gikk på videregående", svarer Fatima "De hadde kjærster og levde et liv".

Det er lett å kjenne igjen typene i filmen. Abu er "frempå-pakistaneren", klassens klovn, kjapp i replikken og lett å bli glad i. Hassan derimot, er den typiske ressurssvake innvandrergutten, han sitter bakerst med et par kamerater, heller ikke de norske. Han svarer uvillig når han blir kommandert av en kvinnelig lærer. Og etter det første året er han vekk. Slutta.

Hassan vil bare ha en kone som er god muslim og kan ta seg av foreldra hans. "Nå som damer har rettigheter og ytringsfrihet og sånn der bla bla bla -- si mot mannen sin -- jeg liker ikke det altså" sier Hassan til Ulrik.

Og på første rad sitter Atiqa, den fjerde hovedpersonen i filmen. Innvandrerjenta i moderne klær og usikker på om hun skal bestemme selv hvem hun skal gifte seg med -- eller ikke. Men hun er sikker på at hun vil gå på skolen, enn så lenge. Hun skyver problemene foran seg og håper det beste, og Atiqa er flink. Typisk er det også at hun snakker bedre norsk enn Hassan.

Bedre norsk? Alle  disse fire er født i Norge og har norsk statsborgerskap så klart. Men de er utlendinger, forklarer de. De insisterer på at de er pakistanere. Eller marokkanere. Eller somaliere. Også det er lett å kjenne igjen fra virkelighetens Oslo.

Ulrik Imtiaz Rolfsen forsøker seg som samfunnsforsker i en del av filmen: Han reiser til landsbygda i Punjab, der norskpakistanerne kommer fra. Han treffer hverdagens  vanlige menn som forklarer med den største selvfølge at en kvinne må drepes hvis hun skulle forelske seg slik at familien mister kontroll.

Kulturkollisjon er et forslitt ord. Men landsbygdas klankultur i Punjab er ikke langt unna når Hassan besøker Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter som det heter, gamlehjemmet på Nordstrand. Den unge norske statsborgeren med sitt middelalderske syn på kvinner spør de gamle med oppriktig undring: "Men du tok deg jo av dine barn, hvorfor tar ikke de seg av deg?" "Jeg foretrekker å bo her" sier den gamle damen stolt. Men Hassan insisterer: "Vil du heller bo her, hvis du kunne bodd hos barna dine?" Den svir.

Ulrik Imtiaz Rolfsens film er full av undertekst. Castingen er så god at det river i både mors- og lærerhjerte til undertegnede. Dette er våre ungdommer, selv om de tidvis påstår noe annet. Og de får det ikke lett i årene som kommer. Særlig ikke fordi de er dårligere i norsk enn generasjonen tjue år før dem.

Norskpakistanske Tina Shagufta Kornmo kommenterer filmen i bakkant. Hun er lege, rundt femti år og snakker helt uten aksent. Det gjør de unge sjelden. De snakker kraftig kebabnorsk og har en langt dårligere ordforråd.

Dette er segregeringens sanne ansikt, og jeg ønsker at alle naive SV-venner landet rundt skal se filmen og svare på om vi virkelig skal ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har bedre enn dette. For hvert år som går går integreringen tyngre, fordi minoriteten er majoritet i sine områder. Jeg deler ikke Shagufta Kornmos optimisme.

Det er godt gjort å lage feel good-TV av tvangsekteskap. Og å gjøre det med kjærlighet til alle aktørene, også til Hassan. Han har vi ikke sett på TV før, til tross for at han nærmest er median-innbyggeren i Oslo sør og øst.

Abubakar sier ettertenksomt om sitt pakstanske bryllup: "De tvang meg aldri ... jeg har bare ofret en liten del av livet mitt, for å holde sammen familien min". 

Ulrik Imtiaz Rolfsen er også aktuell med spillefilmen Haram som går på norske kinoer nå. Førd dette laget han TV-serien og spillefilmen Taxi, som fikk denne skribenten til å kalle ham en norskpakistansk Tarantino.

Du kan se "Frivillig tvang" gratis på NRK her.

Skikkelig kos på sykehjem!

Hvor kjenner du lukten av ferske kaker når du går inn døren? Hvor leser du dagens meny på veggen: Oksestek og rips med vaniljesaus til dessert? Hvor finner du utstilt hjemmestrikk og snurrepiperier i hver en krok? Jo: På Søster Ninas!

For uinnvidde, Søster Ninas sykehjem ligger på Jevnaker og er den koseligste institusjonen på hele Østlandet. Ikke at jeg har sett dem alle, men jeg har pårørendeerfaring fra tre-fire sykehjem fra før. Ingen tvil om hvor jeg vil bo når jeg selv blir skikkelig gammel!

Som Oslo-borger er det en stor overraskelse jeg ser at Oslo kommune vil redusere antall plasser de kjøper hos Søster Ninas fra 26 til bare syv. For dette sykehjemmet gir jo begrepet «valgfrihet" et reelt innhold.

Min tante har utsikt til jorder og hester fra rommet sitt. Betjeningen kjenner henne godt, for det er mindre gjennomtrekk av folk her ute på landet. Nå skriver jeg ikke for min syke mor, eller rettere sagt tante, for hun er sikret plassen på Søster Ninas til hun dør. Jeg skriver som Oslo-borger, for å fortelle om en eldreomsorg som faktisk skinner, hver eneste dag, og som burde få lov å fortsette med det.

På andre sykehjem er det sjelden særlig hjemmekoselig. Betjeningen gjør sine plikter greit og skikkelig, men når de ikke har konkrete oppgaver sitter de på pauserommet og snakker med hverandre. På Søster Ninas derimot, er de ansatte alltid enten i sving med konkrete oppgaver, eller de snakker med de gamle. Sist jeg var innom satt pleieren og leste høyt for tanten min og to andre beboere. Når så du det på et sykehjem sist?

Søster Ninas ansatte kombinerer god gammeldags hjemmehygge med høy grad av profesjonalitet. En slik bedriftskultur tar mange tiår og bygge opp. Men den kan rives fort ned dersom rammebetingelsene endres brått.

Anbudsrunder gir noen utfordringer. En utfordring er at de beste til å skrive anbud ikke alltid er de beste til å gjøre selve leveransen. Og leveransen er et siste hjem i livet, der god mat, gjestfrihet, det udefinerbare som ligger i «hjemmekos» er helt avgjørende.

Så synd for Oslo-borgerne hvis de ikke lenger kan velge Søster Ninas! Søster Ninas gir nemlig begrepet «sykehjem» et annet og lysere innhold.

Les Paal Frisvolds blogpost om Søster Ninas og faren hans her.